Er du skilsmissebarn?

[Gjest Gjest_aline_*]

Et lite spørsmål til dere andre som har foreldre som er skilt, hvordan påvirker det dine tanker om ekteskapet?

Jeg har alltid hatt negative tanker om hele greia, og hatt problemer med å forstå vitsen. Helt til jeg møtte min nåværende samboer.

[Gjest CookieMonster]

Jeg er ikke et "skilsmissebarn", men mine foreldre var samboere og som gikk fra hverandre da jeg gikk på undomsskolen. Mine tanker rundt ekteskapet har ikke endret seg. Jeg har fortsatt stor tro på ekteskap, det ser jeg flere steder rundt meg at har fungert fint. Ekteskap og samvær generelt må jobbes med og jeg tror mange ikke er flinke nok til å kommunisere og jobbe med problemer som oppstår underveis. Kommunikasjon og like mål og verdier er veldig viktig. Like barn leker best, tror det også gjelder i forhold.

Er selv forlovet og gleder meg til den dagen jeg skal gifte meg

[Gjest Gjest_Miffy_*]

Jeg husker skilsmissen til mine foreldre veldig godt.

de oppførte seg som to drittunger. Det gjør de forsårvidt enda.

Men...

Ja, jeg ser at mange ekteskapryker.

Følte mine foreldre var " først ute " så skilte flere og flere seg.

Å det var noen jeg aaaldri hadde trodd som skilte seg.

Alle i hele fordømte slekta mi er skilt.

Så du kan vel si at jeg tror ikke noe særlig på ekteskap lenger.

Jeg har selv lyst til å gifte meg, men hva er EGENTLIG poenget når det kanskje ryker etter noen år?

[Kjetil S.]

Det er mange ekteskap som ikke klarer holder i flere ti-år, ja.

Altfor mange, spør du meg - og ikke minst med barn involvert.

Bortsett i fra der hvor foreldrenes samspillproblemer går utover barna, så tenker jeg at folk flest kanskje ikke er så gode på å forstå hverandre og å takle motgang, men er mer egoistiske og destruktive i sin fremferd.

Men jeg tror dette har mye mer å gjøre med personlig modenhet og type egenskaper fremfor hvorvidt foreldrene er skilt eller ei.

Vi må ha litt bein i nesa, tolerere perioder med følelsesmessige problemer og motgang, klare av perioder hvor man er frustrert og sliten, kanskje ha veldig trang økonomi og ikke få avvekslinger i stor nok grad, og heller klare å se den andre sine følelser og behov fremfor å bare kjenne på hva man selv skulle kunne ønske seg.

...og ingen sa at dette er enkelt...!! :-))

[Gjest Purple Haze]

Jeg er ikke skilsmissebarn, men barna mine er det. Vi snakker veldig åpent om det meste, og jeg ser jo at de tror på kjærligheten Om ekteskap er viktig for dem, aner jeg ikke, de er bare 21 og 17 enda. Men jeg tror ikke de er blitt skremt fra å forplikte seg til noen, uansett om det dreier seg om kjæreste, samboer eller giftemål (etter hvert).

[Gjest megvel]

Jeg er skilsmissebarn. Det har påvirket meg positivt at mine foreldre ikke er sammen, for det har gitt meg sjansen til å se at alle forhold er forskjellige.

Mamma har hatt flere samboere etter at mine forelde skilte seg. Jeg har sett henne forandre seg for hvert forhold, og sett at det hun er nå sannsynligvis vil holde. Jeg kjenner mamma mer igjen nå enn tidligere.

Pappa fikk kjæreste et drøyt halvår etter at de gikk fra hverandre, og nå har de vært gift i 4 år. Det er det mest stabile og sikre paret jeg har i min familie.

Selv skal jeg gifte meg til sommeren. Jeg kan ikke vite nå om vi holder sammen til døden skiller oss, men om jeg ikke trodde det ville jeg ikke giftet meg.

