Det er så vondt og sårt..

[Gjest meg..]

Heisann..

Må bare få ut dette et sted, og fant ut at KG er et passende sted.. Kan jo hende jeg får noen råd og..

Jeg har møtt verdens beste mann som er 33, jeg er 23. Han har en sønn på 5 år. Veldig hyggelig og trivelig liten gutt som hører på pappa'n sin. Pappa'n vil gjerne ha meg rundt og at vi skal bli en familie. Men jeg syns det er så vanskelig! Han sier at jeg kan klare det, må bare jobbe med meg selv for han merker det kommer til å gå bra- ellers hadde vi ikke vært sammen lenger.. Så da er det jo kanskje håp... MEN-

Han har sønnen annenhver uke (kjempet fram og veldig bra av han syns jeg!!) Jeg sliter med hvordan jeg skal være overfor denne lille gutten.. Han er jo som regel snill og hyggelig mot meg, men denne uken har vært litt tøff syns jeg...

I går hadde jeg laget mat (far ble plutselig veldig opptatt midt i middagslagingen så jeg overtok- null problem det.... vi er jo "familie") og når det var ferdig spurte lille gutten... "Skal du spise her med oss i dag og? Jeg : ja, er ikke det hyggelig da? Han: Nei, jeg blir så lei av det....

Da ble jeg helt satt ut.... Ble helt stum og kjempet mot tårene... Gikk en liten tur på do for å klare å holde igjen... Men så hadde jo han pappa hørt det.. og sa til sønnen at det var ikke noe hyggelig sagt... Da klarte jeg ikke mer og styrtet ut i gråt.. jeg er så utrolig følsom- prøver å skjerpe meg men klarer ikke det så bra alltid.... Sånn som i går... Endte med at jeg dro.. for jeg hadde aldri klart å spise noe sammen med han uansett... Kjæresten vet at jeg syns det er utrolig vanskelig.. men jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å takle det bedre...

Et annet "problem" jeg har hatt er at han såklart noen ganger kommer inn til oss på natten.. Da våkner jeg og sovner aldri igjen... For jeg syns det er feil på en måte... At jeg skal være der sammen med de...

Han vil også at jeg skal føle at hjemmet hans er mitt hjem.. Men det klarer jeg ikke.. For det er hans og sønnens hus.. Selv om de flyttet inn der etter jeg kom inn i bildet, så det burde vært like mye mitt hjem som dems.... Men det er det ikke.. Jeg tror aldri det kommer til å bli mitt hjem- for det er ikke plass til meg der... Og det hjelper ikke at sønnen hele tiden presiserer akkurat det- at dette er mitt og pappa sitt hus! (pappan har sagt han skal snakke med gutten om dette- for han vil virkelig at jeg skal bli boende hos han..) Jeg bor der sånn rent praktisk sett- men ikke følelsesmessig.. Det er ikke mitt hjem..

Så ja, takk for at dere leste selv om det ble veldig rotete.... Måtte bare få ut litt frustrasjon før det renner helt over igjen......

[Gjest Gjest]

Med mindre du presser deg inn, og fyren står sammen med deg, på lag med deg mot ungen når det kommer til at han sier stygge ting til deg, så går det ikke. Du kan ikke stå der og forsvare deg mot snørrungen som slenger med kjeften, mens faren står borti hjørnet og glor, og senere prøver å forklare ungen at dette ikke går. Han må ta det på flekken, og da mener jeg mens du enda står der! Og hva er dette med at han kommer krypende inn på natta? Hadde jeg ikke godtatt! Si det til faren, at du ikke vil det skal skje. Må da klare å ligge i sin egen seng.

[Lemming]

Vet du hva, kjære deg, det en 5-åring sier skal du ikke ta deg så veldig nær av. Små barn sier så mye rart, og det er ikke alltid de mener så mye med det. Jeg har en unge på 4,5 år, og den ene dagen "eeelsker" han meg og jeg er hans beste venn i verden. Neste dag er han mest glad i en av barnehagetantene!

