Gjest Deprimert Skrevet 26. desember 2009 #1 Skrevet 26. desember 2009 Hei,.. Er gravid igjen... Gleder meg. Men er så mye lei meg og ensom at jeg klarer ikke nyte graviditeten, og er litt deprimert om dagene. Har en fantastisk mann og barn fra før.. Men ingen venner.. Har sklidd fra venner.. vet ikke hvorfor ..men de tar ikke kontakt mer. Jeg har prøvd men, jeg ser at kanskje jeg ikke er 'interessant' nok lenger? Vet ikke... Vet ikke hva jeg skulle gjort uten min fantastiske familie men jeg savner venner.. Har prøvd å få nye... Men, det blir aldri noen skikkelige venneforhold. Enten er vi for ulike, eller tar de aldri kontakt mer, eller treffes vi bare en gang i mnd... Hva har skjedd.. har jeg blitt gammel og kjedelig...? Føler jeg svirrer i en tåke for tiden.. Bare lei meg og hormonell. Kan det være mest graviditeten? Jeg blir snart gal...
Gjest TS Skrevet 26. desember 2009 #2 Skrevet 26. desember 2009 Er det andre som føler de har mindre venner etter de får familie? Føler meg så ensom... Jeg håper noen har et par trøstende ord nå... for jeg føler meg hjelpesløs... Sitter alene hjemme mens mannen er hos en kompis.
Alladin Skrevet 26. desember 2009 #3 Skrevet 26. desember 2009 Jeg gikk på en "smell" der da jeg var gift med mine 2 barns far. Jeg ble også sittende hjemme med ungene mens han var ute med kompiser osv. Så ikke på dette som noe problem da, men i ettertid kan jeg se at det har gått på beksostning av flere av mine venner. Kontakten ble mindre og mindre, så da jeg ble skilt så var nettverket mitt betydelig mindre enn det burde/ kunne vert. Angrer på dette i dag. Vet at nå er jeg mye mer selvopptatt (hvis jeg kan kalle det det) og bruker mer tid på meg selv. Lykke til
Gjest Gjest_gjest_* Skrevet 26. desember 2009 #4 Skrevet 26. desember 2009 Er det jeg som har skrevet innlegget ditt? Kjenner meg utrolig godt igjen i innlegget ditt (utenom graviditeten)... Har rett og slett ikke tid til å bruke på venner og når vi først treffes blir det ofte stille og litt rart... De av vennene som ikke har barn lever liksom et helt fremmed liv og de som har barn er g jerne like travle som meg selv så de er det sjelden man treffer på. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men merker og at jeg ikke tåler noe som helst lenger... Blir utrolig fort usikker og misoppfatter andre ettersom min egen sinnstemmning endrer seg... Håper bare det blir bedre etterhvert og klamrer meg til familien så godt det går til da.
Gjest takk for svar Skrevet 26. desember 2009 #5 Skrevet 26. desember 2009 Takk for svar Alladin Jeg tror kanskje jeg ble for avhengig av mannen i starten.. Men alikevelhar jeg jo tatt kontakt og vist interesse for å være med venner, og flere har vist de liker å være sammen med meg osv, men det er så få igjen plutselig.. de har reist, fått andre venner etc.. eller, de tar bare ikke kontakt, men kjempehappy når vi møtes osv, så jeg forstår liksom ikke. Har ikke folk behov for venner lengre etter de får seg mann og familie? For det har jeg behov for enda... Kjipt å høre om smellen du gikk på.. Jeg føler meg også selvopptatt men lett irritabel og kjeder meg, for det er sjeldent folk rundt oss.. Får klaustrofobi av og til.. Men har en ekstra dårlig dag idag... Får håpe det bedrer seg og at tobarnsmor-livet gjør meg for travel til å tenke såmye
