Stefaren min kjeftet så vanvittig på meg

[Gjest Gjest]

Er ei jente på 21 år, pga mobbing, angst og depresjoner klarte jeg ikke å avslutte vgs, har 2-3 eksamen igjen. Ha nettopp begynt å komme meg slik at jeg kan tenke på å avlsutte eksamen. I mellomtiden har jeg jobbet for å tjene og spare penger. Stefaren min har lenge ment at jeg er et lat svin, som bare lever på pengene hans og mamma sine. I dag kom han inn på rommet mitt og brølte at når jeg er 21 år er det faen meg på tide å kutte utt drittpreiket, få meg en jobb og komme meg ut av huset. Det som trigget dette var at jeg har brukt penger og kjøpt meg billett til et arrangement i juli. Han syns at når jeg er er i stand til å dra på sånnt "driit!" så kan jeg bare komme meg ut og studere igjen. Jeg har jobbet, tjent mine egne penger, jeg lever så lite som mulig på moren min, og hvertall ikke han! jeg har jobbet og tjent penger, jeg kjøper inn mat og middag til oss alle tre, og jeg legger frem så og så mange hundre kroner til strømregninga, men det tar sjelden mamma i mot. alle mine tannlege og lege utgifter betaler jeg selv. Stefaren min mener jeg er dum, at jeg ikke er noe før jeg har fått ferdig skolen, studert noen år og skaffa meg en høyt aktet jobb. Han mener at angst og depresjoner er lik latskap, og driter i resten. Jeg anser ham ikke som STEFAR, jeg anser ham som FAREN min. Han og mamma har vært gift og sammen siden jeg var bare noen måneder. Men det er så sårende når han snakker slik til meg! Åh, blir så lei meg..

Har så lyst å flytte ut, men jeg tør ike heller.. har ingen selvtillit, stoler ikke på at jeg klarer å bo alene, og førerkortet har jeg heller ikke.. jeg føler meg skikkelig dum når han brøler så følt til meg, skulle øsnke han kunne sette seg ned og snakke med meg og planlegge med meg, HJELPE meg, ikke bare true meg ut. Uff, åå! bekalger stavefeil, jeg er så utrolig såret og lei meg.

nå er det jo jul, og vi skal være glade, og alt... alt bare pga det dumme arrangemanget han fikk med seg

Endret 26. desember 2009 av MissStiles

[Gjest Gjest]

Kjære, søte vennen... Jeg vil bare gi deg en klem. Alt ordner seg for deg.

[Gjest Gjest]

tusen takk for klemmen, gjest. det varmer faktisk, nå føler jeg meg virkelig ubrukelig og unyttig, er så kvalm av denne følelsen skulle ønske vi bare kunne ha det bra. kjenner jeg får angst og depresjoner igjen, tenk om jeg ikke klarer NOE fremover! uff!

[Gjest Gjest]

Ingen årsak, en klem er det minste jeg kan gi deg Men du... for det første er det helt uakseptabelt at han brøler til deg, det har han ingen rett til. Han har heller ingen rett til å kalle deg dum. Selvsagt er du ikke dum, men hører du det mange nok ganger kan du begynne å tro på det. Lov meg at det ikke skjer deg! Akkurat nå er du kanskje avhengig av foreldrene dine, og da er det ekstra vanskelig å både være tvunget til å bo med dem og samtidig være i konflikt med dem. Men kan du snakke med din mor om dette? Eller kan du fortelle strefaren din hav det gjør med deg å hele tiden å få kjeft og å høre negative kommentarer? Hvis han forstår hvor mye han sårer deg, så vil jeg tro han skjerper seg.

Du har all rett til å bli sint for det han sier, og du har rett til å fortelle ham at du ikke aksepterer å bli behandlet slik. Men din mor bør høre på deg og støtte deg når stefaren din er urettferdig.

Uansett hvor ille det er nå; det vil bli langt bedre i årene framover. Snart er du ute av redet, du tar skole og får deg jobb. Men mitt råd er å snarest mulig bli selvstendig, da trenger du ikke å tilbringe mer tid enn du selv ønsker med stefar. Jeg skulle ønske jeg kunne tatt ham litt i kragen. Selv er jeg over 40, og liker slett ikke at voksne menn snakker nedsettende og stygt til unge kvinner på rundt 20! Han skal støtte deg og hjelpe deg, ikke tråkke på deg.

