Jeg lever et fryktelig usunt liv, men er tynn...

[Gjest i.i. fast bruker]

Jeg er en jente på 24 år som må ha blitt velsignet med svært god forbrenning. Jeg fører nemlig et forferdelig usunt liv, med et fryktelig kosthold, og trener tilnærmet aldri. Samtidig holder jeg meg forholdsvis tynn (er 1.67 m. og veier 57 kg), er fast i fisken og har ren hud. Jeg har dermed overhodet ingen motivasjon til å gjøre noe med livet mitt.

Når jeg sier at kostholdet mitt er dårlig, mener jeg virkelig dårlig. Jeg hater å lage mat, og lager aldri middag eller andre måltider som krever noe forberedelse. Til frokost spiser jeg lyst brød, ofte med sjokade, og drikker appelsinjuice. I løpet av dagen spiser jeg aldri regelmessig, men kjøper meg en muffins her, en baguette der, en bolle der. Middagen min kan være potetgull, litt sjokolade og en pakke nudler (iblant rå...), det jeg finner i skapet som tar null tid å lage. Kvelds kan bli en banan, et kakestykke, et yoghurtbeger, litt sjokolade, smågodt osv. Det skal også sies at selv om jeg spiser bare usunn mat, spiser jeg ikke mye om gangen, jeg blir fort mett. Jeg drikker heller ikke noe særlig i løpet av dagen.

Samboeren min lager sunn middag til oss de dagene han ikke jobber på ettermiddagen, men det er ikke så mange dager i uka. Når jeg spiser varm mat, drikker jeg alltid cola til, jeg liker ikke å drikke vann. Jeg synes egentlig det er veldig godt med ordentlig mat, grønnsaker, kjøtt, og krydret mat, så lenge jeg får det servert... Jeg er en ordentlig latsabb

Jeg trener aldri, fordi jeg ikke har funnet noen treningsform jeg trives med (og jeg har prøvd mye). Jeg går fram og tilbake til jobb hver dag, ca. tre kvarter til sammen, og det er det jeg får av mosjon. Jeg har mange venninner som forsøker å få meg med på deres aktiviteter, men jeg finnes rett og slett ikke interessert. Jeg er ikke motivert, når kroppen min utenifra er helt fin.

Men jeg er jo klar over at jeg egentlig er slem mot kroppen min, som aldri får vitaminer, kalsium, jern, osv. Jeg får B12-sprøyte regelmessig fordi nivået i kroppen er faretruende lavt. Jeg mangler ofte energi og sexlyst. Derfor vil jeg gjøre noe med livet mitt. Men hvordan skal jeg klare det når jeg overhodet ikke er motivert?? Noen som har vært i en lignende situasjon og som har klart å starte et bedre og sunnere liv?

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt det omtrent som deg, har vært slank og med fin hud osv selv om jeg har levd nokså usunt. Det som har ført til forandringe for min del var at jeg begynte å interessere meg for matlaging; det begynte med små ting, men jeg fant ganske fort ut at det faktisk er ganske lett å lage mat av sunne råvarer, og samtidig oppdaget jeg jo at mye av ferdigmaten/halvfabrikataen IKKE inneholdt noe særlig av samme råvarer... kan anbefale deg å lese Den hemmelige kokken, som handler om hva maten vår inneholder. Ellers kan du jo be kjæresten din lære deg litt på kjøkkenet? Uansett, etter hvert lagde jeg omtrent alt fra bunnen, rett og slett fordi det var enkelt etter at jeg hadde lært meg det grunnleggende, og jeg synes det er lettere å ha basisråvarer og litt annet i huset og lage mat utfra dette, enn å ha en haug poser og måtte kjøpe til kjøttdeig, melk etc i nokså ulogiske mengder og sammenhenger...

Motivasjon for trening er det verre med for mitt vedkommende. Jeg går endel fordi jeg ikke har lappen og det ikke er praktisk å ta buss e.l der jeg bor og studerer. Og jeg trener i perioder, i tillegg går jeg mye i marka i sommerhalvåret. For meg er det også nødvendig at det er lystbetont, i litt for stor grad Men du er jo kjempeheldig som har både en kjæreste som lager sunn mat, og venninner som prøver å få deg med på trening! Jeg synes du skal benytte deg av dette, bli med noen ganger på trening selv om du i utgangspunktet tror du ikke er interessert f eks. Da jeg var yngre var jeg aktiv rytter, og jeg husker at jeg ganske ofte tenkte før jeg kom i stallen at jeg ikke gadd å ri den dagen - latskapen lenge leve - men det var jo alltid morsomt å ri, og en god følelse å være fysisk sliten. Så ville i hvert fall prøvd de ulike treningsformene, og forsøkt å bli med videre om det er noe av det du synes er gøy. Og få hjelp av kjæresten på kjøkkenet

[Gjest Gjest]

Motivasjon for å leve sunt må vel være et langt liv med god helse? Ved å spise sunn mat og mosjonere forebygger du sykdommer, enkelt og greit.

