Til dere som har flyttet til ny by

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Inspirert av tråden om å være "venneløs", fikk jeg lyst å høre andre sine innspill om dette med å skaffe seg nye venner.

Etter en del år borte pga studier og jobb i inn og utland, flyttet vi tilbake til fødebyen min for noen år tilbake. Mine venner fra skolen er stort sett flyttet bort, og bortsett fra et sett besteforeldre her, har vi så ekstremt lite nettverk. Til tross for flere år her og at vi begge jobber og kommer oss ut, er sosiale og omgjengelige, står det helt i stampe. Både jeg og mannen min er kjent for å være hyggelige, sosiale og engasjerte (er med i speideren, FAU, klasserepresentant osv), vi inviterer gjerne barnas klassekamerater hjem og ber foreldrene på en kopp kaffi når det henter... Men vi passer selvsagt på å ikke "angripe" folk og virke påtvingende. Inviterer gjerne et par ganger, og lar det så være opp til "motparten" og ta opp kontakten om de ønsker videre kontakt med oss. Har man sosiale antenner merker man jo om det er respons eller ikke, og om man matcher hverandre.

Har jobbet en del med prosjekt, noe som gjør at jeg bare er f.eks. 6 mndr, 1år og 2 år i samme jobben, men det burde jo ikke være til hinder for å fortsette et vennskap når man finner en venninne man virkelig "matcher"? Alt virker så hyggelig og greit så lenge det står på, er med på lønningspils, hobbykvelder osv, men så snart man f.eks. bytter jobb, eller de nye vennene flytter til et annet sted (selv om det bare er en times tid unna) er det slutt på kontakten.

Nå skal det sies at vi bor et sted på Vestlandet der folk ikke har verdens mest utadvente lynne. Folk er gjerne litt mutte og har nok med sitt. Vennene man har skal man helst ha hatt fra videregående og de fleste har nok med sitt. Virker nesten som det er skummelt med nye folk... og i alle fall dersom de ikke er født, oppvokst og har bodd hele sin tid her. Mannen min traff en skolekompis for et par måneder siden. Det viste seg at de bor på andre siden av "byen" og har akkurat samme inntrykk som oss. Etter 5 år har de ingen god omgangskrets, bare litt på hils og enkel prat om man treffes ved postkassa eller lekestativet. I tillegg sa han at han syns kvinnene her er "lite snille" mot hverandre.

Så når man gjør alt man skal gjøre (blir med i fritidsgrupper, engasjerer seg i skole, nabolag og inviterer foreldre/kolleger osv) hva mer kan man egentlig gjøre?

Jeg er så utrolig lei av å ikke finne noen likesinnede som ikke har nok med sine 3 gymnasvenninner og er "redd" verden utenfor...

[inga:)]

Skjønner hva du mener..

Flyttet selv til vestlandet for 13 år siden, og har fått venner i korte perioder, men som har flyttet herfra og da er det umulig å holde kontakten. Derfor sitter jeg igjen uten venner i dag, fordi jeg ikke orker å bruke så mye krefter på å prøve lenger - når jeg vet hvor vanskelig det er.

Hvis jeg ikke hadde vert der jeg er nå (begynt å trives i mitt eget selskap), så hadde jeg kanskje satt inn en kontaktannonse for å søke veninner på møteplassen. Da skriver man hva man ønsker og hvilke nteresser man har selv - og så tar "kanskje de rette kontakt".

Skjønner veldig godt hvordan du har det

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Skjønner hva du mener..

Flyttet selv til vestlandet for 13 år siden, og har fått venner i korte perioder, men som har flyttet herfra og da er det umulig å holde kontakten. Derfor sitter jeg igjen uten venner i dag, fordi jeg ikke orker å bruke så mye krefter på å prøve lenger - når jeg vet hvor vanskelig det er.

Hvis jeg ikke hadde vert der jeg er nå (begynt å trives i mitt eget selskap), så hadde jeg kanskje satt inn en kontaktannonse for å søke veninner på møteplassen. Da skriver man hva man ønsker og hvilke nteresser man har selv - og så tar "kanskje de rette kontakt".

Skjønner veldig godt hvordan du har det

Huff, selv om det er trist, er det faktisk godt å høre at andre har det slik også. Jeg trives godt i mitt eget selskap og er ikke avhengig av å løpe ned dørene hos folk, men er også sosial og vil gjerne ha en omgangskrets. Det føles nok spesielt sårt i.f.t barna mine. Vi har så liten familie også, så når det f.eks. er påskeferie og "alle" reiser til søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre, drar på tur med vennepar, på kompistur osv, da stikker det litt i meg. Selv om vi finner på mye moro og koselig sammen, hadde det vært fint å hatt muligheten bare èn dag til å besøke noen eller være sammen med noen andre hele familien (barna har jo selvfølgelig venner på besøk).

