Uredelige venner

[Gjest Lunis]

Jeg har aldri hatt noen god kompisgjeng å henge med, noe som plager meg veldig. Det har alltid vært en og en, og nesten ingen av mine venner kjenner hverandre. Den eneste gangen vi samles er på bursdagen min, hvor alle møtes og prøver å komme overens. Det går vanligvis veldig bra og er hyggelig. Men de tar ikke opp kontakten liksom, det er jeg som er referansepunktet såklart.

Jeg har alltid ligget litt mellom stoler i disse gjengene og vært en slags kasteball i "systemet". De fleste vet nemlig om hverandre, de har bare ingen grunn til å ta kontakt med folkene som er utenfor deres egne gjenger. Uansett, irrelevant.

Jeg har invitert folk med på kino, bowling, konserter osv i alle år. Stått på. Vært flink. Det er litt forskjellig men de fleste blir nesten alltid motvillig med, ihvertfall litt motvillig. Det er en slags skepsis i stemmene deres, et slags behov for å gi inntrykk av at de egentlig har bedre ting å gjøre men ofrer seg for meg. At de egentlig er for viktige eller noe til å bruke av tiden sin. Ikke altid, men ofte. Jeg blir ekstremt sjelden invitert meg på noe selv - de få gangene er det snakk om en happening eller lignende som betyr mye for dem, dvs. det betyr mye for dem at så mange som mulig er til stedet for å overvære æren de vil motta. En del av mine venner er musikere og derfor blir det ofte en del konserter med dem og lignende...

I 2009 syns jeg at jeg var litt ekstra flink til å få igang sosiale sammenkomster og klarte til og med å skvære opp med en fyr jeg var uvenner med. Nå er vi venner igjen. Jeg skjønte fort at jeg kom til å være alene på nyttårsaften i år igjen. Ikke noen big deal såklart, vært det før og det er jo mange andre som er det. Likevel, når mørket kryper på og klokka nærmer seg ti, elleve merka jeg at jeg syns det var litt ekstra uhyggelig å ikke ha noen å si Godt Nyttår til. Jeg dro ned i Frognerparken for å se på rakettene, la merke til alle som klemte og var glade. Personlig var jeg helt på gråten, men bare inni meg. De aller fleste jeg hadde sjekka meg skulle være med familie/kone/kjæreste o.l. og jeg har rett og slett for mye respekt for dem til å kunne invitere meg selv. Jeg har dratt grensa for høflighet der og jeg vil ikke trenge meg på. Litt verdighet skal man ha.

Alle sammen visste klukkelig godt at jeg kom til å være alene, og når jeg ringer dem for å si godt nyttår idag (orker ikke den tornadoen av Sms, køhelvete rundt midnatt) viser det seg at nesten ALLE SAMMEN GJORDE TING JEG EGENTLIG KUNNE VÆRT MED PÅ! De var ikke sammen med kjæreste/koner/familier likevel! Det hadde ikke kosta dem 5 kroner å invitere meg og de vet at jeg hadde tatt alle kostnadene selv. Så det må være MEG det er noe galt med.

For å rulle dette opp i en kjapp ball, det er greit å bli med på kino o.l. når jeg inviterer - litt motvillig. Og det er også greit å gi fullstendig faen i meg alle andre dager i året.

Jeg merker at jeg begynner å bli FORBANNA og veldig, veldig lei av denne behandlingen. Jeg har holdt ut med dette i over 10 år. Jeg nekter å godta at jeg er så fæl å være sammen med. Det vet jeg at jeg ikke er. Nå har jeg tenkt å sette ned foten - men jeg tror det kan bety at jeg blir veldig ensom framover. Det er veldig vanskelig for meg å illustrere med ord hvor mange tanker og mentale kamper jeg kjemper hver dag for å holde selvtilliten min oppe. Vennene mine er ALT for meg og i så mange år har jeg fortalt meg selv at de egentlig bryr seg veldig. Men nå orker jeg ikke mer. Det er ikke det at jeg faktisk satt helt alene igår som er problemet, men de arrangerte alle ting som jeg lett kunne vært med på. Jeg er ikke sosialt tilbakestående eller noe i den duren - tvert imot! Jeg har kjent mange av disse folkene siden jeg var 6 år.

Er folk virkelig så kyniske?

Skaper jeg en ukomfortabel spenning ved å ta dette opp med dem?