[Chanel.No5]

Motivasjon for å leve sunt må vel være et langt liv med god helse? Ved å spise sunn mat og mosjonere forebygger du sykdommer, enkelt og greit.

Enig her!

Var som TS jeg også, jeg har også alltid vært slank, uansett hva jeg spiste, huden var også fin (snakker i fortid, men er fremdeles slank og har fin hud altså ) men det som gjorde meg mer bevisst på å leve ett litt sunnere liv var at jeg begynte å trene, da ble jeg mer påpasselig med å spise riktigere mat, følte da at jeg fikk mer ut av treningen om jeg spiste regelmessige og næringsrike måltider og har fortsatt siden. Koser meg fremdeles godt i helgene, men i hverdagen prøver jeg å spise mat kroppen har godt av og jeg selv har bedre energi med ett jevnlig inntak av sunn og næringsrik mat!

Endret 29. desember 2009 av Lotte28

[NovaFlare]

Nå er jeg veldig barnslig, men helt ærlig er jeg supermisunnelig på dere :gjeiper: Jeg er den som må ha sånn ca 0% sukker i mitt kosthold for å kunne være normalvektig, aldri vært tynn. Og dessverre ELSKER jeg søtsaker, og hadde garantert levd på det jeg og om jeg kunne, hehe. Men sunn MAT synes jeg er bedre enn usunn mat. Det er godteri som er min svakhet.

Endret 30. desember 2009 av NovaFlare

[Gjest Gjest]

Det er så mange som misforstår dette å være sunn. Det er mange overvektige som er mere sunn enn tynne feks.

Tynn betyr ikke sunnhet. Tvert imot.

[NovaFlare]

Tynn betyr ikke sunnhet. Tvert imot.

Å si "tvert imot", er helt feil. Tynn er ikke nødvendigvis ensbetydende med sunnhet, nei, men det er bedre å være litt tynn, enn altfor feit. Man har et skjelett å bære på også, og det er ikke godt for ledd og knær å ha altfor mange kg å bære på.

[Gjest Gjest]

Å si "tvert imot", er helt feil. Tynn er ikke nødvendigvis ensbetydende med sunnhet, nei, men det er bedre å være litt tynn, enn altfor feit. Man har et skjelett å bære på også, og det er ikke godt for ledd og knær å ha altfor mange kg å bære på.

Helt feil. Jeg er lett overvektig og har aldri hatt problemer med knær eller ledd. Faktisk så er jeg temmelig lett i forhold til mange andre selv om jeg er tyngre. Jeg er 15 kg tyngre enn en venninne av meg, men faktisk er lettere på "tåen" når vi går oppover bakke sammen enn det hun er.

Nå spiser jeg sunt og har et normalt aktivt liv ellers.

[NovaFlare]

Helt feil. Jeg er lett overvektig og har aldri hatt problemer med knær eller ledd. Faktisk så er jeg temmelig lett i forhold til mange andre selv om jeg er tyngre. Jeg er 15 kg tyngre enn en venninne av meg, men faktisk er lettere på "tåen" når vi går oppover bakke sammen enn det hun er.

Nå spiser jeg sunt og har et normalt aktivt liv ellers.

Lett overvektig er ikke det samme som altfor feit, som er ordene jeg brukte. Klart det er bedre å være litt tynn enn altfor feit - i de fleste tilfeller.

Og jeg er ikke tynn selv, så det er sagt.

H*n i innlegget før meg sa "tvert imot" og det er litt for bastant.

Tror nok også at de fleste leger og ernæringsfysiologer vil betegne "altfor feit" som hakket verre for helsa enn "litt for tynn"

Men jeg sier jo ikke at ALLE tynne er sunne heller. Bare at det er bedre for kroppen å drasse på litt for lite, enn altfor mye.

[Gjest Kvinne 40+]

Jeg er en jente på 24 år som må ha blitt velsignet med svært god forbrenning. Jeg fører nemlig et forferdelig usunt liv, med et fryktelig kosthold, og trener tilnærmet aldri. Samtidig holder jeg meg forholdsvis tynn (er 1.67 m. og veier 57 kg), er fast i fisken og har ren hud. Jeg har dermed overhodet ingen motivasjon til å gjøre noe med livet mitt.

Men hvordan skal jeg klare det når jeg overhodet ikke er motivert?? Noen som har vært i en lignende situasjon og som har klart å starte et bedre og sunnere liv?

