Følelsene er død, men

[måvite]

Det er jo så vanskelig å få sagt det

Vårt forhold har vart i 10 år nå. Vi har ei lita jente sammen som snart blir 2 år, hus og bil og ja alt ektefeller bruker ha. Desverre er alle mine følelser for han blåst bort og alt han gjør irriterer meg bare

Jeg som elsker sex vil ikke ha det lengre....

Skal sies at forholdet har vært endel enveiskjørt hele veien, men jeg trodde hele tiden tingene ville bli bedre. Først når vi fikk eget hus: NÅ ville han vel ta mer ansvar og bry seg litt mer siden vi hadde noe som var vårt... Nope Så når vi fikk barn, men nei Har vel fått nok av å må fortelle han hva som må gjøres og skrive lister for å få han til å gjøre noe...

Jeg er 38 år og kjenner nå at jeg ikke vil leve slik resten av livet, men det er så vanskelig. Han snakker om hva vi skal gjøre sammen til sommeren, neste jul osv Jeg rives i to av dårlig samvittighet! Lille søte ungen midt i det hele som er helt uskyldig kommet til verden Miste hus som jeg endelig fikk....

Hjelp meg noen... Følelsene er totalt døde og kan desverre ikke hentes tilbake, men hva skal jeg gjøre? Kjenner jeg han rett pakker han en bag og stikker når/om jeg prøver å snakke med han:(

Noen som kan komme med gode råd her?

[Gjest Gjest]

Hjelp meg noen... Følelsene er totalt døde og kan desverre ikke hentes tilbake, men hva skal jeg gjøre? Kjenner jeg han rett pakker han en bag og stikker når/om jeg prøver å snakke med han:(

Noen som kan komme med gode råd her?

[Karry]

Det er kjipt når det skjer, men hvis du med deg selv vet at følelsene ikke er der så har du valget mellom å bli i noe som du vet er uten følelser men som kan inneha andre kvaliteter dersom du klarer å leve med det (men da må den andre også klare det), eller du kan ta motet til deg å gå. Det er tøft, men livet etter kan også bli bra!

[Gjest Gjest]

Jeg vet akkurat hvordan du har det trådstarter

Jeg er der selv nå! Jeg har vært der i flere år og prøvde og prøvde. Nå har jeg tatt bestemmelsen om å gå - og etter at jeg tok bestemmelsen så har jeg hatt det mye lettere. Jeg har også gått til familiekontoret noen timer alene for å få litt hjelp - det går fint an å gå alene. Nå etter nyttår skal jeg ta med min mann.

Men det er tøft ja, men jeg tror at livet mitt blir aå mye bedre etterpå. Jula har vært grusom egentlig. Ikke lett.

Lytte kan de ikke. De stikker. Jeg har sagt ifra til min mann flere ganger, men han snakker fortsatt om neste jul

Det jeg håper på er at vi kan beholde et vennskap siden barna er viktigst her. Man skal jo samarbeide videre etterpå.

Men vær så snill og ikke kast bort livet ditt videre. Mitt råd til deg er iallefall å snakke med familiekontoret alene først - det hjalp meg utrolig.

[Karry]

Jeg vet akkurat hvordan du har det trådstarter

Jeg er der selv nå! Jeg har vært der i flere år og prøvde og prøvde. Nå har jeg tatt bestemmelsen om å gå - og etter at jeg tok bestemmelsen så har jeg hatt det mye lettere. Jeg har også gått til familiekontoret noen timer alene for å få litt hjelp - det går fint an å gå alene. Nå etter nyttår skal jeg ta med min mann.

Men det er tøft ja, men jeg tror at livet mitt blir aå mye bedre etterpå. Jula har vært grusom egentlig. Ikke lett.

Lytte kan de ikke. De stikker. Jeg har sagt ifra til min mann flere ganger, men han snakker fortsatt om neste jul

Det jeg håper på er at vi kan beholde et vennskap siden barna er viktigst her. Man skal jo samarbeide videre etterpå.

Men vær så snill og ikke kast bort livet ditt videre. Mitt råd til deg er iallefall å snakke med familiekontoret alene først - det hjalp meg utrolig.

