Samlivsbruddet er nok et faktum nå.

[Marenparen]

Sitter her med ti tusen følelser. Den jeg kjenner mest på er frykten. Frykten for at jeg ikke aner hva som nå kommer. Hva jeg skal gjøre. Vi har vært sammen i tre år. Samboere i to. Han er mannen i mitt liv med stoor M. Snill, omtenksom, hensynsfull, varm med god moral. I det siste har vi hatt det vanskelig. Det har vært mye på en gang. Han mistet jobben, økonomiske problemer, mye skolegang og eksamner, forskjellige arbeids og skoletid, liten tid til hverandre, null mer romantikk. I begynnelsen følte jeg meg som verdens heldigste. Jeg var den eneste i verden som hadde funnet meg en så bra mann som han. Det fantes ingen bedre. Han tenkte alltid på meg, først. Vi var et team, vi var ett. Vi stolte på hverandre og elsket hverandre. Jeg var så heldig. Folk sa vi var et sterkt par, foreldrene våre elsker hverandre. folk sa vi var ekstremt heldige begge to som hadde funnet hverandre. Jeg har alltid vært pen og populær, men alltid havnet blandt feil menn. Han har aldri vært spesiellt ettertraktet om man kan si det slik, men stø som et fjell. Jeg fikk høre at mange først synes han var heldig som fikk meg, men at de skjønte at det var omvendt når de ble kjent med han, sånn følte jeg det også. Han var min redning. Nå tre år senere er kortene snudd, han er den som ikke vil mer. Jeg vet jeg kan være vanskelig å leve med, men han har alltid fått frem det beste i meg, og alltid vært min klippe. Nå vil han ikke mer. Han sier følelsene er borte, at han ser på meg som en venn mer enn en kjæreste. Jeg har følt det sånn lenge. Jeg har spurt om det er noe, men han har ikke villet prate om det. Men så kommer det, og det værste er at det føles ut som et lyn fra klar himmel. Nå må vi dele boet, den ene kjøpe opp den andre eventuellt, jeg skal igjen være alene. Jeg som trodde vi skulle være sammen for alltid, kjøpe hus, få barn og gifte oss. Slik vi planla. Det hele er utrolig skremmende, og føles mest som en vond drøm. Intill videre må vi bo sammen, til alt er ordnet for oss på hver kant. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Hva som er det beste? Skal jeg prøve å vekke føleser tilbake hos han? Hvordan skal jeg det? Skal jeg gi slipp? Skal jeg late som ingenting, være kald? Skal jeg forsøke å snakk med han? Har jeg vært for pågående i det siste? Har jeg presset det ut av han? Har jeg vært for fraværende? Jeg vet vi har hatt lite kvalitetstid i det siste... Nå skal jeg snart hjem til han, I et skummelt hjem, jeg ikke kjenner igjen. etter bare noen dager. Jeg har mest lyst til å rope. Aner ikke hvilken fot jeg skal trå på. Jeg vil våkne opp fra denne drømmen. Helst med en gang, takk. snart må jeg hjem til den, til han og det som en gang var vårt hjem. Sitte der i sofaen og kjenne på smerten, at drømmen vi hadde ikke er virkelig lengre. sitte midt oppe i det hele og kjenne. Det er så skummelt hele greia, at jeg ikke vet om jeg får puste. Dette ble et elendig innlegg, men jeg tror bare jeg må få ut litt...

[Gjest Distiller]

Jeg har ikke noe fornuftig å si, men ville gi deg en

[vidvandre]

Ikke lett å bli revet ut av det gamle livet ditt på den måten, skjønner godt at du bare vil flykte

Har du noen i livet ditt du kan snakke med og støtte deg på? Du trenger det nå.

[Gjest brutal_mann]

Du flytter ut. Dere ordner det formelle. Og så snakkes dere aldri igjen. Ikke på noe vis. Han må slettes fra dine minner og ditt liv. Det er den raskeste måten å komme seg videre på.

[Marenparen]

Men jeg tenker bare, hva hvis?

[Gjest Emmanuelle]

Men jeg tenker bare, hva hvis?

