Mine tanker om å vokse opp som skillsmissebarn

[Gjest Kaffemedmelk]

Mamma og pappa skilte seg da jeg var tre år. Det valget har i stor grad preget livet mitt. Jeg trodde ikke det plaget meg i barndommen, men når jeg tenker tilbake nå ser jeg jo at det gjorde det. De fleste i klassen/vennene mine hadde foreldre som var gift, og jeg husker jeg drømte om å bo hos en annen familie, en kjernefamilie. Mamma hadde alltid dårlig råd og måtte jobbe masse for å få endene til og møtes. Hun var mye sliten og sur.... Hun var/er en god mor altså, og jeg forstår hvorfor hun var sliten.

Det verste var kanskje det å føle seg annerledes. Mens venninnene mine dro på familie-ferier, var min sommer delt opp mellom mamma og pappa. Mange syntes synd på meg og la ikke skjul på det. Husker engang at en lærer ville ha meg til å fortelle i klassen hvordan det var å være skilsmissebarn. Jeg nektet, men det sier kanskje litt om holdningene som var til det for noen tiår siden?

Jeg sliter litt med ting fra barndommen. Det å føle seg annerledes og utenfor. Selv om det i dag er kjempemange som har gått fra hverandre, også av mine venninners foreldre og ikke minst mine venninner selv som er skilte, vil jeg alltid bære med meg følelsen av å være noe stakkarslig og annerledes.

[Siiw]

Hmmm.... Dt er ikke sikkert mora di hadde vært noe mer lykkelig når hun var sammen med faren din?..

Foreldra mine var ikke gift da, men samboere- og dem holdt kun sammen for meg og broren min!!. og det bare dumt!. og tror ikke jeg brydde meg så mye om det?

Eneste negative med det var at vi ikke fikk feiret jul sammen;o

og om du sliter med dette så kanskje du burde prate md en psykolog?

få et litt annet persektiv på det..

[Gjest Gjest_ida_*]

Jeg var tolv år da mine foreldre skiltes, og de ble begge som ungdommer igjen. Dro på byen selv om jeg og søsknene mine var der, og selv om lillesøster var der. Huset ble så tomt, så tomt...og jeg kan enda kjenne den følelsen av tomhet.

Det var ikke snakk om fyll. Min mor skulle bare danse og kose seg med venninnene mens min far bare skulle på puben og ta seg par øl med vennene sine. Men huset ble tomt, for dette skjedde flere ganger i uka, hos de begge. Det er noen tiår siden dette også.

Jeg tror det har preget meg veldig, selv om jeg syntes det var fint å ha så ungdommelige foreldre som jeg også kunne prate med (foreldrerollen deres opphørte liksom)

Jeg fikk ikke mange grenser, og sliter i dag med dette. Å sette grenser for meg selv og kanskje også til en viss grad overfor andre (menn?). Jeg fikk sjokk når de sa de skulle skilles og har et hukommelsestap på flere uker. Det tok bare kort tid fra de fortalte det til de flyttet til hver sin kant av kommunen. Hvor lenge husker jeg ikke, kanskje fire uker?

Selv om de har vært venner hele tiden, har ikke jeg klart å etablere et forhold som har vart mer enn åtte år. Jeg har gått fra den ene til den andre. Det gjorde også mine foreldre i årene etter skilsmissen. I dag er jeg eldre enn de var da de skiltes og jeg møter litt fordømmelse fra dem fordi jeg ikke lever et a-fire-liv, og stadig er ute på byen, stadig roter meg bort i menn som er på kanten (selv om jeg har tatt det rolig med menn par år nå)

Men nå er de det jeg kaller eldre. Jeg vil ikke klandre dem, men jeg har tenkt på hvor forandret livet ble da de gikk fra hverandre og i tillegg flyttet en halv dagsreise fra hverandre (da var det så langt, med en buss)

Vi fikk velge hvor vi ville bo, og jeg flyttet litt fram og tilbake. Hvis jeg møtte et problem - det skjedde bare en gang, men da flyttet jeg bare fordi det var for pinlig for meg å stå for det jeg hadde gjort før jeg hadde fått litt tid på meg.