Gjest ts igjen Skrevet 26. desember 2009 #6 Skrevet 26. desember 2009 Er det jeg som har skrevet innlegget ditt? Kjenner meg utrolig godt igjen i innlegget ditt (utenom graviditeten)... Har rett og slett ikke tid til å bruke på venner og når vi først treffes blir det ofte stille og litt rart... De av vennene som ikke har barn lever liksom et helt fremmed liv og de som har barn er g jerne like travle som meg selv så de er det sjelden man treffer på. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men merker og at jeg ikke tåler noe som helst lenger... Blir utrolig fort usikker og misoppfatter andre ettersom min egen sinnstemmning endrer seg... Håper bare det blir bedre etterhvert og klamrer meg til familien så godt det går til da. 'Godt' å høre det ikke bare er meg..men feil si det også..for jeg unner ingen det... Ja, er så enig om det at det blir stille og rart! Jeg føler ofte selvtillitten er på bånn når jeg treffer venninner igjen, for jeg føler meg som en gørrkjedelig peppermø som aldri ser folk.. Tragikomisk.. Håper det blir bedre for oss begge
Alladin Skrevet 26. desember 2009 #7 Skrevet 26. desember 2009 Nyt graviditeten og ta resten som det kommer. Klart du får det mer travelt med to barn, men det er viktig å si til din man at også du trenger "vennekvelder" av og til. Jeg merker det best nå siden jeg ble skilt og har kun barna annen hver uke. Da har jeg en uke for meg selv hvor jeg kan gjøre hva jeg vil. Det er da ensomheten kan merkes som mest. Jeg har ny samboer nå, men han jobber offshore, så han er også mye vekke. Det er da det hadde vert fint med ett større nettverk enn det jeg har i dag. Jaja, jeg klager ikke, men ser i ettertid at jeg burde vert flikere å bruke tid på mine behov selv om jeg hadde små barn. Lykke til med graviditeten, skulle ønske det var meg, hihi
Gjest meg ijen Skrevet 26. desember 2009 #8 Skrevet 26. desember 2009 Jeg SKULLE ønske det var det som var 'problemet'. Mannen er så glad hver gang jeg er med venner og sier alltid ja hvis jeg legger planer med venner. Men har tatt kontakt med endel siste mnd og år, men de tar sjeldent kontakt tilbake, så jeg føler ikke de har lyst... eller, jeg vet ikke.. for det virker jo som de liker å være med meg også. Men selvtillitten er på bånn, at jeg tør nesten ikke ta kontakt med noen lenger, og jeg ser jo at ingen tar kontakt med meg, så hvorfor trenger jeg.... det sier vel sitt når de ikke ringer meg?...... Jeg fikk en forespørsel her en dag om å finne på noe, ellers ingenting de siste mnd... Jeg er kanskje rett og slett for kjedelig... :gjeiper:
Gjest ts ijen Skrevet 26. desember 2009 #9 Skrevet 26. desember 2009 Lykke til med graviditeten, skulle ønske det var meg, hihi TUSEN takk! Håper det snart er deg ;)
Alladin Skrevet 26. desember 2009 #10 Skrevet 26. desember 2009 Men har tatt kontakt med endel siste mnd og år, men de tar sjeldent kontakt tilbake, så jeg føler ikke de har lyst... eller, jeg vet ikke.. for det virker jo som de liker å være med meg også. Men selvtillitten er på bånn, at jeg tør nesten ikke ta kontakt med noen lenger, og jeg ser jo at ingen tar kontakt med meg, så hvorfor trenger jeg.... det sier vel sitt når de ikke ringer meg?...... Tror neppe at de ikke vil være med deg. Enkelte "er bare slik". Jeg har det også slik, det er som regel jeg som tar kontakt for å finne på ting, men de sier som regel aldri nei. De som ikke har barn selv tror at du ikke har så mye tid lenger siden du har barn. Dermed tenker de at "hun tar kontakt når hun har tid". Dette har irretert meg mange ganger, da jeg har sakt at klart jeg kan være med, men det nytter ikke å ringe 15 min. før dere skal på by'n eller noe. Jeg kan være med på det meste som de skal ut på, men trenger bare litt bedre tid til planlegging. Ikke alle som forstår dette.
