Redd for å bli alene

[Gjest Gjest-Siri]

Så har det altså skjedd. Det som jeg er så utrolig redd for. Jeg har blitt singel.

Har en samboer (eller hadde) som er fra en annen kant av landet. Avstanden fra familie og venner ble for stor til at han klarer å se en fremtid med meg og mine unger (fra tidligere forhold).

Vi har vert samboere i 2,5 år. Vi er veldig glad i hverandre, men det er dette med at han ikke har noe nettverk her vi bor.

Det er ikke enkelt å gå fra noen som en virkelig elsker. I tillegg er jeg livredd for å bli alene, eller mest for det å skulle finne seg en ny. Alt va liksom så enkelt, han flyttet inn hos meg, hadde ingen barn fra før osv.

Å så er det noe med dette da, hvor attraktiv er virkelig en alenemor med 2 barn? Jeg er ikke så gammel, begynnelsen av 30 åra, med det eneste ønske om ha et stabilt liv med barn og mann.

Sukk, å så nå rett før jul

[Steinar40]

Du er ikke alene. Du har 2 barn.

Og sannsynligvis foreldre og søsken osv.

Alt er relativt.

[Gjest TS]

Du er ikke alene. Du har 2 barn.

Og sannsynligvis foreldre og søsken osv.

Alt er relativt.

Klart jeg har familie og søsken, men det er ikke det jeg kommer til å savne. Føler det mest som om jeg har "feilet" enda en gang siden jeg ikke klarte å få dette forholdet til å fungere. Så er det redselen for ikke å finne en jeg kan dele live mitt med.

[Gjest Purple Haze]

Been there, done that. Men vettu hva, det ordner seg. Selv om du ikke ser det nå, så gjør det det. Jeg har vært i samme situasjon, to ganger til og med. Men jammen fant jeg kjærligheten igjen, og da var jeg over 40. Det er håp for de fleste

[Gjest gjestdeluxe]

Så har det altså skjedd. Det som jeg er så utrolig redd for. Jeg har blitt singel.

Det er alltid veldig uvant og trist med samlivsbrudd. Da blir man revet opp fra det vante og endring vil komme.

Ikke glem at du har deg selv da!

[Steinar40]

Klart jeg har familie og søsken, men det er ikke det jeg kommer til å savne. Føler det mest som om jeg har "feilet" enda en gang siden jeg ikke klarte å få dette forholdet til å fungere. Så er det redselen for ikke å finne en jeg kan dele live mitt med.

Nei, du kommer ikke til å savne det du har.

Og det er ingen selvfølgelighet å ha foreldre og søsken - spesielt ikke litt senere i livet.

Og ikke alle har barn heller.

Da kan man begynne å prate om å være alene som singel.

Og så vidt jeg vet er det 2 parter i et parforhold. Dermed er ikke bare du som har "feilet" i hvert fall. Fungerer det ikke så fungerer det ikke - da må man gå videre i livet.

[vidvandre]

Så har det altså skjedd. Det som jeg er så utrolig redd for. Jeg har blitt singel.

Har en samboer (eller hadde) som er fra en annen kant av landet. Avstanden fra familie og venner ble for stor til at han klarer å se en fremtid med meg og mine unger (fra tidligere forhold).

Vi har vert samboere i 2,5 år. Vi er veldig glad i hverandre, men det er dette med at han ikke har noe nettverk her vi bor.

Det er ikke enkelt å gå fra noen som en virkelig elsker. I tillegg er jeg livredd for å bli alene, eller mest for det å skulle finne seg en ny. Alt va liksom så enkelt, han flyttet inn hos meg, hadde ingen barn fra før osv.

Å så er det noe med dette da, hvor attraktiv er virkelig en alenemor med 2 barn? Jeg er ikke så gammel, begynnelsen av 30 åra, med det eneste ønske om ha et stabilt liv med barn og mann.

