Er KG en god refleksjon av virkeligheten?

[Gjest Lunis]

Jeg skriver ikke så veldig mye her lengre, en gang iblant... men jeg leser veldig mye. Har fulgt med en god stund og ser at det er mye av de samme temaene som går igjen og igjen, i litt forskjellig innpakning. Jeg ser også på statistikken i Norge, hva pressen skriver om de samme temaene i spaltene sine og hva slags holdninger mine nærmeste har til forskjellige saker og ting.

Jeg har til gode å oppleve dyp, intens kjærlighet med en dame. Jeg har hatt et par forhold, det var gøy men det ble liksom aldri noe særlig. Det var bare lek liksom. Slik som mange kvinner ender opp med å fremstå her inne blir jeg ALVORLIG bekymret for om det i det hele tatt har noe for seg å være i et forhold. Jeg husker noen linket til en side her inne, nomarriage.com eller noe. Jeg begynner å lure på om forfatteren der ikke har noe for seg etterhvert.

Er virkelig Norges menn og kvinner i så dårlig forfatning at de ikke klarer å løse de SIMPLESTE samlivsproblemer på en VOKSEN og ANSVARLIG måte? Jeg tror, tro det eller ei, på kjærligheten...men jeg er ikke helt dum heller. Jeg skjønner at det er veldig mye i samfunnet idag som ikke kan kalles kjærlighet, men som kanskje gjør det likevel. Jeg har ikke tenkt å fordømme nord og ned eller rette fingeren spesifikt mot enkelte, men jeg har inntrykk av at en del mennesker går inn i forhold på helt feil grunnlag idag...det handler mer om hva den andre personen kan gjøre for "meg" enn hva "vi" kan utrette sammen. Selviskt. Grådig. Uten innsikt.

Når jeg leser om alle disse krisene folk har begynner jeg å lure. Kanskje gresset ikke er grønnere på den andre siden. Kanskje jeg faktisk har den beste tiden i livet mitt akkurat nå - singel, relativt ung og under utdanning. Jeg har alltid tenkt at livet er best levd i par og jeg VIL virkelig holde på den trua...så hvorfor virker det som om jeg kommer til å få et tonn med problemer om jeg binder meg? Jeg er snill. Omtenksom. En ekstremt god samtalepartner. Åpen. Jeg diskriminerer ikke, samtidig står jeg på verdiene jeg har fått med hjemmefra. Det burde ikke være noe problem å få et forhold til å fungere for meg. Likevel virker det som om det bare kommer til å "dukke opp" en hel haug med totalt idiotiske problemer helt ut av det blå. Bare på trass. Det trenger ikke å ha noe med dama å gjøre heller. Det virker mer som om det har noe med måten vi tenker på forhold på i samfunnet idag.

Jeg vil gjerne komme til bunns i dette. Jeg investerer en hel del tid og krefter i denne problematikken med kameratene mine. Flere av dem er hitched og noen av dem er ikke så fornøyd som jeg syns de burde være. Men nå begynner jeg kanskje å se at de er litt berettiget. Damene deres maser en del på dem, de bestemmer interiøret osv. Jeg ser at flere av dem har utviklet seriøse tøffeltendenser etter at de gifta seg. De drar mindre ut og prioriterer dama si. Jaja, har jeg tenkt, om jeg hadde hatt en dame så ville jeg prioritert hun og. Også blir jeg litt småsjalu fordi jeg også vil ha en sånn fin dame. Men i det siste ser jeg blikket i øya dems...temmelig triste greier. Gnisten falmer. De bryr seg ikke så mye fra eller til...før var de sinnsykt keene på studiet sitt, nå som det går mot slutten er det litt mere whatever der i gården.

Litt digresjon kanskje, og det var ikke meningen å henge ut damene. Jeg bare har ikke så mange venninner som er gift ennå. Mye av det jeg føler når jeg leser trådene her inne, spesielt de som handler om udugelige gutter som gjør idiotiske ting er hvor utrolig unødvendig det er. Jeg lurer litt på HVORFOR i GRANSKAUEN noen oppfører seg sånn?!? Jeg snakker om gutter som ligger i sofaen HELE dagen når det ser helt jævlig ut i heimen og dama har bedt han femti ganger om å rydde opp - også blir han liggende som en sekk med poteter. Jeg snakker om gutter som spiller tv-spill til de stuper rundt klokka fire om natta. Om gutter som stikker på byen med gutta hver eneste helg uten å ense èn tanke om dama vil ha litt oppmerksomhet eller bli med eller kanskje er litt bekymra for hva han egentlig driver med. Gutter som ikke tenker på hva i HELVETE de driver med.