Som en jeg kjenner fortalte - ungen hennes laget liste over hva hun var mest glad i:

1. pus

2. bamse

3. lillebror

4. mamma

Jeg sier selvfølgelig ikke at du ikke skal bry deg om det han sier, men... Ikke ta det så tungt. Selvfølgelig er det vondt å høre sånt, men er ikke sikkert han mente det SÅ alvorlig som du tar det...

[Lemming]

Med mindre du presser deg inn, og fyren står sammen med deg, på lag med deg mot ungen når det kommer til at han sier stygge ting til deg, så går det ikke. Du kan ikke stå der og forsvare deg mot snørrungen som slenger med kjeften, mens faren står borti hjørnet og glor, og senere prøver å forklare ungen at dette ikke går. Han må ta det på flekken, og da mener jeg mens du enda står der! Og hva er dette med at han kommer krypende inn på natta? Hadde jeg ikke godtatt! Si det til faren, at du ikke vil det skal skje. Må da klare å ligge i sin egen seng.

For et utrolig useriøst svar...

[Gjest Gjest]

Jeg er mor til en gutt i den alderen, og en dag spurte han om ikke jeg kunne flytte ut for han og pappa vil ha en skikkelig "unkabolig", da hadde han fått med seg at ungkarer var tøffe gutter

[Gjest ts]

Med mindre du presser deg inn, og fyren står sammen med deg, på lag med deg mot ungen når det kommer til at han sier stygge ting til deg, så går det ikke. Du kan ikke stå der og forsvare deg mot snørrungen som slenger med kjeften, mens faren står borti hjørnet og glor, og senere prøver å forklare ungen at dette ikke går. Han må ta det på flekken, og da mener jeg mens du enda står der! Og hva er dette med at han kommer krypende inn på natta? Hadde jeg ikke godtatt! Si det til faren, at du ikke vil det skal skje. Må da klare å ligge i sin egen seng.

Takk for svar!!

Jeg har 0 erfaring med barn, så aner ikke hvordan ting skal være.. Pappan tok det ganske kjapt egentlig... og ungen sa unnskyld.. Men jeg klarer ikke tro på et "framtvunget" unnskyld... om du skjønner... Jeg føler det var sannheten.. for jeg tror at unger sier det de mener... Men han sier han kjenner sønnen sin og vet at det var noe som bare "plumpet" ut der og da... Men jeg merker det stakk så utrolig dypt... og gruer meg så veldig til å spise med de igjen.. Jeg har absolutt ikke presset meg inn på noen måte.. Har hatt en grusom stemor selv så er livredd for å være som henne... Jeg har holdt meg i bakgrunnen.. men må jo såklart si fra til han innimellom om han er udregelig og pappan ikke ser det..... (type rampestreker og andre frekkheter ) Du kan si at, når det her skjedde i går.. så var pappan i tlf.. han tok tak i det med en gang han var ferdig (5 inutter) men jeg klarte ikke å høre på det... Ble for mye for meg... Jeg er så utrolig følsom at det er helt forferdelig Kan lage enorme problemer av ingen ting...

Han kommer ikke inn i senga ofte.. 1 natt i ny og ne.. mareritt eller noe sånn.... Så han sover lett i sin egen seng... Men jeg tror, om jeg hadde vært han, at jeg hadde fulgt han inn til seg selv igjen etter litt trøst og kos...

Skal sies at jeg er et utpreget B-menneske og de er nok begge A-mennesker.. De sprudler på morgenen.. Jeg syns det blir for mye mas og vurderer nesten og sove hjemme annenhver uke... Men jeg kan jo ikke gi opp kampen helt heller....

