Dere over 30 som er gift...

[Gjest Gjest_pia_*]

Har dere behov for venner og sosiale aktiviteter, eller trives dere best hjemme, alene eller sammen med partneren?

Etter flere år i USA flyttet vi tilbake til Norge i fjor, og jeg sliter litt med å tilpasse meg igjen. Jeg er vant til et langt mer sosialt liv, mens her i Norge virker det som om folk har nok med seg selv. Jeg føler meg ikke utestengt på noe vis, men når jeg snakker med kollegaer, virker det ikke som om de har noe sosialt liv heller. De er hjemme, ser på tv, følger kanskje eventuelle barn til trening og er kanskje hos foreldrene på søndagsmiddag, men det virker som om de ytterst sjeden besøker venner. Jeg savner å ha folk som kommer innom for en kopp kaffe, som vi ber på middag og som vi blir bedt på middag til, som vi går ut for å drikke en kopp kaffe eller et glass vin sammen med.

Så hvordan er det hos dere? Hva slags inntrykk har dere?

[Gjest Gjest_mann44_*]

Har dere behov for venner og sosiale aktiviteter, eller trives dere best hjemme, alene eller sammen med partneren?

Etter flere år i USA flyttet vi tilbake til Norge i fjor, og jeg sliter litt med å tilpasse meg igjen. Jeg er vant til et langt mer sosialt liv, mens her i Norge virker det som om folk har nok med seg selv. Jeg føler meg ikke utestengt på noe vis, men når jeg snakker med kollegaer, virker det ikke som om de har noe sosialt liv heller. De er hjemme, ser på tv, følger kanskje eventuelle barn til trening og er kanskje hos foreldrene på søndagsmiddag, men det virker som om de ytterst sjeden besøker venner. Jeg savner å ha folk som kommer innom for en kopp kaffe, som vi ber på middag og som vi blir bedt på middag til, som vi går ut for å drikke en kopp kaffe eller et glass vin sammen med.

Så hvordan er det hos dere? Hva slags inntrykk har dere?

Mitt inntrykk er at i Norge så lager man to liv, ett med og ett uten barna. I andre land har man stort sett kontroll på både oppførsel og alkoholinntak til å kunne til en viss grad kombinere disse. Å være på familieselskap i Italia er jo som å være i et stort venneselskap. I Norge gjemmer man bort barna så fort det blir fest, mest fordi vi har litt for mange tapere som ikke kan styre språk, alkoholinntak og oppførsel. Og der er litt trist. For har man to liv, så vinner jo alltid det med barna, og dermed blir man ofte litt lite sosiale.

[Gjest Gjest]

Har du barn Det å ha barn setter ganske store begrensninger på den sosiale omgangen, særlig om de er i skolealder og har aktiviteter de skal følges opp på.

Men ut over dette kan du jo selv begynne å gå på besøk til andre. Jeg og mannen min (i slutten av tyveårene uten barn) er veldig sosiale. Jeg merker det samme som deg, mange foretrekker kvelder hjemme foran tven og roligere kvelder. Da henger vi oss gjerne på dette og har en tvkveld sammen med andre, vi kan stikke innom for en kaffi på søndager feks. De fleste setter pris på denne typen sosialisering, men er ofte ikke klar til å ta steget selv. Dersom du begynner så vil du nok se at de andre etter hvert fyller på. Inviter på middager, inviter deg selv innom på besøk (det er ikke frekt, det er koselig at du vil innom så sannt det passer i tidspunkt for dem også). Dette gjorde vi, vi var dem som tok initiativ 90% av gangene i en lang periode, etter hvert har vi blitt en ganske normal del av andres hverdag og nå tar de like mye kontakt som oss.

[Gjest Gjest]

Jeg har nøyaktig samme tankene som deg TS, og jeg har bare vært bortom svinesund et par ganger. Vi har ikke noe sosialt liv overhodet. I hverdagene kjenner vi lite på det fordi tida går med til skole, jobb, trening, alle ting man må gjøre, (handle, vaske, reparere, organisere) kjøring, henting og oversikt over barn. Hvem er hvor til enhver tid. Osv.

Men så snart det er ferie, skolefri, for eksempel slik som nå i jula. Så er vi as kjernefamilien og svært alene. Vi har hverandre selvfølgelig, men forøvrig ser eller hører vi ikke noe fra et menneske. Mange bruker tida på utvidet familie (svigerser, eldre familiemedlemmer, søsken osv) Vi som bare har oss blir sittende uten å få kontakt. Folk er på hytta eller i Trysil liksom..

Som voksen er det hinsides tungt noen ganger. Man snakker jo med barna, er sammen, koser oss og har det fint. Men det å ha et sosialt liv med andre voksne på samme nivå og livssituasjon er viktig. Og man merker det godt når det mangler.