Gjest tss Skrevet 26. desember 2009 #11 Skrevet 26. desember 2009 Arg ja... jeg har sagt ifra flere ganger om dette... Men det virker som de med unger selv ikke forstår det også... Er flere ganger jeg har tatt kontakt med ei som har barn på samme alder som datteren vår, men hun har ikke tatt kontakt en eneste gang! Men hun sier hver gang vi møtes at ÅÅÅ dette må vi gjøre igjen snart, vi må ses oftere - som om det er MIN feil... Jeg blir irritert. Også et vennepar som bor borti gata vår, de maaaste om at vi måtte finne et hus nærme de, men etter vi flyttet inn kom de sjeldnere og sjeldnere på besøk... og jeg tok kontakt flere ganger med venninna mi, men hun var alltid så travel og tok aldri kontakt igjen... Så nå har jeg gitt opp! En annen venninne tar kontakt en sjelden gang, og jeg tar kontakt en sjelden gang med henne.. Men jeg merker vi er litt forskjellige, at vi ikke passer så godt sammen. Endel venner jeg hadde fra skolen tidligere hører jeg lite fra lengre, noen har flyttet, andre er travle..osv. Skal det virkelig være SÅ vanskelig å beholde venner??? Alle har alltid sagt at Venner svikter aldri. Største TULLET jeg har hørt........!! Ei venninne fra barndommen sviktet meg skikkelig..... En annen venninne er ennå sur for noe som skjedde 3 år siden, jeg er nå 35..... Uff.... trist verden tenker jeg av og til... Syns det er trist hvor lite venner bryr seg. Familien er ALT for meg.
Gjest Gjest_gjest_* Skrevet 26. desember 2009 #12 Skrevet 26. desember 2009 Jeg SKULLE ønske det var det som var 'problemet'. Mannen er så glad hver gang jeg er med venner og sier alltid ja hvis jeg legger planer med venner. Men har tatt kontakt med endel siste mnd og år, men de tar sjeldent kontakt tilbake, så jeg føler ikke de har lyst... eller, jeg vet ikke.. for det virker jo som de liker å være med meg også. Men selvtillitten er på bånn, at jeg tør nesten ikke ta kontakt med noen lenger, og jeg ser jo at ingen tar kontakt med meg, så hvorfor trenger jeg.... det sier vel sitt når de ikke ringer meg?...... Jeg fikk en forespørsel her en dag om å finne på noe, ellers ingenting de siste mnd... Jeg er kanskje rett og slett for kjedelig... :gjeiper: Det kan være de er litt redd for å forstyrre...? Har tenkt endel på det og de som har prøvd å få kontakt har enten ringt: -mens jeg er på jobb, altså - avvist -mens jeg er med min datter - veldig ukonsentrert og sjeldent det blir noe dypere samtaler enn en bekreftelse på at vi har det bra. -når jeg er i stallen der jeg alltid har dårlig tid for å rekke å jgøre det jeg skal fortest mulig for å ikke sløse tid. -når tulla sover - jeg er sliten og verden har stoppet litt opp...
Gjest Gjest_tja_* Skrevet 26. desember 2009 #13 Skrevet 26. desember 2009 TJA... men hadde de bare ringt meg en gang. Er kun ei venninne som tar kontakt en sjelden gang, hun jeg ikke har så bra kjemi med egentlig. Hvorfor ringer ingen av de som jeg har ringt flere ganger? De har ikke ringt meg på ca et år! Og nå orker jeg ikke ta kontakt, for jeg føler meg så desperat idiot, at jeg ikke har venner, og uansett, hva er vitsen siden de ikke er med på noe lenger..? Har fått noen nye venner i senere tid men er ikke det samme. Kan treffe de en sjelden gang, men har liksom ingen gode venner jeg kjenner godt som jeg kan skravle med en hel kveld uten noe stress,, Hvor ble de av liksom..
Gjest Viggo venneløs Skrevet 27. desember 2009 #14 Skrevet 27. desember 2009 Jeg kjenner meg så godt igjen! Er mange jeg aldri hører fra lenger, kanskje en sms i ny og ne bare. Virker som alle er travle med unger og familie. Og har dem ikke det, så tar de ikke kontakt fordi jeg som har det er for kjedelig. Frustrerende!
