Når det blir slutt

[Gjest XXena]

Jepp, da har det utenkelige skjedd. For knapt to måneder siden var det utenkelig for meg at det skulle skje. Tydeligvis har tankene kværnet hos ham den siste tida, fordi han har flere kamerater som har blitt single. Han vil ta ett år i utlandet. Reise, oppleve. De økonomiske forpliktelsene vi har påtatt oss med leilighetskjøp, billån etc., er kjedelige. Forholdet som har vart i over 3 år (og vi har fremdeles regelmessig og eksperimentell sex), holder ikke lenger. Jeg var hans første ordentlige kjæreste på alle måter.

Jeg skal innrømme at vi har hatt våre problemer. Det unike ved oss (eller forholdet vårt), er at vi kan snakke om alt. Jeg tar meg selv i å skrive kan fremdeles. Kunne er et bedre ord. Den siste halvannen måneden har han forsvunnet inn i seg selv. Blitt mutt, dratt avgårde med kamerater. (Disse single vennene sine).

Han kan si at han aldri vil finne en annen enn meg, for så å ignorere meg i tre dager. For fem dager siden fikk jeg nok. Jeg sa til ham at han fikk være moden nok til å si hva han ville, jeg fortjener bedre. Ikke noe svar. Jeg spurte også om vi fremdeles er venner. Fremdeles ingenting. Jeg er skuffa, men først og fremst forbanna. Det er deilig å være det nå, kjenner jeg.

Det som irriterer meg mest er å ikke vite. Jeg nekter å ikke vite lenger. Så, i stad sendte jeg en mail. Skrev at jeg tar tinga mine og stikker. All videre kontakt er opp til ham. Leiligheten må selges etc., så han kan jo ikke bare stikke av fra alt for alltid. Det er bare så skuffende. Dette var mannen jeg så for meg framtida mi sammen med. Barn, hvit kjole, alt. Jeg har aldri elsket noen i nærheten så høyt som jeg elsket (elsker) ham.

Jeg kan forstå at han kan gå lei, at han vil prøve noe nytt, men hvorfor ikke SI det? Jeg trenger noe konkret å forholde meg til. Det hadde gjort alt så mye lettere. Nå vet jeg ingenting.

De fleste jeg snakker med, har reagert så utrolig kaldt. "Det er mange fisk i havet, særlig for jenter som deg", har jeg fått høre av så mange venninner og kamerater som jeg trodde forstod mer. Jeg vil ikke ha hvilken som helst fisk. Jeg ville ha ham. Nå som det er slutt, kan jeg klare meg uten fisketurer en stund. Rebounds er ikke greia for meg. Jeg får nok bekreftelse på skole/byen etc. til å vite at jeg kan finne en ny kjæreste lett. DET er ikke problemet. Problemet er at jeg bare vil ha ham. Er det så unaturlig å føle det, etter tre år??? Jeg føler at de fleste er oppgitte over meg. Oppgitte over at jeg ikke tar hintene hans, og gir totalt blaffen. Jeg føler at jeg har gjort det nå. Jeg tar ham nok ikke tilbake uansett hva som skjer. Hvordan kan jeg stole på ham igjen, etter noe sånt?

Meningsløst innlegg, kanskje. Jeg vil vel bare få ut tanker, og få tanker. Akkurat nå er alt tomt. Jeg skjønner ingenting. Det som plager meg mest er at han ikke kan si hva han vil. Betød jeg så lite for ham? At han ikke en gang kan si "Jeg elsker deg ikke lenger?" Ikke noe svar, er som kjent også et svar.

[I Grosny]

Dette var veldig trist. Jeg håper bare det går bra med deg.

Det at han ikke svarer kan vel også bety at han ikke er i stand til å gi skikkelig svar nå. Han holder på med en avgjørelse som sannsynligvis er hans livs største tabbe. Dette er så alvorlig at han virkerlig har grunn til å være usikker. Såpass usikker at det er dumt å si for mye.

[Gjest Gjest]

Vær glad du kommer deg videre.

Slik oppførsel er vanskelig å tilgi. Den bør heller ikke tilgis.

[Gjest Gjest_Emmanuelle_*]

Vil bare gi deg en stoooor klem

Og det er bare å ringe om du trenger meg!

[MissStiles]

jeg forstår veldig godt at du gjorde dette. At du fikk nok. Det er vel det eneste du kan forlange å få et svar på alt. Men jeg håper det går bra med deg.

[vidvandre]

Ja, det er ikke lett det der

[Gjest MissBella]

Det var trist å høre! Håper det går bra med deg. Du har nok gjort det rette.

[Gjest Gjest]

Han vil vel ha noe mer spennende. Rutiner er kjedelige. Det er lett å ta alt for gitt da må man komme seg ut av det. Ikke noe gale i det.

[Gjest XXena]

Takk for alle klemmer og gode ord, det varmer!

