Å gi slipp, eller og ikke gi slipp

[Gjest Gjest_lurveleven_*]

Jeg er en jente i begyndelsen av 20 årene. For 5 år siden ble jeg banket opp av min stefar da jeg vasket huset til min mor kom hjem fra jobb. Jeg ba mine småsøsken ( hans biologiske) gå på loftet og leke menst jeg vasket gulvet, de nektet og høre på meg, og jeg ble derfor irritert og kastet ballen ut i gangen. Da tok min stefar og banket meg, og dengte hodet mitt i gulvet, mot listen og dørkarmen.

Jeg sprang ut, heldigvis kom en venn akkurat da, så jeg ble med han hjem, pappa ringte, og jeg bare gråt, fikk hulket fram hva som skjedde, og han ringte politiet ( han bor 70 mil unna). Politiet kom, jeg forklarte hva som hadde skjedd, og stefar hadde innrømmet forholde, sa han hadde en dårlig dag, da han hadde vondt i tåen. Menst min mor sa at det kun var ungdomsopprør, og at jeg var et vanskelig barn, og det var ingen ting og bruke resursser på!!! Jeg flyttet ut på dagen, kjærsten min kom etter et par dager, jobbet på sjø. Jeg flyttet ut. Barnevernet ble kontaktet, de spurte om jeg ikke hadde et telt jeg kunne bo i!

Uansett barnevernet ordnet et møte med min mor, der jeg skulle få hente klær og ting- men da hadde familien lykkelig dratt til syden, uten at jeg fikk så mye som en ren truse. Resten av familien mener jeg er det sorte får siden jeg flyttet hjemmenfra rett inni julen, mamma har jo løyet og sagt det var ungdoms opprør, så er ikke mange som vet hva som skjedde.

Så siden dette har jeg bodd sammen med en fantastsik god gutt. Han rydder,lager mat,lufter hund og er bare rett og slett fantastisk tvers gjennom.

Jeg skadet meg på jobb for 2,5 år siden, ikke jobbet siden, en del operasjoner, som viser seg og være smertefulle og misslykket. Så jeg går fast på morfin preparater for og klare og gå på behandling og kome meg opp om dagen. Økonomien min har jo blitt betraktelig dårligere, men han stiller opp, kjøper ting som kanskje kan hjelpe litt på mine smerter, og bøker ol så jeg har og styre med, slik at jeg ikke skal bli så rastløs. Jeg ønsker ikke og "leve " på han, og han blir sint om jeg bringer det temaet på bane.

Jeg er så uendelig lei av og ikke klare ting selv, og så lei av at han må gjøre alt her, forstår godt at han ønsker og ha det rent osv, men det er så utrolig sårt for meg når jeg ser han slite med alt dag inn og dag ut, uten at jeg klarer og gjøre så mye med det.

Ikke klarer jeg så mye sosiale ting heller pga smertene og konsentrasjonsvanskene det medfører seg, og jeg fprstår jo godt at han ikke har noen sans for familien min, slik det endte opp, og jeg kan da ikke klandre han for det.

Uansett, jeg hvet ikke hvor jeg skal begynde, eller hva jeg vil frem til, men i det siste har han vært utrolig spydig mot de i min familie som vi har kontakt med, og kaller meg sårende ting, selv om jeg sier at det er sårende for meg. Moren hans kommenterer stadig at hvordan får du penger da, hun bruker ikke opp dine penger nå da "Pål"? Og hun slenger hele tiden kommentarer som, "ah tenk om jeg hadde kunne valgt hvem du skulle vært i lag med Pål, det hadde vært noe det "Kari"." Og "Pål" må stå på pinne for hun dag inn og dag ut, for ellers får jeg virklig høre hvor mye jeg ødelegger for "Pål".

Det sliter på meg. "Pål" sier aldri ifra når moren hans kommer med slike spydige kommentarer om meg eller til meg- men han slenger dritt til min familie og er spydig til min familie om de sier noe, og jeg tar "Pål" i forsvar uansett hva det gjelder, ikke en eneste gang har jeg ikke tatt han i forsvar. Da jeg mener det er helt naturlig og forsvare de man er glad i.

Klart jeg forstår at det er tungt og være sammen med noen som er dårlig og ikke klarer noe særlig, men jeg har sagt hele tiden, at vil han gå, så forstår jeg det, og at jeg ønsker han det beste, og forstår at jeg ikke kan gi han det , og at det gjør meg vondt. Men da blir han igjen bare sint.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg lurer faktisk på og pakke mine ting og dra, men det er såå vanskelig, vi har vært sammen i over 6 år, jeg elsker han sinnsykt høyt, men han fortjener så utrolig mye mer. Og jeg vet ikke om jeg klarer mer kritikk fra svigermor, jeg vet han har tålt mye fra min familie, men jeg støttet han og sagt ifra til familien min hver bidige gang, noe han ikke har gjort en eneste gang.

Jeg vet ikke..

[vidvandre]

Vanskelig å komme med noen råd her, det er en kompleks situasjon du er i. Men du trenger helt klart å øke selvbildet ditt, å se på deg selv som noe annet enn en byrde for 'Pål' (som jo virker som en grei kar) fordi moren hans mener det. Husk at svigermødre ofte er picky på sine sønners valg av kvinner og at hun kan være så perfekt og vellykket som bare det, men allikevel ikke bli akseptert.

Stor klem

[Canine]

Både du og denne mannen din får be svigermor om å passe sine egne saker. Gjør du ikke det nå, vil hun aldri slutte å bry seg. Tenk hvis dere plutselig skulle få barn sammen, da har hun enda mer å beklage seg over. Gjør deg selv en tjeneste og skap litt albuerom mellom deg og svigermor