Om bare noen få år vil forbrenningen din settes ned... det er et biologisk faktum, og ikke individuelt.

Hvor mye den reduseres er derimot individuelt.

Jeg var som deg, kunne spise alt, trente ikke, men var likevel slank.

(165 cm og 56-58 kg)

I slutten av 20-åra/begynnelsen av 30-åra, endret det seg, og jeg begynte å legge på meg.

Ikke mye, men nok til at jeg begynte å bli forsiktig med hva jeg spiste.

Men det kom på noen kilo til før jeg skjønte at det ikke bare var tilfeldig, men et mønster... jeg kunne ikke lenger spise hva jeg ville, og være inaktiv og ikke legge på meg!

Da måtte jeg begynne å slite for å få kiloene ned igjen.

Jeg angret veldig på at jeg ikke hadde innarbeidet gode spise og trenings-vaner mens jeg var yngre.

Det er lettere å innarbeide nye vaner før de usunne vanene er så godt innarbeidet som de var da jeg begynte å legge om livsstil.

Det er mulig å lære en gammel hund nye triks, men det er mye lettere å lære hunden triksene før den blir gammel.

Du må legge om livsstilen din før eller senere uansett, hvorfor ikke gjøre det nå, før det blir tungt?

[Gjest KateW]

I 2006 fant jeg ut at jeg måtte ta grep når det gjaldt egen helse. Jeg kom på sykehus etter å kaste opp blod, og legen min kjeftet skikkelig på meg.

Jeg var ikke spesielt overvektig, men slank var jeg ikke. (I motsetning til deg) Ellers var symptomene våre veldig like. Veldig.

Det som hjalp meg er at jeg ikke tenkte på det som en "kur", noe som skulle vare en bestemt tid, også være ferdig og så skulle jeg gjøre alt som jeg ville.

Jeg ville ha et nytt liv jeg, og det har jeg fått. Jeg begynte med å like det jeg så i speilet da, jeg kjøpte klær jeg var fin i, brukte smykker og sminke og tenkte ikke: "Når jeg bare blir tynn, så skal jeg!" Dette gjelder jo ikke for deg på samme måte, men det å være glad i meg som jeg er nå, tror jeg er litt av cluet.

Jeg byttet heis med trapper. Gikk turer, trente yoga, pilates og svømming. Treningsformer JEG liker. Klarte jeg ei økt ei uke gav jeg meg klapp på skulder, snarere enn pisk for bare å hatt ei økt.

Hovedgreia mi var å begynne å spise mat. Det var mitt største problem. Jeg spiste ikke like usunt som deg, men jeg kunne spise ett målitd om dagen, og det er jo skikkelig dustete! Min tommelfingerregel er minimum fire måltider om dagen, ikke gå sulten for lenge, og spise variert og grovt. Jeg spiser endel take away også, sushi, thai mat og slike ting. Jeg koser meg med maten, tygger lenge, sluker ikke, drikker vann og grønn te. Jeg satt vann i kjøleskapet med frukt oppi, laget god te og satt i kjøleskapet, og byttet dette med brus.

Nå har jeg sjelden lyst på godterier og sånt, fordi kroppen er mer stabil i matinntak og sukker, så dermed er jeg sjeldnere godtesjuk. Jeg er også mer regelmessig på do, går i trapper uten å bli anpusten, jeg er gladere, sunnere og ser mye bedre ut, merker forskjell på hud, hår, negler osv. Håper ikke dette ble for "selvsentrert", men det er ofte lettere å hjelpe andre ved å tipse om hva en selv har gjort.

Lykke tiL!

[Gjest Gjest]

Å si "tvert imot", er helt feil. Tynn er ikke nødvendigvis ensbetydende med sunnhet, nei, men det er bedre å være litt tynn, enn altfor feit. Man har et skjelett å bære på også, og det er ikke godt for ledd og knær å ha altfor mange kg å bære på.

Og det er heller ikke godt for ledd/skjelett å ikke ha noe kjøtt på beinet.

En slank person som propper i seg usunn mat, er hva leger kaller "tynnfeite". De er slanke på utsiden, men det dårlige kostholdet legger likevel press på organer og gjør de like utsatt for hjerte-kar problemer, kreft osv osv.

[Gjest Gjest]

Tenk på hva vanene dine gjør med kroppen din på lang sikt. Selv om det ikke synes utenpå skjer det ting inni kroppen din. Ting som du tar for gitt i dag at fungerer utmerket vil ikke gjøre det hvis du fortsetter med det kostholdet du har i dag. Du skal leve i mange, mange år til og må ta vare på den kroppen du har! Det er ikke kult å utsette hjerte, lever, nyrer osv. for den belastningen som du gjør!

Uansett kommer du til å merke forskjell så snart du bikker 25...