Okei, det kan virke som jeg setter meg selv på en pidestall nå. Jeg er så jævla mye bedre osv. Jeg er nok ikke det, men jeg holder i det minste ikke på på den måten der. Det ville jeg aldri gjort, det ligger ikke i min natur. Jeg skjønner såklart at ingen jenter holder ut med sånne, men hvorfor i all verden blir de sammen med dem da?!

Jeez... jeg vet ikke hva jeg skal si lengre...

Skulle vel tatt opp sex-aspektet også men jeg er bare for trøtt. Tror jeg skriver litt om det imorra.

Alle er velkommen til å kommentere såklart, Brutal Mann også.

[Gjest brutal_mann]

Lunis, hadde du vert kvinne hadde jeg fridd til deg.

[Skyld]

Alle er velkommen til å kommentere såklart, Brutal Mann også.

Av en eller annen grunn syntes jeg denne setningen var utrolig skjønn

[Gjest Gjest]

Ingenting er bedre enn å lese en manns perspektiver på samlivsforhold, når det omfatter et annet aspekter enn "retten til porno" eller " kvinnen hører hjemme på kjøkkenet". Det er som regel disse innleggene vi hører om, når menn først åpner seg og snakker fra levra.

Derfor er det veldig koselig å lese akkurat dette innlegget fra deg.

Jeg tror det er mange av oss andre som deler din oppfatning. KG gjør oss redde, fordi vi begynner å tro at dette er representativt for virkeligheten, for alle samliv, og at vi derfor vil gå samme veien alle i hop.

Men samtidig så tror jeg også at man får mer selvinnsikt av å lese her. Man begynner å reflektere over hvile verdier og normer man ønsker å ta med seg inn i et forhold, hvordan man vil behandle sin partner, og hvordan man selv vil bli behandlet. Jeg mener at slike refleksjoner skaper en mer bevist adferd, noe jeg tror er sundt i et forhold, fordi jeg tror at det øker sjansen for at samlivet vil overleve.

Jeg vet hva jeg vil ha i mitt forhold. Jeg vil ha en blid og hyggelig mann, som kan vise omsorg og støtte meg når jeg trenger det. Samtidig må han være en ansvarlig far når den tid kommer, dvs ikke henge på fylla flere ganger i uka. Men alt dette her ser det virkelig ut som at det har gått i oppfyllelse. Min mann er drømmemannen, og den beste i hele verden;)

Han er en mann jeg vil eldes sammen med, og jeg tenker ofte når jeg føler tiden flyr, at hvordan skal vi få tilbringt nok tid sammen, når vi på 1.2.3 er blitt gamle og skal dø. Det er min største frykt, at vi ikke skal få nok tid sammen, og at en av oss blir sittende igjen i flere år alene. ( Herregud, nå høres det ut som jeg er gammel, jeg er 25...hehe...). MEn jeg vet også at et ekteskap med min kommende mann er noe som krever mye av oss som mennesker. Noen ganger må vi tole å krangle, noen ganger må vi tole å bli såret, men det viktigste er at vi begge ønsker å leve sammen til vi dør, og holde sammen i tykt og tynt. Det er det jeg vil....

For...Jeg tror mange ikke helt vet hva de lover og hva det løftet de gir under bryllupsseremonien innebærer. Det heter jo at man skal elske og ære hverandre til døden skiller oss, i gode og onde dager. Tror folk virkelig at et ekteskap kun består av gode dager? Hva betyr betegnelsen "onde dager"? Jo det betyr jo at man vil føle på det onde, føle på det vonde, triste og kanskje til og med kjenne hat og forargelse. Dette er jo helt naturlig....

Jeg mener at mange par gir opp for lett, selv om jeg heller ikke forventer at folk skal fortsette å leve i dårlige ekteskap som er preget av vold, tortur, utroskap, rus.... Men jeg mener at mange andre ekteskap går i vasken, nettopp fordi begge partner er for late, for lite modne, og for barnslige.KAnskje de ikke er det i utgangspunktet,men de lar seg få lov til å bli det når deres følelser blir satt under press. Som feks å kaste partnerens klær ut vinduet, kaste tv-en ut fra altanen...ect..