Det har også preget meg. Å bare flytte eller flykte fra problemer.

[aline]

mine foreldre skilte seg når jeg var 6, jeg var også eneste i klassen med skilte foreldre, men følte meg ikke annerledes pga det. Følte meg aldri stakkarslig pga det, og kan ikke huske at noen reagerte på at ejg reiset til pappa i ferien istedenfor på ferie med hele familien. Heldigvis.

Jeg savnet nok en mann i huset, og hadde helt sikkert hatt godt av å ha det, men jeg savnet ikke pappa der. Og det er merkelig, for jeg var ei skikkelig pappajente, og det er hovedsakelig forholdet mellom meg og ham som har gitt meg både utrygghet og "problemer" i voksen alder. Så mine problemer kommer også fra oppveksten, men ikke fra skilsmissen. Jeg frykter at mine problemer hadde vært større om de IKKE hadde skilt seg, da hadde jeg ikke hatt en sterk mor som dekket det hun klarte av behov for meg.

I voksen alder har jeg sett problemene fra oppveksten, og tatt det opp med min far. Vi har diskutert og vet nå om hva som skjedde, det er selvsagt ikke borte bare fordi vi har snakket om det og ting er unnskyldt og tilgitt, men nå er det min jobb å komme videre.

og, profesjonell hjelp er undervurdert! Man trenger ikke være gal eller ha psykiske problemer som hemmer en fra å leve normalt, for å ha utbytte av noen timer med en som kan hjelpe en å tenke bedre.

Man gjør hva man kan for å få ett best mulig liv fra nå av, for som voksen er det bare oss selv som har ansvar for om man har det bra eller ikke.

[Gjest Gjest_Henriette_*]

Barndommen vår preger oss, uansett hva slags barndom vi har hatt. Og vi har lett for å forklare problemer i voksenlivet med ting som skjedde da vi var barn. Det er en del av menneskets natur. Jeg har vært der selv, har forklart mine voksenproblemer ut fra barndommen. Det som hjalp meg var samtaler med psykolog, noe som ga meg et nytt og videre perspektiv på livet. Klart vi preges, men vi velger i stor grad selv om vi skal bruke erfaringene våre til godt eller vondt. Alle - inkludert våre ikke alltid så perfekte foreldre - har hatt en barndom som preger dem videre i livet. Man kan la seg styre av gammelt grums og lide i årevis, eller man kan lære seg teknikker for å snu litt på ting og heller gå styrket ut av det.

Jeg ble mobbet som barn, og slet med ettervirkningene i mange år. Som voksen var jeg sjenert og usikker, trodde ingen kunne like meg. Og jeg skyldte på mobbingen. Det var jo sant også, at mobbingen hadde gjort meg usikker og engstelig. Men så gikk jeg til psykolog en periode, fikk snakket ut om ting og satt det som skjedde litt i perspektiv. Nå har jeg klart å legge fra meg nesten all usikkerhet og bitterhet (litt usikre er vi jo alle iblant, det er naturlig), jeg er ikke lenger et mobbeoffer, men en sterk person med rak rygg. Og nettopp fordi jeg opplevde vanskelige ting som barn så har jeg kunnskap som hjelper meg gjennom vanskelige ting som voksen, de vonde opplevelsene har gjort meg sterkere.

Jeg vil på det varmeste anbefale alle som sliter med opplevelser fra langt tilbake i tid om å jobbe aktivt med å bli kvitt spøkelsene sine. Enten det gjelder skilsmisse, mobbing, overvekt, sykdom eller annet. Man skal ikke komme over det, men gjennom det. Og livet er så mye bedre når man har kommet gjennom det.

[Gjest Gjest]

Jeg valgte å gå fra sønnen min sin far, tok meg 2 år- og var nøye tenkt gjennom. Jeg kan ikke leve ett liv der jeg blir utsatt for psykisk vold- jeg unner ingen det.

