Trøbbel i forholdet

[Gjest i.i]

Jeg har vært sammen med en mann i et par års tid, vi er begge i begynnelsen av 30-årene, ingen barn hverken sammen eller hver for oss. Bor heller ikke sammen. Forholdet har i grunn aldri vært helt bra.

Skal prøve å fortelle om noen av tingene som plager meg. Jeg er en person som er ganske snakkesalig, det er slik jeg er og jeg har alltid vært slik. Dette takler han dårlig. Han har sagt rett ut at han ikke gidder å høre på hva jeg har å si, og at mye av det jeg snakker om er uinteressant. Måten han viser dette på er at han avbryter meg midt i noe jeg forteller, og begynner å snakke om noe helt annet. Dette er veldig sårende for meg og jeg føler meg dum og ubetydelig. Jeg er klar over at jeg noen ganger kan snakke litt mye, men det er ikke slik at jeg holder det gående i timevis, og jeg har aldri hatt dette problemet med andre tidligere.

For det andre har han store problemer med å innrømme feil. Han vrir alle situasjoner over på meg, og jeg føler at jeg ofte tar på meg ansvaret for ting jeg ikke føler er min feil. Jeg er overhodet ikke perfekt og jeg har gjort dumme ting jeg også, men dette har jeg ingen problemer med å se og innrømme for så å be om unnskyldning. Dette gjør sjelden han. Det er også jeg som må ta initiativ til å orde opp problemene mellom oss. Hvis jeg blir lei meg, eller prøver å ta opp ting som plager meg (på en rolig og saklig måte) bli jeg beskyldt for "å lage helvete" Derfor biter jeg i meg mye.

Har også tatt han i løgn, og løgnen i seg selv var bagatellmessig, men det er prinsippet. Da jeg konfronterte han med løgnen som jeg fant ut av ved en tilfeldighet, ble han forbannet og slang på røret. (vil igjen presisere at jeg stilte spørsmål på en helt vanlig måte, jeg kjeftet ikke) Han ble tydeligvis sur på meg fordi han hadde løyet? Og jeg har tydeligvis problemer fordi jeg "lager en sak" av at kjæresten min lyver til meg. Jeg tror ikke han har vært utro, men dette er en sak det hadde vært helt uproblematisk å være ærlig om. Det blir som å lyve om at bilen du har er blå, når den egentlig er rød.

Er det noen som har noen synspunkter på denne situasjonen. Jeg er åpen for alle innspill for jeg ønsker å forbedre meg som person og kjæreste, selv om jeg er i sterk tvil på om jeg ønsker å fortsette dette forholdet. Jeg har prøvd å snakke med han flere ganger, men det er virkelig ikke enkelt. Det er mulig vi kommuniserer så ulikt at vi rett og slett ikke kan være sammen. Terapi er ikke aktuelt.

[~Maja~]

Fra mitt ståsted er det ikke du som trenger å forbedre deg som person og kjæreste, men ham. Du blir jo rett og slett tråkket på. Tror egentlig du svarer på ditt eget spørsmål når du skriver ''forholdet har i grunn aldri vært helt bra''. Er det virkelig vits i å sløse bort flere år av livet ditt på en som ikke virker som bryr seg om deg? Og som du aldri har hatt et helt bra forhold med?

[Teriyaki]

Hvorfor sier du at du ønsker å forbedre deg selv, når du her beskriver at han sårer deg, ikke respekterer deg og ikke er i stand til å innrømme skyld?

Jeg er sammen med en som har noen av disse problemene. Dvs. han synes ikke det jeg sier er uinteressant, men han har såret meg, han sier sjeldent unnskyld og han takler ikke at jeg gråter. Selv om jeg har ting å jobbe med jeg også, så har jeg i det siste blitt mer og mer forkusert på at her er det faktisk han som har store deler av skylda. Så nå har jeg sagt til han at jeg ikke kommer til å godta at han slenger ut kommentarer og gjør ting kun for å såre meg for å få meg på avstand. Vet ikke om det funker, vet ikke om vi er sammen om noen uker, men man kommer til et punkt hvor man må sette hardt mot hardt.