[Gjest Gjest]

Jeg tror, tro det eller ei, på kjærligheten...men jeg er ikke helt dum heller. Jeg skjønner at det er veldig mye i samfunnet idag som ikke kan kalles kjærlighet, men som kanskje gjør det likevel. Jeg har ikke tenkt å fordømme nord og ned eller rette fingeren spesifikt mot enkelte, men jeg har inntrykk av at en del mennesker går inn i forhold på helt feil grunnlag idag...det handler mer om hva den andre personen kan gjøre for "meg" enn hva "vi" kan utrette sammen. Selviskt. Grådig. Uten innsikt.

Hva får deg til å tro at det var annerledes i går?

[Gjest Gjest_mmann_*]

Jeez... jeg vet ikke hva jeg skal si lengre...

Slapp av. Alle går gjennom slike faser når en skifter fra å være ungdom til å bli et ansvarlig menneske. Problemet som jeg ser det er at vi har for mye fritid og har det rett og slett for godt. De fleste er vant med å få alt ferdig servert og mange har ikke evnen til å jobbe med noesomhelst lenger. Selvfølgelig går det galt i et forhold også når begge parter er noen borskjemte drittunger som ikke evner å se utover sin egen nesetipp. Det er ikke uten grunn at de fleste skilsmisser skjer etter at småbarnsfasen er over når det bortskjemte individet skal gjøre sin selvrealisering og finner ut at partneren driter i det siden det går ut over ens egne interesser.

Så hva er problemet da ?. Hele samfunnet vil jeg påstå som ikke lengre er bygd på familie/ansvar/trygghet og klart definerte rammer. Nå er det bare en masse rot...

[I Grosny]

KG er en litt skjeiv speiling av virkerligheten. Mange som skriver, skriver om problemer. Derfor er siden problemtung. Virkerligheten er vanligvis lysere og vakrere.

KG sine debattanter er etter min oppfatning mye klokere og mer seriøse enn det som er normalt på nettfora. Det er få tullinger og troll her. Dette er en grunn til at KG er mitt favorittsted. Finnes det noe klokere og bedre nettsamfunn? Hvor?

Modereringen er steinhard. På godt og vondt. Selv om den er for tøff noen ganger, så tror jeg den bidrar positivt til ett godt miljø her.

[~Maja~]

Slapp av, vi er ikke alle tøffelmakere! Selv om jeg forstår veldig godt hvordan du føler det. Jeg og mannen har mange kompiser som er blitt forvandlet til skikkelige tøfler med en gang de blir seriøse med en dame. Nå ser jeg gjerne bare ''manne-siden'' av forholdet, men det er vel det du også gjør regner jeg med. Misforstå meg rett, en del av våre kompiser trenger å bli holdt i ørene litt, men det får da være grenser for hva man skal akseptere. Når man må lyve angående om det er damer eller ei på vorspiel, da kan vel ikke forholdet være noe særlig? Eller? Er det kanskje jeg som er unormal? Er jeg en freak of nature som ikke blir sjalu og som unner mannen kompistid?

Ellers, på tema , må jeg si meg enig i I Grosny. Folk kommer som oftest til KG for å snakke ut og kanskje finne en løsning på problemene sine. Det blir kun én side av saken, den negative. Det er sjelden jenter her på KG som lager en tråd på hvor lykkelige de er i forholdet sitt. Men det betyr allikevel ikke at det ikke finnes sunne forhold der ute.

[Snill]

TS går absolutt opp en løype her som jeg synes jeg har satt mine bein i selv. Selvsagt litt spissformulert. (og det ble visst litt lengre på slutten enn hva meningen var :gjeiper: )

Et scenario jeg har brukt noen ganger for å illustrere hvordan man tenker i dag er følgende: Ola og Eli blir sammen et en kort bli-kjent-fase, flytter sammen enten i kjøpt eller leigd kåk, og før man får talt til 10 er det små på gang. Spør man dem så om de har tenkt å gifte seg vil man få til svar at "Nei, det er vi ikke helt klare for enda".