Har dårlig samvittighet for barnet og har selvfølgelig gjort alt i min makt for å skåne det, svelgt bøttevis med kameler bare for å imøtekomme faren slik at vi skal ha det mest mulig behagelig.

Barnet mitt trives, han er i godt humør og har to foreldre som virkelig tar vare på ham og elsker han høyere enn annet- jeg håper den dag han blir voksen at han ikke har noen men men har satt pris på oppveksten vi likevel gav ham. Nok tid, kjærlighet- men ikke foreldre under samme tak- det er ikke alltid like enkelt nei, skulle jo ønske at ting var annerledes.

[Far til 2]

Mamma og pappa skilte seg da jeg var tre år. Det valget har i stor grad preget livet mitt. Jeg trodde ikke det plaget meg i barndommen, men når jeg tenker tilbake nå ser jeg jo at det gjorde det. De fleste i klassen/vennene mine hadde foreldre som var gift, og jeg husker jeg drømte om å bo hos en annen familie, en kjernefamilie. Mamma hadde alltid dårlig råd og måtte jobbe masse for å få endene til og møtes. Hun var mye sliten og sur.... Hun var/er en god mor altså, og jeg forstår hvorfor hun var sliten.

Det verste var kanskje det å føle seg annerledes. Mens venninnene mine dro på familie-ferier, var min sommer delt opp mellom mamma og pappa. Mange syntes synd på meg og la ikke skjul på det. Husker engang at en lærer ville ha meg til å fortelle i klassen hvordan det var å være skilsmissebarn. Jeg nektet, men det sier kanskje litt om holdningene som var til det for noen tiår siden?

Jeg sliter litt med ting fra barndommen. Det å føle seg annerledes og utenfor. Selv om det i dag er kjempemange som har gått fra hverandre, også av mine venninners foreldre og ikke minst mine venninner selv som er skilte, vil jeg alltid bære med meg følelsen av å være noe stakkarslig og annerledes.

Jeg tror ikke dette er så uvanlig som du kansje tror.

Da mine foreldre ble skilt valgte de "felles omsorg" og å bo nært hverandre, en løsning som ikke fantes på papiret eller i teorien. Min mor fikk massevis av kritikk av sine venner fordi hun overlot deler av omsorgsansvaret til min far. Min far fikk kritikk og ble mobbet av sine venner fordi han aksepterte noe av omsorgsansvaret for oss barn.

Men vi hadde venner på den tiden som også opplevde at deres foreldre flyttet fra hverandre. Og disse barna har i ettertid valgt felles omsorg fordi "de ønsket fortsatt følelse av 2 foreldre" slik jeg opplevde. Idag praktisere våre venner (som var barn den gang) felles omsorg med stort hell.

Jeg tror (det føles i det minste slik ) at det området vi bor i må være det området i Norge med flest tilfeller av felles omsorg etter samlivsbrudd. Et gledelig resultat er at jeg aldri trodde jeg skulle oppleve at foreldre etter samlivsbrudd skulle kunne leve i en sånn harmoni som det synes som om de gjør. Til og med lærere som har kommet til skolen de siste årene har kommentert det fortsatt gode samarbeidet mellom foreldrene i samtaler med foreldrene etter foreldresamtaler.

Vi vet utifra undersøkelser at jenter med begrenset kontakt med fedre oftere sliter psykisk enn andre jenter. Vi vet også at gutter som opplevde begrenset samvær med far oftere dropper ut av skolesystemet enn andre gutter.

Hvis vi ønsker å gjøre noe for våre barn er det derfor viktig at de får oppleve mest mulig kontakt med begge foreldrene. Et av de midlene som kan benyttes er felles omsorg. Som foreldre er vi delansvarlig for våre barns oppvekst, savn, psyke og yrkesmuligheter. Det betyr bl.a. at vi i større grad må ivareta barnas ønsker fremfor egne ønsker ved samlivsbrudd.