jeg er visst en dårlig mor jeg...

[Gjest Anonymous]

Jeg er altså mor til en jente på syv år. Hun er god venninne med en jente i klassen, og de besøker hverandre ofte i fritiden.

Problemet er moren til denne venninnen. Hun kommer stadig med små drypp om at jeg ikke tilbringer nok tid med datteren min! Ja, jeg er i jobb, og datteren min går på fritidsordningen her. Denne venninnens mor er hjemmeværende og venninnnen til min datter går ikke på fritidsordningen. Jeg er tydeligvis en grusom mor.... Jeg synes ikke det selv. Jeg tilbringer all den tid jeg kan med min datter, vi har et nært og fint forhold.

Jeg prøver nå bevisst å unngå denne moren. Synes det er fint at jenten min har venninner, og ser at de trives sammen. Jeg skulle bare ønske jeg kunne slippe disse stadige kommentarene til moren hver gang jeg treffer henne.

Grunnen til at jeg treffer henne er at det er et stykke mellom oss og dem, og derfor følger/henter hun datteren når hun er hos oss. Jeg er redd for at det går ut over datteren min dersom jeg sier fra om hva jeg mener om hennes oppførsel.

Hva gjør jeg?

[majan]

Hei hei nei du er ingen dårlig mor. Så lenge du og datteren er fornøyd med hvordan dere har det er vel det det viktigste?

Hvis jeg var deg ville jeg pratet litt med moren jeg, fortalt henne hvor fint dere har det tiltross for at barnet ditt går på SFO og du jobber. Det kan jo hende hun skjønner det?!?

[Gjest Anonymous]

Tror heller hun prøver å hevde seg selv,ikke noe å bry seg om.

Barnet trenger slettes ikke ha det bedre en ditt barn.

Så lenge barnet selv viser tegn til trivsel,er det ingen ting å blande seg i.

hev deg over det og lat som om du ikke hører når hun snakker om det.

[kimmi]

syntes du skal si noe sånt som "det fungerer utmerket for oss, og det er jo det viktigste" - eller noe i den duren.

[chimp]

Hmmm….Lurer nå på hvem som EGENTLIG er den ’dårligste’ moren av dere, jeg! Du som har et nært, fint forhold til datteren din og sørger for å hente og bringe henne til jevnaldrende venninner, eller hun, som m tankeløse kommentarer risikerer å spolere dette, fordi hun vet best! D er helt sikkert ikke bare deg hun hever pekefinger’n til, hvis d kan være noen trøst. Så synd for datteren hennes da….

[Væren]

Nå er det faktisk sånn i dagens samfunn at du er en ganske "gjennomsnittlig" mor i forhold til dette med å være ute i jobb og ha SFO til barnet ditt! Hjemmeværende mødre er nok ikke så vanlig som tidligere, så det er nok hun som i så henseende bekrefter unntaket mer enn regelen - og ikke du!

Har du hørt maken til tull? For meg virker det som et slags selvhevdelsesbehov; kanskje et ønske om å markere at hun har økonomisk anledning og frihet til å velge, eller kanskje en overbevisning om at hjemmeværende mødre er det eneste saliggjørende i et barns liv...

SFO er jo faktisk heller ikke en "straffeanstalt", men et fritidstilbud til skolebarn, med førskolelærer eller almennlærer som står ansvarlig for at tilbudet er godt, og som regel dyktige voksne assistenter og fagarbeidere.

Her hvor vi bor er det i alle fall veldig vanlig at barn går i SFO. Ingen grunn til å synes synd på datteren din for det, tvert i mot! Kanskje hun går på SFO sammen med mange klassevenner og andre barn, og sannsynligvis har hun det både gøy og bra der et par timers tid etter skoletid!

En ting vi også skal huske, er at hjemmeværende mødre ikke automatisk er noen garanti for et godt forhold og samspill mellom barn og foreldre! I enkelte tilfeller er det faktisk også slik at foreldre er nødt til å ta i mot barnehageplass eller SFO plass med tanke på barnets beste. Dette er i spesielle tilfeller, men jeg nevner dette for å sette ting litt på spissen og forklare at det ikke i seg selv gjør oss til bedre foreldre om vi er hjemmeværende. Jeg kjenner selv til et tilfelle hvor en familie var pålagt av barnevernet å ha barna sine i barnehage pga. mangelfull stimulering hjemmefra, men der mor selv tok i mot andres barn i eget hjem - som dagmamma.

Nå er ikke dette eksempelet ment som et innlegg i noen debatt for eller mot hjemmeværende mødre, for jeg har all mulig respekt for dem som velger dette alternativet. Selv trives jeg overhodet ikke som hjemmeværende, og har valgt å gå i jobb av hensyn til meg selv - og følgelig resten av familien; ingen trives med en sur mor...

Vel er den gamle frasen om at "det er bedre med kvalitet enn kvantitet" en sannhet med store modifikasjoner. Dette er et argument som i alle år har blitt brukt til å forsvare utearbeidende foreldre. Dette betyr at kvaliteten på den tiden vi har sammen med ungene våre er mye viktigere enn antall timer tilbrakt sammen; dersom denne tiden er preget av dårlig samspill og lite oppmerksomme foreldre.

Man skal likevel ha et visst minimum av tid sammen - altså kvantitet - for å få kvalitet på samværet. Jeg er likevel temmelig sikker på at du tilbringer minst like god kvalitetstid sammen med barnet ditt som denne andre moren; og det til tross for at du går i jobb, slik jeg og de fleste andre mødre faktisk gjør! Kanskje blir den tiden vi har sammen med barna våre etter arbeidstid ekstra dyrebar og viktig å utnytte maksimalt!