[Gjest Gjest]

Hm... Høres ut som følsomheten hindrer deg i å se ting som de virkelig er, og da mener jeg at du blir så utrolig lei deg at du begynner å gråte i stede for å tenke "jaja, han mente det jo ikke, og nå ble han tvunget til å si unnskyld så han forstod det var feil". Du må ikke være så bløt kjære deg

Faren tar seg tydelig fort av dårlig oppførsel mot deg, og det er kjempebra! Det er trist at du ikke føler det hjemmet som ditt, kan du ikke henge opp noen av dine bilder? Eller handle noe pen veggpynt ute? Det vil fort hjelpe til med å sette et preg på huset.

Hvordan er det med eksn til typen da? Er hun grei å ha med å gjøre? Eller blir du opprørt når hun kommer på bane?

[Lemming]

Jeg er mor til en gutt i den alderen, og en dag spurte han om ikke jeg kunne flytte ut for han og pappa vil ha en skikkelig "unkabolig", da hadde han fått med seg at ungkarer var tøffe gutter

Ja ikke sant! Slike utsagn kommer støtt og stadig fra unger.

Jeg synes det er bra at far snakker med ungen om dette. Dette er slike ting unger slenger ut uten å tenke på at noen kanskje blir såret. Og jeg er nesten tilbøyelig til å si at det er et sunnhetstegn. Tenk å være SÅ trygg på sine omgivelser, at man tror man er så ubetinget elsket at de voksne aldri kan ta seg nær av noe man sier?

Nei kjære deg, ta slike kommentarer med en klype salt, men snakk gjerne om at når han sier slike ting, så blir du lei deg.

Kanskje du kan framstille det på den måten at "Hvis jeg sa til deg at jeg IKKE ville at du skulle spise sammen med oss, hadde du kanskje blitt litt lei deg da? Sånn er det for meg. Når du sier at du ikke vil at jeg skal spise her, så blir jeg litt lei meg."

[Gjest ts]

Ja, jeg begynner jo å skjønne at unger i den alderen kanskje kan være litt sånn... Men, jeg tar alt så altfor alvorlig.. Tror jeg.. og jeg skjønner meg virkelig ikke på unger! De er i hvertfall ikke enkle... Det sårer og gjør vondt langt inn i hjerterota... Han lille ungen skulle bare visst.. hvor mye jeg hjalp pappan hans i uken før jul så han skulle få tid til å ha litt "julekvalitetstid" sammen med sønnen sin.... Hadde jeg ikke gjort alt jeg gjorde hadde det ikke blitt hverken julestrømpe eller julepynt for å si det sånn... Har vært en hektisk periode.. Men jeg gjør det gjerne fordi jeg er glad i pappan... Er ikke glad i gutten enda... håper det kommer etterhvert... Nå er han bare en unge... Random kidd.. på en måte... Bare litt mer veloppdragen enn de fleste jeg møter i kassa på nærbutikken

[Kanutte]

En femåring sier omtrent akkurat det som faller ham inn der og da. De har ikke alltid et filter for hva som passer seg å si. Mine barn ønsker meg rett som det er til Blokksberg, men det tar jeg ikke spesielt inn over meg.

For femåringen er du en ny person han skal forholde seg til. Jeg vet ikke når bruddet skjedde, men han forholder seg til to hjem. Han er lojal overfor både far og mor og nå har du kommet inn som en utenforstående part. Det tar tid før det går seg til. Det viktige for deg er at du prøver å holde roen og snakker rolig til gutten. Det at han ikke vil spise med deg er et uttrykk for at han ikke synes alt er helt toppers, men løsningen er ikke nødvendigvis å reise eller la ham og faren spise alene. Prøv å forholde deg rolig, fortsett med måltidet, snakk gjerne med ham, gjerne om helt andre ting.

Når det gjelder å komme opp i senga til dere så er det for å søke trygghet. Når du er sammen med kjæresten din følger du med på kjøpet når han kryper opp i senga til faren. Det er faktisk ikke noe galt med det. Hvis du ikke får sove kan du kanskje legge deg et annet sted, og så foreslår jeg at dere gradvis venner gutten til å sove hele natta på eget rom. Og trøst deg med at det er sjeldent tenåringer sover i senga til pappa og kjæresten.