Jeg jobber med barn/unge og merker at det er en slags rettighetspåkreving i mye større grad enn hva selv opplevde i samme alder. Med det mener jeg at unge i dag er vant til at de har retter, foreldrene er mye mer bevisste på hva som er deres retter (ikke bare i skole, men også f.eks. forbrukermessig) og det at "man har rett til å..." er noe som i stor grad kommer til syne.

Det er ikke nødvendigvis negativt med den enkelte retten i seg selv, men jeg mener det forandrer noe i argumentasjonsteknikken og den sunne fornuft. Man blir kanskje så vant til å kreve viljen sin at man mister evnen til å kunne diskutere og reflektere over motpartens argumenter, uten at noen på forhånd har definert fasitt. Så hva skjer, jo man krever sin rett som man ellers gjør.

Et banalt eksempel er en filleting som hun har problemer med at han gjør/ikke gjør. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger TS får til svar "jeg hadde dumpet han", og jeg har tenkt at det er litt som å skyte spurv med kanon. Har man mistet all evne til problemløsing og kommunikasjon?

Som TS her sier gir man kanskje opp for lett i dag når samlivet butter i mot, og det er jeg enig i. Noe av grunnen er jeg tilbøyelig til å legga på at begge kjønn skal være det andre mest mulig likt. Jeg mener ikke at han ikke skal stå på kjøkkenet eller at hun ikke skal få være hjemmehåndverker, eller hva eksempel man skal bruke for å måle opp de tradisjonelle kjønnsrollene.

Problemer kommer når man skal være to steder samtidig, eller være to personer samtidig. La gutter være gutter, og ikke minst jenter være jenter. Jeg synes det er helt topp at jenter sin glede går opp i en høyere enhet over jentekvelder og shopping i timesvis, eller kort sagt er seg selv. Kanskje man da skal la mannen få ta seg en pils i gode venners lag eller se fotball?

For min egen del vil jeg ikke ha en jente som er fullstendig uavhengig, for jeg er til syvende og sist ikke fullstendig uavhengig selv heller. Så lenge man enes om en balanse er det ikke noe problem om jeg lager middag 5 dager i uka, alltid henger opp klær, eller om hun er den som må ta husvasken. Rettferdig deling er ikke nødvendigvis lik deling.

Får jeg ei som jeg kan reise på tur med, som utfordrer meg mentalt, som er snill, passelig jentete (uten å slite ut ett speil i uka), er sjarmerende i væremåte og personlighet og generelt ikke oppfører seg som om hun var klodens herre og hadde alle andre under seg, ja, da snakker vi. At man derimot skjemmer hverandre bort innimellom ser jeg på som selvsagt, men det trenger ikke gå en til hodet av den grunn. Noen som man rett og slett kan ha det moro med, kverulere og terge på, være snill med, tillate seg at er snill mot en selv, og som kanskje er rundere i kantene enn hva dagens samfunnsnorm for samliv sier er fasitt.

Spørsmålet om KG er en refleksjon av virkeligheten er legitimt nok, for det er jo virkelige personer som skriver her. Jeg lurer derimot noen ganger på om folk poster når de er virkelig våkne, men dem om det. Kanskje man skulle slutte å søke råd for småting og heller fokusere på kilden til frustrasjonen, partneren. For andre kan jo ikke definere fasitt for hver enkelt støtt og stadig, men å kjenne på seg selv hvordan man føler et problem, uten å blande inn andre, er veldig lærerikt tror jeg.

[Gjest Kvinne 40+]

Slapp av, vi er ikke alle tøffelmakere! Selv om jeg forstår veldig godt hvordan du føler det. Jeg og mannen har mange kompiser som er blitt forvandlet til skikkelige tøfler med en gang de blir seriøse med en dame. Nå ser jeg gjerne bare ''manne-siden'' av forholdet, men det er vel det du også gjør regner jeg med. Misforstå meg rett, en del av våre kompiser trenger å bli holdt i ørene litt, men det får da være grenser for hva man skal akseptere. Når man må lyve angående om det er damer eller ei på vorspiel, da kan vel ikke forholdet være noe særlig? Eller? Er det kanskje jeg som er unormal? Er jeg en freak of nature som ikke blir sjalu og som unner mannen kompistid?

