På vei ut av samboerforholdet (tror jeg)

[Gjest Gjest_Trist_*]

Jeg har vel egentlig bestemt meg for å avslutte det forholdet jeg er i nå, og er ute etter deres synspunkter og erfaringer.

Samboeren min og jeg har vært sammen i 4 år, og vi har ett barn på 1 år sammen. Jeg har aldri sett på ham som den store kjærligheten, men han er en utrolig snill mann, og en fantastisk pappa. Et skikkelig mannsemne, og jeg burde ha vært overlykkelig fordi jeg fant ham og fordi han ville ha meg. Men det er jeg ikke, og hele veien har jeg vel følt at noe har manglet. Den store kjærligheten var det aldri snakk om. Men jeg trodde på at man kan jobbe seg gjennom problemer, og at vi skulle holde sammen uansett, for gresset er ikke grønnere på den andre siden.

Men så slo lynet ned. For bare noen uker siden røpte jeg min forelskelse til ham jeg nå ser på som den store kjærligheten. Det ble sagt i en tullete tone, men siden den gang har alle sluser åpnet seg, og det føles som om jeg virvler rundt i en maltstrøm uten å få fotfeste.

Jeg har vært betatt av denne andre siden i vår, men hadde ingen forhåpninger om at han var interessert. Dessuten fordømmer jeg utroskap, og mener man heller skal avslutte det forholdet man er i først. Men så kom det fram at han alltid har likt meg også, og nå føles det som om vi ikke kan leve uten hverandre. Jeg får hverken spist eller sovet, jeg tenker på ham konstant, og vet jeg kommer til å angre om vi ikke prøver.

Men det må vi jo. Vi har familie på hver kant, og det er altfor mange andre å ta hensyn til til at vi tør satse alt på hverandre. Ennå.

Jeg føler også på det at denne prosessen startet lenge før jeg ble forelsket i en annen, og jeg gleder meg aller mest til å få være min egen herre. Sånn som det har vært til nå, kjennes det ut som om samboeren min og jeg har levd parallelle, individuelle liv i felles hus.

Tanken på bryte opp der jeg er nå, skremmer meg noe sinnssykt, for jeg orker ikke tanken på å såre samboeren min. Han fortjener så mye bedre. Men er det noe bedre å leve på en løgn resten av livet? Vi har slitt lenge, og skal faktisk snart prate med noen fra familievernkontoret, så jeg føler alt ligger på vent til da.

Alt det praktiske ved et brudd gjør meg matt. Hva gjør man med deling av bo, bil, og ikke minst samvær med barnet? Hvordan skal jeg takle alt snakket, alle de vonde ordene som jeg vet vil komme?

[Kjetil S.]

Dersom et forhold overlever perioder hvor den ene er forelsket i en annen så går det sterkere videre.

Og ofte så ser man ikke hvor glad man er/har vært i det man har før det er for sent.

Dersom et forhold er voldelig eller psykisk belastende for barn så må noe gjøres umiddelbart, men er man foreldre som bare møter på livets realiteter så bør barn og familie også da få gå først.

Jeg vil råde deg til å bruke laaaang tid på å finne ut av hva du faktisk vil, helst ennå lenger tid enn hva din forelskelse vil vare, så kanskje du bare kan se tilbake på dette som en tåpelig periode en gang i fremtiden..??

Jeg har selv stått av slike perioder i forhold uten barn inkludert, og det er mulig selv om det føles vanskelig. Den gangen koste jeg meg selv litt med mine egne følelser, og holdt dem også for meg selv, og lot de bare forsvinne sakte men sikkert over tid. Og jeg skal vedde på at du er mye mer glad i mannen din, og i familien din enn hva du selv aner! :-)

[Gjest farge]

her må du nok skille kortene.

selv ville jeg nok gitt beskkjed til denne andre - siden katta er ute av sekken - om at alt er uvisst, og at dere ikke kan satse på noe før dere begge har gått endel runder med dere selv ifht det forholdet dere er i.

ingen kan love den andre noe heller, hver av dere må eventuelt gå ut av et forhold med den viten om at den andre kanskje blir.

jeg hadde nok aldri klart å føle avgjørelsen var helt riktig ifht dette nye forholdet dersom jeg visste jeg gikk direkte fra et forhold til et annet.

det setter liksom en kjip tone for det eventuelt nye...

hvis det virkelig er dere to,(hvis noe slikt finnes da) - så holder dere ut å ordne opp i egne sysaker først.

jeg ville nok forsøkt å ta en avgjørelse på dette uavhengig av denne nye personen(selv om det egentlig er umulig) - og iallefall innstilt meg på at jeg skulle være singel, og kanskje ulykkelig.

dersom jeg fortsatt ville bryte ut gitt at denne andre skulle fortsette i sitt forhold, så hadde jeg vært bedre rustet til å stå på egne ben.

det er (dessverre) helt normalt å bli betatt og tilogmed forelsket i andre. det er nok ganske mange der ute som har svelget noen tårer og hatt det ganske vondt - til noen for det bedre, og andre ikke.

