Hvem er jeg?

[Gjest SørlandsJ]

Dette innlegget er egentlig for å få luftet tankene mine, måtte bare skrive de ned et sted, slik at jeg kanskje får litt ut av hodet Men det hadde vært godt å vite om noen har følt/opplevd noe lignende.

Jeg vet ikke lengre hvem jeg ”er” eller hva jeg vil.

Jeg føler jeg har kommet til et punkt i livet der jeg står helt ”fast”.

Jeg har alltid vært i en ganske stor vennegjeng, der vi alle har vært veldig gode venner, men noen bedre enn andre. Det har liksom vært 2 av dem jeg kunne gjort ALT for. Det har jo alltid eksistert krangling og baksnakking i vennegjengen, slik det gjør i de fleste gjenger, men jeg har liksom aldri vært ”med” på det, jeg er/var den som er venn med alle. Jeg har alltid vært den personen som bryr seg om alle, og hjelper om noe skulle skje. De fleste i vennegjengen har alltid vært de ”populære” som guttene snur seg etter, men jeg har bestandig hatt litt dårligere selvtillit enn de andre (føler jeg selv i alle fall). Det er kanskje derfor jeg har blitt sett på som ”psykologen” i gjengen, siden de andre nok så ofte våknet opp med en fremmed etter en kveld på byen, mens jeg alltid har hatt for dårlig selvtillit til i det hele tatt å være med noen hjem. Jeg missunte ofte mange av venninnene mine, siden de var/er så fine og følte de hadde et liv, noe jeg ikke hadde.

Men i det siste halv året føler jeg at så mye har forandret seg. I sommer begynte jeg å miste all kontakt med den absolutt beste venninna mi! Vi var sammen som knoll og tott hele tiden, og familien hennes ble til min familie også, jeg flyttet så å si inn til henne. Vi opplevde utrolig masse sammen, både oppturer og nedturer, og hjalp hverandre gjennom veldig masse. En ”gammel” venninne av henne kom hjem en tur i sommer, og da sluttet hun å sende mld/ringe meg. Jeg orket ikke mase, for jeg forsto godt at hun ville tilbringe tid med denne venninna som endelig hadde kommet hjem en tur, jeg unte henne virkelig det! Men sommeren gikk, og jeg fikk aldri noe mld. Jeg begynte selv å ta kontakt å spørre om vi skulle finne på noe en dag. Men det ble ikke noe av, enten så hadde hun ikke tid eller så var det noe annet som stod i veien. Til slutt ble jeg lei, og orket ikke sende flere mld. Vi søkte på samme skole og havnet opp i samme klasse. Da vi begynte på skolen trodde jeg ting kanskje skulle forandre seg igjen, men slik ble det heller ikke. Hun snakket med andre om ting som hun før hadde sakt til meg at hun ALDRI ville fortelle til noen andre enn meg. Det var ting som hadde skjedd med henne, som jeg har brukt lang tid på å hjelpe henne igjennom, jeg har virkelig vært der for henne, og aldri sakt noe til noen, enda jeg har slitt med meg selv i tillegg. Jeg fikk høre fra andre i ”gjengen” at venninna mi hadde gjort det slutt med kjæresten og andre ting, ting som hun før hadde kommet løpende til meg og fortalt. Alt om ”livet” hennes det siste halv året har jeg hørt fra andre enn henne selv. Jeg tok det opp med henne, å spurte om jeg hadde gjort henne noe, siden hun ikke kom til meg mer, men hun sa at hun ikke forsto hva jeg snakket om, og at jeg ikke hadde gjort henne noen ting. En annen venninne av meg sa at ”beste” venninna mi hadde sakt at hun var så lei all drit snakket i vennegjengen. Dette tydet på at jeg liksom skulle vært og slengt drit om henne, noe som ALDRI kunne falt meg inn. Om jeg så skulle si noe om henne, så kunne det ikke vært noe vondt, for det er ingen ting vondt å si om denne jenta! Etter dette bestemte jeg meg mer eller mindre for å melde meg ut av hele vennegjengen. For jeg er klar over at folk snakker masse drit, men at jeg skulle bli dratt inn i alt dette orket jeg ikke mer. Jeg har noen andre fantastiske venner utenom vennegjengen, så jeg henger heller med dem. Men det er virkelig tungt å ”gi slipp” på denne ”beste” venninna mi! I tillegg til dette vennestyret, så føler jeg at jeg har begynt å ”bry meg mindre” om andre, jeg har alltid vært den som var villig til å gjøre ALT for vennene mine og hadde alltid en skulder ledig til å gråte på, men nå kjenner jeg at jeg gir mer og mer faen. Dette er absolutt ikke meg! Hvor har jeg blitt av?

Nå er det heller ikke sjelden jeg våkner opp fra fest og befinner meg i en annen seng enn min egen, tross min dårlige selvtillit. Dette er i alle fall ikke likt meg!

Jeg føler på en måte at det har skjedd så mange forandringer på en gang, og jeg tror ikke jeg liker det. Men hva skal jeg gjøre?

Jeg føler jeg har blitt slik som noen av de i gjengen: bryr meg ikke like mye om andre, våkner opp andre steder enn hjemme osv.

Jeg vet ikke hva som skjer, er jeg i ferd med å finne meg selv, eller kanskje å miste meg selv?

[summermel]

Dette innlegget er egentlig for å få luftet tankene mine, måtte bare skrive de ned et sted, slik at jeg kanskje får litt ut av hodet Men det hadde vært godt å vite om noen har følt/opplevd noe lignende.