Ellers, på tema , må jeg si meg enig i I Grosny. Folk kommer som oftest til KG for å snakke ut og kanskje finne en løsning på problemene sine. Det blir kun én side av saken, den negative. Det er sjelden jenter her på KG som lager en tråd på hvor lykkelige de er i forholdet sitt. Men det betyr allikevel ikke at det ikke finnes sunne forhold der ute.

Jeg måtte kommentere det første avsnittet ditt, for jeg ser at mange sier dette...

"Tøffel-makere" blir noen kalt, ja noen blir "tøfler", men er det fordi at kvinnen krever det, eller er det fordi mannen ønsker det?

Mannen min er ikke noen "tøffel", men jeg vet at mange tror han er det.

Jeg vet at mannen min mange ganger (hvis "nei takk" ikke blir akseptert), bruker meg som unnskylding når det er noe han ikke har lyst til å gjøre. Det er greit for meg, men noen av kameratene tror jo at jeg er verdens mest krevende kjerring, som nekter han all moro sammen med dem... jeg har aldri nektet han å være sammen med venner, feste, dra på turer... ALDRI, men likevel er jeg syndebukken.

Dette gjelder for øvrig ikke bare mannen min, men alle i kameratflokken som ikke lenger er ungkarer.

Jeg har snakket med mange av dem, og sannheten er at de ikke lenger har interesse av å feste på samme måte som de gjorde da de var 20.

Da besto festene av å drikke seg fullest mulig, brøle "haba haba haba oh jeah" eller "suddelida, suddelidei" etter Lillebjørn Nilsen, før de gikk ut på byen en times tid.

Der plukket de single ut kvinnfolk å ta med hjem, før de dro tilbake på nach. Der drakk de litt mer, kranglet og slåss litt om kvinnfolka, og så var kvelden over.

Det de gjorde da de var 20, gjorde de også da de var 30, og mange gjør fremdeles det samme etter fylte 40.

De som ikke synes at en slik ungkarsfesting er livet, og som sier at de heller vil være sammen med familien, blir stemplet som tøfler eller "whipped".

Poenget er at alt er ikke alltid som det ser ut til å være!

Av og til er det så enkelt som at alle endrer seg i løpet av livet, og får andre prioriteringer og interesser etter hvert.

Men on topic: Jeg er også enig med I Grosny.

[aline]

Et scenario jeg har brukt noen ganger for å illustrere hvordan man tenker i dag er følgende: Ola og Eli blir sammen et en kort bli-kjent-fase, flytter sammen enten i kjøpt eller leigd kåk, og før man får talt til 10 er det små på gang. Spør man dem så om de har tenkt å gifte seg vil man få til svar at "Nei, det er vi ikke helt klare for enda".

Dette er min oppfatning også, ting må gå så innmari fort idag!! Og dette forventes av begge kjønn, ting går så fort at det blir i feil rekkefølge for meg ihvertfall.

Hvor ble det av å bruke tid? Hvor ble det av "er vi ment for hverandre, så har vi all verden av tid på oss"? Jeg savner den jeg, det å kunne være "bare" kjærester i starten, uten at man etter en måned eller to må ha begynt å planlegge hvor det går.... Hvordan VET man hvor det går, etter kort bli kjent-fase også ett par måneder? Jeg trenger tid jeg, for å bli kjent, for å vise hvem jeg er, for å slippe noen inn. Og hater å stresse!

Og om man er så sikker at man flytter sammen og FÅR BARN!!! (for jada, den du sier der har jeg også hørt flere ganger), hvordan i alle dager kan man være klar for å få barn, men ikke klar for gifte seg? (uten at jeg av den grunn mener man MÅ gifte seg, men barn er da mye mer bindene en ekteskapet???)

Kjenner jeg blir sliten av hele raset jeg, og føler vel at jo eldre man blir, jo mer stress blir det, jo fortere må det gå. Klart jeg har en biologisk klokke, men jeg har ingen tro på at vi finner ut om vi passer sammen fortere, om vi stresser det for å rekke alt. Hva med å bare være kjærester?

Har forøvrig ingen problemer med de gangene det føles naturlig for alle at ting skjer litt raskere, og ser at det også kan skje og være rett, men det føles som forventet, det føles ofte som så mange har dårlig tid, også når det gjelder forholdet.

Jeg har bedre tid og mer ro når jeg er singel, og det er da ikke slik det skal være?

