Hvordan klare å tilgi?

[Gjest Tillit]

Jeg sliter med å klare å tilgi folk som gjør noe jeg ikke synes er riktig.

For eksempel så liker jeg ikke baksnakking, og jeg har hatt noen venner opp gjennom årene som ofte snakker stygt om andre. Jeg sier rolig at jeg ikke orker å snakke stygt om folk bak ryggen på dem, og spør om vi kan snakke om noe annet. Da har jeg ofte opplevd at folk blir sure på meg og mener jeg føler meg bedre enn dem.

Det er ikke tilfellet, de må gjerne baksnakke andre, men da må de velge andre tilhørere enn meg, for jeg forholder meg dårlig til slikt. Det er altså ikke selve baksnakkingen i seg selv jeg sliter med å tilgi, men det at de blir sure på meg etterpå.

En annen ting er når folk har sviktet min tillit og fortalt videre ting jeg har sagt til dem i fortrolighet. Alle kan gjøre feil, jeg gjør mange. Men om jeg sier til vedkommende at jeg ble såret fordi h*n fortalte det videre, så får jeg ofte bare kjeft tilbake at jeg ikke må tro at jeg er noe bedre selv, og kanskje et surt unnskyld på slutten. Det er den tilbakereaksjonen jeg sliter med å tilgi.

Slike erfaringer har jeg på mange områder og med mange mennesker i livet mitt. Det er ikke fjortiser jeg snakker om, jeg har selv passert 30 med god margin, og menneskene jeg snakker om er både yngre og eldre enn meg selv. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til disse menneskene i etterkant, for jeg klarer ikke å tilgi dem og stole på dem, og så fjerner jeg meg fra dem. Det medfører at jeg etter mange år har endt opp med ekstremt få jeg liker å være sammen med.

Jeg begynner å tro at det er noe unormalt med mine reaksjoner og holdninger siden mine oppfatninger av anstendighet avviker så mye fra så mange andres. Jeg trenger sikkert terapi.

Det er vanskelig for meg å innstille meg på å endre meg til noe jeg ikke har lyst til å være, samtidig som jeg ser at jeg må det for å ikke bli totalt sosialt isolert.

Er det noen her som har de samme erfaringer som meg, og som har klart å justere seg på et vis? Konstruktive innspill mottas med takk, for selv er jeg motløs og opprådd akkurat nå.

[Gjest Gjest]

Dette var som om lese om meg selv! Alt du sa, stemmer eksakt med hvordan jeg oppfatter meg og mine vennskap.

Uten å kuppe tråden, men f.eks sier ifra hvis jeg syns ting er urettferdig, eller hvis jeg syns noe ikke er gjennomtenkt. Dette kan jeg si foran hele den jentegjengen, hvilket har ført til at de kikker rart på hverandre/meg og jeg oppfattes som "kjedelig" men ærlig.

Dette med å gjøre ting som sårer tar jeg hardt på. Jeg kan bli godt bunden til venner men gjør de noe som går imot vennskapet, så kan jeg være rask til å distansere meg og ikke tilgi at de kunne gjøre sånn og sånn. Dette har ført til at jeg for 3 år siden mistet 2 venninner, pga at jeg sa ifra at hva de gjorde mot vennskapet ikke var akseptabelt.

Jeg har også tenkt om det er noe unormalt med MEG, nå om dagen blir jeg ikke bundet til noen. Jo, såklart samboeren min, men ikke av nye venner her jeg bor. Jeg tenker, skulle jeg ha sagt at alt er ok ? Skal jeg ta kontakt ? Skal jeg la være ?

En kamerat av meg spurte hvordan jeg klarer å kutte ut venner etter at de har gjort 1 feil. Jeg vet ikke. Jeg tenker vel at hvis de er ekte venner så hadde de ikke gjort det i første omgang? MEn verden er nok ikke så svart/hvitt .

Uansett, jeg har planer om å ta kontakt med disse to venninnene, fordi jeg har skjønt at jeg vil ikke gå igjennom livet og eventuelt angre på at vi ikke var venner. Det er ikke mange jenter jeg treffer som jeg kan si hva jeg vil til, og matcher med. Hvis du har en følelse av å savne vennene dine, så hadde jeg tatt kontakt hvis det føles riktig. Får du derimot en følelse som sier nei, så hadde jeg latt det være.

Jeg håper på flere svar i denne tråden, TS Jeg har aldri tenkt på å skrive om dette selv.

[Gjest Gjest]

Det er greit å ha høy moral selv. Men man må regne med å være en del alene når man ikke greier å godta at folk flest gjerne "slingrer" litt.

Det er slitsomt å forholde seg til mennesker med selvdisiplin av den typen der. Og man får fort et stempel som at "man føler seg så mye bedre enn andre". Småsladder, misunnelse og hvite løgner er normalt for de aller fleste, og handler i stor grad om andre ting enn småsladderet, misunnelsen og løgnene. Det er en menneskelig måte å skape bånd på. Enten man liker det eller ikke.

