er det lov å sørge litt over ikke å få flere barn? Har jo ett

[fru sp]

Jeg er så utrolig heldig, fikk barn ved hjelp av IVF for 5 år siden. Pga sykdom kan jeg ikke få flere barn, heller ikke adoptere. Er litt lei meg for dette, særlig i perioder. Men føler det ikke er lov å klage, har jo et barn De få gangene jeg har nevnt det, sier folk bare " du har jo et barn" Ja, det har jeg, men sørger litt over at jeg aldri kan få flere... Er det flere som føler det slik, eller som forstår??

[NoAngel]

er ønsket stort nok kan man bruke surrogat mor.. har lest masse om dette på snartgravid.com.

mange som reiser til utlandet å ordner det

men ja, jeg syntes du har lov til å sørge over dette.

alle har lov til å sørge over det som betyr noe for dem. jeg forstår deg godt!!

[Beauté]

Det er fullstendig lovlig og greit å sørge over å ikke kunne få flere.

[Gjest Blondie65]

Jeg synes det er rart at folk blander seg opp i hva du skal være lei deg for.

Sånn på et generelt grunnlag har ikke jeg heller problemer med å se at man har et barn og det kan man glede seg over, men når ønsket er og har vært flere barn så er det jo en sorg at man ikke har flere.

Men tydeligvis har man ikke lov å sørge over noe dersom de rundt kan argumentere at det er andre som har det verre.

[Gjest Gjest_vanja_*]

Selvfølgelig er det lov å sørge over barn man aldri får, uansett hvor mange man har fra før. Sorgen er like reell selv om man tidligere har opplevd å få barn.

Jeg har også et barn fra tidligere, som nå er 11 år. Jeg skulle alltid ha fler, men skjebnen vil det visst ikke sånn. Etter sju år som aktiv prøver, vært gjennom hele prøverørssirkuset og alle kjerringråd i boka, er jeg likevel bare ettbarnsmor. Sorgen over de barna som aldri kom, er uutholdelig i perioder, og blir stadig rippet opp i, ettersom folk rundt meg får unger i hytt og gevær.

Det tok endel jobb og prøving også å få det første barnet mitt, men på en måte var den sorgen enklere, for da visste jeg ikke nøyaktig hva jeg gikk glipp av. Jeg ønsket meg jo intenst barn, men jeg hadde ingen referanseramme på hvordan det ville vært å ha barn, så jeg følte det ikke så intenst som jeg gjør nå.

Nå har jeg vært gjennom det en gang, og tanken på å aldri bli gravid igjen, aldri føde igjen, aldri få se et barn vokse opp igjen, er en dyp og inderlig sorg. Hadde jeg visst den gang at dette var noe jeg skulle få oppleve bare en gang, hadde jeg nok vært mer oppmerksom og tatt bedre vare på hvert minutt av opplevelsen.

Det gjør ikke saken bedre i mitt tilfelle at min mann ikke har barn fra før, så han får aldri oppleve dette. Jeg føler at jeg har tatt fra ham muligheten til å bli far, selv om det er hans avgjørelse å forbli hos meg, selv om vi ikke kan få barn. Han har tilsynelatende ikke så store problemer med dette, for som han sier "jeg vet ikke om noe annet enn et barnløst liv, jeg vet ikke om det hadde vært bedre MED barn". Dette stemmer nokså bra med den følelsen jeg hadde mens jeg prøvde med mitt første barn.

Jeg får stadig beskjed om å være glad for det barnet jeg har, men jeg ER jo det. Barnet er min store glede i livet, men det betyr ikke at det er enklere å forsone seg med tanken om at jeg må gå videre i livet uten de barna jeg alltid hadde sett for meg å få.

Uff, nå ble dette langt og usammenhengende... Men, jeg forstår din sorg og sender deg en stor klem.