Får jeg ei som jeg kan reise på tur med, som utfordrer meg mentalt, som er snill, passelig jentete (uten å slite ut ett speil i uka), er sjarmerende i væremåte og personlighet og generelt ikke oppfører seg som om hun var klodens herre og hadde alle andre under seg, ja, da snakker vi. At man derimot skjemmer hverandre bort innimellom ser jeg på som selvsagt, men det trenger ikke gå en til hodet av den grunn. Noen som man rett og slett kan ha det moro med, kverulere og terge på, være snill med, tillate seg at er snill mot en selv, og som kanskje er rundere i kantene enn hva dagens samfunnsnorm for samliv sier er fasitt.

wohoo!!

Som om jeg skulle skrevet det selv!

Men jeg føler ofte at gutta ønsker damer som er mer krevende, som bestemmer og styrer... jeg gidder ikke det, regner med at når jeg treffer en voksen mann, så er det for å finne ut av ting sammen, ikke for å bestemme over ham, kjefte om han gjør sine ting eller bli sint hvis han ikke hører etter alltid. Jeg gidder ikke bruke tiden min på å kjefte unødvendig, det betyr IKKE at man ikke har sterke meninger og det betyr ikke at man er tøffel eller veik! Men hva skal man med alle kravene og bestemmelsene over hverandre for da? Når det bare går an å snakke seg frem til hva som funker? Om man er interessert. Er nok også litt for rund i kantene, tilpasser meg og finner løsninger som fungerer dersom ting ikke blir akkurat slik jeg hadde planlagt det. Før trodde jeg det var en god egenskap, begynner å se at jeg nok tok feil. Har man ikke skarpe albuer og brøyter seg frem i dagens samfunn (og mannfolk), så finnes det alltids andre som ER det....

[Gjest Gjest]

Det der ble litt for mye "kvinner har skyld for alt galt i verden" for meg.

Hva med alle menn som ikke fatter at de ikke kan sitte oppe til fire hver morgen og spille WOW? Som ikke gidder å rydde opp sitt eget rot og ikke engang legger skittentøyet i kurven?

Som kaller deg fitte og drittkjerring når du prøver å ta opp ting?

Og så videre.

[Gjest Emmanuelle]

Som kaller deg fitte og drittkjerring når du prøver å ta opp ting?

Og så videre.

Halleluja

[Snill]

Det der ble litt for mye "kvinner har skyld for alt galt i verden" for meg.

Hva med alle menn som ikke fatter at de ikke kan sitte oppe til fire hver morgen og spille WOW? Som ikke gidder å rydde opp sitt eget rot og ikke engang legger skittentøyet i kurven?

Som kaller deg fitte og drittkjerring når du prøver å ta opp ting?

Og så videre.

Jeg gir ikke skylda på kvinner, men kvinner får kanskje automatisk skylda fordi det her inne hovedsaklig er kvinner som poster den slags problemstillinger.

Jeg stiller spørsmål med hva med de som ikke spiller til 4, de som ikke har sure sokker alle andre steder enn i skittentøykurven, og sist jeg kalte noen som fitte var jeg vel knapt kjønnsmoden.

Jeg gir ikke dama skylden for min situasjon, jeg bare betrakter situasjonen + litt fyllstoff omkring. Men hun (du?) må på den andre siden skjønne at de forholdene som du nevner over kanskje ikke er de beste å tufte et forhold på.

Ikke for å havne off-topic, men jeg ser det IKKE som hensiktsmessig å verken oppføre meg slik du beskriver, over tid, og ikke minst godta slik oppførsel, over tid.

[LineGourmet]

Respekt

Tillit

Ærlighet

Kjærlighet finnes fortsatt, noen har kanskje glemt disse 3 viktige forutsetningene, men ikke alle..

Bra tråd

[Draum]

Litt av problemet er nok at det som kommer frem her er a) bare én side av saken og b) bare en snever del av alt hva et forhold består av.

Da jeg var yngre og forholdet med mannen min ferskt, hadde jeg en tendens til å bli rasende for ting. Og var rasende en stund. Og så gikk det over, og jeg innså hvor lite betydning det hadde og hvor teit jeg var som ble rasende. Hadde jeg da vært en av dem som føler det naturlig å skrive om mine problemer på KG, hadde det kanskje kommet et innlegg om hvor teit, dum og udugelig mannen (den gang kjæresten) min var.