Gjest Gjest_mia_* Skrevet 27. desember 2009 #15 Skrevet 27. desember 2009 Det kommer seg når ungene blir større. Jeg har vært "venneløs" i 15 år, ingen med små barn er interessert i å planlegge ting - familien går først. Men når ungene begynner å slippe taket er det flere rastløse foreldre som søker sammen. Høres håpløst lenge ut, men sånn er det nok dessverre. Trøst deg med at du tross alt har en fantastisk familie og at det er du som må ta intiativ dersom du skal treffe venner. Det har ingenting med at de ikke liker deg - det er bare ingen som gidder å planlegge noe så lenge de har egen familie. Sånn er det bare. Klem
Gjest Gjest_Kosejenta_* Skrevet 28. desember 2009 #16 Skrevet 28. desember 2009 Slik hadde jeg det å!!! Jeg var førstemann, og andremann i gjengen som fikk barn(18mnd mellom de). Plutselig var livet mitt fult opp av småbarn, cafebesøk og kino var ikke første prioritet... Folk jeg trodde var gode venner sluttet å be meg med på ting(jeg hadde jo aldri tid likevel var grunnen jeg fikk, hvis jeg i det hele tatt fikk noen grunn...) Av unntak av bestevenninna mi skled vi fra hverandre, enkelt og greit. Jeg prøvde og prøvde å holde kontakt, men engangskontakt gidder jeg ikke. I dag er det få av dem jeg egentlig savner... Men tonen har blitt en annen nå som de fleste har fått barn selv og skjønner hva det går ut på(selv om ingen av de har hatt mot til å si unnskyld til meg...) Vi har fått mange nye venner igjennom barna rett og slett. Er en på lekeplassen hele helga med ungen blir det jo til at en snakker med andre foreldre(nå bor vi på et veldig barnevennelig sted å da ) Tviler på at du er kjedelig(i såfall hadde jeg å vært det å )Har du en hobby du kan gjøre? Da treffer du kanskje nye venner igjennom den? Kos deg med graviditeten din, og nyt tiden med barna dine
Gjest Gjest_Tara_* Skrevet 28. desember 2009 #17 Skrevet 28. desember 2009 Eller du kan rett og slett ha mistet venner fordi du kun snakker om barn. En av mine bestevenninner kunne kun snakke om sønnen, han var det eneste samtaleemnet som interesserte henne. Jeg tenkte at det kan jeg sikkert holde ut et år eller to, men da han begynnte på skolen og hun fremdeles ikke kunne snakke om noe annet, da kuttet jeg kontakten. Selv om man har barn må man kunne snakke om noe annet enn barna, det bør fremdeles være mulig å diskutere politikk, bøker, filmer, studier, jobb osv. Tror mange selv er skyld i at vennene trekker seg unna. Når en her skriver at venner lever et "fremmed liv", da sier det noe om at en ikke er villig til å sette seg inn i hvordan andre har det, men forlanger at andre skal sette seg inn i hvordan du har det og rette seg etter det. Man må gi for å få, og ikke automatisk forvente at alle skal møtes på dine premisser hele tiden.
Gjest ts igjen Skrevet 29. desember 2009 #18 Skrevet 29. desember 2009 Tusen takk alle! Ja, det er mulig det er pga man er travel med små barn- Får håpe dere har rett , at det bedrer seg når de blir større En trøst! Men føler jo at søsteren min er veldig sosial med venner og både hun og de har småbarn.. Til siste her: nei, jeg passer på å ikke snakke bare om barn, for jeg vet det kan bli mye, særlig for de som ikke har. itillegg er det DEILIG å snakke om andre ting!! men... syns vel det er litt merkelig, at ingen tar kontakt lengre..' Kanskje folk er mer late og tiltaksløse enn før Tiden får vise! Er mer sosial på facebook enn i virkeligheten! Mange er jo 'stuck' hjemme etter barna er lagt, men jeg ville gjerne gjort ting med venner på kveldene to ganger i uka.. Men virker som ingen har tid! Men, nå skal jeg legge til, at siste tiden har jeg ikke tatt kontakt med noen, er trøtt og sliten etter jobb og kommer meg ikke opp av sofaen Men skal begynne på gravidyoga en gang i uken GOD JUL ALLE!
Gjest Gjest_kosejenta_* Skrevet 29. desember 2009 #19 Skrevet 29. desember 2009 Så bra at du skal begynne på yoga, da kommer du jo i kontakt med folk i din situasjon, og kanskje dannes nye vennskapsbånd??Who knows... Lykke til, og fortsatt god jul til deg å!!
Siiw Skrevet 29. desember 2009 #20 Skrevet 29. desember 2009 Er å venneløs:S he he . men bryr meg egentlig ikke;-) sær... men du kan jo prøve og finne sånne grupper med andre som er gravide? om det er over nett, og så kan dere jo samles og sånn.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå