Fortelle ny evnt kjæreste om psykisk syk eks?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei

Er separert fra min eks, omtrent ett år nå. Vi blir skilt så snart papirene er sendt inn. Vi har barn sammen.

Min eks er psykisk syk, alvorlig. Han har holdt det gående nå flere måneder ved å ta medisiner og følge opp behandling. Symptomene er papranoia og kontrollbehov, tvangstanker. Sterk sjalusi.

Nå har jeg møtt en hyggelig mann som jeg kunne tenke meg å utvikle et forhold til. Bør jeg fortelle denne nye mannen om min eks's problemer? Det kan komme situasjoner der jeg må forklare hvorfor ting er som de er. Han lurer allerede nå på hvorfor eksen nesten aldri ser barna sine.

Hvor tidlig bør jeg å så fall fortelle det? Og hvor mye bør jeg fortelle?

Nå har han dessverre begynt å bli dårligere (eksen, altså), og følger ikke behandlingsopplegget. Dette bekymrer meg....Dessuten har han funnet ut at jeg holder på å date en annen mann, jeg er urolig for hva dette vil bety fremover...

[Gjest Nanette]

Ja, du må vel fortelle om det. Ser ingen grunn til at du skulle skjule det. Hvor mye du forteller, må du vurdere og avgjøre. Kanskje er det en ide å få snakket med en av behandlerne hans om dette og få veiledning om hva du skal gjøre.

[Gjest Dokka]

Bevare meg. Eksmannen din er jo syk. Hvorfor ikke si det? Høres ut som det skulle være forskjell på fysisk og psykisk syk. Er man syk så er man det. Basta

Du virker veldig umoden. Jeg ville ikke hatt ny kjæreste når eksen trengte meg. Dere har tross alt vært gift og dere har barn sammen.

Og ditt problem er om du kan fortelle den nye om at eksen er syk. Hørt på maken

Slik du fremstiller deg selv er det ikke rart mannen er syk.

Unskyld. Men jeg ble virkelig forbanna nå.

[Gjest Gjest]

Bevare meg. Eksmannen din er jo syk. Hvorfor ikke si det? Høres ut som det skulle være forskjell på fysisk og psykisk syk. Er man syk så er man det. Basta

Du virker veldig umoden. Jeg ville ikke hatt ny kjæreste når eksen trengte meg. Dere har tross alt vært gift og dere har barn sammen.

Og ditt problem er om du kan fortelle den nye om at eksen er syk. Hørt på maken

Slik du fremstiller deg selv er det ikke rart mannen er syk.

Unskyld. Men jeg ble virkelig forbanna nå.

Hva blir du forbanna over? Du vet vel ikke hvor lenge TS har vært for eksen sin før han ble en eks? Noen ganger må man faktisk gjøre det som er best for både barn og en selv og jeg kan garantere deg for at livet med en psykisk syk ikke er noen dans på roser - verken for partner eller barn.

TS: Det lureste er nok å informere den hyggelige mannen om tingenes tilstand, så han vet hva som foregår.

[Gjest CookieMonster]

Bevare meg. Eksmannen din er jo syk. Hvorfor ikke si det? Høres ut som det skulle være forskjell på fysisk og psykisk syk. Er man syk så er man det. Basta

Du virker veldig umoden. Jeg ville ikke hatt ny kjæreste når eksen trengte meg. Dere har tross alt vært gift og dere har barn sammen.

Og ditt problem er om du kan fortelle den nye om at eksen er syk. Hørt på maken

Slik du fremstiller deg selv er det ikke rart mannen er syk.

Unskyld. Men jeg ble virkelig forbanna nå.

Er du seriøs eller? hvorfor skal hun stille opp for EKSEN sin? At du i det hele tatt spiller skyld kortet her, er helt utrolig. Synes du bør fortelle den nye mannen din alt sammen, det beste er i nesten alle tilfeller å være helt ærlig. Det blir nok både bedre for deg og for han. Hvis eksen din blir verre og nekter ta imot hjelp, så burde kanskje ikke barna ha noe samvær heller.. Det er en stor forskjell på å være fysisk og psykisk syk, det skjønner kanskje du også. Er man psykisk syk, så kan man være en fare for andre.