Jeg tror det ligger noe i det at vi lever to liv, et med og et uten barn her i landet. Om jeg ikke er helt enig i årsakene... Jeg tenker at vi er mer overbeskyttende for barn her i landet. Man skal skjerme barna for selve livet i den grad at vi ikke tør å leve. Og så vokser barna opp, folk går fra hverandre fordi de ikke har noe felles mer. Eller de lever så intenst at de misser kontakt med barnebarna fordi de er i syden mer eller mindre konstant.

Så ja, jeg tror TS har truffet spikeren som det heter.

[Gjest Gjest]

Så ja, jeg tror TS har truffet spikeren som det heter.

Jeg tror man skaper sitt eget liv, og om man ikke ønsker det livet ts beskriver så gjør man noe med det. Man henger seg på andre, man kan faktisk til og med invitere seg selv med på hytta i trysil. Man drar på besøk til andre, man inviterer andre hjem. Får man et nei inviterer man de neste man møter helt til man får et ja. Man tar initiativ og inviterer bekjennte på middag, på skitur sammen med familien etc.

Dersom man ikke ønsker å være alene så må man gjøre en innsatts for at hverdagen ikke bare involverer jobb, skole og fritidsaktiviteter. Man behøver ikke å leve disse to separate livene, man kan vøre i familie med sine venner og samkjøre hverdagen litt slik at man kan gjøre ting sammen, barna kan leke sammen, man kan gå på kino sammen etc. Det sosiale livet behøver ikke å bestå av alkohol til en hver tid og man kan fint kombinere barn/familie med sosialt liv. Har man ikke barn selv må man være villig til å ta litt del i familien til dem rundt seg, tilby å sitte barnevakt og bli kjennt med barna slik at man kan bli invitert på middager etc selv om barna er til stede.

Man skaper det livet man ønsker. Man inviterer og tar initiativ og lar seg ikke knekke av et nei. Det finnes mennesker i norge som ogås og har et sosialt liv selv om de er over 30, er gift og/eller har barn. Noen havner i tidsklemma men man kan faktisk gjøre noe for å havne ut av denne. Soialt liv er ikke det samme som kafe og alkohol. Sosialt liv er å stikke innom på kaffe til bekjennte og bygge opp vennskap på den måten.

[Gjest Passert 40 og gift]

Jeg har tatt et valg om å nedprioritere sosialt samvær for tiden.

Uten å utdype for mye kan jeg si at jeg har nok å takle i hverdagen.

Jeg har prøvd å prioritere vennskap, men det hele ender alltid med at jeg skuffer vennene mine fordi jeg ikke klarer å følge opp. (Og et par av trådene om dårlige venner her inne kunne godt vært om meg)

Men jeg setter veldig stor pris på å få "stikke-innom-besøk", der de kommer innom, tar en kopp te hvis det passer, skravler en times tid, før de går hjem til sitt igjen. Det er alltid et hyggelig avbrekk i hverdagsrutinene, og veldig hyggelig!

Jeg har tre venninner som vet hvordan hverdagen min er, og som ikke forventer mer fra meg enn en kopp te og en hyggelig samtale en gang eller to i uken (hjemme hos meg), og det er mer enn nok sosialisering for meg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror man skaper sitt eget liv, og om man ikke ønsker det livet ts beskriver så gjør man noe med det. Man henger seg på andre, man kan faktisk til og med invitere seg selv med på hytta i trysil. Man drar på besøk til andre, man inviterer andre hjem. Får man et nei inviterer man de neste man møter helt til man får et ja. Man tar initiativ og inviterer bekjennte på middag, på skitur sammen med familien etc.

Dersom man ikke ønsker å være alene så må man gjøre en innsatts for at hverdagen ikke bare involverer jobb, skole og fritidsaktiviteter. Man behøver ikke å leve disse to separate livene, man kan vøre i familie med sine venner og samkjøre hverdagen litt slik at man kan gjøre ting sammen, barna kan leke sammen, man kan gå på kino sammen etc. Det sosiale livet behøver ikke å bestå av alkohol til en hver tid og man kan fint kombinere barn/familie med sosialt liv. Har man ikke barn selv må man være villig til å ta litt del i familien til dem rundt seg, tilby å sitte barnevakt og bli kjennt med barna slik at man kan bli invitert på middager etc selv om barna er til stede.

Man skaper det livet man ønsker. Man inviterer og tar initiativ og lar seg ikke knekke av et nei. Det finnes mennesker i norge som ogås og har et sosialt liv selv om de er over 30, er gift og/eller har barn. Noen havner i tidsklemma men man kan faktisk gjøre noe for å havne ut av denne. Soialt liv er ikke det samme som kafe og alkohol. Sosialt liv er å stikke innom på kaffe til bekjennte og bygge opp vennskap på den måten.

Penger er ikke alt! Sier de som vanligvis har nok av dem.