Det der vet jeg masse om....jeg måtte ta den vanskelige samtalen sikkert 20 ganger, men var tilslutt så fast bestemt på at det var slik det måtte bli. Har brukt mye tid på å opptre ordentlig og ryddig og repsektfult, det har vist seg klokt. Det er 4 mnd sdiden jeg flyttet ut, og vi har et veldig godt samarbeid. Barna skulle selvsagt ønske vi var sammen, men de opplever ingen uvennskap og faktisk foreldre som har det bedre. Så det er mulig, men det koster endel. Det er krevende selve fltytingen, alt det praktiske, alle samtaler du skal ta med skole, barnehage, barna selv osv osv. Og hverdagen med barn alene annenhver uke er også en tilvenning for både deg og barna.

Men jeg kan med hånden på hjertet for min egen del si at det var et helt riktig og gjennomtenkt valg. har ikke angret en dag

[Gjest Gjest]

Gjest over her igjen!

Ja du har gjort det sånn som jeg gjør det. Gjennomtenkt er jeg - har brukt flere år. Men bestemmelsen på at nå måtte det skje tok jeg i sommer. Og da tok jeg inne familiekontoret. Nå skal vi som sagt snakke med de sammen.

Ja jeg gjør dette på en ryddig måte og respekterer han. Han er en god og snill mann - en vidunderlig pappa. Så jeg vil bare at han også skal få det godt. Vi respekterer hverandre iallefall.

Håper inderlig at jeg får det til sånn som du ang samarbeidet - men jeg tror faktisk det. Min mann har heller ingen interesse i at våre barn skal lide. Barna er viktigst. Men jeg tror nok at de får det bedre med to lykkelige foreldre hver får seg

Og ja det blir en tilvenning med barna annenhver uke.

Godt å høre at det blir bedre på sikt og at du har det fint nå. Selve spranget er jo en smule skremmende.

Godt å høre om dine erfaringer! Så tusen takk.

[I Grosny]

Han iriterer deg.

Følelsene er totalt døde.

Jeg tror det er irritasjonen som har knekt følelsene. Du er ikke i stand til å trene han opp til ditt forventningsnivå.

Hvis du hadde klart å droppe forventningsnivået ditt, så hadde ikke dette skjedd.

Hvis du ønsker å løpe fra mannen, så er du sjanseløs i forhold til å få til noe med han. Hvis du derimot ønsker å bli glad i han igjen så må du jobbe med deg selv.

Hvor håpløs er han egentlig. Han tjener nok (sammen med deg) til at dere kan bo i hus og kjøre bil. Han er glad i deg og barnet.

Kjefter han? Gjør han ting som gjør at du mistrives hjemme?

Kan du tenke deg å gå til psykolog for å jekke ned ditt forventningsnivå i forhold til hans prestasjoner?

Er du villig til å la han få foreldreretten? 100% , 50%?

Er du forelsket i en annen?

Bruker du hormonprevensjon?

Har du svangerskapsdepresjon?

Mange personlige spørsmål her, du trenger ikke svare meg, men jeg synes du skal svare deg selv.

Husk at din evt. neste mann aldri vil kunne bli en ekte fullversjonfar for din datter.

[måvite]

Han iriterer deg.

Følelsene er totalt døde.

Jeg tror det er irritasjonen som har knekt følelsene. Du er ikke i stand til å trene han opp til ditt forventningsnivå.

Hvis du hadde klart å droppe forventningsnivået ditt, så hadde ikke dette skjedd.

Hvis du ønsker å løpe fra mannen, så er du sjanseløs i forhold til å få til noe med han. Hvis du derimot ønsker å bli glad i han igjen så må du jobbe med deg selv.

Hvor håpløs er han egentlig. Han tjener nok (sammen med deg) til at dere kan bo i hus og kjøre bil. Han er glad i deg og barnet.

Kjefter han? Gjør han ting som gjør at du mistrives hjemme? Ja han gjør ingenting hjemme så JA jeg vanntrives noe fryktelig og sex har i mange år vært et problem fra hans side Om han er glad i meg og barnet? Ja barnet elsker han over alt i denne verden, men han kan umulig elske meg når han bare går rundt i huset som en zombie?

