trenger råd; svigermor vil flytte inn

[Marilavendel]

Vi har vært samboere i tre år, kjæresten min og jeg. Han har det man kan kalle et nært forhold til sin mor. En koselig dame, men en svært bitter og ensom dame også. Hun er skilt.

Svigermor skal vite hva vi gjør hver dag og hun vil alltid at vi skal komme på besøk.

Hun spiller på vår (min) dårlige samvittighet hvis jeg og kjæresten skal gjøre noe alene som feks. på kino, ut å spise, feire tre års dag o.l Hun sier da ting som; "åh, javel. Jeg får vel bare sitte her alene jeg da." eller "Har dere råd til det da? jeg får jo aldri bli med".

Hun påstår også at hun har sett bilen vår i nabolaget hennes uten at vi har besøkt henne. Og er ofte tilgjort og snurt når jeg feks har lagt fra meg mobilen og ikke svarer med en gang.

Vi har pleid og være innom ca. tre ganger i uken og ellers når hun ringer fordi hun trenger hjelp med div. ting i huset, som feks å slå inn en spiker... Jeg mistenker at disse gjøremålene oppstår fordi hun vil ha besøk, for når vi er der gjør hun jo alt mulig selv.

Når vi er der prates det ofte om alt det vonde som har hendt hennes familie eller hvor urettferdige alle er mot henne eller hvor ensomt det er å være alene. Jeg har prøvd i tre år og oppmuntre, lytte, engasjere og sosialisere, virker som om hun ikke vil.

Etter mye hardt arbeid og masse sparing har vi endelig fått muligheten til å realisere drømmen vår. Vi har kjøpt hus ved sjøen og jeg har startet i ny jobb.

Etter at vi flyttet har svigermor ringt daglig, opptil tre ganger.

Så kom den grusomme nyheten like før jul, hun har fått kreft.

Hun er i god form sett bort ifra sjokket. Vi feiret julen så godt vi kunne alle sammen og har støttet og trøstet så godt vi kan.

Kjæresten min har vært hos henne siden da.

Grunnen til dette alt for lange innlegget er at kjæresten min ringte meg i stad og sa at han og moren hadde pratet og hun vil flytte inn til oss. I løpet av neste månede helst.

Nyttårsaften skal selvsagt være hos svigermor, og da må jeg gi et svar.

Er jeg en egoistisk møkka kjerring som tenker; NEI! jeg orker ikke mer??

[Gjest Syrin_Ulven]

Om eg ikkje hadde villet det, hadde eg sagt nei (sikkert fått dårlig samvittighet, men eg er nå sånn at eg ikkje orker ha andre folk som eg ikkje er sammen med, boende hos/med meg. Hadde klikket og flyttet ut tilslutt..)

Det vil mest sannsynligvis gå på helsa til forholdet til din kjæreste og til din svigermor om du sier ja når du virkelig meiner nei. Spesielt når hun er såpass masete og grinete som hun virker å være. Fritid, bare dere to sammen? Det er det ikkje sikkert dere får mye av om hun skal flytte inn. Spesielt ikkje om hun skal bo sammen med dere (slik at hun får eget rom, men har frihet til å gå hvor hun vil i huset, til og med inn på deres soverom)

Fins det kjeller i huset deres, med egen inngang?

Isåfall kan hun jo flytte inn der (om du velger si ja), for da vil det bli som hun har egen leilighet og forhåpentligvis ikkje henger i deres stue, kjøkken osv.

Du kan jo si du er litt skeptisk, og spørre evt om hvor lenge det er snakk om at hun skal bli boende, og evt si du trenger litt meir tid til å tenke over det. Snakk med sambo, forklar hvorfor du er litt negativ til det (på ein fin måte, det er tross alt hans mor), se etter løsninger.

[Draum]

Tja, jeg hadde gjort det, om det var min svigermor, men min svigermor er også en dame med et "eget liv"; venner, foreninger og mange ulike interesser. Vi har et nært forhold og jeg er veldig glad i henne. For meg ville det vært en selvfølge å åpne hjemme mitt for henne om hun trengte det.

Men i ditt tilfelle, ville jeg nok vært mer usikker. Med kreft kan det jo gå flere veier, og selv om det er kynisk å tenke sånn ville det kanskje vært lettere om du visste hvilken vei dette gikk. Slik du beskriver svigermoren din vil du jo risikere at hun blir frisk fra kreften, men likevel aldri flytter ut.

I mine øyne er du ikke egoistisk, man har rett til å sette en grense for hva som er greit og hva som ikke er greit. Men det kan jo bli en vanskelig situasjon om dette er noe samboeren din gjerne vil. Min mor døde av kreft for litt over tre år siden, to år etter at det ble oppdaget først. Det siste året bodde jeg hos henne, og jeg vet at hadde jeg hatt en samboer den gangen som satt seg på bakbeina, hadde jeg valgt moren min. Jeg ofret en del pga hennes sykdom, men nå som hun er borte, kan jeg si med 100% sikkerhet at jeg tok riktig valg. Så spørsmålet er vel hva du risikerer ved å si nei, kontra hva du risikerer ved å si ja.

[Kjetil S.]

Spør din kjære om svigermor pleier å sove naken...!! ;-)))

[Gjest Syrin_Ulven]

Syns forresten det var jævlig kort tid du fikk å tenker over det på, om han ringte deg i dag.. Under to døgn på å finne ut om du vil ha svigermor boende hos dere..

Hva type/hvor hun har kreft, hvor alvorlig er det, hva er sjangsene hennes til å overleve og bli frisk?

[Gjest Vilma]

Jeg hadde sagt nei, og det helt uten dårlig samvittighet.

[Gjest enois]

Og ikke minst.

Hvor lang tid er det snakk om?

Jeg skjønner at det ikke er lett å sette en tid på sånt, men hvis jeg skulle sagt ja måtte jeg hatt noe fast å forholde meg til.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde sagt ja, og så hadde jeg flyttet ut selv. Det er ikke svigermor som er dødsdømt her, det er du.

Brent barn lukter vondt.

[Rosalie]

Jeg hadde sagt nei, og det helt uten dårlig samvittighet.

Enig. Blir hun så dårlig at hun trenger døgnpleie, får samboeren din flytte inn hos henne dersom han ikke vil leie inn hjelp til henne.

Hadde svigermor flyttet inn her, hadde jeg flyttet rett ut. Og forlangt å bli kjøpt ut på dagen.

[Marilavendel]

Hun har fått konstantert brystkreft men ingen spredning til lymfekjertlene. Jeg ønsker å støtte og bidra mest mulig for henne. Det har vært viktig hele tiden, spesielt nå som hun er syk. Vi flyttet jo bare en times tid unna nettopp pga. henne og samboeren min rekker innom henne hver dag (i forhold til jobb/pendler).

Huset er jo ikke klart ennå, vi skal jo pusse opp og det ekstra rommet var planlagt som mitt atelier og evt. barnerom når den tid kommer.

Hvordan sier jeg nei, uten å gjøre det slutt, eller såre?

[Gjest Gjest]

Enig. Blir hun så dårlig at hun trenger døgnpleie, får samboeren din flytte inn hos henne dersom han ikke vil leie inn hjelp til henne.

Hadde svigermor flyttet inn her, hadde jeg flyttet rett ut. Og forlangt å bli kjøpt ut på dagen.

Jeg også - hadde henne her på julaften og det var i overkant!

[Gjest Gjest]

Grunnen til dette alt for lange innlegget er at kjæresten min ringte meg i stad og sa at han og moren hadde pratet og hun vil flytte inn til oss. I løpet av neste månede helst. Nyttårsaften skal selvsagt være hos svigermor, og da må jeg gi et svar.

Jeg fikk et inntrykk av at du ikke har drøftet dette noe særlig med samboeren din. Kan han ha et inntrykk av at det egentlig ikke er et stort problem for deg?

