superstresset mann med begynnende depresjon

[Knøttet]

Mannen min er egentlig verdens beste, men jeg begynner å bekymre meg for han. Han er veldig rolig av seg, og det skal mye til før han blir sint. Men det siste halvåret har han så lett for å bli stresset. Det skal så lite til, bare noen snakker litt mye så blir han stresset av det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg når han blir slik, for for meg er det en merkelig ting å bli stresset av. Han blir ikke stresset av ungen vår og slike ting, men prating og når vi skal rekke noe og det blir stress blir helt forferdelig. Jeg prøver å enten ta det helt med ro og unngå han slik at han får roet seg ned, eller bare oppføre meg som vanlig når han blir slik. Jeg synes egentlig ingen av delene fungerer særlig bra.

Det skal sies at han har gått hjemme med gutten vår i et halvt år nå, og at han blir smådeprimert og føler at han er verdiløs pga han ikke finner en jobb. Blitt veldig negativ, tror ikke han får noe annet enn en "drittjobb" som han sier selv. Dette går hardt ut over stoltheten hans, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Er jeg positiv og sier at han må ikke tenke negativt for da blir det iallfall ikke bedre så føler han at jeg ikke støtter han, men hva skal jeg si da? Jeg tror jo han kommer til å få seg en jobb, det må jo løse seg! Han drar meg med ned i avgrunnen på den måten her, skal jeg også føle meg som en taper pga jeg heller ikke har jobb da? Man må jo gjøre det beste ut av situasjonen! Vi flyttet hit i sommer, og har derfor ikke så mange venner her, dessverre. Tror at han hadde hatt veldig godt av å reist bort noen dager, eller i det minste dratt bort en hel dag og vært uten meg, det er lett å gå oppå hverandre når begge er hjemme. Når spør jeg han om han vil gjøre det så svarer han bare at han ikke vet om noe han har lyst til å gjøre, og at han ikke har noen å gjøre det med siden de han kjenner her jobber og ikke har muligheten til å gjøre ting på dagtid. Det blir ofte til at vi går og småhakker på hverandre, og litt for ofte blir det store krangler. Dette er sikkert normalt siden vi begge går hjemme og i tillegg har en liten gutt, men det tærer på forholdet vårt.Når spør jeg han om han vil gjøre det så svarer han bare at han ikke vet om noe han har lyst til å gjøre, og at han ikke har noen å gjøre det med siden de han kjenner her jobber og ikke har muligheten til å gjøre ting på dagtid.

Jeg er rett og slett bekymret for at han begynner å bli deprimert, for han har ikke matlyst for tida og spiser mye mindre enn han pleide, han sier selv at han går med en hard klump i magen minst annenhver dag og prøver å skjule det- noen ganger med mindre hell, han blir superlett stresset, han gruer seg til å dra på besøk hvor han vet det blir mye folk- da pga han blir stresset av mye jabbing som han selv sier.

Jeg vil bare være der for han, og få han til å takle dette best mulig, og unngå en depresjon. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre det, siden det ikke virker som det hjelper på de måtene jeg prøver nå.

Endret 28. desember 2009 av Knøttet

[Gjest brutal_mann]

Be han ta en drittjobb. En drittjobb er bedre enn ingen jobb.

Forstår typen din veldig godt, for slik ting er nå så føler han seg mindre mann enn noen gang. En mann skal forsørge sin familie, og som arbeidsledig så gjør han ikke det. Og det føles veldig fornedrende. Derfor må du finne en måte å få han til å ta en drittjobb og begynne på gølvet for å jobbe oppover. Se om du kan få lurt han inn i en drittstilling med ambisjoner om å avansere mot et høyere mål.

[I Grosny]

Be han ta en drittjobb. En drittjobb er bedre enn ingen jobb.

Forstår typen din veldig godt, for slik ting er nå så føler han seg mindre mann enn noen gang. En mann skal forsørge sin familie, og som arbeidsledig så gjør han ikke det. Og det føles veldig fornedrende. Derfor må du finne en måte å få han til å ta en drittjobb og begynne på gølvet for å jobbe oppover. Se om du kan få lurt han inn i en drittstilling med ambisjoner om å avansere mot et høyere mål.

Jeg er helt enig med Brutal, det er bare å ta en hvilken som helst jobb. Barnehagen for den saks skyld. Det er tydeligvis arbeidsledigheten som knekker han.

Alternativ 2 er utdannelse.

Alternativ 2b. Finn ut hvilken jobb han vil ha, og gjør det som skal til for å oppnå denne- det betyr målrettet utdannelse mot akkurat denne jobben. Dere kan intervjue bedrifter i nærheten for å finne ut hva de virkerlig trenger, og bruke den tiden som trengs for å skaffe akkurat den kompetansen (hvis det passer til din manns lyst og talent).

Til slutt må jeg sitere min venn Jan Kåre "det viktigeste er ikke hva slags jobb du har, men hvordan miljøet er på fem-minuttersrommet"

[Gjest brutal_mann]

Jeg er helt enig med Brutal, det er bare å ta en hvilken som helst jobb. Barnehagen for den saks skyld. Det er tydeligvis arbeidsledigheten som knekker han.

Alternativ 2 er utdannelse.

Alternativ 2b. Finn ut hvilken jobb han vil ha, og gjør det som skal til for å oppnå denne- det betyr målrettet utdannelse mot akkurat denne jobben. Dere kan intervjue bedrifter i nærheten for å finne ut hva de virkerlig trenger, og bruke den tiden som trengs for å skaffe akkurat den kompetansen (hvis det passer til din manns lyst og talent).

Til slutt må jeg sitere min venn Jan Kåre "det viktigeste er ikke hva slags jobb du har, men hvordan miljøet er på fem-minuttersrommet"

Eventuelt å begynne i en lavere stilling med en høyre som mål etter hvert

[Capt. Obvious]

Jeg tror jeg kan skjønne denne situasjonen. Det er ikke kult å gå rundt uten jobb på dagtid over lengere periode, og selv om det sikkert er fint å være hjemme med barnet sitt, så er det mange menn som føler stolthet i forhold til jobb utenfor hjemmet.

Kombinasjonen lite vennenettverk og ikke jobb høres absolutt ikke bra ut, og når du beskriver at han får stadig mindre matlyst og har blitt mer irritabel så kan dette være tegn på en begynnende depresjon. Jeg husker et av skiltene i pauserommet på en av småjobbene jeg hadde i noen sommerferier, der stod det "lediggang er roten til alt vondt" og det er desverre mye sannhet i akkurat det.

Flott at du prøver å hjelpe han, men husk på å ikke la deg dra med ned selv dersom det viser seg at det faktisk blir en depresjon ut av det. Vær der for han nå, foreslå en jobb kanskje? Har han noen bekjente han kanskje kan få jobb gjennom?

For mange menn er jobbinnholdet, det at det skal være en prestisjejobb viktig, men forsøk å få han på å fokusere på at det ikke trenger å være det. Ingen begynner på toppen, de fleste må jobbe seg opp og en jobb er som regel bedre enn å ikke ha jobb.

[Gjest brutal_mann]

Husk å få formidlet at han er like mye mann og at du er like glade i han, uansett hva han finner på å jobbe med. Si med klare ord at du ser at ledigangen går inn på han og at du heller vil ha en mann som vasker dass, enn en mann som går til grunne.

[Gjest Gjest]

Vi kan ikke avgjøre om mannen din har en depresjon eller ei, men vil anbefale at han oppsøker legen sin for å finne det ut. Er han klinisk deprimert skal han behandles. Skjønner at det er tøft for deg også, det tar på å leve slik.