Det går greit med meg, vil jeg si. Jeg er hjemme hos foreldrene mine nå (heldigvis). De støtter meg etthundre prosent, og pappa har sagt rett ut at han gjerne drar og henter tinga mine i romjula, om "dusten" (som han kaller fyren), ikke er oppegående nok til å gi et ordentlig svar. Trenger han tid til å tenke? Jeg kan gi ham uker, jeg. Bare han -forteller- hva som skjer. Det er vel det som er problemet her. Jeg føler han har tatt kontrollen, jeg sitter som passasjer og ser forholdet gå rett i veggen. Det gjør vondt som bare det, men jeg har innsett at jeg tviler på at jeg kan fortsette et forhold, samme hvilken unnskyldning han har den dagen han eventuelt vil tilbake. Han stakk av fra meg like etter at han fikk vite at en av venninnene mine var innlagt på akutten fordi hun hadde prøvd å ta selvmord. Han dro da jeg var laaangt nede en periode her i høst. Han har kommet og dratt som det har passa ham, og jeg har latt ham gjøre det.

Rutiner vil jeg ikke si at vi har. Vi er begge sosiale mennesker som elsker å bli kjent med nye folk. Jeg er ikke typen til å drikke meg drita på byen, men jeg går gjerne ut med venninner. Er dessuten kulturelt interessert, (spesielt film og litteratur), og driver på med en del innen det. Han elsker fotball og sport, og har fullt opp der. (Sports"idiot" som kan glane på alt fra skiskytinga til golf til fotball). Det merkeligste er at jeg synes han er søt, likevel. Jeg har også mine uvaner, men uvanene har aldri plaget oss. Kjemien som har oppstått, er unik. Jeg kan fortelle ham alt. Han vet alt om meg. (Klart, jeg har innsett at man ikke skal fortelle -alt- i et forhold, så det gjør jeg ikke). Det jeg vil fram til, er at vi kan snakke sammen om alt. (Eller, kunne). Det var ikke den ting i verden vi ikke kunne dele med hverandre.

Jeg tror kanskje han har kommet til et punkt der han er usikker. Han holder på med en topputdannelse som sikrer ham svært god lønn resten av livet. (Han er en av de beste på kullet, og har alltid vært seriøs i alt han foretar seg). Han har alltid virket sikker på at det er dette han vil, men de siste månedene har han vikla. Først snakket han mye om familieforsøkelse, bryllup osv. Da han forstod at det ikke er aktuelt for min del riktig ennå (iallfall ikke barn), ble han skuffa. Vi inngikk imidlertid kompromiss på at vi møtes på halvveien. Nå vil han plutselig reise jorda rundt, - jeg tror rett og slett han ikke vet hva han vil. Det er -DET- som gjør meg så frustrert. Hvis han gir avkall på dette, fordi han er usikker... Ikke nødvendigvis usikker på oss, men på seg, og på framtida. Jeg har prøvd å snakke med ham, spørre om det, men spørsmålene når ikke fram. Jeg blir så frustrert. Jeg har gitt ham to måneder, men jeg orker ikke vente for alltid.

Et forhold er tross alt basert på tillit. Hvis han ikke kan fortelle meg hva han vil, hva han forventer, eller hva han tenker, er det dødsdømt. Det er vel det jeg har begynt å innse nå. Jeg har på en måte sørget i noen uker. Tanken på endelig brudd er ikke ukjent for meg lenger. For to dager siden fjernet jeg "in a relationship" i status på Facebook. Nå står det ingenting lenger. Jeg klarer ikke å definere meg som singel, selv om jeg har sagt at alt er opp til ham... og at jeg ikke finner meg i dette lenger.

Alt hadde vært så mye enklere om han lot meg vite. Men han slipper meg ikke inn. Jeg har skrevet dette (så å si ordrett til ham) i både mailer og sms. Jeg føler at jeg maser. At jeg virker desperat. Men jeg er ikke der. Jeg vil ha en som elsker meg fullt og helt. Kan ikke han gjøre det, er han ikke den rette. Samme hvor vondt det er å innse det. Kan han ikke bare gi meg et svar, så jeg endelig kan gå videre. Han har sagt at han elsker meg over alt. Nå gjør han meg bare vondt.

[MissStiles]

Et forhold er tross alt basert på tillit. Hvis han ikke kan fortelle meg hva han vil, hva han forventer, eller hva han tenker, er det dødsdømt. Det er vel det jeg har begynt å innse nå. Jeg har på en måte sørget i noen uker. Tanken på endelig brudd er ikke ukjent for meg lenger. For to dager siden fjernet jeg "in a relationship" i status på Facebook. Nå står det ingenting lenger. Jeg klarer ikke å definere meg som singel, selv om jeg har sagt at alt er opp til ham... og at jeg ikke finner meg i dette lenger.

Alt hadde vært så mye enklere om han lot meg vite. Men han slipper meg ikke inn. Jeg har skrevet dette (så å si ordrett til ham) i både mailer og sms. Jeg føler at jeg maser. At jeg virker desperat. Men jeg er ikke der. Jeg vil ha en som elsker meg fullt og helt. Kan ikke han gjøre det, er han ikke den rette. Samme hvor vondt det er å innse det. Kan han ikke bare gi meg et svar, så jeg endelig kan gå videre. Han har sagt at han elsker meg over alt. Nå gjør han meg bare vondt.