Er det ment å være dere, så finner dere tilbake til hverandre uansett

[Kosemose]

Du flytter ut. Dere ordner det formelle. Og så snakkes dere aldri igjen. Ikke på noe vis. Han må slettes fra dine minner og ditt liv. Det er den raskeste måten å komme seg videre på.

Brutal Mann, jeg må bare spørre deg: Er dette den oppskriften du selv har fulgt? For da virker det tydeligvis ikke spesielt godt det rådet du gir. det virker som du nærmest avskyr kvinner, har null tillit til at noen kvinne kan være av det gode for deg eller andre menn, og det virker i allefall ikke som om du har lagt dine tidligere forhold bak deg, tvertimot.

[Kosemose]

Er det ment å være dere, så finner dere tilbake til hverandre uansett

Hva mener du med det? Mener du at skjebnen vil gripe inn og ordne opp hvis det er "ment å være dem" eller mener du at hvis de passer sammen så kommer de til å savne hverandre så mye at de tar kontakt med hverandre igjen? Hvis du skjønner hva jeg spør om, mulig det ble litt rotete formulert.

[Twinkle*]

Vil bare gi deg en og ønsker deg lykke til videre! Dette ordner seg!

[Gjest Emmanuelle]

Hva mener du med det? Mener du at skjebnen vil gripe inn og ordne opp hvis det er "ment å være dem" eller mener du at hvis de passer sammen så kommer de til å savne hverandre så mye at de tar kontakt med hverandre igjen? Hvis du skjønner hva jeg spør om, mulig det ble litt rotete formulert.

Det mente jeg

[Bernardette]

Vi kan nok ikke si om du har vært for pågående, om du har gjort noe galt, om det er riktig avgjørelse.. alt jeg vil si er at jeg ønsker deg masse lykke til!

Det er trist at det blir sånn..men nå har du et helt nytt år foran deg og sikkert masse nye muligheter også, selv om det ikke virker sånn akkurat nå.

[Gjest Gjest_mann44_*]

Sitter her med ti tusen følelser. Den jeg kjenner mest på er frykten. Frykten for at jeg ikke aner hva som nå kommer. Hva jeg skal gjøre. Vi har vært sammen i tre år. Samboere i to. Han er mannen i mitt liv med stoor M. Snill, omtenksom, hensynsfull, varm med god moral. I det siste har vi hatt det vanskelig. Det har vært mye på en gang. Han mistet jobben, økonomiske problemer, mye skolegang og eksamner, forskjellige arbeids og skoletid, liten tid til hverandre, null mer romantikk. I begynnelsen følte jeg meg som verdens heldigste. Jeg var den eneste i verden som hadde funnet meg en så bra mann som han. Det fantes ingen bedre. Han tenkte alltid på meg, først. Vi var et team, vi var ett. Vi stolte på hverandre og elsket hverandre. Jeg var så heldig. Folk sa vi var et sterkt par, foreldrene våre elsker hverandre. folk sa vi var ekstremt heldige begge to som hadde funnet hverandre. Jeg har alltid vært pen og populær, men alltid havnet blandt feil menn. Han har aldri vært spesiellt ettertraktet om man kan si det slik, men stø som et fjell. Jeg fikk høre at mange først synes han var heldig som fikk meg, men at de skjønte at det var omvendt når de ble kjent med han, sånn følte jeg det også. Han var min redning. Nå tre år senere er kortene snudd, han er den som ikke vil mer. Jeg vet jeg kan være vanskelig å leve med, men han har alltid fått frem det beste i meg, og alltid vært min klippe. Nå vil han ikke mer. Han sier følelsene er borte, at han ser på meg som en venn mer enn en kjæreste. Jeg har følt det sånn lenge. Jeg har spurt om det er noe, men han har ikke villet prate om det. Men så kommer det, og det værste er at det føles ut som et lyn fra klar himmel. Nå må vi dele boet, den ene kjøpe opp den andre eventuellt, jeg skal igjen være alene. Jeg som trodde vi skulle være sammen for alltid, kjøpe hus, få barn og gifte oss. Slik vi planla. Det hele er utrolig skremmende, og føles mest som en vond drøm. Intill videre må vi bo sammen, til alt er ordnet for oss på hver kant. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Hva som er det beste? Skal jeg prøve å vekke føleser tilbake hos han? Hvordan skal jeg det? Skal jeg gi slipp? Skal jeg late som ingenting, være kald? Skal jeg forsøke å snakk med han? Har jeg vært for pågående i det siste? Har jeg presset det ut av han? Har jeg vært for fraværende? Jeg vet vi har hatt lite kvalitetstid i det siste... Nå skal jeg snart hjem til han, I et skummelt hjem, jeg ikke kjenner igjen. etter bare noen dager. Jeg har mest lyst til å rope. Aner ikke hvilken fot jeg skal trå på. Jeg vil våkne opp fra denne drømmen. Helst med en gang, takk. snart må jeg hjem til den, til han og det som en gang var vårt hjem. Sitte der i sofaen og kjenne på smerten, at drømmen vi hadde ikke er virkelig lengre. sitte midt oppe i det hele og kjenne. Det er så skummelt hele greia, at jeg ikke vet om jeg får puste. Dette ble et elendig innlegg, men jeg tror bare jeg må få ut litt...