Sukk, å så nå rett før jul

Du er attraktiv nok, don't worry. Finn på ting sammen med barna dine og se fremover, så kommer det nok en ny kjæreste din vei

[Gjest Gjest]

Nei, du kommer ikke til å savne det du har.

Og det er ingen selvfølgelighet å ha foreldre og søsken - spesielt ikke litt senere i livet.

Og ikke alle har barn heller.

Da kan man begynne å prate om å være alene som singel.

Og så vidt jeg vet er det 2 parter i et parforhold. Dermed er ikke bare du som har "feilet" i hvert fall. Fungerer det ikke så fungerer det ikke - da må man gå videre i livet.

Ærlig talt. Hva vet du om hvordan det er å være alene med barn? Jeg kan opplyse deg om at det er tungt, både fysisk og psykisk, selv om man selvfølgelig er glad i barna sine. Å hentyde at single uten barn har det mye verre - det blir for dumt.

TS: Det årner seg selv om det er dritkjipt og jævlig nå.

[Gjest Gjest]

Helt enig. Vær takknemmelig for det du har.

Nei, du kommer ikke til å savne det du har.

Og det er ingen selvfølgelighet å ha foreldre og søsken - spesielt ikke litt senere i livet.

Og ikke alle har barn heller.

Da kan man begynne å prate om å være alene som singel.

Og så vidt jeg vet er det 2 parter i et parforhold. Dermed er ikke bare du som har "feilet" i hvert fall. Fungerer det ikke så fungerer det ikke - da må man gå videre i livet.

[Gjest TS]

Helt enig. Vær takknemmelig for det du har.

Klart jeg er takknemmelig for det jeg har, men alle vil vel ha noen å dele disse opplevelsene med. Barna mine er det aller viktigste og beste i livet mitt. Ingen tvil, men jeg er en veldig "kosen" person, så jeg vet at det ikke kommer til å gå lenge før jeg savner den biten.

[Steinar40]

Klart jeg er takknemmelig for det jeg har, men alle vil vel ha noen å dele disse opplevelsene med. Barna mine er det aller viktigste og beste i livet mitt. Ingen tvil, men jeg er en veldig "kosen" person, så jeg vet at det ikke kommer til å gå lenge før jeg savner den biten.

Greit nok. Men du kan jo prøve å slappe av litt til det skjer i hvert fall. God Jul

[Gjest Hilde K S]

Det hjelper i alle fall ikke å grave seg ned i selvmedlidenhet. Hva pokker gjør deg inattraktiv? Et par barn?

Tror du at det finnes amnge andre som har barn, som har funnet seg ny partner?

Ikke vær så redd for å være alene litt. Ingen tar skade av det.

[Alladin]

Jeg ble skilt da jeg var 30. Ble da alene med 2 barn. Tenkte det samme som deg, men fant fort ut at det aldeles ikke var til noe hinder.

Gikk ca ett halvt år før jeg traff min nåværende samboer, som ikke har barn fra før. Dette fungerer bra

[Gjest brutal_mann]

Det fines verre ting enn å bli singel. Bare husk å ha barna i sentrum når du finner deg en ny mann.

[Gjest Gjest]

Ja selvfølgelig finnes det verre ting enn å bli singel! Men det hjelper ikke så mye å høre det når man er lei seg vel??? At man er lei seg fordi det er blitt slutt med kjæresten/samboeren betyr vel ikke at man ikke er takknemlig for og gla i barna sine og resten av familien??? Hallo, noen merklige svar i denne tråden! TS, føler med deg og håper du klarer å komme styrket gjennom dette, det blir bedre etterhvert selv om det er en fattig trøst nå. Naturlig at du er redd for å bli alene, det er følelser vi alle kjenner på en eller flere ganger, men det kommer til å ordne seg for deg, ikke mist håpet! Du skal selvfølgelig være glad for at du har barn venner og familie men tillat deg å sørge også, det er sunnt og det er en grunn for at du er lei deg. Lykke til og klem fra meg!