Jeg er bare 19 år, men vi har vært sammen i 2,5 år. Selv om vi har hatt våre problemer, så har aldri ting vært så vanskelig som de siste to mnd.

Hva er det du vil da? Du sier terapi er uaktuelt. Er det noe annet dere kan gjøre? Funker det overhode ikke å ta ting opp med han?

Hvis du starter en samtale noe sånt som dette:

Du kjære, jeg trenger å prate med deg, for det er ting jeg sliter med. Jeg sier ingenting av dette for å anklage deg, eller for å lage dårlig stemning, men det er noe som gnager på meg, og jeg trenger å snakke om det. Er det greit?

Tror du ikke han kommer til å være mer åpen om å høre på hva du har å si da?

Og når du da sier hva som plager deg, husk å ikke si du er sånn og sånn, du gjør det og det, du respekterer meg ikke. Du må si "jeg føler ikke at du respekterer meg", "jeg føler meg såret og sliten", "når du sier sånn og sånn, føler jeg meg mindreverdig" osv.

Når du vinkler det den veien, så vil det være mindre sjans for at han havner rett i forsvarsposisjon og kommer med motargumenter.

Tror du ikke dette vil funke? Hvis han bare slår seg vrang, føler du virkelig at dette er noe å satse på? Hvis du ser for deg å leve slik som dette resten av livet, hva føler du om det da?

Endret 29. desember 2009 av Teriyaki

[Siiw]

Herlighet, hvorfor gidder du og bruke tid og krefter på et sånt mannfolk?!

Og det du begynner og tenke på at du skal forandre deg, og for meg virker det litt som han er mini psykopat- som får deg til og gjøre det! skal jo ikke være sånn, eller skal det, det?!. Finn deg noe ordentlig mannfolk!

Eller, kaste bort livet på den du er sammen med nå...?

[Gjest Gjest]

Det er snakk om hans ego her. Det er tydelig at han har høye tanker om seg selv, og blir sur om du pirker i de feilene han sikkert ser selv.

Jeg vet det er vanskelig..Ta en prat med ham og snakk om at du føler at forholdet er så vanskelig for deg nå. Fortell at han, dere begge, må stadig jobbe for å bli bedre mennesker. Han står fast og blir ikke et bedre menneske, om han ikke har selvinnsikt nok til å innrømme sine feil.

[Gjest TS]

Vi har snakket sammen flere ganger. Jeg har unngått ord som aldri/alltid og prøvd å følge "boka" når det kommer til god diskusjonsteknikk, uten at vi klarer å løse noe. Det som forundrer meg er at jeg har flere langvarige seriøse forhold bak meg, og jeg har aldri hatt problemer av denne typen.

Det er vanskelig for meg å gi slipp på denne mannen, dette er en mann jeg var forelsket i i flere år før vi endelig ble sammen. jeg ser nå at han er en helt annen enn den jeg trodde, og han sitter sikkert med samme følelsen når det gjelder meg.

Jeg har ikke snakket med han på over et døgn, noe som ikke er vanlig for oss. Så for alt jeg vet kan han ha avsluttet forholdet allerede, slik at jeg ikke trenger å ta stilling til dette i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Hadde vel vært å håpe på.

En lykke du ikke har barn med ham.

[Gjest Emmanuelle]

Jeg har vært sammen med en som din.

Det jeg sa var aldri interessant nok, om jeg gjentok meg selv ble han forbanna, men det var forventa at jeg interesserte meg for alt han var interessert i.

Om jeg var sint for noe, klarte han å vri det til at det var min feil og at han var sint på meg.

Sa aldri unnskyld, nektet å inngå kompromisser og sa rett ut at han "aldri tok feil".

Jeg tok ham i en teit løgn engang, og da ble det hurlumhei og snakk om at jeg hadde snoket i sakene hans, invadering av privatliv og jeg vet ikke hva (ingenting som hadde rot i virkeligheten).

En slik mann er umoden, og det kan nok bli bedre med årene, men kun om du setter ned foten. En slik mann tar deg ikke seriøst før du har gått videre dessverre. Tro meg, jeg vet.