[Gjest Gjest (Trådstarter)]

Bevare meg. Eksmannen din er jo syk. Hvorfor ikke si det? Høres ut som det skulle være forskjell på fysisk og psykisk syk. Er man syk så er man det. Basta

Du virker veldig umoden. Jeg ville ikke hatt ny kjæreste når eksen trengte meg. Dere har tross alt vært gift og dere har barn sammen.

Og ditt problem er om du kan fortelle den nye om at eksen er syk. Hørt på maken

Slik du fremstiller deg selv er det ikke rart mannen er syk.

Unskyld. Men jeg ble virkelig forbanna nå.

Du kjenner oss godt, skjønner jeg?

og du la merke til disse ordene: kontrollerende, svært sjalu, tvangstanker, paranoid?

overrasket over svaret ditt, i så fall. Hvem som er umoden er jammen ikke godt å vite...

[Gjest Gjest (Trådstarter)]

Er du seriøs eller? hvorfor skal hun stille opp for EKSEN sin? At du i det hele tatt spiller skyld kortet her, er helt utrolig. Synes du bør fortelle den nye mannen din alt sammen, det beste er i nesten alle tilfeller å være helt ærlig. Det blir nok både bedre for deg og for han. Hvis eksen din blir verre og nekter ta imot hjelp, så burde kanskje ikke barna ha noe samvær heller.. Det er en stor forskjell på å være fysisk og psykisk syk, det skjønner kanskje du også. Er man psykisk syk, så kan man være en fare for andre.

Ja, det er forskjell på fysisk og psykisk syk. De som ikke har vært med på det siste, kan ikke uttale seg, egentlig. Det er utrolig skremmende. Jeg ønsker min eks alt godt, men han må selv ta ansvar for sin helse (og det gjør han ikke ved å feks slutte med medisiner). Og jeg må ta forholdsregler for samvær etc med barna. De er det viktigste for meg nå.

Men jeg tror og håper at jeg også kan leve et fullverdig liv til tross for syk eks. Derfor dater jeg denne mannen. Vil nødig ødelegge noe, derfor dette spørsmålet. Men jeg tror egentlig at han takler å kjenne til deler av denne historien.

[Gjest Dokka]

Selvfølelig er det forskjell på å være fysisk og psykisk syk. Ingen skulle vite de bedre enn meg. Og du kan ta deg f.. på jeg heller ville hatt en krroppslig sykdom.

Det jeg reagerte på var at du ikke skulle fortelle din nye venn om det. Hadde han hatt lungekretf, lumbago you name it, vile du ikke stilt dette spørsmålet i forumet.

Dessverre er dette ennå skambelagt blandt uvitende personer.

Har selv blitt forlatt da jeg var syk. Kanskje derfor jeg reagerte som jeg gjorde.

[Gjest Gjest (Trådstarter)]

Selvfølelig er det forskjell på å være fysisk og psykisk syk. Ingen skulle vite de bedre enn meg. Og du kan ta deg f.. på jeg heller ville hatt en krroppslig sykdom.

Det jeg reagerte på var at du ikke skulle fortelle din nye venn om det. Hadde han hatt lungekretf, lumbago you name it, vile du ikke stilt dette spørsmålet i forumet.

Dessverre er dette ennå skambelagt blandt uvitende personer.

Har selv blitt forlatt da jeg var syk. Kanskje derfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Hei

Det gjør meg vondt å høre.

Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte forlate han for at ikke hele familien skulle gå til grunne. Jeg forstår at dette må være tøft for deg å høre, og brutalt for alle. Det var brutalt for meg også, jeg har slitt med en grusom skyldfølelse. Den begynner å slippe taket nå etter ett år, da jeg ser at barna og jeg har det bedre enn på lenge. Eksen har det ikke noe særlig bra, men han gjør heller ikke så mye for det (bla slutter på medisiner gang på gang). Det gjør meg vondt, selvsagt, vi har jo vært gift.

Grunnen til at jeg stilte spørsmålet er at jeg lurer på hvordan en aktuell kanskje-kjæreste ville reagere på det; det er en alvorlig diagnose som vil påvirke våre liv fremover. Kysinsk sett, men jeg og barna vil alltid måtte forholde oss til dette uansett.