[Gjest Blush]

Gjør det vondt så gjør det vondt, sånn er det bare. Man skal gi seg selv lov til å føle det man føler og snakke om det med andre også hvis man trenger det. Men kan godt være litt varsom blant dem som sliter med å få det til i det hele tatt, mer følsomt tema enn dette er det tross alt vanskelig å finne. Det kommer helt klart til å gjøre vondt for meg også dersom vi ikke får til en nr 2, men vi er fortsatt en barnefamilie, vi drar på opplevelsesturer med jenta vår, ser henne ta sine første skritt og sledesstrålende fortelle sine første historer, vi baker julekaker sammen i advent og får hjemmelagede gaver fra barnehagen til bursdagen vår. Når man drømmer allermest i hele verden om å oppleve disse tingene, og til tross for alle forsøk og tårer i verden ikke får det til, da snakker vi om en mer omfattende sorg mener jeg. Ikke at følelser skal sammenlignes sånn uansett da, men ser jo at mye man skriver på nett blir tatt ille opp av noen andre.

[Gjest Gjest mormor]

Er ettbarns mor jeg også, til min store sorg.

Det ble bedre da hun giftet seg og fikk barn. Er mormor til en liten gutt.

Har en veldig stor sorg i tillegg. Det første barnebarnet døde pga en sykhustabbe. Det tror jeg aldri jeg kan tilgi jordmødrene.

Hadde det bare blitt tatt keisersnitt i tide, så hadde h*n overlevd. Vi hadde 2 1/2 døgn på sykehuset hvor vi ventet på at h*h skulle dø.

Sorg er helt privat og bare den som sørger har sin sorg.

Ingen andre kan bestemme hva vi skal sørge over eller hvor lenge!

[LineGourmet]

Selvfølgelig er det lov å sørge over barn man aldri får, uansett hvor mange man har fra før. Sorgen er like reell selv om man tidligere har opplevd å få barn.

Jeg har også et barn fra tidligere, som nå er 11 år. Jeg skulle alltid ha fler, men skjebnen vil det visst ikke sånn. Etter sju år som aktiv prøver, vært gjennom hele prøverørssirkuset og alle kjerringråd i boka, er jeg likevel bare ettbarnsmor. Sorgen over de barna som aldri kom, er uutholdelig i perioder, og blir stadig rippet opp i, ettersom folk rundt meg får unger i hytt og gevær.

Det tok endel jobb og prøving også å få det første barnet mitt, men på en måte var den sorgen enklere, for da visste jeg ikke nøyaktig hva jeg gikk glipp av. Jeg ønsket meg jo intenst barn, men jeg hadde ingen referanseramme på hvordan det ville vært å ha barn, så jeg følte det ikke så intenst som jeg gjør nå.

Nå har jeg vært gjennom det en gang, og tanken på å aldri bli gravid igjen, aldri føde igjen, aldri få se et barn vokse opp igjen, er en dyp og inderlig sorg. Hadde jeg visst den gang at dette var noe jeg skulle få oppleve bare en gang, hadde jeg nok vært mer oppmerksom og tatt bedre vare på hvert minutt av opplevelsen.

Det gjør ikke saken bedre i mitt tilfelle at min mann ikke har barn fra før, så han får aldri oppleve dette. Jeg føler at jeg har tatt fra ham muligheten til å bli far, selv om det er hans avgjørelse å forbli hos meg, selv om vi ikke kan få barn. Han har tilsynelatende ikke så store problemer med dette, for som han sier "jeg vet ikke om noe annet enn et barnløst liv, jeg vet ikke om det hadde vært bedre MED barn". Dette stemmer nokså bra med den følelsen jeg hadde mens jeg prøvde med mitt første barn.

Jeg får stadig beskjed om å være glad for det barnet jeg har, men jeg ER jo det. Barnet er min store glede i livet, men det betyr ikke at det er enklere å forsone seg med tanken om at jeg må gå videre i livet uten de barna jeg alltid hadde sett for meg å få.

Uff, nå ble dette langt og usammenhengende... Men, jeg forstår din sorg og sender deg en stor klem.

Ser for meg at jeg føler akkurat som dere om 3 år når jeg såvidt har fått 1 barn og gjerne skulle hatt et til...

37 år..