Jeg er ikke sikker på om avvisning er så forbanna mye bedre enn det å sladre heller.. Man kan bestemme seg for å ikke delta i det ved å tie, eller bare nikke, snakke overfladisk "sier du det.." Og siden glemme at det ble sagt, ikke bringe det videre og ikke starte slik selv. Men å trykke i hodet på folk at de ikke er gode nok ved å dumpe dem eller gå og pleie sine egne såre følelser for at andre ikke har like mye selvdisiplin. Det er ikke særlig mye bedre enn å slarve synes jeg.

Jeg jobber hele tiden med meg selv fordi jeg er så tynnhudet. Jeg har ofte opplevd avvisning fordi jeg reagerer så sterkt på urettferdighet, slarv, tillitsbrudd osv. Og det har tatt meg lang tid å innse at det handler om MEG, ikke at andre er så mye dårligere, eller at de vil meg vondt. Man må bare lære å ikke ta ting så alvorlig og ta det så inn over seg.

[Gjest TS]

Takk for gode svar.

Dette var som om lese om meg selv! Alt du sa, stemmer eksakt med hvordan jeg oppfatter meg og mine vennskap.

Uten å kuppe tråden, men f.eks sier ifra hvis jeg syns ting er urettferdig, eller hvis jeg syns noe ikke er gjennomtenkt. Dette kan jeg si foran hele den jentegjengen, hvilket har ført til at de kikker rart på hverandre/meg og jeg oppfattes som "kjedelig" men ærlig.

Dette med å gjøre ting som sårer tar jeg hardt på. Jeg kan bli godt bunden til venner men gjør de noe som går imot vennskapet, så kan jeg være rask til å distansere meg og ikke tilgi at de kunne gjøre sånn og sånn. Dette har ført til at jeg for 3 år siden mistet 2 venninner, pga at jeg sa ifra at hva de gjorde mot vennskapet ikke var akseptabelt.

Jeg har også tenkt om det er noe unormalt med MEG, nå om dagen blir jeg ikke bundet til noen. Jo, såklart samboeren min, men ikke av nye venner her jeg bor. Jeg tenker, skulle jeg ha sagt at alt er ok ? Skal jeg ta kontakt ? Skal jeg la være ?

En kamerat av meg spurte hvordan jeg klarer å kutte ut venner etter at de har gjort 1 feil. Jeg vet ikke. Jeg tenker vel at hvis de er ekte venner så hadde de ikke gjort det i første omgang? MEn verden er nok ikke så svart/hvitt .

Uansett, jeg har planer om å ta kontakt med disse to venninnene, fordi jeg har skjønt at jeg vil ikke gå igjennom livet og eventuelt angre på at vi ikke var venner. Det er ikke mange jenter jeg treffer som jeg kan si hva jeg vil til, og matcher med. Hvis du har en følelse av å savne vennene dine, så hadde jeg tatt kontakt hvis det føles riktig. Får du derimot en følelse som sier nei, så hadde jeg latt det være.

Jeg håper på flere svar i denne tråden, TS Jeg har aldri tenkt på å skrive om dette selv.

Jeg har aldri kuttet kontakt med noen fordi de har gjort én feil. Vi gjør alle feil, og vi trenger alle å være overbærende med hverandre. Men det er når det kommer til et visst punkt at jeg ikke klarer mer. Når vedkommende for n-te gang tråkker over de grensene jeg har for hva jeg synes er tolerabelt for oppførsel mennesker i mellom, og som jeg gjentatte ganger rolig har gitt uttrykk for, så føler jeg det som mangel på respekt for meg og mine meninger. Det er greit så lenge det går på den andres premisser, men det er vanskelig å få den andre til å ta hensyn til mine premisser. Da blir det et misforhold slik jeg ser det, og da sliter jeg å forholde meg til mennesker.

Det var forresten utrolig merkelig og godt samtidig at noen ga uttrykk for at de kjente seg igjen i det jeg skrev.

Det er greit å ha høy moral selv. Men man må regne med å være en del alene når man ikke greier å godta at folk flest gjerne "slingrer" litt.

Det er slitsomt å forholde seg til mennesker med selvdisiplin av den typen der. Og man får fort et stempel som at "man føler seg så mye bedre enn andre". Småsladder, misunnelse og hvite løgner er normalt for de aller fleste, og handler i stor grad om andre ting enn småsladderet, misunnelsen og løgnene. Det er en menneskelig måte å skape bånd på. Enten man liker det eller ikke.

Jeg er ikke sikker på om avvisning er så forbanna mye bedre enn det å sladre heller.. Man kan bestemme seg for å ikke delta i det ved å tie, eller bare nikke, snakke overfladisk "sier du det.." Og siden glemme at det ble sagt, ikke bringe det videre og ikke starte slik selv. Men å trykke i hodet på folk at de ikke er gode nok ved å dumpe dem eller gå og pleie sine egne såre følelser for at andre ikke har like mye selvdisiplin. Det er ikke særlig mye bedre enn å slarve synes jeg.

