"mine og dine barn" og hans eks

[Gjest Gjest_Sina_*]

Jeg må før jeg begynner understreke at jeg egentlig har det fantastisk og har jo tross alt valgt denne situasjonen selv så har meg selv å takke - bare behov for å tømme meg for litt frustrasjon.

Bor sammen med kjæresten min og 40% av tiden hans barn på 3 og 6 år, samt min datter fra mitt tidligere forhold. Hun er snart tre år.

Nå har jeg akkurat sendt kjæresten avgårde for å levere ungene sine hos sin ekskjæreste.

Ryddet etter kaos, fått min mini i seng. Bretter klær og rydder alle rom og fikser. Merker at jeg har en klump inni meg - for jeg vil være så utrolig inluderende og akseptere det meste i og med de har barna sammen - likevel går jeg altså rundt med denne klumpen, et slags tomrom... Høres sikkert patetisk ut men..

Er så lei av at han hopper hver gang hun sier "hopp", men forstår han også på et vis, for gjelder som regel barna og deres beste. Men føler meg av og til litt "utnyttet"... Han kjører min bil for å levere de pga jeg har best bil, jeg har denne julen kjøpt inn klær til de for de manglet finklær osv når de kom hit, likevel "må" han ta med alle klærne dems dit fordi eksen ber om det og da må det visst gjøres så... Samme med så og si alle lekene, bortsett fra det jeg og han har kjøpt... Så her må alle leke med min datters leker eller det som vi fyller på med innimellom..

Han sitter nok der og drikker te og snakker om julen en tid etter levering mens jeg rydder og fikser her..

Føler meg litt tilsidesatt selv om jeg selvsagt aksepterer alt som har med de to og gjøre og samarbeide deres i og med de har barn sammen.. Har til og med innvitert henne over noen ganger på kaffe osv.. Men føler litt på en misunnelse - barnefaren til mini har ingenting med henne å gjøre - kun av og til besøkspappa når det passer han. Jeg har flyttet til byen min kjære og eksen bodde i og har ennå ikke klart å finne meg helt til rette.

Elsker han og er helt klar over de konsikvensene valget mitt medfører.. likevel så føler jeg på dette, faller litt mellom to stoler.. Litt "alenemamma" til mini, "reservemamma" som kjøper klær, mat og henter hans barn i barnehage samt rydder, lager mat og fikser...

så lurer sånn på, hva gjør jeg for å føle meg bedre?

hvor mye snakk om eksen og smser/facebook chating osv må jeg bare akseptere mellom han og eksen og hvor kan jeg sette foten ned?

Kanskje ikke lett å komme med råd, men måtte bare få det ut

[Renesmee]

Du er jo bare for snill da, dersom det er DU som kjøper klær til barna, og han bruker din bil. Du må bare snakke med kjæresten din om dette er jeg redd

[Gjest Sina TS]

Du er jo bare for snill da, dersom det er DU som kjøper klær til barna, og han bruker din bil. Du må bare snakke med kjæresten din om dette er jeg redd

Ja, men vil jo gjerne være snill og lette litt på hverdagen hans, men merker at det er lett dette går på bekostning av meg selv og mine behov.

Vi har snakket om at det er "oss" nå og vi skal samarbeide og hjelpe herandre, men det er ikke nødvendigvis så enkelt.

Trodde da heller aldri at det skulle bli bare enkelt med "mine dine barn", men hadde ikke forventet disse problemene, som selvsagt bare er bagateller, men de gnager på meg.

Ikke lett når "arbeidet" faller på meg som innkjøp, matlaging og henting i barnehage mens han samtidig hopper når hun sier hopp.. Plutselig skal vi ha ungene en gang jeg ikke hadde ventet det foreks, for de har smset om det for noen dager siden, uten å snakke med meg..

Jeg føler vi hindres litt i å starte skikkelig på "oss" jeg fordi det er så mye "de to" ennå, om dere forstår? på enkelte områder liksom...

Jeg har litt bedre økonomi enn han og lar det gjerne dryppe endel på hans barn også, de bor her tross alt 40% av tiden og jeg er veldig glad i begge to, men jeg må også få sette litt grenser og litt meninger.

Jeg lar henne være inkludert i vårt liv. Inviterer henne over innimellom og vi har en god tone. For barna er alt helt normalt og trygt, men jeg merker jeg innimellom går litt på akkord med meg selv..

Føler jeg er litt sånn sytete "hva med meg" nå, men må være lov å få ut litt frustrasjon av og til...

[Gjest Gjest]

Da jeg var sammen med en mann meg barn fra før av, så ble det veldig fort en vane at mine goder dryppet over på ham. Jeg vet ikke når det skjedde, men jeg ville bare være litt snill i starten, så ble det til en stor vane fortere enn jeg ante. Jeg hadde best inntekt, finest og best bil, flest goder generellt. Han gikk på dagpenger, jeg har en svært godt betalt jobb. Så når jeg i begynnelsen kjøpte litt finklær og leker til barna, og lot ham bruke min bil, endte det opp med at finklærne og lekene ble med hjem til mor, så jeg måtte fylle på etterhvert. Han kjørte frem og tilbake, konsentrerte seg mer om barna når de var her enn oss i felleskap, og jeg ble satt litt i bakgrunnen. Barna var hos sin mor 1 uke i måneden, og 3 uker hos oss pga omstendigheter jeg ikke vil nevne. Etter en stund krevde jeg balanse, og da ble alt så mye bedre, ikke med en gang, men etterhvert.

SLUTT Å VÆRE SÅ SNILL, for til slutt blir det gjort til vane, sett deg ned og snakk med fyren, fortell hvordan du føler det.

[Gjest Sina TS]

Da jeg var sammen med en mann meg barn fra før av, så ble det veldig fort en vane at mine goder dryppet over på ham. Jeg vet ikke når det skjedde, men jeg ville bare være litt snill i starten, så ble det til en stor vane fortere enn jeg ante. Jeg hadde best inntekt, finest og best bil, flest goder generellt. Han gikk på dagpenger, jeg har en svært godt betalt jobb. Så når jeg i begynnelsen kjøpte litt finklær og leker til barna, og lot ham bruke min bil, endte det opp med at finklærne og lekene ble med hjem til mor, så jeg måtte fylle på etterhvert. Han kjørte frem og tilbake, konsentrerte seg mer om barna når de var her enn oss i felleskap, og jeg ble satt litt i bakgrunnen. Barna var hos sin mor 1 uke i måneden, og 3 uker hos oss pga omstendigheter jeg ikke vil nevne. Etter en stund krevde jeg balanse, og da ble alt så mye bedre, ikke med en gang, men etterhvert.

SLUTT Å VÆRE SÅ SNILL, for til slutt blir det gjort til vane, sett deg ned og snakk med fyren, fortell hvordan du føler det.

Tusen takk!

Er nesten som å høre min situasjon..

Jeg er nok innimellom litt for snill, for vil jo gjerne at "vi" skal være en familie og ser det som naturlig at mitt drypper på dem.. At de har fine klær, ikke ser ut som bomser på håret og sender dem til frisøren (når jeg vet moren også vil dette "men ikke har tid"), synes det er greit han bruker min bil, vil de skal ha like fint rom som min datter har her og at de skal føle seg trygge og at det er "oss" her samtidig som om mamman også er akseptert her, som en del av familien om dere forstår..

Men jeg må nok sette større grenser for jeg merker at enerig suges ut av meg og jeg føler stadig på frustrasjon..Er "vi" egentlig en familie.. Og hvorfor må han bestandig hoppe hver gang hun sier hopp (han innrømmer det er sånn...)...

Og hvorfor mååå jeg høre om henne stadig vekk også når ikke barna er her? ...

Jeg kan ikk slutte å lage bra mat til ungene eller la være å kjøpe nok klær til de, men prøve å forlange at litt klær faktisk blir igjen hos oss.. At det er greit jeg henter de i barnehagen osv, men da må jeg også få være med på råd før vi plutselig skal ha de utenom faste tider osv..

[Gjest Gjest]

Jeg skrev det innlegget om eksn min som tok godene, bare så du vet. Og det ble ikke slutt med oss fordi han hadde barn, og ikke greide å skjerpe seg. Det var helt mellom meg og han at det rant ut, bare så det er klart.

Når jeg og han var sammen, så var det også som i din situasjon at han snakket om henne når barna ikke var der. Jeg satte foten ned og sa at henne vil jeg ikke høre om, for når barna ikke skulle være hos oss så skulle jeg og han være kjærester og bare kose oss. Da ville jeg ikke ha inn henne så det ble et "trekant" forhold. Den ene uka i måneden skulle jeg og han ha for oss selv, og ferdig med det. Det gikk han med på, men han måtte jo innrømme at han selv ikke hadde peiling at det var til sjenanse for meg at han snakket om henne. Det syns jeg at han kunne tenkt seg til selv, men det sa jeg nå ikke da. Det ble hvertfall bedre etter at vi hadde tatt den samtalen! Og de klærne og lekene jeg kjøpte kom veldig fort hjem etter at jeg hadde sagt hva jeg mente om at det hele tiden forsvant ting når jeg nettopp hadde kjøpt noe nytt ved siste opphold. Det syns heldigvis han også at skulle være best slik.

Når det kom til at han fokuserte mest på barna og moren deres når de var hos oss, og det var de 3 uker om gangen, så sa jeg at jeg ville ikke leve på sidelinjen i mitt eget hjem, og forlangte å bli tatt med i diskusjoner om diverse. Feks siden jeg hadde den fineste og beste vinterbilen i vinterland, så tok han ofte den for å hente eller levere barna til treninger og aktiviteter. Jeg sa at så lenge han brukte den bilen, så fikk han bruke av barnebidraget til å betale drivstoffet, for det var ikke jeg interessert i å ha full utgift for. Vi hadde noe delt økonomi pga jeg ikke skulle betale mye mer enn ham på hans barn, det var veldig fort gjort når de var hos oss så mye. Jeg krevde også at når hun og han avtalte noe, så skulle jeg være med å bestemme det. Jeg ble med andre ord inkludert i familien, og vi fungerte kjempebra sammen når de tingene kom ut i praksis. Det må også dere få gjort noe med, du må sette deg ned med samboeren din, og snakke med ham om alt som plager deg, ellers blir jo ikke ting bedre kjære deg.

[Gjest Gjest]

Her er det mannen din som må gjøres noe med, og ikke eksen hans (som i mange andre tråder).

Jeg skjønner ikke hvorfor du kjøper klær til dem. Hvorfor gjør ikke han det? Og at han kjøper en del leker og evt. klær, må du jo bare godta, selv om du føler det går utover deres felles økonomi. Han må selvsagt bidra til sine barn, og det koster faktisk litt med en mann som har barn fra før (for å si det på en teit måte). Det er nok sånt som kan være irriterende av og til, men en av de tingene som følger med.

Du må rett og slett sette ned foten og si at han skal bruke sin egen bil, og du kan også si hva han trenger å kjøpe til ungene sine. Det skal ikke gå av dine penger, men mest sannsynlig har dere vel felles økonomi, eller kommer til å få. Så da blir det jo egentlig det samme..

Regner med at moren også kjøper sin del.

Lekene dere kjøper bør selvsagt bli hos dere, men det må jo ikke være sånn at han ikke kan få ta med seg en eller annen ting som han er spesielt glad i f.eks. Men da kommer den jo tilbake også sikkert?

Klærne bør selvsagt følge barnet, noe annet blir for dumt. Men noe klær (f.eks. utedresser o.l.) kan det jo være greit å ha flere av, og ha en som alltid er hos dere f.eks.

Du kan også kreve at alle er med og rydder før ungene kjøres hjem. Da kan du faktisk få deg litt avslapping f.eks. med en god bok mens han kjører ungene hjem. Ungene har ikke vondt av å måtte være med på dette, tvert imot.

At han har et godt forhold til sin eks må du nesten bare godta. Jeg har det til min eks også. Av og til når jeg skal levere unger føler jeg ofte at jeg nesten må stikke innom en liten tur. Det er kanskje litt beskjeder som må gis, eller ting som må avtales, eller rett og slett ting ungene vil fortelle med begge foreldrene tilstede. Ungene har godt av å se at foreldrene kan snakkes som venner.

Det samme gjelder sms og facebook, men selvsagt innenfor rimelighetens grenser. Hva som er rimelig er vanskelilg å si. I perioder kan det bli mye snakk, og i andre perioder nesten ikke snakk i hele tatt. Et par ganger i uken vil jeg tro er ganske normalt, selv om noen kanskje ikke snakkes i det hele tatt.

Men du ser vel, eller får høre, hva det gjelder. Om det gjelder noe ang. ungene, eller om det er bare "kosesnakk" mellom dem. Det blir jo noe annet..

At du henter hans barn i barnehagen, lager mat og fikser som du skriver, er vel noe du ville gjort uansett om han hadde barn fra før eller ikke. Hvorfor skille mellom hans barn og ditt barn fra før? Det er jo dette som er å være foreldre, ting de aller fleste må gjøre. Om du gjør det for to barn ekstra, spiller vel ingen rolle. Men du bør selvsagt kreve at han deltar i dette, både for sine egne barn og ditt barn. Da synes jeg ikke at du har noen grunn til å føle deg utnyttet.

[FireFairy]

Jeg synes det er naturlig at klær og leker blir tatt med dit, men da hadde jeg forventet at det kom tilbake også. Så slipper dere å ha dobbelt opp med klær. Eller f.eks når barna får en leke til jul som de har ønsket seg lenge, så vil de gjerne leke med den hele tiden, og da synes jeg det er greit at de tar den med til mor. MEN, da må de også ta den med tilbake. Det er fint de deler på lekene til datteren din, men det skal ikke gjøres hele tiden. De må ha egne leker også.

Finklærne har like gjerne kunnet være hos dere, men at de evt blir sendt med om barna skal på noe som krever litt finere klær. Det spiller egentlig ingen rolle hvor de henger, bare de er tilgjengelig for begge parter. Nåja, har dere delt økonomi og du har kjøpt klærne, så er det kanskje mer prinsipp da. Jeg hadde ikke kjøpt klær til ungene av egen økonomi, men brukt barnetrygda. Er det mor som får den, kan dere evt ha laget en avtale på at dere får igjen pengene dere har brukt. Hos oss gjør vi det sånn at all barnetrygd settes på egen konto og brukes utelukkende til ungen. Klær, utstyr som trengs etc. Både mor og far har tilgang til den.

Hvis bare mor har får bruke barnetrygd, og dere kjøper leker til ungen eller at de får leker fra mannen din sin familie, så synes jeg det er rett at lekene blir hos dere. Dere har tross alt ungene nesten halvparten av tiden og de trenger leker hos dere også.

Jah, så til det du egentlig spurte om

Vet egentlig ikke hvor mye som er "lov" før du kan sette ned foten. Så lenge det er ungene det er snakk om, så bør de får snakke. Men begynner de å prate om andre ting, så hadde jeg satt ned foten. Kommer litt an på hva det er da, men det føler du vel på selv. Hvordan er forholdet deres? Er de gode venner? Har mor funnet ny kjæreste?

Det kan jo være at de er bare venner for ungenes skyld. Synes du det er for mye, så prat med mannen din og fortell hva du føler. Men dette kan være et ømtålig emne. Noen menn vil føle seg styrt, andre setter pris på at du forteller hvordan du har det. Til slutt, menn er menn, de vet ikke hva du tenker før du setter ord på det. Og nesten ikke da heller

Og så ville jeg nok sagt til han at dersom det ikke hadde oppstått noe spesielt, så hadde jeg ikke vært interessert i å høre om eksen hannes i tide og utide. Det er en påkjenning.

Håper det ordner seg for dere