Hvor hardt skal man igrunn prøve?

[Gjest Gjest_jente_*]

Hei

Jeg er tung om hjertet, og ønsker bare å gi opp. Orker ikke å komme med hele situasjonen, men er i et ekteskap - der jeg føler meg fanget i hjemmet. Har en mann som skal kontrollere meg og barna, og er vi utenfor hans planer (enten han har delt det eller ikke), så er helvete løst. Og det er daglig. Jeg går og er fysisk vont i hodet og har en klump i hjerte-regionen, som forsterker seg når jeg hører han kjekle med barna, tenner på alle plugger mot dem eller meg. Jeg har det rett og slett ikke noe bra, og jeg vil ut av dette!!

Vi har forsøkt samtaler, men det hjalp bare noen uker. Nå har jeg bedt om nye samtaler, men det nytter ikke. Han gjør jo ikke noe feil. Og han krever respekt av oss osv.

Nå har jeg ikke lenge igjen før jeg ikke makter mer. Hadde det ikke vært for barna, ville jeg rømt ut for lenge siden. Men han ble slik den første uka etter barn nr 1 ble født, og har vært opp og ned de siste åra. Han er fin og flott når han er i sitt gode humør, men siden han oftere og oftere er veldig sint og kontrollerende, så leter jeg etter følelser - er jeg glad i han??? Jeg klarer ikke å kjenne det.

Sist vi var i denne knipen - og jeg ville bryte ut, så truet han meg med at han ville få full kontroll over barna. Han er fra en ressurs-sterk familie, som hjelper han i de tider som måtte følge av en evt skillsmisse. Slike muligheter har ikke jeg. Jeg har en deltidsjobb, som ikke er altfor bra betalt. Derfor så lurer jeg på om det er forsvarlig, siden jeg nok ikke vil klare meg økonomisk. Men jeg orker ikke leve slik lenger. Jeg orker ikke!!! Jeg gråter hver natt, og syns det er kjempetøft. Klarer ikke dele det med han, fordi han er så utrolig sint og hvis jeg sier noe som kan tolkes som negativt for han, så klikker han fullstendig. Kaster om seg med det som han finner og mister kontrollen. Han springer rundt i huset som en hysterisk 3-åring.

Ble mye klaging dette. Sorry, men måtte få det ut. Har ikke snakket direkte med dette til noen. Tok det opp med min mor like før jul, og hun ble veldig lei seg. Men hun har hørt hvordan han er (enda da prøver han å styre seg når han møter andre), og skjønte meg at jeg var trist. Men så har jo hun det synet at man skal holde sammen - og ba meg bare prøve å gi han tid og rom til å utføre sine ønsker slik at han kanskje kunne bli litt mindre stressa. Jeg er villig til det, men jeg føler nå at jeg har så lite energi pga dette, at jeg vet ikke helt om jeg makter mer. Jeg vil helst dø! Men da ville det bli altfor tøft for barna. Barna også er veldig lei seg, og spør meg av og til om det er greit at pappa er så sint og skal bestemme alt - til og med over deg som er voksen sa lillesøster idag jeg blir så trist.

Hva gjør jeg? Dette ble visst et langt hjertesukkkkk...

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke på ekteskap og forhold som er som ditt. Jeg mener at man fortjener en partner som kan se egne feil, og som også kan gi respekt - ikke bare ta. Jeg har selv prøvd en mann som kan beskrives på samme måte som din. men vi fikk ikke fikk barn sammen heldigvis.

Han er fra en ressurssterk familie, og mener at han vil ha ungene dersom dere skal bryte ekteskapet. Det jeg gjorde da jeg skjønte at dette ikke kunne gå lenger, var at jeg forberedte meg. Jeg fikk en bedre jobb, bedre lønn, sparte det jeg kunne og skapte meg allianser som kunne støtte meg i bruddfasen og tiden etterpå. Jeg vet jo ikke hvordan dere bør gjøre det med barna, jeg mener i grunnen at ungene har krav på begge foreldrene. Så jeg kan ikke katgorisk si at du skal ha hovedomsorgen. Men kanskje delt omsorg er tingen i starten iallfall?

