Jeg er biomor og stemor

[Gjest Gjest]

Jeg er relativt nyskilt i den forstand at jeg har to års erfaring som skilt...jeg er også gift på nytt med verdens beste mann :-)

Jeg har tre egne biologiske barn fra 6 til 11 år. Han har to på 7 år. Vi har begge barna 50/50 fordelt slik at vi har annenhver helg alle 7 sammen og mine uka för helgen og hans uka etter. Altså har vi noe "alenetid" med hver ungeflokk för og etter helgen.

Det funker bra.

Det som imidlertid er "problemet" er at jeg ikke helt klarer å finne min rolle på en kjärlig stemoraktig måte. Eller dvs så ekte som jeg föler det er at jeg elsker mine biologiske barn over alt på jord, uforbeholdent og betingelseslöst, slik har jeg alltid hatt det og jeg er en skikkelig lövemamma, beklager, men sånn er jeg skrudd sammen. Jeg kjenner veldig godt at forskjellen er enorm på biologiske barn og andres barn, deriblant min manns barn. Jeg sliter veldig da mine barn reiser til sin far, jeg blir lei meg osv og föler da for å trekke meg tilbake og väre alene noen timer, så da er jeg det, jeg reiser bort noen timer etterpå for å "avklimatisere" meg. Jeg klarer ikke å forholde meg til min manns barn da og önsker ikke å delta i noen "familie"-konstellasjon uten mine egne barn tilstede. Jeg vet det höres egoistisk ut og helt forferdelig....men jeg föler ikke så mye for mine stebarn, ennå. Nå skal det sies at vi har bodd sammen i 4 måneder bare, og kanskje dette forandres? Jeg föler at min mann rettmessig skal väre den som tar ansvar for sine barn (og det gjör han) uten å "kreve" noe av meg (noe han ikke gjör heller) og motsatt.

Uken mine barn er hos sin far og mine stebarn er hos oss föler jeg ikke noe lyst til å delta aktivt. Jeg er bare der, altså jeg prater med dem osv...og er tilstede, men jeg får det bare ikke kjärligheten frem! Jeg föler meg som et halvt menneske uten mine egne barn, samtidig som jeg föler at når jeg har barnefri så önsker jeg å prioritere min tid anderledes enn da jeg har mine barn og er 150% tilstede for dem. Altså jeg öser ut mammakjärligheten min på barna mine en uke for så å "hente meg inn" neste barnefrie uke.

Vår arbeidsfordeling ifht våre barn har blitt at vi er vårt ansvar bevisst for hver vår ungeflokk og det funker bra og föles naturlig at skal väre slik.

Jeg kjenner også en forskjell på de to barna til min mann, det ene barnet har jeg lettere for å forholde meg til og det andre har sider ved seg som jeg "misliker", og som jeg takler dårlig å late som om jeg ikke ser. H*n er selvhevdende, liker at andre blir misunnelige på seg, liker å fremheve seg selv, jukser i spill osv (slik har h*n värt hele tiden, også da jeg ikke var inne i bildet altså). Det andre barnet er ikke slik. Jeg "liker" altså det ene barnet bedre enn det andre om jeg kan si det på en idiotisk og fryktelig lite voksen måte. Ja...jeg vet jeg er fäl!

Åh! Jeg vet dette er såååå teit å föle slik! Men det er altså slik jeg föler det ifht mine biologiske barn vs stebarn....

Si at dette vil bli bedre?!

[Gjest Gjest]

Jeg föler meg som et halvt menneske uten mine egne barn, samtidig som jeg föler at når jeg har barnefri så önsker jeg å prioritere min tid anderledes enn da jeg har mine barn og er 150% tilstede for dem. Altså jeg öser ut mammakjärligheten min på barna mine en uke for så å "hente meg inn" neste barnefrie uke.

Slik var det for mannen min også, han ga alt i pappa-uka, det var egentlig ikke plass for meg. Når stebarna var hos mor, hvilte han ut og forsømte meg og fellesbarna. Enden på visa: jeg flyttet ut, nå har han annenhver uke de eldste barna og annehver uke våre barn. Mens han aldri har fri, har jeg nå barnefri annenhver uke og propper den uka med jobb, overtid, trening, husarbeid, venninner, slik at jeg skal kunnne gi max den uka jeg har jentene mine hos meg.

Underlig det der, den moderne måten å leve på, jeg har det jo bra nå, men det føles likevel galt overfor barna....

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Slik var det for mannen min også, han ga alt i pappa-uka, det var egentlig ikke plass for meg. Når stebarna var hos mor, hvilte han ut og forsømte meg og fellesbarna. Enden på visa: jeg flyttet ut, nå har han annenhver uke de eldste barna og annehver uke våre barn. Mens han aldri har fri, har jeg nå barnefri annenhver uke og propper den uka med jobb, overtid, trening, husarbeid, venninner, slik at jeg skal kunnne gi max den uka jeg har jentene mine hos meg.

Underlig det der, den moderne måten å leve på, jeg har det jo bra nå, men det føles likevel galt overfor barna....

Det er ikke helt slik for meg. Jeg har masse kjärestefölelser og behov for å gi og få og GJÖR også dette. Det er absolutt plass til min mann alle dager av året uansett barn og stebarn. "Problemet" mitt er at jeg ikke har/föler behov for så stort engasjement ifht stebarn som egne barn, eller at jeg ikke föler det "riktig" å leve som en "kjernefamilie" da hans barn er hos oss og mine barn er hos sin far, jeg er fravärende i fölelseslivet mitt som omsorgsperson da jeg föler meg halv. Jeg kjenner det er lettere å väre mer tilnärmet familie da vi har alle barna samtidig. Jeg ser helt klart at jeg oppförer meg anderledes da mine barn er hos oss.

Og jeg burde jo ikke "forskjellsbehandle" sånn.