Dere har en jobb å gjøre skal dette fungere. Du er tydeligvis ønsket av kjæresten din. Hvis du skal flytte inn permanent er det kanskje på tide å sette sitt eget preg på boligen? Sakte men sikkert? Det nytter ikke hvis du hele tiden skal føle deg som en fremmed.

Jeg vil ønske deg lykke til. Husk at det som regel er den første perioden som er vanskeligst.

[Gjest ts]

Ja ikke sant! Slike utsagn kommer støtt og stadig fra unger.

Jeg synes det er bra at far snakker med ungen om dette. Dette er slike ting unger slenger ut uten å tenke på at noen kanskje blir såret. Og jeg er nesten tilbøyelig til å si at det er et sunnhetstegn. Tenk å være SÅ trygg på sine omgivelser, at man tror man er så ubetinget elsket at de voksne aldri kan ta seg nær av noe man sier?

Nei kjære deg, ta slike kommentarer med en klype salt, men snakk gjerne om at når han sier slike ting, så blir du lei deg.

Kanskje du kan framstille det på den måten at "Hvis jeg sa til deg at jeg IKKE ville at du skulle spise sammen med oss, hadde du kanskje blitt litt lei deg da? Sånn er det for meg. Når du sier at du ikke vil at jeg skal spise her, så blir jeg litt lei meg."

Takk for tipset! Tar gjerne imot flere fra dere som har unger i den aldren.. for jeg har ingen erfaring med barn.. men vil så veldig gjerne få dette til å virke... Og det vil pappan og... Han vil at det skal være oss... Og jeg har enda ikke tenkt tanken at " han er perfekt om han ikke hadde hatt ungen.." for han er perfekt med eller uten barn... vi snakket litt om alt som skjedde i går.. Det hjalp jo, men jeg syns det fremdeles er vanskelig..

Han nevnte også at vi kunne ha en sermonisk flytting- at de kommer og kjører flyttelass for meg til de.. (selv om jeg bare eier 3 bananesker og maaaaasse klær).. tror dere det kunne vært noe, at han hadde følt jeg hadde flyttet inn på en måte?

Også snakket vi om at for at jeg skal få "hjemfølelsen" hos de så skal jeg få være med å bestemme litt møbler og farger når det skal pusses opp... Det kan hjelpe for min del, men kanskje ikke....

Og han skal snakke med sønnen om at jeg er en del av "husstanden" når han har han neste gang... kanskje jeg er med på den praten og...

Tar veldig gjerne imot tips.... Blir veldig lett frustrert... hehe ^^

[Gjest ts]

En femåring sier omtrent akkurat det som faller ham inn der og da. De har ikke alltid et filter for hva som passer seg å si. Mine barn ønsker meg rett som det er til Blokksberg, men det tar jeg ikke spesielt inn over meg.

For femåringen er du en ny person han skal forholde seg til. Jeg vet ikke når bruddet skjedde, men han forholder seg til to hjem. Han er lojal overfor både far og mor og nå har du kommet inn som en utenforstående part. Det tar tid før det går seg til. Det viktige for deg er at du prøver å holde roen og snakker rolig til gutten. Det at han ikke vil spise med deg er et uttrykk for at han ikke synes alt er helt toppers, men løsningen er ikke nødvendigvis å reise eller la ham og faren spise alene. Prøv å forholde deg rolig, fortsett med måltidet, snakk gjerne med ham, gjerne om helt andre ting.

Når det gjelder å komme opp i senga til dere så er det for å søke trygghet. Når du er sammen med kjæresten din følger du med på kjøpet når han kryper opp i senga til faren. Det er faktisk ikke noe galt med det. Hvis du ikke får sove kan du kanskje legge deg et annet sted, og så foreslår jeg at dere gradvis venner gutten til å sove hele natta på eget rom. Og trøst deg med at det er sjeldent tenåringer sover i senga til pappa og kjæresten.