Jeg jobber hele tiden med meg selv fordi jeg er så tynnhudet. Jeg har ofte opplevd avvisning fordi jeg reagerer så sterkt på urettferdighet, slarv, tillitsbrudd osv. Og det har tatt meg lang tid å innse at det handler om MEG, ikke at andre er så mye dårligere, eller at de vil meg vondt. Man må bare lære å ikke ta ting så alvorlig og ta det så inn over seg.

Jeg har kanskje for høy moral på mange områder siden ting som baksnakking, forskjellsbehandling, manglende ærlighet og integritet, bevisst utestenging, dobbeltmoral osv plager meg? Jeg tror likevel at det ikke er disse tingene som plager meg mest, men at de fleste mennesker jeg har møtt veldig sjelden kan innrømme at de gjør slikt. Jeg tror ikke jeg gjør alt riktig bestandig, for det vet jeg at jeg absolutt ikke gjør, men jeg later ikke som om jeg er perfekt heller. Jeg forventer heller ikke at alle skal ha de samme meningene som meg.

Vanlig sosial chitchat, tulling og fleiping er jeg forholdsvis god på tror jeg. Jeg liker å prate med folk. Jeg har ingen problemer med å nikke og si ja og ha til folk jeg kun kjenner overfladisk, men jeg klarer ikke gjøre det hele tiden, så derfor trekker jeg meg litt tilbake om det blir for mye av det.

Det er heller ikke slik at jeg avviser folk fordi de gjør én ting jeg ikke liker. Jeg prøver bare å fortelle rolig og saklig at jeg ikke takler slike ting så godt. Når folk blir sure på meg så føler jeg at de ikke respekterer mine grenser, og det er de som avviser meg egentlig.

Det som er vanskelig varierer også etter hvor nært og tett forholdet til disse menneskene er. Noen ting kan godtas fra tilfeldige, mens den samme tingen ikke er så lett å svelge når det kommer fra en kjæreste.

Jeg skjønner jo at det er noe galt med meg som lar meg påvirke av hva andre gjør i så stor grad. Men er vi ikke alle slik på en viss måte? Hvis ingen lot seg påvirke av andre hadde det vel heller ikke vært noen grunn til å reagere om f.eks. kjæresten var utro heller?

Hvor mye tåler vi av oppførsel fra andre, og hvor går grensene for hva som er akseptabelt? Jeg ønsker ikke å være en som blir oppfattet som den med en iherdig viftende moralsk pekefinger. Men det er vondt når jeg føler meg så i utakt med andre.

Jeg trenger seriøst en god psykolog, tror jeg.

Hadde blitt glad om du ville fortelle litt om hvordan du jobber med deg selv.

[Gjest megda]

Hadde blitt glad om du ville fortelle litt om hvordan du jobber med deg selv

Jeg starter med å gjenkjenne at jeg har feil fokus...så flytter jeg fokus, og ting går seg til.

Ingen er nemlig perfekt...(selv ikke megda) :gjeiper:

Hvordan flytte fokus?

Ja det kan være hardt det...knip gjerne sammen øynene og prøv kjempehardt!! Tenk så på noe positivt med denne personen som gjør noe du ikke liker....etterhvert, hvis du har litt suksess, vil hele situasjonen forandre seg.

Sprø jeg? Neida...bare prøv selv!

Man kan nemlig ikke forandre andre uten å begynne med seg selv.

[Gjest TS]

Man kan nemlig ikke forandre andre uten å begynne med seg selv.

Du har helt rett, og det var derfor jeg skrev det første innlegget, for jeg skjønner at det er jeg som må forandre meg.

Du er ikke sprø. Det er fin teknikk du beskriver som jeg også prøver å gjøre. Men jeg kommer til et punkt hvor jeg ikke klarer mer når det andre mennesket svikter, sårer, bedrar eller lurer gang på gang. Men det gjør jo så mange mennesker, og selv om jeg prøver å se for meg alle mulige gode egenskaper ved en person, så stopper det opp inni meg til slutt.

Beklager motløsheten, denne forandringen av meg selv er så uhyre vanskelig. Takk for at du svarte.

[Gjest Gjest]

(Samme gjest)

Jeg HAR tilbragt noe tid i terapi hos en dyktig psykolog. Og har fokus på å ikke ta inn over meg ting. Å tenke helt bevisst at "INGEN gjør dette med vilje, i hensikt å skade, såre eller ødelegge!"

Og det betyr ingenting for meg og mitt videre liv.

Dessuten har jeg konsekvent tenkt på hva jeg VIL når jeg reagerer. Altså, vil jeg "frelse" den som "gjør feil", vil jeg endre verden, vil jeg hjelpe noen, HVA vil jeg når jeg reagerer. Og hvorfor..?

Det pleier å hjelpe. Og så tenker jeg litt sånn, "om hundre år er alt glemt!" Og "børster" mentalt av meg støv.

Det hjelper altså!

[Gjest brutal_mann]

Å tilgi er som regel ett svakhetstegn. Om urett foregår så skal det påpekes og bekjempes med alle midler.