Jeg har gjort det før og det blir alltid unnskyldninger som at "det ikke passet seg" eller "tenkte ikke på det". Jeg er litt konfliktsky, dvs. jeg ønsker ikke unødvendig bråk. Jeg skaper bare bråk når jeg føler meg virkelig presset opp i et hjørnet, som f.eks akkurat nå.

Men hva skal jeg gjøre?

[Ella_Grey]

Jeg hadde lyst til å si noe fornuftig til deg, jeg har lest innlegg av deg før, men jeg vet bare ikke hva jeg skal si.

Kanskje du burde prøve å skaffe deg nye venner. Liker du disse menneskene eller er det fordi du har kjent dem så lenge... at det har blitt en vane... at dere er venner?

Det krever mot å gå ut å finne seg nye venner man er mer på bølgelengde med, det tryggeste er alltid å opprettholde ting som de er. Men jeg tror at i det lange løp vil det verste være å føle seg ensom selv om man har venner, hvis det er sånn du føler det. Da er det bedre å gå videre.

[Gjest Emmanuelle]

Mange vokser ifra hverandre, og beholder kun vennskapet fordi "man har kjent hverandre så lenge".

Men jeg hadde helt klart funnet andre venner. Det skal ikke være slik at man er den eneste som tar initiativ.

Finn mennesker som faktisk VIL være sammen med deg. Du finner deg jo tydeligvis i dette gang på gang, men nå er det kanskje på tide å sette den foten. Snakk med dem først, gi dem en sjanse. Funker ikke det så driter du i dem rett og slett.

Man skal jobbe for vennskap, men ikke slite seg ut for å beholde dem.

[Gjest Gjest]

Ingen venner er bedre enn dårlige venner! Skaff deg en hobby etc. og prøv og komme i kontakt med nye mennesker..

Forstår godt frustrasjonen din! Jeg har selv hatt det slik til tider, men nå har jeg bestemt meg for å gå en annen vei og heller prøve å knytte nye bekjentskaper. Så får de heller seile sin egen vei.

[Gjest gull123]

Jeg ville tatt dette opp med de vennene som du regner som "gode" venner. De som har "sosiale antenner" og er verd å satse på. Resten ville jeg satt i kategorien "bekjentskaper".

Ta det opp på en seriøs måte, som ikke blir "needy". Spørre rett ut hvorfor de er skeptiske til deg.

Jeg har det akkurat likt som deg, ingen "homebase".

[NoAngel]

kort prosess. kutt dem ut!!

finn nye venner. gamle venner er ikke alltid det beste.

nye venner kan være vel så bra!

disse folkene du snakker om minner meg veldig om noen av de jeg har kjent hele livet!

og det er ikke sjeldent jeg har vært både sinna og skuffa pga det der.

så jeg skjønner godt at du er lei.

men kan ikke si noe annet enn at dette kan bare du ordne opp i!

ved å legge det du ikke trives med bak deg.

lykke til og godt nytt år.

(hilsen ei som liker at folk inviterer seg selv fremfor å sitte alene, da man ikke alltid er klar over at noen blir alene på dager som dette, og dermed ikke får invitert dem)

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ingen venner. Men jeg har mange barn, så det er kanskej lettere? Ingen kommer hit, ingen sender sms, ingen inviterer. Og så videre. Jeg har da stått på jeg og, men det hjelper ikke. Jeg bare godtar at det er slik og er inneforstått med at jeg nok ikke er en spennende og gøyal person.

En klem til deg Lunis. Du må ikke se så dypt i ting!

[NoAngel]

jeg blir så sint og trist når jeg leser dette!!

jaja,, jeg kan være vennen dere jeg

liker ikke når folk er alene ..

[Gjest NewMonkey]

Jeg hadde det sånn. Hver gang jeg ble invitert til noe så var det bare til avslutningsfester og sånne ting. Og det var alltid jeg som måtte spørre om vi skal ta en kaffe eller noe annet. Til slutt så tenkte jeg "Greit nå gidder jeg ikke prøve mer. Vil de ha meg som venn så får de komme til meg"....noen tok kontakt etter en liten stund for de hadde ikke hørt fra meg og begynte å savne meg, og noen har jeg ikke hørt fra. Men jeg får fortsatt invitasjoner på facebook fra de som egentlig ikke bryr seg til sånne svæææære arrangementer

Dessuten så orker jeg ikke å ha sånne tomme samtaler:

Person1: Heeeei! Hvordan går det?