[superior]

Jeg flyttet også til Vestlandet nylig, og jeg har fått noen få venner, og disse har jeg møtt på fjelltur og på treningssenteret. Utover det har det virket vanskelig, enda jeg ser på meg selv som veldig sosial..!

[Gjest Gjest_Vestlandsjente_*]

Nå hadde jeg skrevet et LAAANGT svar, så ble det bare borte!!! Jaja, jeg ville bare si at jeg er født og oppvokst på Vestlandet, og jeg bor her ennå. Og ja, det ER virkelig vanskelig å komme i kontakt med folk her!! Hadde en egen gjeng fra barndom/ ungdomstiden. Etter at jeg fikk barn (8 år før nestemann) mistet jeg kontakten helt. Det gikk ikke bare på meg, men også et slags hensyn om at "jeg ble ikke invitert , fordi jeg nok var sliten.." I dag har jeg sporadisk kontakt via FB og et sjeldent cafèbesøk.

Snart flytter vi til et nybygg. Håper det blir lettere å komme i kontakt med folk der, da bygger jo alle nye boliger så vi har iallefall mye til felles!!

Det jeg merker mest nå for tifrn, er at vi ikke har særlig familie rundt oss heller, dvs ingen å dra på helgeturer med/til. På nyttår sitter vi alene, har invitert flere hit, men alle har takket nei. Kjenner det er litt sårt, spesielt nå når eldstemann er såpass stor at han spør "hvorfor kommer ingen til oss?" Litt leit ja, vi burde ha startet klubb!! "Oss-Vestlandsdamer-(og menn)-som-egentlig-trives-i-eget-selskap-så-vi-har-det-greit-men-kunne-godt-hatt-flere-fortrolige-og-gode-venner-å-spille-på-klubben"

[Gjest gjest fra vest]

Jeg bor også på vestlandet. Født og oppvokst her og hadde mange venne, men etter jeg fikk barn for snart 7år siden så har ikke jeg så mange igjen. Jeg var den første i venneflokken som fikk barn. Så jeg ble ikke invitert med på ting eller noe.. Nå har ikke jeg noen skikkelige venner igjen.

Å jeg synst heller ikke at det er lett å komme i kontakt med nye folk. Jeg føler at alle har nok med seg selv og sine venner. At de på en måte har nok venner.

[Gjest megvel]

(...) vi burde ha startet klubb!! "Oss-Vestlandsdamer-(og menn)-som-egentlig-trives-i-eget-selskap-så-vi-har-det-greit-men-kunne-godt-hatt-flere-fortrolige-og-gode-venner-å-spille-på-klubben"

Kan denne klubben utvides til å omfatte sørlandet også?

Jeg har bodd i kristiansand i 5,5 år, og har fortsatt ingen venner å snakke om.

Har i dag 4 venner, og bare to har jeg rimelig god kontakt med. Kun en bor her, men han skal flytte. Kjenner veldig igjen det TS skriver om kolleger. Bytter man jobb skal det mye til for å holde kontakten tydeligvis. Er også vanskelig å finne venner når man er i første halvdel av 20-årene og ikke er student her... Blir faktisk litt sjokkert over hvor mange studenter det finnes som ser ned på de som ikke tar/har høyere utdannelse.

Samboer har jeg likevel fått meg da, og han har samme problemet som meg. Han er også innflytter, og har ikke venner her i byen utenom jobb. Forskjellen er vel at han faktisk har en tidligere kollega han treffer inni mellom da, samt at hans kolleger oftere er ute sammen.

Jeg har tenkt at det blir nok lettere når vi får barn, men må vel si at denne tråden får meg til å lure litt på det også...

[Gjest Gjest_Vestlandsjente_*]

Kan denne klubben utvides til å omfatte sørlandet også?

Jeg har tenkt at det blir nok lettere når vi får barn, men må vel si at denne tråden får meg til å lure litt på det også...

Klart denne klubben kan gjelde Sørlandet også, ikke så langt fra Vestlandet det ;-)

Da vi fikk eldstemann, var jeg "bare" 22. Jeg var en del yngre enn de i barslegruppa, hun ene spurte tom om det sønnen vår var et reultat av en bytur... Da ble jeg skikkelig lei meg, og gadd ikke møte opp mer. Jeg var ikke mer enn 24 da vi fikk andremann, så fremdeles ung. Med tredjemann var jeg 27, og innefor "normalen". Jeg har vært student med alle tre ungene, har derfor aldri vært den typisk oversosiale på barseltreffene, fordi jeg har måttet konsentrere meg om fag og eksamen. Likevel vil jeg si at vi har fått litt kontakt med andre foreldre i aldersgruppen til minstemann, men ingen av de har skolebarn. Vi blir derfor litt "outsidere" på en måte. Vi ser positivt p fremtiden da, håper virkelig at vi kan finne noen gode venner når vi bygger, men har ingenting imot venner fra bæde Sør- og Vestland før den tid!!!