Kan du tenke deg å gå til psykolog for å jekke ned ditt forventningsnivå i forhold til hans prestasjoner? Jeg nekter å jenke ned forventninger til 0... Han gjør som sagt ingenting og tar heller aldri iniativ til å få noe gjort, men går å venter på at jeg skal gjøre det. Men ja jeg går gjerne til psykolog om han gjør samme sak!

Er du villig til å la han få foreldreretten? 100% , 50%? Ja jeg ønsker å dele foreldreretten 50% - 50% om han ikke flytter milevis unna barnehage osv.

Er du forelsket i en annen? Nei!

Bruker du hormonprevensjon? Nei har aldri gjort heller og er i utgangspunktet en veldig livlig og glad jente! Som nå depper pga dårlig samvittighet Om du forresten tenker på sex så er det frem til for 2 mnd siden jeg som aldri har sagt nei!

Har du svangerskapsdepresjon? Ikke som jeg vet... tror da ik det for jeg er ik deprimert...

Mange personlige spørsmål her, du trenger ikke svare meg, men jeg synes du skal svare deg selv.

Husk at din evt. neste mann aldri vil kunne bli en ekte fullversjonfar for din datter.

Klart at noen ny mann aldri kan bli pappa til jenta vår og det ønsker jeg ikke heller. Har ingen planer om å hoppe på første mann jeg ser heller så hvem vet om det blir noen ny mann.

Kan jo legge til at jeg har to kroniske sykdommer som gjør meg veldig trøtt og sliten ofte, men han har pr i dag ALDRI tatt hensyn til det! Han hjalp ikke til overhode med å få jul i huset

Takk for innspillet forresten

[Kjetil S.]

Så fryktelig trist det er at dere ikke evner å se andre løsninger enn dette.

Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt en sim-sala-bim-løsning for dere!

-Men så lenge dere selv ikke ser noe håp i hengende snøre så har jeg beklageligvis ikke det.

Endret 28. desember 2009 av Kjetil S.

[I Grosny]

Klart at noen ny mann aldri kan bli pappa til jenta vår og det ønsker jeg ikke heller. Har ingen planer om å hoppe på første mann jeg ser heller så hvem vet om det blir noen ny mann.

Kan jo legge til at jeg har to kroniske sykdommer som gjør meg veldig trøtt og sliten ofte, men han har pr i dag ALDRI tatt hensyn til det! Han hjalp ikke til overhode med å få jul i huset

Takk for innspillet forresten

Nå har du svart på mye. Det meste står i klar tekst. Tror du det kan være lurt å vise mannen din denne debatten? At du kan tenke deg å ta med han til psykolog,( eller kanskje familierådgivning eller samlivskurs?)viser at du bare har gitt opp 90 %, han kan kanskje berge ting med ett kraft-tak.

Jeg ser at du mangler fysisk/helsekapasitet til å ta i ekstra hjemme (rydde for gubben etc), og han mangler psykisk/motivasjonskapasitet. En halvdårlig løsning som kan hjelpe er hushjelp. Bare noen få timer i uka kan lette litt på presset.

Jeg håper bare det går godt med deg, og ønsker egentlig at gubben din tar såpass skikkelig tak at du blir imponert og begynner å smile. Om det holder til å vinne tilbake ditt hjerte er uvisst, men jeg håper han prøver hardt.

[Gjest Gjest]

Skal sies at forholdet har vært endel enveiskjørt hele veien, men jeg trodde hele tiden tingene ville bli bedre. Først når vi fikk eget hus: NÅ ville han vel ta mer ansvar og bry seg litt mer siden vi hadde noe som var vårt... Nope Så når vi fikk barn, men nei Har vel fått nok av å må fortelle han hva som må gjøres og skrive lister for å få han til å gjøre noe...

Jeg er 38 år og kjenner nå at jeg ikke vil leve slik resten av livet, men det er så vanskelig. Han snakker om hva vi skal gjøre sammen til sommeren, neste jul osv Jeg rives i to av dårlig samvittighet! Lille søte ungen midt i det hele som er helt uskyldig kommet til verden Miste hus som jeg endelig fikk....

Folk er så korttenkte...miste hus? Hva er vel et hus?!! Du kan da bo flott i en mindre leilighet?

Pyser er hva gifte folk som ikke trives er....ingen tør handle. Unnskyldninger som "huset, barnet..."- bare tull.

Om dere virkelig vil noe annet så gjør dere det.