De som sier at foreldrenes skilsmisse har gjort at de selv ikke vil gifte seg skjønner jeg meg ikke på. Hvorfor skulle det egentlig ha noe å si? Alle forhold er forskjellige, og ikke alle er ment til å vare. Om vi alle skulle velge å gifte seg med første kjæresten for å slippe et brudd tror jeg mange ville levd i dårlige forhold.

[Sapree]

Jeg er skilsmissebarn og siden min mor var alenemor så opplevde jeg mye som påvirket at det å ha barn virket slitsomt. Derfor er jeg mer skeptisk til å få barn enn å gifte meg..Skal snart gifte meg med min kjære og jeg har tro på oss, så for vi se da om jeg noen gang kan tenke meg barn eller ikke..

[Knøttet]

Siden foreldrene mine skilte seg da jeg var 24 kan jeg vel neppe kalles skilsmissebarn. Men de har alltid hatt et "annerledes" forhold, iallfall sett gjennom mine øyne gjennom oppveksten. Det var ikke så fryktelig overraskende da de skilte seg, for jeg tror ikke de har vært lykkelige sammen, men holdt sammen pga meg. Dette er litt tipping og litt fakta, mamma har jo sin versjon og pappa sin. Heldigvis er de venner enda.

Det jeg ville frem til er at jeg ikke har mistet troen på kjærligheten, men jeg ville ikke ende opp som mamma og pappa selv da de var gift. Jeg har alltid trodd på kjærligheten og romantikken, og er nå gift og har en sønn.

Men foreldrene til mannen er skikkelige søte, de er forelsket enda de, etter 26 års ekteskap. Det er slik jeg håper mannen og jeg blir også, selv etter å vært gift i mange år.

[Gjest brutal_mann]

Det er ikke skilsmissene som har gjort med skeptisk til ekteskapet, det er kvinnene jeg har møtt på min vei. Forpliktelse, gjensidig respekt og vilje og evne til å nå felles mål er totalt fremmedord for kvinner i dag. Derfor er jeg skeptisk om motvillig til å noen som helst gang inngå et giftemål.

[Gjest CookieMonster]

Det er ikke skilsmissene som har gjort med skeptisk til ekteskapet, det er kvinnene jeg har møtt på min vei. Forpliktelse, gjensidig respekt og vilje og evne til å nå felles mål er totalt fremmedord for kvinner i dag. Derfor er jeg skeptisk om motvillig til å noen som helst gang inngå et giftemål.

Det er ikke deg det er noe galt med altså, det er alle damene?

[Gjest brutal_mann]

Det er ikke deg det er noe galt med altså, det er alle damene?

Det er i alle fall ikke meg som puler andre bak ryggen på partneren.

[Gjest CookieMonster]

Det er i alle fall ikke meg som puler andre bak ryggen på partneren.

Å, det er derfor du er så bitter? Jeg kan jo informere deg om at utroskap forekommer hos begge kjønn, sikkert mer hos menn også. Men for all del, når menn gjør det, så er det bare uskyldig morro.

[Skyld]

Jeg tror mitt syn på ekteskap har lite med mine foreldres forhold å gjøre. Jeg har alltid syntes ekteskap er en litt oppskrytt symbolsk handling. På en måte kan jeg forstå at noen tillegger ekteskapet et stort symbolsk verdi, men på en annen side syntes jeg ikke man kan tilegne et ekteskap større verdi enn et gjennomsnitlig forhold. Det er litt for mange sider å fundere på.

Mine foreldre giftet seg aldri, men gikk fra hverandre da jeg var veldig ung. Min mor har derimot vært gift med min stefar i 10 år, og mine besteforeldre har stabile ekteskap.

[Gjest Emmanuelle]

Faren min har flere barn med flere damer, noe som har fått meg til å tro på "the one", sært nok.