[Gjest Gjest]

Jeg vil også være med i denne klubben :gjeiper: Mannen min og jeg føler det akkurat på samme måte. Vi bor på vestlandet i nytt boligfelt hvor alle gjemmer seg bort i sine hus. Vi har bodd der i snart seks år, men får liksom ikke kontakt med naboer. Om vinteren ser vi ingen av dem. Jeg mener ikke at vi skal trakke ned dørene til hverandre, men hadde vært kjekt å tatt en kaffi i ny og ne eller vært samlet til grilling en sommerdag.

Vi er begge positive og sosiale personer, og mannen min kommer lettere i kontakt med folk enn meg. Jeg prøver å prate med andre mødre på skoletilstelninger, men det virker som at i denne bygden må en være født og oppvokst i for å få komme inn i varmen

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Snart flytter vi til et nybygg. Håper det blir lettere å komme i kontakt med folk der, da bygger jo alle nye boliger så vi har iallefall mye til felles!!

Dette kan hjelpe, men.... Vi bygde for 2-3 år siden og gledet oss også til å komme inn i et felt med mange nye som forhåpentligvis også trengte et nettverk. Det har vært hyggelig på den måten at man lett treffes ved lekeplassen osv slik at man i alle fall har noen å prate med i hverdagen. Damene her i feltet har også vært på et par middager ute og hatt 2-3 vinkvelder pr år (er 12-14 stykker) for å bli mer kjent og skape sammhold. Koselig, men det har liksom ikke blitt det store vennskapsgrunnlaget. Igjen er det en del som har sin krets allerede, noen som har kjøpt og/eller bygd bolig i samme felt som vennene osv. Så enten man vil eller ikke, blir det klikker/gjenger. I tillegg har man jo dessverre den ene som alltid må lage litt intriger, skal ha mest oppmerksomhet og legge føringer for alt samvær osv. Jeg har kjempemange nye, hyggelige naboer som jeg gjerne tar en kopp kaffi med. Men jeg er litt vàr for å starte nære vennerelasjoner med dem før vi er ordentlig kjent og jeg har funnet ut "linjene" i nabolaget om du skjønner hva jeg mener. Har sett tidligere venner av meg som har brent seg på å lage for tette vennskapsbånd med naboene altfor fort... Men det er koselig at vi er mange i samme situasjon, og det hjelper jo på humøret bare det å treffe mennesker å prate hyggelig med en time på lekeplassen noen ganger i uka.

Det jeg merker mest nå for tifrn, er at vi ikke har særlig familie rundt oss heller, dvs ingen å dra på helgeturer med/til. På nyttår sitter vi alene, har invitert flere hit, men alle har takket nei. Kjenner det er litt sårt, spesielt nå når eldstemann er såpass stor at han spør "hvorfor kommer ingen til oss?"

Å ja, dette er fryktelig sårt!! Føler det sånn jeg også når eldstemann sier han er så lei seg når alle andre drar til søskenbarn, eller får besøk av onkler og tanter osv... Eller de drar på turer med kompiser og deres foreldre også. Skulle gjerne hatt litt større nettverk/vennekrets ja!

Litt leit ja, vi burde ha startet klubb!! "Oss-Vestlandsdamer-(og menn)-som-egentlig-trives-i-eget-selskap-så-vi-har-det-greit-men-kunne-godt-hatt-flere-fortrolige-og-gode-venner-å-spille-på-klubben"

Blir medlem jeg

Og så må jeg bare få si at jeg syns det er kjipt at man får inntrykk av at dersom man har lite venner og bekjente, så er det fordi man er kjedelig og endimensjonal som det nevnes i en annen tråd. Jeg syns det er givende og fint å ha noen å utveksle erfaringer med m.t.p på barn, oppdragelse osv, men jeg vil gjerne diskutere noe annet enn barn!! Faktisk veldig gjerne! Det å ønske seg større omgangskrets har jo nettopp med det å få inn ny impulser, spille på hverandre og ta inn ting på nye måter. Men vi har barn, og vi prater OGSÅ om barn. De er en naturlig del av livet vårt, og selv om de ikke behøver å være hovedsamtaleemne 24-7, så vil det blir unaturlig å utelate dem. (Det blir jo like kjedelig for oss å høre om singles evige runddans med byturer, dating, følelseskaos osv, osv (- hørte på ei tidligere venninnes rotete og forvirrende kjærlighetsliv i timevis hver uke i et år før jeg rett og slett ikke orka mer).