[Gjest Gjest]

Hvordan vet du om han andre faktisk er interessert i å dumpe sin familie? Lett å si sånt i farta når man føler at man kan flørte på trygg grunn. Men du har ingen garanti for at han MENER det og er klar for å lage et helvete med kona, barna og hele slekta.

[Gjest Gjest]

Uff, har vært der, og vet akkurat hva mareritt du sitter i nå.

Det hjelper ikke å bruke lang tid, for du bruker ikke tiden til å prøve, så lenge du er forelsket i han andre. Da må du isåfall kutte kontakten HELT med han, og ikke ha noen tanker om at det skal bli dere senere. Det eneste du oppnår er at andre kanskje tror du prøvde, og du opparbeider deg kanskje litt bedre samvittighet, men innerst inne VET du. Du kan like gjerne gå med en gang.

Jeg gikk. Og selv om jeg har det VELDIG godt i mitt nåværende forhold, så tror jeg kanskje ikke at jeg hadde gjort det igjen. Til det har det vært for mye vondt, og for mye dårlig samvittighet både for barna og h*n som satt igjen alene. Jeg aner ikke hvordan det forholdet ville ha vært nå, sannsynligvis ville jeg ha manglet noe fortsatt, for da hadde jeg ikke visst det jeg har vært gjennom nå.

Altså prisen jeg måtte betale.

Min konklusjon er at det blir ikke bra på en stund, uansett hva du velger. Så jeg kan ikke hjelpe deg med å ta valget, men jeg kan love deg at det blir mye vondt, og det må du takle. Bl.a. når det gjelder deling av unger, og når det kommer en ny dame i hans liv, som ofte fører med seg konflikter. (Ja, nå får jeg nok så hatten passer, men sånn er det velig ofte. Les bare stemortrådene.)

Men selvsagt så har det nye forholdet gitt mye godt også, men om det er verdt prisen får jeg aldri vite. Man får som regel bare oppleve en av delene som valget står om.

Ønsker deg ihvertfall lykke til, uansett hva du velger.

[Gjest Gjest]

En forelskelse går alltid over.

Det er irrasjonelle følelser som bunner i parringsinnstinktet vårt.

Hvis mannen din er så god som du forteller, og dere enda har et barn sammen burde du virkelig se deg selv i speilet og spørre hva det er du holder på med.

Det er helt vanlig å bli betatt/forelsket, også når man allerede er i et forhold.

Så lenge man har det bra sammen, burde man holde sammen.

Det som er så synd et at når man er forelsket tenker man ikke fornuftig, man kan ikke se fakta.

Når disse stormene følelsene har lagt seg og du og denne mannen kommer inn det daglige livet, hvordan vil det fungere?

Har han alle de kvalitetende din nåværende mann har?

Vil han kunne måle seg?

Og tenk på barnet ditt, hvordan vil h*n takle det?

Som du sier selv, gresset er ikke grønnere på den andre siden.

[Gjest Gjest L]

Eg syntes du gjør rett i å bryte dersom du ikkje har følelser for han.

Han fortjener en som har "de rette følelsene" for han og du fortjener et forhold hvor begge har gjenside følelser.

[Gjest Gjest_Tulla_*]

Huff!! Er/blir så lei meg. Hvorfor kan ikke par snakke med hverandre?

Bestandig noen som blir såret.

Skaffer meg nikk på nyåret.

God jul!!

[Kjetil S.]

Eg syntes du gjør rett i å bryte dersom du ikkje har følelser for han.

Han fortjener en som har "de rette følelsene" for han og du fortjener et forhold hvor begge har gjenside følelser.

Jeg er virkelig kjempeglad for at jeg ikke er dame og sammen med deg, for å si det sånn.....!!!!!!