Syns det var et bra innlegg jeg. Og du beskriver en situasjon veldig mange befinner seg i en eller flere ganger i livet. Men som regel er det menn som sitter igjen som et spørsmålstegn, rett og slett fordi det normalt sett er kvinnen som bruker etpar år på å forberede bruddet med mamma og veninner, og så får mannen beskjed når hun er "klar". Å lese at det faktisk skjer "andre veien" er uvanlig og spesielt. Men smerten er helt sikkert like stor uansett. Og du vet selv hvor bastant han er på "følelsene er slutt" som du sier. Du kjenner han, vi kjenner han ikke. Mener du det er liv laga å vekke dem til live så er det absolutt et forsøk verdt. Ikke la stolthet hindre deg i å gjøre det iallefall. Å gjøre deg liten og sårbar nå taper du ikke på uansett, og går det din vei har du antagelig bare styrket forholdet mangedoblet. Hvis det ikke går din vei må du gjennom en sorg-prosess. Å forlate et slikt forhold er på mange måter som å miste en nær venn eller et familiemedlem. Man sørger, og sorgen må få gå sin gang og bruke sin tid. Det er helt naturlig at du ønsker å "skru tiden tilbake", det gjør vi jo når vi mister noen kjære også. Men tiden går bare fremover, og det eneste du kan gjøre er å bruke den tiden du trenger på å sørge, kjenne på det å være menneske, for så å gå videre med de gode minnene, lærdommen og din egen personlige utvikling. Og da vil savnet etterhvert bli mindre, og kanskje forsvinne helt etter kortere tid enn det du sitter å tror nå. Lykke til.

[Gjest brutal_mann]

Men jeg tenker bare, hva hvis?

Hvis hva da? Han har jo tydeligvis tatt sitt valg.

[Gjest brutal_mann]

Brutal Mann, jeg må bare spørre deg: Er dette den oppskriften du selv har fulgt? For da virker det tydeligvis ikke spesielt godt det rådet du gir. det virker som du nærmest avskyr kvinner, har null tillit til at noen kvinne kan være av det gode for deg eller andre menn, og det virker i allefall ikke som om du har lagt dine tidligere forhold bak deg, tvertimot.

Ja og nei. Det er oppskriften jeg ser jeg virkelig burde ha fulgt. I stede for det halvhjertede pjattet jeg gjennomførte. Men jeg avskyr ikke kvinner, jeg bare stolerikke på deres ord. Derfor ser jeg kun på en kvinnes handlinger. Hva hun sier er irrelevant.

Hva mener du med det? Mener du at skjebnen vil gripe inn og ordne opp hvis det er "ment å være dem" eller mener du at hvis de passer sammen så kommer de til å savne hverandre så mye at de tar kontakt med hverandre igjen? Hvis du skjønner hva jeg spør om, mulig det ble litt rotete formulert.

Noen tror at skjebnen styrer alt, jeg mener skjebnen er en dårlig unnskyldning. I TS sitt tilfelle har han tatt et klart valg. Han om det, men hvorfor skal TS kaste vekk tid og krefter på han nå?