Person2: Joda bare bra. med deg?

Person1: Jo kjempefint!

*stillhet*

Særlig ikke når jeg vet at person1 ikke har det kjempefint...

Lunis, dropp de dårlige du har. Du fortjener bedre!

[Supramundane]

Jeg syns ikke noen fortjener en sånn behandling. Det eneste du kan gjøre er å konfrontere, eller gi slipp. Min personlighet tilsier at jeg ville ha konfrontert de jeg følte mest for, og gitt slipp på de andre.. vet ikke hva som er aktuelt for deg?

[Gjest Gjest_Lilla_*]

For noen år siden kuttet jeg ut nesten alle barndomsvennene mine. Jeg hadde null og nada til felles med dem, de inviterte meg aldri med på noe. Jeg ble aldri en del av "gjengen". Så jeg kuttet dem ut.

I dag har jeg skaffet meg nye venner. Venner som tar kontakt, som lurer på hvordan det går, som inviterer meg på kaffe. Og jeg tar kontakt med dem, prater med dem, spør om de ikke vil være med på en kafé eller ut på en pils. Og jeg gjør det fordi jeg ønsker det, og ikke fordi jeg må.

Det er viktig for alle å bli sett. Du fortjener å bli sett minst like mange ganger som du ser personene du kaller dine venner.

[Gjest Lunis]

Jeg har en venninne som bryr seg fryktelig mye om meg og som har mange felles interesser. Jeg er veldig glad i hun og kommer til å beholde henne. Ellers er det litt forskjellig. Mange av de jeg har kjent lengst foretrekker ofte å være sammen med andre, jeg forstår det veldig godt når de prioriterer dama si men mange andre ganger kunne jeg lett vært med på det de gjør uten problemer.

Jeg har tenkt å ta det opp med de jeg er interessert i å beholde. De andre bryr jeg meg ikke så mye med. De får ta kontakt når de ønsker. Men jeg skjønner at jeg kanskje må gå i meg selv og renske opp litt gammelt grums ja. Har liksom lagt meg til tryggheten ved at vi skal være venner for alltid og kanskje ikke sett dem for det de er. De er ikke dårlige mennesker eller noe, og de har ofte mye å gjøre. Men jeg bare gidder ikke å ha forventninger til gjensidig respekt på det nivået jeg ønsker å ha mine vennskap når de ikke engang enser meg.

[Skyld]

Får håpe det ordner seg. Det er ikke lett å danne en vennegjeng når det er snakk om mennesker som ikke har kontakt på nesten daglig basis. Og når det samtidig er snakk om folk som allerede tilhører en egen gjeng så økes vanskelighetsgraden et par hakk.

Endret 2. januar 2010 av Scorpina

[Gjest Gjest]

hmm, det er ikke det at du har mange venner som egentlig ikke er i samme gjeng da?? Sånn att alle regner med at du er med noen av de andre, men siden de ikke har kontakt så vet de ikke det??

Ellers så må jeg slenge meg på de andre, ett enveis vennskap er ikke noe vennskap. Kutt ut de som aldri kontakter deg tilbake.

Men lurer på en ting, er du sånn som alltid samler en stor gjeng for å finne på noe? Isåfall vil sikkert fler se på deg som en venn, men kanskje ikke en god venn?? Eller er du sammen med de på 2 manns hånd også?

[Gjest Purple Haze]

til deg, Lunis. Du vet hvor postkassa mi er, hvis du trenger å skrive av deg litt

[Gjest Gjest]

Hva med en 'hei kompis, vet du om det skjer noe på nyttårsaften el ?' 'Si ifra om det dukker opp noe'

Enten så har de ingen sosiale antenner, eller så er de ikke dine nære venner.

[Gjest Lunis]

Uhm...jeg hadde flere ringerunder tre dager i forveien hvor jeg sa akkurat det der. Og jeg syns det var flaut.

[Scorpina]

Tråden ryddet.

Scorpina

-mod-

[Gjest Gjest]

Uhm...jeg hadde flere ringerunder tre dager i forveien hvor jeg sa akkurat det der. Og jeg syns det var flaut.

Har du fått noen som helst tegn til at desse menneskene egentlig ikke har så stor interesse i å henge med deg?

Beklager, men det virker som de nesten ikke liker deg?