Jeg vet ikke lengre hvem jeg ”er” eller hva jeg vil.

Jeg føler jeg har kommet til et punkt i livet der jeg står helt ”fast”.

Jeg har alltid vært i en ganske stor vennegjeng, der vi alle har vært veldig gode venner, men noen bedre enn andre. Det har liksom vært 2 av dem jeg kunne gjort ALT for. Det har jo alltid eksistert krangling og baksnakking i vennegjengen, slik det gjør i de fleste gjenger, men jeg har liksom aldri vært ”med” på det, jeg er/var den som er venn med alle. Jeg har alltid vært den personen som bryr seg om alle, og hjelper om noe skulle skje. De fleste i vennegjengen har alltid vært de ”populære” som guttene snur seg etter, men jeg har bestandig hatt litt dårligere selvtillit enn de andre (føler jeg selv i alle fall). Det er kanskje derfor jeg har blitt sett på som ”psykologen” i gjengen, siden de andre nok så ofte våknet opp med en fremmed etter en kveld på byen, mens jeg alltid har hatt for dårlig selvtillit til i det hele tatt å være med noen hjem. Jeg missunte ofte mange av venninnene mine, siden de var/er så fine og følte de hadde et liv, noe jeg ikke hadde.

Men i det siste halv året føler jeg at så mye har forandret seg. I sommer begynte jeg å miste all kontakt med den absolutt beste venninna mi! Vi var sammen som knoll og tott hele tiden, og familien hennes ble til min familie også, jeg flyttet så å si inn til henne. Vi opplevde utrolig masse sammen, både oppturer og nedturer, og hjalp hverandre gjennom veldig masse. En ”gammel” venninne av henne kom hjem en tur i sommer, og da sluttet hun å sende mld/ringe meg. Jeg orket ikke mase, for jeg forsto godt at hun ville tilbringe tid med denne venninna som endelig hadde kommet hjem en tur, jeg unte henne virkelig det! Men sommeren gikk, og jeg fikk aldri noe mld. Jeg begynte selv å ta kontakt å spørre om vi skulle finne på noe en dag. Men det ble ikke noe av, enten så hadde hun ikke tid eller så var det noe annet som stod i veien. Til slutt ble jeg lei, og orket ikke sende flere mld. Vi søkte på samme skole og havnet opp i samme klasse. Da vi begynte på skolen trodde jeg ting kanskje skulle forandre seg igjen, men slik ble det heller ikke. Hun snakket med andre om ting som hun før hadde sakt til meg at hun ALDRI ville fortelle til noen andre enn meg. Det var ting som hadde skjedd med henne, som jeg har brukt lang tid på å hjelpe henne igjennom, jeg har virkelig vært der for henne, og aldri sakt noe til noen, enda jeg har slitt med meg selv i tillegg. Jeg fikk høre fra andre i ”gjengen” at venninna mi hadde gjort det slutt med kjæresten og andre ting, ting som hun før hadde kommet løpende til meg og fortalt. Alt om ”livet” hennes det siste halv året har jeg hørt fra andre enn henne selv. Jeg tok det opp med henne, å spurte om jeg hadde gjort henne noe, siden hun ikke kom til meg mer, men hun sa at hun ikke forsto hva jeg snakket om, og at jeg ikke hadde gjort henne noen ting. En annen venninne av meg sa at ”beste” venninna mi hadde sakt at hun var så lei all drit snakket i vennegjengen. Dette tydet på at jeg liksom skulle vært og slengt drit om henne, noe som ALDRI kunne falt meg inn. Om jeg så skulle si noe om henne, så kunne det ikke vært noe vondt, for det er ingen ting vondt å si om denne jenta! Etter dette bestemte jeg meg mer eller mindre for å melde meg ut av hele vennegjengen. For jeg er klar over at folk snakker masse drit, men at jeg skulle bli dratt inn i alt dette orket jeg ikke mer. Jeg har noen andre fantastiske venner utenom vennegjengen, så jeg henger heller med dem. Men det er virkelig tungt å ”gi slipp” på denne ”beste” venninna mi! I tillegg til dette vennestyret, så føler jeg at jeg har begynt å ”bry meg mindre” om andre, jeg har alltid vært den som var villig til å gjøre ALT for vennene mine og hadde alltid en skulder ledig til å gråte på, men nå kjenner jeg at jeg gir mer og mer faen. Dette er absolutt ikke meg! Hvor har jeg blitt av?

Nå er det heller ikke sjelden jeg våkner opp fra fest og befinner meg i en annen seng enn min egen, tross min dårlige selvtillit. Dette er i alle fall ikke likt meg!

Jeg føler på en måte at det har skjedd så mange forandringer på en gang, og jeg tror ikke jeg liker det. Men hva skal jeg gjøre?

Jeg føler jeg har blitt slik som noen av de i gjengen: bryr meg ikke like mye om andre, våkner opp andre steder enn hjemme osv.

Jeg vet ikke hva som skjer, er jeg i ferd med å finne meg selv, eller kanskje å miste meg selv?

Det er greit å lufte tankene sine noen ganger ja, så slipper man å bære på de helt alene

Jeg vil tro at de fleste har opplevd noe lignende, hvis det kan være en trøst.? Livet kan føles helt meningsløst noen ganger, i alle fall når det er i "forandring", og man vil kanskje oppleve slike ting som dette før man virkelig "finner seg selv". Men det jeg er ganske sikker på at alt vil se lysere ut etter hvert som det "stabiliserer" seg! Lykke til med å finne deg selv