[Heritære]

Jeg er virkelig kjempeglad for at jeg ikke er dame og sammen med deg, for å si det sånn.....!!!!!!

Hvorfor det Kjetil? Ville du virkelig ha levd med ei jente i mange år som var forelsket i en annen og ikke deg? Det er jo ett forhold basert på løgn.

[Kjetil S.]

Hvorfor det Kjetil? Ville du virkelig ha levd med ei jente i mange år som var forelsket i en annen og ikke deg? Det er jo ett forhold basert på løgn.

jeg ville ha foretrukket å bo sammen med ei dame med skikkelig bein i nesa i et slikt tilfelle, og begrunnelsen for det er at jeg selv har hatt det, mens en langt tidligere samboer dessverre ikke hadde det i nettopp den samme situasjonen, nok et eksempel på at livserfaring og styrke er en veldig god bagasje å ta med seg i ryggsekken videre her i livet. :-)

[Heritære]

jeg ville ha foretrukket å bo sammen med ei dame med skikkelig bein i nesa i et slikt tilfelle, og begrunnelsen for det er at jeg selv har hatt det, mens en langt tidligere samboer dessverre ikke hadde det i nettopp den samme situasjonen, nok et eksempel på at livserfaring og styrke er en veldig god bagasje å ta med seg i ryggsekken videre her i livet. :-)

Jeg ser poenget ditt, men er allikevel uenig. Hvis min samboer ikke ser på meg som nr 1 i hans liv så ønsker ikke jeg å dele det livet med han da jeg mener jeg selv fortjener noe bedre. Tro meg, jeg har selv vært der (12 år siden nå) og jeg valgte min daværende mann som jeg ble skilt fra etter 18 år av helt andre årsaker. Men, lykkelig var jeg vel aldri selv om jeg hadde det greit nok i det ekteskapet.

Jeg visste definitivt ikke hva kjærlighet var før jeg traff min nåværende samboer og jeg er fortsatt etter snart 3 år like forelsket og lykkelig .

TS, jeg synes du skal gi beskjed til han du er forelsket i at du trenger tid alene for å få ryddet opp i ditt nåværende forhold. For at du selv skal kunne se deg selv i speilet og godta dine egne handlinger så bør du gjøre dette så rent som mulig. Bryt inntil videre med din venn, gå i familieterapi og se om det er mulig å redde det forholdet du er i, reis på ferie hvis dere har muligheten. Gå inn i deg selv grundig og skriv gjerne ned positive og negative ting hva gjelder din mann. Hvis du allikevel ønsker å bryte opp så gå ikke inn i noe nytt forhold før du har fått etablert deg 100% på egen hånd. Få alt det praktiske og følelsesmessige på plass. På den måten så har du alltid en retrett mulighet hvor du vet du kan angre deg hvis mulig fordi der var aldri en annen person involvert under prosessen. Mange har ikke innsett hva de har følt for sin ektefelle før skilsmissen var ett faktum.

[Kjetil S.]

Som svar på siste innlegg; Vel, jeg kan umulig ha rett i ett og alt.

:-)

[Heritære]

Som svar på siste innlegg; Vel, jeg kan umulig ha rett i ett og alt.

:-)

[I Grosny]

Jeg har selv vært grovt forelsket i dame som jeg valgte å holde meg unna. Det satt i lenge, men det første året var verst. Etter 2 år ga det seg. Jeg valgte å holde meg unna henne fordi hun var gift med en mann som elsket henne.

Jeg tror du kan klare å holde deg unna.

Jeg har vært gift. Min x-kone skaffet seg etterhvert en grei erstatningsmann, men hun savner veldig hjemmet , familien og slekta mi. Bruddet var en enorm krise for henne, og det førte også til flytting(riktignok bare 2km), som er en kjempekrise på toppen av krisa.

Jeg tror at å ødelegge familien din vil bli et stort tap, og en stor sorg, som ikke kan kompenseres med å ruse seg på forelskelse.

[Gjest Gjest_Trist_*]

TS her. Takk for svar.

Hadde jeg hatt den grunnleggende troen på at forholdet vårt var det riktige, at samboeren min er den rette, så hadde jeg greid å latt forelskelsen være nettopp en forelskelse. Og kanskje hadde forelskelsen gått over hvis jeg ikke hadde møtt ham hver dag (vi jobber sammen) eller hvis jeg var overbevist om at han ikke var den rette.