Du skal ikke holde på et ekteskap som er destruktivt. Og jeg er grunnleggende uenig med din mor som bare vil gi han enda mer spillerom på å være herskeren din. Du må være sterk, ellers kan du bukke under... Bygg opp deg selv, fortell deg selv hvor flink du er og forsøk å bygge opp en økonomi mens du forbereder deg på et brudd. Spill kortene riktig - og du kan komme styrket ut av dette. Du kan også be om en time på familievernkontoret kun for deg selv bare for å snakke med noen, og få noen råd. Er han slem med deg, ta med ungene og røm på krisesenteret.

Dette greier du!!

Lykke, lykke til!!

[Gjest Gjest]

Ta kontakt med krisesenter der du bor. De kan råde og hjelpe deg.

[Gjest negasjon]

Les ditt eget innlegg og svar deg selv. Det at du har deltidstilling er ingen grunn til å bli i et forhold der du bare ønsker å dø. Derfor kontakter du sosialkontoret, forklarer saken og spør hvordan de kan hjelpe deg, både med bolig og økonomisk. Trenger du videreutdanning, kan du få støtte av nav. Nav er vel det samme som sosialkontoret nå.

Du utsetter ikke bare deg selv, men også barna for psykisk terror. Bare ring og bestill en time på sosialkontoret. Det er ditt første skritt. Du har enda ikke bestemt veien videre, men du kan bli sterkere av å møte støtte og se at det finnes løsninger. Ikke tro på han!!! Hvordan tror du at det blir videre? Og ikke tro på din mor. Finn noen utenfor du kan snakke med.

[Gjest hare]

Ta kontakt med krisesenter der du bor. De kan råde og hjelpe deg.

enig.

ethvert forhold som er som dette har ikke jeg heller tro på.

du sier du har deltidsjobb nå, men hva hindrer deg i å få en fulltidsjobb? eøøer ta mer utdannelse så du kan få en fulltidsjobb?

husk at du får ekstra stønader når du blir alene med hovedomsorg.

skriv dagbok hvor du loggfører hva han sier(trusler/utbrudd etc) - dette kan brukes som bevis i en evt omsorgssak til din fordel.

om du oppsøker krisesenteret vil nok også dette tale til din fordel for å styrke din sak som egnet omsørger i en fordelingssak.

dette blir nok bare verre, og du må selv se om du vil utsette barna dine og deg selv for dette.

min mening er at man er ikk bedre enn den trakkasserende når man faktisk utsetter barna sine for slikt ved å bli.

[Torine]

Stakkars deg vennen, jeg får helt vondt i magen av å høre hvordan du har det. Du må føle deg lurt rett og slett. Det virker også som du underkaster deg litt her med å godta verbal mishandling forann barna og venner. jeg tror at han ikke tror at du har guts nok til dra fra han og nyter sin makt i hjemmet. Det kan godt være han forandrer seg en del hvis du virkelig viser at du mener alvor. Jeg sier ikke at du skal flytte ut også tilbake, jeg sier bare hvordan jeg tror han tenker.

Jeg syns det med å spare og planlegge hvordan du skal komme deg ut av forholdet var lurt.

Er dere gift?

Mange klemmer til deg

[Torine]

Hvor gamle er barna dine? De har oså rett til å bli hørt.

[Gjest Kom deg unna!]

Er jo bare du som kan ta den siste beslutningen om hva du skal gjøre!

Mn du holder ut pga barna??, er det bedre at han kjefter på dem?!.

Tenk deg så godt om du bare kan : vil du V I R K E L I G leve resten av livet ditt med han?. og i dette tilfellet her så synes jeg ikke du skal bry deg med hva folk sier eller gjør. det er jo størst sjanse for at du får barna, mamma fikk da omsorgen for meg og broren min uten jobb og utdannelse. Jeg mener du skal pakke sakene dine og ta med barna og dyr om du har:p . Og ikke se deg tilbake.= )