Dere har en jobb å gjøre skal dette fungere. Du er tydeligvis ønsket av kjæresten din. Hvis du skal flytte inn permanent er det kanskje på tide å sette sitt eget preg på boligen? Sakte men sikkert? Det nytter ikke hvis du hele tiden skal føle deg som en fremmed.

Jeg vil ønske deg lykke til. Husk at det som regel er den første perioden som er vanskeligst.

DEt hjelper og høre!! At det skjer med ekte mammaer og Problemet er vel som pappan tror, at han bare plumper det ut... men jeg tar det for seriøst.. for jeg kjenner han ikke så godt...

Bruddet er gammelt... Han kan ikke huske mamma og pappa sammen for å si det sånn... Virker egentlig som han tar det veldig pent at jeg er der... Går veldig bra og han lurer ofte på om jeg vil være med de på aktiviteter de skal ha... (sønnen altså)- Men så har jo pappa vært singel nesten hele tiden da... Aldri bodd sammen med noen i hvertfall..

Det er en ting jeg sa til pappan og, at det er ikke rart at "navn" heller vil være her enn hos mamma.. han får jo 150 % av din oppmerksomhet hele tiden han er her.. Mamma har 2 unger til (tror jeg) gog har naturligvis ikke tid til å gi full oppmerksom het HELE tiden.. Det hadde han ikke tenkt på før og ble faktisk litt overrasket.. Han var helt enig.. sier ikke at jeg syns det er galt at han gir ungen all oppmerksomhet når han er her.. for han er jo veldig glad i ungen sin.. Men, jeg blir sliten av "pappa, pappa, pappa" annenhvert sekund... Det har bedret seg da.. Har hørt at det er noe man utvikler når man får barn, å utelukke mas Jeg klarer ikke det, og hører alt mas i løpet av en dag.. blir utslitt og sovner før ungen MEN, dette har altså blitt en del bedre..

Det vil nok gå bedre etterhvert.. går bedre allerede... men ting tar tid.. og hjernen min arbeider for hardt...

Gruer meg til jeg får barn selv

[Gjest Gjest]

Det å få egne barn er en helt annen sak enn stebarn.

[Gjest ts]

Det å få egne barn er en helt annen sak enn stebarn.

Ja jeg håper virkelig det..! :D

[Gjest Gjest]

Ja jeg håper virkelig det..! :D

Ja helt klart. Jeg hadde stebarn i 11 år før jeg fikk eget barn. Jeg er utrolig glad i mine stebarn, livet hadde aldri vært det samme uten dem. Men det var noe helt annet å få en egen datter, tilhørligheten, morskjærligheten fra dypet kom strømmende over. Kan ikke beskrives.

[Gjest Gjest]

Kjære deg, du legger listen for å lykkes ekstremt høyt.

Dette er en 5-åring, som forstår verden på en 5-årings måte, hvor ønsker og vurderinger kan variere fra time til time.

Du har ikke vunnet plass i familien enda, fra guttens ståsted. Problemet ditt er at du tolker det som at du har mislyktes, at du ikke blir likt, og at dette ikke kommer til å gå. Det du må justere, er dine forventninger til hvordan gutten skal se på deg. Se heller etter tegnene på at han liker deg og setter pris på deg, de er jo også der. Aksepter at ting tar tid. Det er et helt hav av grader mellom å like noen, og å ønske at de skal bo der hver dag og være en del av pappas og ens eget liv. Du er ikke på en prøvetid der han skal godkjenne deg eller ikke, men dere er i en lang prosess hvor dere nærmer dere hverandre og gradvis og sakte blir viktigere for hverandre og kan lære dere å stole på et bånd mellom dere.