Lykke til, søte venn. Er sikker på det ordner seg, gi det tid samtidig som du forsøker å hurtigst mulig løsrive deg fra dette destruktive forholdet det er å bo sammen med en så kjip stefar.

Endret 26. desember 2009 av MissStiles

[Gjest Gjest]

Og du? TRO på deg selv! Det skylder du deg selv

[Gjest Gjest]

Tusen takk for langt svar! det var trøstende, det setter jeg pris på. Jeg prøvde å forklare stefaren min at jeg får ikke tatt eksamen i dag, eller i morgen, eller dagen etterpå, at han ikke trenger å brøle om det NÅ, for jeg skal jo ordne meg en dag. Noen andre ting han sier kan være så sårende. vi skal jo ha familiesamling fremover, og han sier at han og mamma vil reise og bli hos kusinen min, men jeg VET hun bare har plass til to personer og ingen ekstra hos seg. Så hvor skal jeg bo? det vet ikke han, det er min sak. Han har forresten hatt psykiske problemer før, plutselig kan han få noen helt fæle byger.. men når jeg brukte å besøke pappa, som døde i fjor, da kunne jeg være borte opp til 3 uker. Da ringTE han ofte og spurte hvordan det gikk, sa han savna meg hjemme.. Off, blir så forvirra! vet aldri hva jeg kan vente meg.. jeg er ikke dum, jeg vet det. det er bare så lett for meg å føle det slik..

Morra mi prøver å snakke til ham sier "nå er det nok, dette ordner seg". men jeg føler hun stiller ikke opp så mye heller, hun overser kanskje en del, og prøver å glatte over. hun er ikke slem eller noe, hun bare vet ikke dette med konflikter.

Det verste er at i morgen er alt normalt, med smilende ansikter, og styr.. mens jeg går rundt og føler meg som en drit... klarer ikke å slutte å gråte, er bare så lei og sliten di anfalla

[Miss Puddel]

Fy søren, nå ble jeg skikkelig lei meg på dine vegne. Sånn skulle ingen behøve å bli behandlet!

Jeg skjønner at du er redd for å flytte hjemmefra, men jeg lurer på om du ikke ville få det litt bedre likevel. Som gjest her sier, det er ikke så mye annet for oss her på forumet enn å gi deg noen reale trøsteklemmer.

Og hvis du synes det er vanskelig å snakke med ham om det, kanskje vise ham hva du har skrevet her?

[Gjest Gjest]

Det er vel kanskje derfor jeg postet her også, bare for å høre at jeg er ikke dum, jeg er ikke ubrukelig eller udugelig, at jeg faktisk har fremtidssutsikter jeg også, og at alt ordner seg alltid til slutt. det er jo tinge jeg egentlig vet, men gud så godt å høre dem selv, tusen takk for all støtte, det betyr noe, det betyr MYE for meg. enn så patetisk det kanskje ser ut å sitte her på forumet og søke støtte....

[Zealuu]

*pat pat*

Det viktigste når man har lagt en plan, er å huske hvor man la den. Har du tenkt til å fortsette å jobbe? Gjør det, og vis stefaren din - og mest av alt deg selv - at du ikke ubrukelig.

Har du muligheten til å ta eksamenene du mangler som privatist i løpet av det kommende vårsemesteret? Vurdér å gjøre det, bare for å få hele videregående ut av verden - etter det fortoner gjerne framtiden seg litt mindre tunnelformet enn den gjør mens du enda er i VGS-limboet. Enten du velger å fokusere på å jobbe, å begynne med videre studier, eller en kombinasjon, så er det ingen av alternativene som er gale. Høyere utdanning er ikke en forutsetning for et godt liv - men det er heller ikke et hinder. Det handler egentlig utelukkende om hva du har lyst til, ikke la deg hindre av dystre spådommer om hva du kan og ikke kan klare.

Å flytte ut helt på egen hånd kommer alltid til å være en skremmende tanke. Det beste er kanskje å alliere deg med en venninne eller kjæreste som også er klare for å fly fra redet og denslags, selv om du rent økonomisk sikkert kunne klart det alene.