Syns det virker rettferdig at du forklarer han hvorfor dette ikke vil fungere og at han deretter gir svigermor en diplomatisk avvisning. Det føles ikke helt riktig at det blir to mot en på nyttårsaften og at du skal opptre som svarteper.

[Marilavendel]

Og ikke minst.

Hvor lang tid er det snakk om?

Jeg skjønner at det ikke er lett å sette en tid på sånt, men hvis jeg skulle sagt ja måtte jeg hatt noe fast å forholde meg til.

For å være helt ærlig så tror jeg spørsmålet hadde dukket opp uansett om hun hadde fått kreft eller ikke.. Det er snakk om til døden skiller oss av. Hun foreslå madrass på vårt soverom til vi får pusset opp...

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal hun flytte inn til dere? At hun har fått kreft er ikke god nok grunn i mine øyne. Såvdt jeg forstår er hun per idag i god fysisk form, og ingen grunn til at hun ikke kan klare seg selv alene. Er hun i perioder veldig svak, f.eks. i forbindelse med behandling, så kan det være naturlig at hun bor hos dere i korte perioder mens det pågår eller at din mann bor hos henne i de periodene.

Selv har jeg et veldig godt forhold til min svigermor, men aldri i livet om hun hadde fått bo hos oss. Hadde det vært snakk om for en tidsbegrenset periode, f.eks. hvis hun pusset opp, har solgt huset før hun hadde fått kjøpt seg noe nytt osv så hadde hun vært hjertelig velkommen. Så sant det er klart fra begge sider at det er snakk om en kortvarig, og midlertidig løsning. Men å flytte inn uten "god grunn" og ingen konkret ordning på når hun skal flytte ut igjen hadde jeg ikke gått med på.

Du må nesten si det som det er. At dette er deres hjem, og at du ikke ønsker at noen andre skal bo der. Være på besøk? Ja, klart. Men ikke bo der som en peranant ordning.

[Shade]

At dette er deres hjem, og at du ikke ønsker at noen andre skal bo der. Være på besøk? Ja, klart. Men ikke bo der som en peranant ordning.

Dette hørtes ut som en grei måte å si det på

[Gjest Gjest]

Hun har fått konstantert brystkreft men ingen spredning til l

Hvordan sier jeg nei, uten å gjøre det slutt, eller såre?

Her må du rett og slett sette deg ned og ta en prat med samboeren din, du får fortelle han at din svigermors overvåkning og negativitet påvirker deg og at det blir for tett å bo sammen med henne. Din psykiske helse er jo også viktig.

[LilleBille]

Jeg kan bare formidle hva mor min sier til meg. "LOV meg at du ALDRI lar foreldre eller svigerforeldre flytte inn til deg". Hun snakket av erfaring fra et langt liv.

For din egen del må du si nei til dette. Forøvrig synes jeg det var utrolig simpelt av samboeren din å ringe deg - fra henne - og droppe dette i hodet på deg. Dessuten - å kreve svar på et par dager er helt urimelig.

Du bør ta en alvorsprat med mammadalten du har av en samboer - og få ham til å innse hvor urimelig både kravet - og måten han gjorde det på er.

[Gjest Gjest]

Hun har fått konstantert brystkreft men ingen spredning til lymfekjertlene. Jeg ønsker å støtte og bidra mest mulig for henne. Det har vært viktig hele tiden, spesielt nå som hun er syk. Vi flyttet jo bare en times tid unna nettopp pga. henne og samboeren min rekker innom henne hver dag (i forhold til jobb/pendler).

Huset er jo ikke klart ennå, vi skal jo pusse opp og det ekstra rommet var planlagt som mitt atelier og evt. barnerom når den tid kommer.

Hvordan sier jeg nei, uten å gjøre det slutt, eller såre?

Du kan ikke unngå å såre. Sånn er det bare. Men om du unnlater å stå på dette nå, så vil ingen av dem ta hensyn til DINE følelser om en tid, når ting har gått for langt.