Ditt eget barn kommer til å knytte seg til deg fra dag en uten spørsmål, og instinktene dine kommer til å fortelle deg hvordan du skal være mamma for din baby. En femåring har langt flere reservasjoner og må finne ut av ting i sitt eget tempo.

Alle barn avviser også helt nære voksne fra tid til annen, nekter at mamma skal legge, bare pappa, f.eks. Biologiske foreldre er så trygge på tilknytningen at slike kommentarer ikke svir så mye, mens du som ny og litt fremmed, og som føler det er så viktig å lykkes i forhold til barnet, er mye mer sårbar. Dette kan gå seg til, bare let etter de positive tegnene, ikke alt som ikke er helt på plass enda.

Og jeg har fått høre Jeg liker ikke deg, gå din vei! Neste dag er jeg verdens kuleste.

Pass på at gutten får litt tid med pappa alene. Kontakten mellom dem påvirkes av at det er en ny person inne i bildet, og gutten trenger litt tid med pappa for å bli trygg på at forholdet ikke blir borte og at ting er som de skal mellom dem. At han ikke blir byttet ut, eller at forholdet bare blir slik det er når du er der. Det har ikke noe med deg å gjøre, men at forholdet mellom foreldre og barn er intimt og trenger litt tosomhet iblant. Lykke til

[Gjest Gjest_gjest_*]

Heisann..

Må bare få ut dette et sted, og fant ut at KG er et passende sted.. Kan jo hende jeg får noen råd og..

Jeg har møtt verdens beste mann som er 33, jeg er 23. Han har en sønn på 5 år. Veldig hyggelig og trivelig liten gutt som hører på pappa'n sin. Pappa'n vil gjerne ha meg rundt og at vi skal bli en familie. Men jeg syns det er så vanskelig! Han sier at jeg kan klare det, må bare jobbe med meg selv for han merker det kommer til å gå bra- ellers hadde vi ikke vært sammen lenger.. Så da er det jo kanskje håp... MEN-

Han har sønnen annenhver uke (kjempet fram og veldig bra av han syns jeg!!) Jeg sliter med hvordan jeg skal være overfor denne lille gutten.. Han er jo som regel snill og hyggelig mot meg, men denne uken har vært litt tøff syns jeg...

I går hadde jeg laget mat (far ble plutselig veldig opptatt midt i middagslagingen så jeg overtok- null problem det.... vi er jo "familie") og når det var ferdig spurte lille gutten... "Skal du spise her med oss i dag og? Jeg : ja, er ikke det hyggelig da? Han: Nei, jeg blir så lei av det....

Da ble jeg helt satt ut.... Ble helt stum og kjempet mot tårene... Gikk en liten tur på do for å klare å holde igjen... Men så hadde jo han pappa hørt det.. og sa til sønnen at det var ikke noe hyggelig sagt... Da klarte jeg ikke mer og styrtet ut i gråt.. jeg er så utrolig følsom- prøver å skjerpe meg men klarer ikke det så bra alltid.... Sånn som i går... Endte med at jeg dro.. for jeg hadde aldri klart å spise noe sammen med han uansett... Kjæresten vet at jeg syns det er utrolig vanskelig.. men jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å takle det bedre...

Et annet "problem" jeg har hatt er at han såklart noen ganger kommer inn til oss på natten.. Da våkner jeg og sovner aldri igjen... For jeg syns det er feil på en måte... At jeg skal være der sammen med de...

Han vil også at jeg skal føle at hjemmet hans er mitt hjem.. Men det klarer jeg ikke.. For det er hans og sønnens hus.. Selv om de flyttet inn der etter jeg kom inn i bildet, så det burde vært like mye mitt hjem som dems.... Men det er det ikke.. Jeg tror aldri det kommer til å bli mitt hjem- for det er ikke plass til meg der... Og det hjelper ikke at sønnen hele tiden presiserer akkurat det- at dette er mitt og pappa sitt hus! (pappan har sagt han skal snakke med gutten om dette- for han vil virkelig at jeg skal bli boende hos han..) Jeg bor der sånn rent praktisk sett- men ikke følelsesmessig.. Det er ikke mitt hjem..