[Gjest Gjest_norah_*]

jeg synes det var bra jeg, at du bare har noen få eksamener igjen altså. da tenkte jeg med en gang at "denne jenta er jo på rett spor"

jeg har også slitt med angst og depresjoner - og det er slett ike latskap.

selv har jeg mastergrad, bra jobb og ser utad nokså driftig ut. har en tendens til å få til de målene jeg setter meg selv om jeg underveis ikke helt ser hvordan jeg skal komme i mål.

forskjellen på meg og deg er vel at jeg har lært meg til å tro på meg selv. jeg har lært meg til å ta et skritt av gangen, og tenker at "bare x ting igjen - bare dette møtet skal jeg klare, bare denne eksamenen skal jeg få til, så kan jeg slappe av etterpå", og på den måten har jeg kommet meg gjennom høy utdannelse, fått gode karakterer og gjort det veldig bra generelt, selv om jeg til tider har vært en gelèdessert innvendig

jeg har også lært at det alltid vil være noen som ikke forstår, avogtil de nærmeste. ettehert har jeg kommet til at jeg ikke trenger at alle forstår, for jeg vil jo ha det bra/dårlig/middels uansett hvordan de dømmer eller ikke.

selv flyttet jeg tidlig ut hjemmefra for å slippe slikt - og gud så deilig det var.

hva er det du ikke skal klare ved å bo alene? vaske klær? skjære ei brødskive?

moren min påstod alltid at jeg var økonomisk uansvarlig, men jeg har da aldri fått betalingsanmerkninger eller latt være å betale ei husleie.

på vgs hadde jeg sterke depresjoner - men jobet på kvelden etter skolen og gjorde lekser etter jobb sent på kvelden.

var bare deilig å slippe å komme hjem til sur stemning og kjipe kommentarer:)

hadde det egentlig veldig dårlig på den tiden, men samtidig hadde jeg det utrolig bra!

[Gjest Gjest]

Det er klart du ikke er dum

Du må lære deg å tro på deg selv, tro meg, det er en øvelsessak!

21 år = på tide å forlate redet. Du kommer til å få det mye bedre da, selv om det svir økonomisk.

Lykke til, skriv og fortell hvodan det går!

[Gjest Gjest_hogwash_*]

Han har forresten hatt psykiske problemer før, plutselig kan han få noen helt fæle byger.. men når jeg brukte å besøke pappa, som døde i fjor, da kunne jeg være borte opp til 3 uker. Da ringTE han ofte og spurte hvordan det gikk, sa han savna meg hjemme.. Off, blir så forvirra! vet aldri hva jeg kan vente meg.. jeg er ikke dum, jeg vet det. det er bare så lett for meg å føle det slik..

Kan han være en smule bipolar?

Håper alt går seg til!

*klem*

[Gjest Gjest]

Håper alt ordner seg, kjære deg

[Kittykat]

Du kan si til stefaren din at det er IKKE latskap å ha psykiske problemer. Men i enkelte perioder så føles faktisk livet ulevelig pga problemene. Stefaren din som faktisk har hatt psykiske problemer, burde jammen meg forstå såpass! Jeg sliter med angst, panikkanfall/panikkangst og depresjon. Jeg fikk det for første gang for 4-5 år siden og det er et helvete rett og slett. De 2 første årene ca, var jeg skikkelg nedfor og var helt på bunnen. Men i løpet av de siste årene har jeg klart å komme meg litt ovenpå, sånn at jeg faktisk kan ha en noenlunde normal hverdag. Men alt dette er pga medisiner, men likevel......

Men tilbake til deg: Jeg kan ikke si at du lever at moren og stefaren din når du tjener dine egne penger og betaler for deg.

Ja, du er 21 år, men du sliter psykisk. Men til tross for det, så har du en jobb, tjener penger og du skal ta eksamener. Du burde være skikkelig stolt av deg selv som klarer dette selv om du har psykiske problemer. Og det er ikke latskap overhodet.

Folk burde være mer stolt av seg selv når de klarer og sette seg et mål/fullføre noe. Uansett hva det er. Som å stå opp og klare å gjøre litt husarbeid eller gå på butikken og handle f eks. Men dette lærte ikke jeg før etter at jeg fikk psykiske problemer. Nå setter jeg litt mer pris på de gode dagene/periodene og tingene jeg klarer og gjennomføre.

Uansett, så ønsker jeg deg lykke til og håper stefaren din tenker seg om 2 ganger neste gang