Jeg bor forresten i en liten by kjent for sine shoppingsentre, litt nord for en veldig kjent, lang og dyp fjord - om det skulle være flere av dere i dette området

[livesen]

Jeg vil også være med i denne klubben :gjeiper: Mannen min og jeg føler det akkurat på samme måte. Vi bor på vestlandet i nytt boligfelt hvor alle gjemmer seg bort i sine hus. Vi har bodd der i snart seks år, men får liksom ikke kontakt med naboer. Om vinteren ser vi ingen av dem. Jeg mener ikke at vi skal trakke ned dørene til hverandre, men hadde vært kjekt å tatt en kaffi i ny og ne eller vært samlet til grilling en sommerdag.

Vi er begge positive og sosiale personer, og mannen min kommer lettere i kontakt med folk enn meg. Jeg prøver å prate med andre mødre på skoletilstelninger, men det virker som at i denne bygden må en være født og oppvokst i for å få komme inn i varmen

prøv å invitere selv !

Dere kan jo invitere på det dere har lyst til, middag , kveldskos eller fest . Da er det og lettere å bli invitert tilbake .

de som bor der fra før kan jo ikke vite at dere ikke har så mange venner .

plukk ut de du syns ser hyggelige ut og inviter i vei, det værste som kan skje er jo at dere får avslag, men da er det jo bare å invitere noen andre . Lykke til .

[LilleMy28]

Jeg er utflyttet vestlending og har bodd i by, bygd og utland. Her er min erfaring: Nordmenn er sjenerte og litt vanskelige å komme inn på, og faktisk verre i storbyene enn på mindre steder.

Men ved å bo i utlandet, også hvor det har vært en del andre nordmenn så har jeg også sett hvordan nordmenn reagerer på andres vennlighet.

Så mitt tips er å invitere folk over på uformell mat, f.eks. på sommeren, ha en grillfest. De må gjerne også ta med barna. Poenget er at det skal være uformelt, men en tid slik at en får tid til å mingle litt og finne ut om en har noe til felles, og ut fra det kan det blomstre vennskap.

Vi bor nå i en mindre by på østlandet, hverken jeg eller mannen min kjente noen her da vi flyttet hit egentlig, men vi har blitt kjent med andre gjennom barselgruppen. Det tar litt tiltak, vi samles til grillfest på stranden, aker sammen om vinteren, vi jentene inviterer til vin og ost, tupperware og diverse andre "partyer". I tillegg har vi invitert til middag eller blitt invitert til middag sammen med gjerne bare et annet par. Slik har vi fått venner og omgangskrets. Det virker kanskje litt unaturlig for oss sjenerte nordmenn å bare plutselig invitere noen på middag, men det blir som regel godt tatt imot.

Lykke til!

[Miss Puddel]

Jeg har aldri bodd på vestlandet, men vi har da flyttet litt rundt omrking. Jeg har i grunnen aldri hatt problemer med å bli kjent med folk, jeg har aktiv med hund og hest, og melder meg inn i den lokale hundeklubben der jeg er og er med på treninger. Da blir jeg alltid kjent med folk.

[Gjest Hans72]

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg har noen tanker rundt emnet som jeg vil meddele: Arbeidsplassen kan alltid være et greit sted å begynne, i det minste så fremt man kommer godt overens med kollegene(og det bør man helst gjøre dersom man skal trives på abreidsplassen i lengden).

For mange vil det nok likevel føles mer naturlig å møte nye mennesker på utesteder. Der kommer man lett i snakk med folk, og det er generelt svært enkelt å knytte nye kontakter der.

Ellers kan alt fra treningsstudioet til kafèer brukes til å komme i kontakt med nye mennesker, for så fremt en går litt inn for det, pleier det å gå rimelig knirkefritt(etter min erfaring, i alle fall, og jeg har flyttet flere ganger i forbindelse med studier og jobber).

Jeg bor forresten i Bergen nå, og jeg har opplevd det som veldig lett å komme i kontakt med folk her.

I Oslo og Stavanger(som jeg tidligere har bodd i)var folk generelt litt mer reserverte, men det gikk greit, der også, selv om jeg må si at jeg anser bergensere som generelt sett mer åpne for å komme i kontakt med nye personer.

En kamerat av meg studerte forresten i Kristiansand i tre år, og DER var det visstnok veldig vanskelig å komme i konstakt med folk(men det løste seg, ettersom han ble kjent med mange andre studenter som kom utebys ifra).

Endret 1. januar 2010 av Hans72