Og selv var jeg faktisk mye mer utålmodig og irritabel i forhold til ungene mine hvis jeg hadde dem "for mye i skjørtene" da de var mindre, enn nå som jeg får gå på jobb og får bruke meg selv og ha et voksent nettverk på dagtid, for deretter å kose meg med guttene mine resten av dagen.

Du skal stole på at du er den beste moren datteren din kunne ha fått, og være trygg på at hun har det godt, både hjemme og på SFO! Heldigvis er det helt andre kriterier som ligger til grunn for at barn trives og har det godt, enn hvilket valg vi foreldre tar i forhold til å være hjemme eller utearbeidende! Den dagen vi er "dårlige foreldre" fordi vi er i jobb - da er vi på villspor!

Klem fra yrkesaktiv trebarnsmamma og førskolelærer som har en del tanker og kunnskaper om hva som faktisk betyr noe for barn...

[chimp]

*klapper i hendene* for Væren!

[Montezuma]

Jeg vil definitivt ikke stemme i at du er en dårlig mor!

Selv har jeg et litt annet opplegg enn deg. Jeg jobber kvelder og helger for å ha dagene sammen med barna mine. Men når disse små frøknene blir 7-8 år, så begynner de å få en egen vilje, som ikke alltid går i retning av å holde mamma i hånden. Jeg kan være hjemme hele dagen så mye jeg orker, men det betyr ikke at jentene mine også er det. Med så store barn må vi gi barna frihet og mulighet til å utvikle seg. Det gjør jo du når du lar henne styre fritiden selv og lar henne besøke venner når hun ønsker det. Jeg tviler ikke et sekund på at du er der når din datter trenger deg! Du tviholder ikke på henne, men det tror jeg neppe hun ønsker eller trenger heller.

[Gjest Tiit]

Jeg er veldig enig med det som mange skriver i sine svar til deg her. Det jeg synes er rart, er at du lar hennes stikk og kommentarer gå sånn inn på deg, at du faktisk ønsker å unngå kontakt med denne moren. Kan det bunne i at du faktisk er litt enig med henne, uten at du klarer å se det i øynene?

I perioder hvor jeg jobber mye, kan jeg kjenne den tunge følelsen av å ikke strekke til. Jeg kjenner at jeg har for lite med mine barns hverdag å gjøre, og at viktige ting skjer i livet deres, og med dem uten at jeg er tilstede. Det er en vond følelse og vond situasjon. Det er jo dagene som kommer og går som er selve livet. Og den tiden at barna er små er så veldig kort. Den kommer aldri tilbake. Kanskje går det an å gjøre noen grep slik at du kan være mer hjemme dersom det er det du innerst inne ønsker.

Bare en tanke jeg fikk da jeg leste innlegget ditt.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for støtte og varmende ord, alle sammen!

Tiit - det stemmer at jeg lar ordene hennes gå inn på meg, nettopp fordi jeg har dårlig samvittighet over at jeg ikke føler at jeg deltar nok i hennes hverdag. Men jeg vet ikke om det hadde blitt så mye bedre om jeg var hjemmeværende akkurat...

Problemet er at jeg for en stund siden flyttet til et sted der de fleste faktisk er hjemmeværende husmødre (i hvert fall flere enn vanlig), og det gjør at jeg nok ikke alltid føler at jeg strekker til når jeg får høre om det som de driver med på dagtid. Men kanskje dette er bra, jeg blir jo enda mer bevisst på å bruke den tiden jeg har tilrådelig sammen med min datter.

Akkurat som andre her sa, trives jeg best når jeg er i jobb og får brukt meg selv litt. Og datteren min trives utmerket på fritidsordningen.

Igjen - takk for all støtten!

[*Lavendel*]

Jeg tror ikke heller du er en dårlig mor, tvert i mot. Du har jo reflektert over problemet, det betyr at du bryr deg. Så lenge ikke datteren din protesterer og viser tegn på mistrivsel tror jeg ikke du skal bekymre deg.

Må likevell si meg litt enig med Tiit, følelsen av å ikke strekke til ligger og murrer i bakhodet hele tiden. Ikke så greit å rekke alt man skal i løpet av dagen....

[Gjest Coolaid]

For å si det enkelt. De foreldrene som syns de gjør alt riktig er de dårlige foreldrene. De som grubler og mener at de ikke er god nok, det er de som er de flinke foreldrene. Syns ikke noe galt om det du gjør. Heller tvert i mot, jenten din er heldig som har en sånn flink mamma!

[Gjest Embla s]

Skjønner veldig godt at du forsøker unngå denne damen, jeg. Ikke fordi du nødvendigvis tror hun har rett, men hvorfor bruke tid på folk som er ute etter å såre deg/gi deg dårlig følelse/dårlig samvittighet?

(Kanskje hun forsøker hevde seg pga komplekser over at hun "bare" er hjemme)?

[Gjest Anonymous]

Verste jeg har hørt, har selv hatt mine 2 i barnehagen samtidig, de var de siste som ble hentet, mange år med dårlig samvittighet, en kveld vi spiste kvelds sa de, (de er nå 14 og 17 år), den beste tiden de hadde var da de gikk i barnehagen, da leste "tanten" eventyr for dem etter de andre var gått og de hadde gått glipp av mye uten barnehage og SFO. En hjemmeværende mor, bruker nok ikke alltid sin tid på barnet, så jeg tror en arbeidende mor, bruker den lille tiden som er igjen av døgnet. Så hev deg over dette du... du gjør rett!