Ofte er slike innlegg skrevet i affekt, og ofte svarer andre kvinner at det ville ikke de godtatt fra sin mann. Noe som kanskje er helt riktig, men de glemmer også at deres mann helt garantert har minst én egenskap det finnes en eller flere andre kvinner som ikke ville godtatt. Det er derfor vi ikke alle er sammen med eller forelsket i samme mann.

Dessverre er det nok også slik at en kvinne som er usikker og sint, kanskje ikke helt klarer å kommunisere med kjæresten sin, blir lett påvirket av hylekoret av andre kvinner som aldri ville godtatt det der fra sin kjæreste.

Jeg tror også at vi har for høye krav til et samliv, mulig fordi det blir fremstilt så mange steder at man skal ha en sjelevenn og alt skal være som i et eventyr. Og mange av oss som er i 20-40 årene nå opplevde også at foreldrene våre gikk fra hverandre, noe som kan få oss til å tro at brudd er den enkleste løsningen på ethvert problem.

Ingen forteller oss at et forhold kan være knallhard jobbing. Det kommer garantert perioder med lite sex, mye uenigheter og der minst én av partene kjeder seg. Man kommer til å være sinte på hverandre.

Det handler tross alt om at ingen er skapt for hverandre. Man finner et menneske man liker og bygger et forhold sammen, og for å få det til å fungere må man aktivt velge hverandre. Ikke bare den ene gangen, men hver eneste dag.

[Snill]

Støttes!

Problemet med det du skriver er at det helt sikkert er veldig mye rett i det. Man merker det derimot ikke før i et langsiktig perspektiv, og langsiktig perspektiv fra en som har levd noen år, kontra affektinnleggene her fra 20-åringer er jo rått parti

Respekt

Tillitt

Ærlighet

...jepp, og evnen til å skille bagateller fra viktige spørsmål. Jobbe med det viktige, og ikke blåse bagatellene ut av proporsjoner.

[~Maja~]

Jeg måtte kommentere det første avsnittet ditt, for jeg ser at mange sier dette...

"Tøffel-makere" blir noen kalt, ja noen blir "tøfler", men er det fordi at kvinnen krever det, eller er det fordi mannen ønsker det?

Mannen min er ikke noen "tøffel", men jeg vet at mange tror han er det.

Jeg vet at mannen min mange ganger (hvis "nei takk" ikke blir akseptert), bruker meg som unnskylding når det er noe han ikke har lyst til å gjøre. Det er greit for meg, men noen av kameratene tror jo at jeg er verdens mest krevende kjerring, som nekter han all moro sammen med dem... jeg har aldri nektet han å være sammen med venner, feste, dra på turer... ALDRI, men likevel er jeg syndebukken.

Dette gjelder for øvrig ikke bare mannen min, men alle i kameratflokken som ikke lenger er ungkarer.

Jeg har snakket med mange av dem, og sannheten er at de ikke lenger har interesse av å feste på samme måte som de gjorde da de var 20.

Da besto festene av å drikke seg fullest mulig, brøle "haba haba haba oh jeah" eller "suddelida, suddelidei" etter Lillebjørn Nilsen, før de gikk ut på byen en times tid.

Der plukket de single ut kvinnfolk å ta med hjem, før de dro tilbake på nach. Der drakk de litt mer, kranglet og slåss litt om kvinnfolka, og så var kvelden over.

Det de gjorde da de var 20, gjorde de også da de var 30, og mange gjør fremdeles det samme etter fylte 40.

De som ikke synes at en slik ungkarsfesting er livet, og som sier at de heller vil være sammen med familien, blir stemplet som tøfler eller "whipped".

Poenget er at alt er ikke alltid som det ser ut til å være!

Av og til er det så enkelt som at alle endrer seg i løpet av livet, og får andre prioriteringer og interesser etter hvert.

Men on topic: Jeg er også enig med I Grosny.