Så ja, takk for at dere leste selv om det ble veldig rotete.... Måtte bare få ut litt frustrasjon før det renner helt over igjen......

Hææææreguuud.

Det går da ikke annt å suttre pga hva en 5 åring sier vell.

Det er det som er så hærlig med små, de sier akkurat som de tenker og føler.

Fra små barn og fulle folk......

At guttungen kommer inn om natten når han våkner budrde jo være helt greit synes jeg. Våkner av en drøm f.eks. da kan det føles trygt å ha ei "voksen" seng å krype opp i.'

Synes du virker veldig umoden for alderen din, lite empati for barn.....?

[Gjest Gjest]

Hei TS,

Se for deg at du bor hjemme, du er 5 år, og du bor med din mor. Plutselig dukker det opp en mann, som skal spise med dere og sove der, og være der ofte. Du som er et lite barn hadde selv tenkt at dette var rart og merkelig, og kansje du ble litt lei også. Ikke ta det personlig, det er noe alle mennesker hadde følt, UANSETT.

Nå skal du begynne å bygge opp ditt forhold med gutten. Dere kan leke ute i snøen, du kan lese bøker med ham og male og tegne med ham, og du kan synge for ham også om du vil. Kos deg med dette lille flotte mennesket. Om du virkelig ser mannen i ditt liv i barnets far, så er det bare vakkert om du får et nært omsorgsforhold ovenfor dette barnet..om ikke, så kan dere jo bli leke-kompiser. Gjør ditt opphold hos dem om til noe gøyalt, slik at barnet fryder seg i ditt selskap.

[Gjest ts]

Hææææreguuud.

Det går da ikke annt å suttre pga hva en 5 åring sier vell.

Det er det som er så hærlig med små, de sier akkurat som de tenker og føler.

Fra små barn og fulle folk......

At guttungen kommer inn om natten når han våkner budrde jo være helt greit synes jeg. Våkner av en drøm f.eks. da kan det føles trygt å ha ei "voksen" seng å krype opp i.'

Synes du virker veldig umoden for alderen din, lite empati for barn.....?

Kall meg gjerne umoden! Dine ord! Men, det er faktisk forskjell på folk, og jeg har ALDRI vært i nærkontakt med et barn før... Har ingen mindre søsken, ingen venner / annen familie som har fått barn yngre enn meg.. Første gang jeg så på en gravid mage var for 3 år siden... Jeg syns barn er utrolig vanskelig. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg overfor de.. Derfor jeg spør her....

Ja, jeg er helt enig i at det er greit at han kommer opp i senga (det skjer faktisk veldig sjelden..), men alikevel så reagerer jeg som jeg gjør.. Ved å ikke sovne igjen.. Ender med å stå opp, evnt. legge meg på sofaen..

Far og barn har masse alenetid.. Jeg jobber 3-4 kvelder i uka... og da ser jeg ikke ungen i det hele tatt...

Men, takk for alle svar...

[Gjest Gjest]

Du skriver at du ikke er glad i barnet - kanskje det har merket det? Jeg kunne aldri hatt en kjæreste som ikke var glad i mitt barn. Det er et BARN! Har du fortalt kjæresten din at du ikke er glad i barnet hans?

Og du løper gråtende ut pga det en 5 åring sier? Jeg må dessverre si meg enig med en annen her i at du virker veldig umoden for å være 23, og i allefall ikke moden nok til å bli stemor.

Barn må få komme inn til foreldrene når det har hatt mareritt - fikk ikke du det? Og at farne lar han ligge hos dere istedenfor å legge seg litt inne i sengen til sønnen, ja det er farne og ikke sønnen sin skyld. Det er DERE som er voksene her (i allefall en av dere håper jeg)