Det er ikke snakk om å bryte opp familien min fordi jeg er ruset på forelskelsen, men mer at jeg er usikker på om min samboer er den rette for meg, og om jeg vil være sammen med ham resten av livet. Og ja, jeg er fullt klar over at jeg, hvis jeg går, må gjøre det for min egen del, at jeg ikke kan regne med han andre.

Det med stemor satte en støkk i meg da. Akkurat det svir, at noen andre skal ta seg av barnet mitt de dagene/ukene jeg ikke har samvær

Snakket med en psykolog i går, og han rådet meg til å sette forelskelsen på vent i noen måneder. Og at samboeren min og jeg følger parterapien i noen måneder, så vet jeg i hvert fall at vi har prøvd alt før jeg eventuelt velger å avslutte forholdet. Det høres klokt ut. Og nå er det jul og jeg skal fokusere på familien min og å få en fin tid med dem. Så får jeg ta problemene når de dukker opp på nyåret.

Jeg snakket med samboeren min i går, for han ville vite hvordan det gikk hos psykologen. Og jeg fortalte at jeg ikke har det bra i forholdet, at jeg skulle ønske jeg var lykkelig, at jeg ikke vet hvorfor jeg ikke er fornøyd med hvordan ting er. Jeg sa ikke noe om forelskelsen, eller at jeg har kjent på denne følelsen siden dag 1, at det burde vært noe mer... Samboeren min ble naturlig nok lei seg, men vi har vært gjennom dette før, jeg har tatt opp dette flere ganger, og han er redd for å miste meg, men så går det en tid igjen og han tror at alt er ok. Mens jeg fortsatt sitter med tomrommet inni meg og lurer på om det er meg det er noe galt med. Men det frister mer og mer å etablere noe nytt for meg selv og datteren min. Å stå på egne ben.

[Gjest Gjest]

Men er det fortsatt ok når du ser for deg samboeren din med ny dame, kanskje ganske raskt etter bruddet. Og at hun skal tilbringe tiden med ditt barn? Ville du tenkt på å forlate ham om du IKKE var forelsket i han andre?

Jeg tviler.

[Gjest Gjest_Frida_*]

Jeg har vel egentlig bestemt meg for å avslutte det forholdet jeg er i nå, og er ute etter deres synspunkter og erfaringer.

Samboeren min og jeg har vært sammen i 4 år, og vi har ett barn på 1 år sammen. Jeg har aldri sett på ham som den store kjærligheten, men han er en utrolig snill mann, og en fantastisk pappa. Et skikkelig mannsemne, og jeg burde ha vært overlykkelig fordi jeg fant ham og fordi han ville ha meg. Men det er jeg ikke, og hele veien har jeg vel følt at noe har manglet. Den store kjærligheten var det aldri snakk om. Men jeg trodde på at man kan jobbe seg gjennom problemer, og at vi skulle holde sammen uansett, for gresset er ikke grønnere på den andre siden.

Men så slo lynet ned. For bare noen uker siden røpte jeg min forelskelse til ham jeg nå ser på som den store kjærligheten. Det ble sagt i en tullete tone, men siden den gang har alle sluser åpnet seg, og det føles som om jeg virvler rundt i en maltstrøm uten å få fotfeste.

Jeg har vært betatt av denne andre siden i vår, men hadde ingen forhåpninger om at han var interessert. Dessuten fordømmer jeg utroskap, og mener man heller skal avslutte det forholdet man er i først. Men så kom det fram at han alltid har likt meg også, og nå føles det som om vi ikke kan leve uten hverandre. Jeg får hverken spist eller sovet, jeg tenker på ham konstant, og vet jeg kommer til å angre om vi ikke prøver.

Men det må vi jo. Vi har familie på hver kant, og det er altfor mange andre å ta hensyn til til at vi tør satse alt på hverandre. Ennå.

Jeg føler også på det at denne prosessen startet lenge før jeg ble forelsket i en annen, og jeg gleder meg aller mest til å få være min egen herre. Sånn som det har vært til nå, kjennes det ut som om samboeren min og jeg har levd parallelle, individuelle liv i felles hus.

Tanken på bryte opp der jeg er nå, skremmer meg noe sinnssykt, for jeg orker ikke tanken på å såre samboeren min. Han fortjener så mye bedre. Men er det noe bedre å leve på en løgn resten av livet? Vi har slitt lenge, og skal faktisk snart prate med noen fra familievernkontoret, så jeg føler alt ligger på vent til da.

Alt det praktiske ved et brudd gjør meg matt. Hva gjør man med deling av bo, bil, og ikke minst samvær med barnet? Hvordan skal jeg takle alt snakket, alle de vonde ordene som jeg vet vil komme?

Å herregud da! Du er bra lettivndt!

Tenk å gå sånn fra forhold til forhold, og til og med tro at det er noe som mangler når det eneste som mangler er at du konsenterer deg om forholdet ditt, og om å nye følelser for mannen din.

Viljen din styer mye, også hva du skal føle. Men du er vel lei nå da, og har funnet en annet på mærmeste sted, og han skal liksom være så fantastisk, selv om han selv også må gå fra både kjerring og unger.

Nei, enten tar du vare på det du har og er happy med det, eller vilv du flakse fra blomst til blomst i framtiden...for du har det jo "kjedelig", det har "aldri vært det store", "han er ikke spennende, bare kjedelig" (hva er du selv, du høres ganske kjedelig ut du også). skal du oppsøke begjær i andre menn så snart du ikke føler det kribler i musa med egen mann lenger, så blir det mange menn etterhvert, og sikkert mange unger også, for alle må jo ha et kjærlighetsbarn

[Karry]

Mange interessante svar. Jeg tror kanskje ikke at de som ikke har opplevd hva det vil si å leve i et forhold hvor man faktisk ikke elsker eller på noen tidspunkt har elsket den man lever med helt skjønner hvor ekstremt belastende den situasjonen er. For begge parter.

Så er det nok riktig som påpekes her at kostnaden ved å gå med det det innebærer av å bryte opp familie, nye steforeldre osv. er høy. Og uforutsigbar.

Men feilen er allerede begått. Jeg kan ikke få sagt nok hvor ekstremt viktig det er å ikke inngå i den typen "fornuftsekteksap" og faktisk komme seg ut før det er barn inne i bildet. Forhold hvor den ene elsker og den andre ikke gjør det holder sjelden i lengden, eller fører iallefall gjerne med seg mye smerte om det opprettholdes. Og man står lagligere til for å falle for andre. Og det er egentlig dårlig gjort overfor den andre parten (selv om vedkommende ritkginok kan gjøre hva somhelst for å opprettholde), for den andre fortjener også å finne en god partner. Og det er neppe du for han nå.

Når du nå har erkjent at forholdet er som det er og du ønsker deg ut av det, så må du tenkte "del 2"- hvordan legge til rette for en god fremtid. Mitt råd da er å gå svært ryddig frem. Det er nå jobben begynner. Det er nå du beviser hva du er laget av! Du må nå herfra og i overskuelig fremtid samarbeide med far til barnet, og utroskap er absolutt ikke et godt utgangspunkt for en konstruktiv atskillelse og videre samarbeid.

Jeg har gjennomgått det samme som deg, og hvis jeg skal være oppriktig angrer jeg på at jeg ikke brøt opp mange år før. Jeg prøvde men fikk enormt mye motstand. Men det ble etterhvert helt umulig å stå i et ekteskap uten følelser. Uansett hvor mye jeg anstrengte meg gikk jeg rundt med så mye vonde følelser og indre stress at jeg rett og slett ble redd for å bli fysisk og psykisk syk av det. På et tidspunkt ble det uutholdelig og jeg klarte rett og slett ikke mer. For ikke å glemme og minne meg selv på de følelsene skrev jeg dagbok. For det kan være lett å glemme hvordan man egentlig hadde det når tiden går og man lurer på om det var et klokt valg. Jeg har ikke angret en dag på at jeg gikk, men klart, det er ikke kostnadsfritt. Men jeg brukte mye tid på å planlegge det hele, brukte mye energi på å ta meg sammen og opptre voksent i bruddfasen og etterpå. Det har vist seg klokt og vi samarbeider svært godt nå, barna slipper å stå i fiendskap og foreldre som slenger dritt til hverandre. For husk: du må rede grunnen for et godt samarbeid, og du må behandle han med respekt om du vil oppnå det. Alt annet slår negativt tilbake på deg selv. Å gå ut pga utroskap vil jeg anta er lite lurt og kan skape en bitter eks og dårlig kommunikasjon. Så du må vurdere litt hva som er vitkig for deg og handle fornuftig.

Lykke til

[Amused]

Hvordan går det nå?

Endret 21. januar 2010 av Amused