Endret 30. desember 2009 av brutal_mann

[Marenparen]

Tusen hjertelig takk for mange fine svar fra dere alle.

Jeg tenker hva hvis, fordi forholdet vårt var andre veien en gang. Det var han som var den sjalue, den engstelige, den som var livredd for å miste meg. Jeg gav han tillitt, jeg bygget han opp, til vi var likverdige parter i forholdet. Nå virker han mest redd. Fluktredd. Noe han ikke har grunn til. Jeg har ikke løpt etter og akter heller ikke å gjøre det. Jeg venter bare. Vi har fortsatt ikke fått klaring i hva som skjer. Vi hadde en kort prat her om dagen hvor jeg sa til han at det var ganske mange som slet etter slike perioder vi nå har vært gjennom, og at det var rart om ikke vi gjorde det. Han sa han var enig. Mer spurte jeg ikke etter. Jeg vil ikke presse, fordi jeg er så livredd for å presse han lenger vekk enn han allerede er. Og jeg en del av meg tror enda om han bare får tid til å tenke, og tid til å savne meg, få det hele på avstand og se på hva som var så bra med oss at han vil angre seg. Alle interesser er felles, vi har humor, vi har felleskap, vi har kjærlighet, vi har like drømmer, moral, etikk, og dette vet han... Men jeg tror han har glemt det i skyggen av alt som har vært i det siste. Jeg har aldri fart opp slik som jeg gjorde dagen før han sa følelsene var borte, ALDRI vært så sint og så krass mot han. Og jeg lurer på om det var triggeren. Jeg følte meg sveket fordi han ikke støttet meg når jeg kom hjem fra fest, var sliten og trengte en støttende hånd. Det hele var rimelig barnslig. Men gjort er det. Men jeg kan sikke slutte å tenke at det kan være opprettelig... Kan det være noen vits i å sitte her på gjerdet å vente på å se om han enten flytter, eller kommer tilbake. Jeg har dratt hjemmefra så det er sagt. Jeg sitter ikke lenger hjemme i stua og venter. Han vet nok hvor jeg er, men jeg har ikke sagt det. Jeg vil vel mest at han skal få lure, slik som jeg har gjort/gjør. Det må han vel? etterhvert? Jeg vet liksom ikke helt heller, fordi jeg føler ikke jeg helt kjenner han som jeg gjorde for bare noen dager siden. Jeg vet heller ikke om alle følelsene er borte, for jeg kan liksom heller ikke tro det helt.. Jeg vet bare ikke... ingenting rett og slett.

[Wonders]

håper du får en god tid fremover, jeg har vondt av situasjonen din

[Wonders]

:snø: tenkte på deg i dag, synes det er fryktelig...

[Gjest Gjest]

Det er helt vanlig å tenke hva, hvis. Hva skulle jeg gjort annerledes, hva kan jeg gjøre nå? Kommer han tilbake igjen hvis..?

Min erfaring er nok at ganske mange får sine tvil og anger når bruddet er en faktum og de er alene og kjenner på savnet. Vil du at han skal kjenne det skikkelig så bryter du all kontakt - det er også det beste for deg i begynnelsen for å komme over han, så det er en vinn/vinn-situasjon enten planen din er å gå videre eller få han tilbake.

Men når han har tatt det valget, så kan det jo være det er riktig også? Mulig du ser det når du får det litt på avstand. Du virker veldig bestemt på at det er dere to som er ment for hverandre, men sånn føles det også ofte for den som blir dumpet. Først når man kommer over den grusomme sorgen og lengselen og følelsene som plutselig har blitt hundre ganger forsterket så ser man kanskje ting fra et litt annet perspektiv.

Jeg vet ikke om dette er noe hjelpsomt, var bare noen tanker. Og som ei som har vært knust selv så vet jeg at det bare hjelper å skrive om det, snakke om det og få tilbakemeldinger og medfølelse fra andre. Og du har all min medfølelse!!

Lykke til videre, husk at tiden faktisk leger alle sår og at det som føles som en tragedie akkurat nå kan en dag føles som en god og nødvendig livserfaring og det riktige.