Jeg skal gifte meg kun 1 gang, om jeg finner en fyr jeg føler har samme syn på det som meg. Jeg mener at når man er gift så er det for livet, og man skal stå sammen i tykt og i tynt. "I gode og onde dager" er noe jeg ikke firer på, fyren bør være vitterlig klar over at jeg ikke leker butikk. Da får han handle et annet sted!

[Kjetil S.]

Faren min har flere barn med flere damer, noe som har fått meg til å tro på "the one", sært nok.

Jeg skal gifte meg kun 1 gang, om jeg finner en fyr jeg føler har samme syn på det som meg. Jeg mener at når man er gift så er det for livet, og man skal stå sammen i tykt og i tynt. "I gode og onde dager" er noe jeg ikke firer på, fyren bør være vitterlig klar over at jeg ikke leker butikk. Da får han handle et annet sted!

Det er sånn det ofte er, heldigvis - Man vil gjøre det bedre enn hva man har sett og erfart! :-))

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke skilmissebarn, og i familien er det kun en tante som er skilt.

Jeg har troen på ekteskap, dvs. jeg har tro på at det er en som er riktig for meg. Det er ikke dermed sagt at det ikke er mange jeg kunne fått følelser for, men de er ikke alltid riktig for meg av den grunn.

Jeg er sammen med den mannen jeg hører hjemme hos, og jeg tror på oss

[Vulpes]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var rundt 6 år. Er nå 21 (og singel).

Jeg er ikke direkte negativ til ekteskap. Skjønner at det er en stor ting for mange, og det er mulig at jeg vil ønske å gifte meg selv, når jeg møter den riktige fyren.

Men jeg har aldri noen sinne drømt om hvordan bryllupet mitt skal bli, eller tenkt så mye på hvor fint det blir å møte en mann jeg kan dele resten av livet med. Det hele er litt uinteressant - og det er nok mye mulig blant annet pga. skilsmissen.

Spesielt siden det var (og er) mye krangling og bråk mellom dem. Ikke noe koselig å oppleve det som barn, og det ødela nok litt "illusjonen" om romantikk og evig kjærlighet.

Endret 25. desember 2009 av Tonje!

[Supramundane]

Mine foreldre ble skilt da jeg var 9, og det har ikke tatt fra meg troen på ekteskapet. Jeg tror at så lenge det er godt, så er det godt, så får man jobbe videre med det.

Jeg har sett min mor blomstre i forhold med andre menn, til å være manipulert og kuet av sin nåværende ektemann. Min far var deprimert og slet veldig før han møtte min stemor, og de har nå vært lykkelige sammen i 10 år. Det gjør at jeg ikke tror at vi bare har en vi kan matche med, men at det har mye med timing og flaks å gjøre.

Men ekteskapet, det tror jeg på! Det finnes ingen garantier, men det er mulig.

[Gjest Gjest]

Mine foreldre skilte seg da jeg var 2 år. Og jeg bryr meg egentlig ikke om det. Vil holde min egen familie sammen. Og det gjør vi, etter 16 år faktisk. Selv om vi ikke er gift, så er vi sammen som lim.

[Snill]

Jeg skal gifte meg kun 1 gang, om jeg finner en fyr jeg føler har samme syn på det som meg. Jeg mener at når man er gift så er det for livet, og man skal stå sammen i tykt og i tynt. "I gode og onde dager" er noe jeg ikke firer på, fyren bør være vitterlig klar over at jeg ikke leker butikk. Da får han handle et annet sted!

Støttes!

Har ingen interesse av å ha ørten unger med like mange damer. Derfor heller enslig noen år ekstra fremfor å bidra i skillsmissestatistikken.

(men selvsagt vet man jo ikke når man går inn i et forhold hvordan det utarter seg, men jeg har i alle fall tenkt å gjøre mitt bidrag på min måte)

EDIT: Er ikke skillsmissebarn selv, ei heller noen i familien heller.

Endret 26. desember 2009 av Snill