Jeg skjønner at du ønsker å hjelpe, støtte og gjøre det som er "riktig". Men du er som jeg sa over, dødsdømt. Denne kvinnen slik du forklarer henne er en vampyr. Og ter seg deretter. Hun er en ren sann mester i manipulasjon og martyrie. Om din samboer ikke makter å sette grenser for henne, og ta vare på DEG. Hvordan skal du kunne gjøre det når hun bor og tar over livet ditt?

Hva når hun setter seg over som pleiepasient i ditt hjem? Eller bedre, tar over? Rydder i truseskuffen din. Ommøblerer. Vil sitte mellom dere i sofaen på lørdagskvelden? TENK jente!

I og med at hun nå har fått en alvorlig sykdom, så har dere som pårørende muligheter til å benytte dere av folk på sykehuset og i kreftforeningen. Det BØR dere vurdere, ta en samtale med noen. Og be om hjelp til å finne den beste løsningen. For alle parter. For slik det er nå er samboeren din blind av samvittighet for lille mamma og klar for å hoppe i havet når hun ber om det. Og du er blind av samvittighet for dem begge.

Brent barn lukter fortsatt vondt.

[Gjest Bianca26]

Vi har vært samboere i tre år, kjæresten min og jeg. Han har det man kan kalle et nært forhold til sin mor. En koselig dame, men en svært bitter og ensom dame også. Hun er skilt.

Svigermor skal vite hva vi gjør hver dag og hun vil alltid at vi skal komme på besøk.

Hun spiller på vår (min) dårlige samvittighet hvis jeg og kjæresten skal gjøre noe alene som feks. på kino, ut å spise, feire tre års dag o.l Hun sier da ting som; "åh, javel. Jeg får vel bare sitte her alene jeg da." eller "Har dere råd til det da? jeg får jo aldri bli med".

Hun påstår også at hun har sett bilen vår i nabolaget hennes uten at vi har besøkt henne. Og er ofte tilgjort og snurt når jeg feks har lagt fra meg mobilen og ikke svarer med en gang.

Vi har pleid og være innom ca. tre ganger i uken og ellers når hun ringer fordi hun trenger hjelp med div. ting i huset, som feks å slå inn en spiker... Jeg mistenker at disse gjøremålene oppstår fordi hun vil ha besøk, for når vi er der gjør hun jo alt mulig selv.

Når vi er der prates det ofte om alt det vonde som har hendt hennes familie eller hvor urettferdige alle er mot henne eller hvor ensomt det er å være alene. Jeg har prøvd i tre år og oppmuntre, lytte, engasjere og sosialisere, virker som om hun ikke vil.

Etter mye hardt arbeid og masse sparing har vi endelig fått muligheten til å realisere drømmen vår. Vi har kjøpt hus ved sjøen og jeg har startet i ny jobb.

Etter at vi flyttet har svigermor ringt daglig, opptil tre ganger.

Så kom den grusomme nyheten like før jul, hun har fått kreft.

Hun er i god form sett bort ifra sjokket. Vi feiret julen så godt vi kunne alle sammen og har støttet og trøstet så godt vi kan.

Kjæresten min har vært hos henne siden da.

Grunnen til dette alt for lange innlegget er at kjæresten min ringte meg i stad og sa at han og moren hadde pratet og hun vil flytte inn til oss. I løpet av neste månede helst.

Nyttårsaften skal selvsagt være hos svigermor, og da må jeg gi et svar.

Er jeg en egoistisk møkka kjerring som tenker; NEI! jeg orker ikke mer??

Herregud.For meg høres det der ut som et eneste langt mareritt. Ha svigermor boende hos seg. Grøss

[Marilavendel]

Han er av den oppfatning at hvis ikke vi stiller opp så går hun til grunne. Hele julen er gått med på å krangle. Jeg er den store stygge ulven fordi hans kjære mor er blitt syk og det at jeg ikke svarte ja, selvfølgelig! når han ringte istad, men derimot ba om å få tenke på det.

I bakgrunnen sverger jeg på at jeg hørte henne himle meg øynene og hoste tilgjort...

Føler at jeg ikke kjenner samboeren min igjen.