Dette er veldig riktig!! Tillit er viktig. Men ikke minst å snakke med hverandre. Usikkerhet er ikke noe gøy. Verken for deg eller han. Men det er jo greit for deg å vite hvor du har han og vite hva han vil. Ellers kommer du deg liksom ikke videre heller.

Godt at du har en familie som stiller opp. Det hjelper å vite at man har noen som støtter en.

Håper du får vite noe snart. Sånn du slipper å gå rundt og ikke vite.

Endret 22. desember 2009 av MissStiles

[Gjest Iah]

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg kan takle hva som helst, så lenge jeg faktisk VET hva jeg har å forholde meg til. Uvisshet føles grusomt. Svarer han deg ikke i det hele tatt, når var sist dere hadde kontakt?

[Gjest MikeWaters]

Klarer han ikke å gi noe klart svar så er det ikke så mye annet du kan gjøre, virkeligheten treffer ham nok som en slegge etter litt tid og da er det mest sannsynlig for sent. History repeating!

Lykke til

[Gjest Gjest_camilla_*]

Vil du ha en mann som ikke er SIKKER på at han elsker deg, eller vil ha en framtid med deg?

[Gjest XXena]

Vil du ha en mann som ikke er SIKKER på at han elsker deg, eller vil ha en framtid med deg?

Det er det jeg sier at jeg ikke vil... Men jeg vil gjerne ha det, svart på hvitt, fra ham. Jeg klarer ikke å tro at han bryr seg så lite som det kan virke. Men, som jeg sier; det skal mye til for at han får komme tilbake nå.

Iah: Vi har ikke hatt kontakt på nesten en uke.

[Gjest Gjest_Emmanuelle_*]

Gjør som seg, ta stillheten som at han ikke vil. Da er du rustet til både det ene og det andre. Som du sa, stillhet er også et svar, og jeg lever på samme måte.

Av det jeg har hørt, lest og erfart selv, så er det veldig stor sjanse for at mannfolk som går utav et forhold fordi de ikke er sikre kommer krypende tilbake igjen på et eller annet tidspunkt. Gresset er ikke grønnere på andre siden, og det er vanskelig å finne et menneske som kjenner deg ut og inn og elsker deg likevel. Dessverre er mange mannfolk (og kvinnfolk) bygd slik at de må se hva som finnes der ute.

Og når de endelig finner ut at eksen var virkelig den eneste for dem, så har hun gått videre og funnet seg en som har innsett for lengst hvor fantastisk hun er.

[Gjest Iah]

Iah: Vi har ikke hatt kontakt på nesten en uke.

Bedriten oppførsel. Hadde det gått så lang tid hadde jeg nok prøvd som best jeg kunne å ta stillheten som et svar på at han var ferdig med meg, og gått videre. Det får være grenser for hva man skal finne seg i.

[Gjest XXena]

Bedriten oppførsel. Hadde det gått så lang tid hadde jeg nok prøvd som best jeg kunne å ta stillheten som et svar på at han var ferdig med meg, og gått videre. Det får være grenser for hva man skal finne seg i.

Jepp, det er jo det man må gjøre. Synd, men sant...

[Gjest brutal_mann]

Her er det ingenting å hente unntatt møbler.

[Gjest Diane]

Du vet hva jeg mener.

Stay strong

[Holar]

Huffda, dette var leit.

Du har sannsynligvis gjort det som er rett for deg.

Forstår jeg et hint av at du egentlig ikke ville gå, men at du nå var så frustrert over å aldri få noe ordentlig svar fra han?

Litt om oss mannfolk:

En ting som er med oss mannfolk, dere damer vet jo at vi generelt ikke er flinke til å snakke om følelser.

Vi mannfolk er (generelt) fiksere. Har du et problem, så skal vi fikse det, da føler vi oss verdifulle.

Enkelte ganger kan dere føle at vi er følelsesløse og ikke gir noen svar.

I slike tilfeller har vi fått et problem. Et problem som for oss, der og da, virker uløslig.

Vi klarer ikke snakke om det, vi klarer ikke fikse det.

På en måte trekker vi oss inn i en hule da.

Det lar seg ikke gjøre å snakke med oss, for vi klarer ikke å løse problemet.

Kansje er problemet at vi skulle ha snakket, kansje er det at han sliter i forhold til at kompisene er blitt single, og han på en måte lengter tilbake til den problemfrie unkarstilværelsen.

Samtidig vil han kunne føle at dette er galt. Veldig galt, overfor deg, at han samtidig ønsker både deg og unkarstilværelsens morsomme side.

Det kan være for mye, for vanskelig å takle enkelt for oss menn.

Dette betyr ikke at det er slik for din mann, ei heller at dere vil kunne bli sammen igjen - om det er slik du skulle innerst inne ønske.

Men det kan være en pekepinn på at vi mannfolk er litt mer sammensatte enn det virker som at KG`s kvinner virker å tru.