Enig i at det er mange mannfolk som skylder på dama når de heller vil være hjemme. Det gjør helt sikkert min også det. Jeg kommer aldri til å stemple en mann som tøffel kun fordi han heller vil være sammen med familien sin - det ser jeg på som en selvfølge når man blir såpass gammel (og moden) at man får barn. Jeg har ikke respekt for de som går ut hver helg når de har et barn hjemme, men det er vel kanskje en annen diskusjon. Heller skal jeg ikke være orakelet og vurdere om de snakker sant eller ei når de sier at de ikke får lov av dama. Jeg snakker her om mannfolk som må lyve til damene sine - ellers får de ikke lov til for eksempel noe så uskyldig som å se fotballkamp en gang i blant. Mest sannsynligvis har jeg et veldig snevert syn på dette, fordi jeg er ''en av gutta'' og får høre utrolig mye galskap som damene deres finner på.

[Gjest Lunis]

Hallo alle sammen. Det er Onkel Lunis igjen. Dere har vært flinke til å skrive tilbake ser jeg. Det er veldig mange gode poenger og litt vel mye å svare tilbake på. Men jeg har først og fremst lyst å kommentere noe LineGourmet og Draum sa.

Slik samfunnet fungerer idag er single ofte taperne, økonomisk og hva gjelder livskvalitet. Noe som er helt søkt. Men om man tar en liten runde på nettet vil man få en del adds spadd opp i fjeset hvor man får sjansen til å "finne kjærligheten". Jeg snakker om match.com. Sukker.no. Slike ting. På tv har man Jakten på kjærligheten i alle mulige form og fasonger. Den høyeste form for aksept man kan få idag er å "finne kjærligheten". Hvis Se og Hør skriver om deg i tilegg har du virkelig klart det. Sikkert lett å le av ved første beskuelse, men om du blir underbevist hjernevasket med detta i ti år i strekk vil du etterhvert bli påvirka. Vi har ideèr om at alt skal bli så mye finere om vi bare har noen å holde rundt. En rekke blader og magasiner tar opp samlivsproblemer, men de er ofte presentert på en måte som setter det ut av perspektiv. Type "10 måter å takle kjeft fra dama di på" eller "10 måter å få han til å gjøre husarbeid oftere". Slike listeløsninger er en fryktelig simplifisert versjon av virkeligheten.

Det virker som om veldig mange unge går rundt idag uten noen forestilling om at samhold med en annen person involverer problemløsning. Veldig mange tror også at krangling er noe utelukkende negativt som bare fører til en ting, nemlig brudd. Alle par krangler. Før eller siden. Det er helt naturlig. Man kan ikke være enig om alt. Forskjellen er de parene som finner tilbake igjen og de som ikke gjør det. Hvis kjemien er sterk blir man venner igjen. Samtidig må man også vite litt om hvor grensen for urimelighet går. Jeg ser at det er mange her på KG som spør om den. En annen ting er det at kjærlighet på en eller annen måte har begynt å bli assosiert med en rekke ord som bare forteller halve historien. Kjærlighet er ikke bare å være gavmild, snill, øm, kjærlig osv. Alle type ord som beskriver en adferd som folk liker. Kjærlighet innebærer også vanskelige avgjørelser og evne til å gjøre mange ting du ikke har lyst til. Uten å forvente å få noe igjen for det. Jeg har ikke tenkt til å sitere Jesus heller, men mange forhold ser ut til å ryke fort fordi partene ikke får det de forventet. Jeg tror man alltid kommer lengre ved å gi litt mer av seg selv enn det partner forventer av deg. Og forvente litt mindre enn det man vanligvis ville gjort. Dette med at man skal være sjelevenner og shit, jeg skjønner ikke helt hva folk tenker på. Såklart det hadde vært idyll men hvor realistisk er det? Og hva er egentlig en sjelevenn? Jeg bare stiller spørsmålene her...

[Gjest Emmanuelle]

Finner jeg en fyr som stiller opp like mye for meg som jeg stiller opp for ham er det meste gjort.

Jeg bryr meg ikke om han lar sokkene ligge på gulvet, eller om dassringen aldri blir lagt ned. Han kan snuse, dra på fyllekuler med kompisene, spille poker med sigar, anlegge helskjegg eller gå i grilldress mens han raper nasjonalsangen til Uzbekistan baklengs.

Det er ikke så jævla viktig.

Men han må sette pris på meg, og innse at et forhold er ikke bare om "å ha det bra". Det å forstå at man faktisk må jobbe for forholdet, inngå kompromiss og svelge noen kameler iblant, er viktigere enn alt det andre. Er noen her som hadde en sykt bra signatur: "Don't make someone a priority if they only make you an option".

Den lever jeg etter fra nå av