Og hvordan vil da en ny person reagere oppe i dette?

Det var ikke meningen å være fordomsfull, ubehagelig eller virke umoden. Jeg vet (dessverre) mye om denne typen lidelse....

[Gjest Gjest_kim_*]

Selvfølelig er det forskjell på å være fysisk og psykisk syk. Ingen skulle vite de bedre enn meg. Og du kan ta deg f.. på jeg heller ville hatt en krroppslig sykdom.

Det jeg reagerte på var at du ikke skulle fortelle din nye venn om det. Hadde han hatt lungekretf, lumbago you name it, vile du ikke stilt dette spørsmålet i forumet.

Dessverre er dette ennå skambelagt blandt uvitende personer.

Har selv blitt forlatt da jeg var syk. Kanskje derfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Da syns jeg jommen meg at du burde koble deg sammen med eksen til trådstarteren her da, siden dere skjønner hverandre så godt.... Så får dere nok et fint liv og kan sitte sammen og klage over verden.

[Gjest Gjest (trådstarter)]

Hei

Er separert fra min eks, omtrent ett år nå. Vi blir skilt så snart papirene er sendt inn. Vi har barn sammen.

Min eks er psykisk syk, alvorlig. Han har holdt det gående nå flere måneder ved å ta medisiner og følge opp behandling. Symptomene er papranoia og kontrollbehov, tvangstanker. Sterk sjalusi.

Nå har jeg møtt en hyggelig mann som jeg kunne tenke meg å utvikle et forhold til. Bør jeg fortelle denne nye mannen om min eks's problemer? Det kan komme situasjoner der jeg må forklare hvorfor ting er som de er. Han lurer allerede nå på hvorfor eksen nesten aldri ser barna sine.

Hvor tidlig bør jeg å så fall fortelle det? Og hvor mye bør jeg fortelle?

Nå har han dessverre begynt å bli dårligere (eksen, altså), og følger ikke behandlingsopplegget. Dette bekymrer meg....Dessuten har han funnet ut at jeg holder på å date en annen mann, jeg er urolig for hva dette vil bety fremover...

hei,

jeg har bare lyst til å oppdatere på dette. Min nye "flamme" besøkte meg nylig, og temaet eks dukket opp. Jeg fortalte han mye av vår historie. Han stilte noen spørsmål, bla om min eks ville bli "veldig sint på han". Ikke så lett å svare på det, da. Jeg tror nok han ble litt betenkt.

Nå går jeg selvsagt og grubler på dette. Var det dumt å fortelle det? Har jeg ødelagt noe? Vil han stikke av?jeg håper jo ikke dette, da jeg har begynt å få farlig mye følelser for denne mannen. Er redd for å bli avvist av han. Jeg tenker på han døgnet rundt. Og det er både vondt og godt på en måte.

Han har invitert meg hjem til seg i romjulen. Håper han fortsatt vil ha besøk. Jeg klarer ikke engasjere meg i julen, siden jeg bare tenker på han. Å være forelsket er sannelig slitsomt!

God jul til dere alle!

[Gjest CookieMonster]

hei,

jeg har bare lyst til å oppdatere på dette. Min nye "flamme" besøkte meg nylig, og temaet eks dukket opp. Jeg fortalte han mye av vår historie. Han stilte noen spørsmål, bla om min eks ville bli "veldig sint på han". Ikke så lett å svare på det, da. Jeg tror nok han ble litt betenkt.

Nå går jeg selvsagt og grubler på dette. Var det dumt å fortelle det? Har jeg ødelagt noe? Vil han stikke av?jeg håper jo ikke dette, da jeg har begynt å få farlig mye følelser for denne mannen. Er redd for å bli avvist av han. Jeg tenker på han døgnet rundt. Og det er både vondt og godt på en måte.

Han har invitert meg hjem til seg i romjulen. Håper han fortsatt vil ha besøk. Jeg klarer ikke engasjere meg i julen, siden jeg bare tenker på han. Å være forelsket er sannelig slitsomt!

God jul til dere alle!

Huff, håper alt ordner seg for deg! Du gjorde nok det som var riktig. Sannheten bruker alltid å komme frem, og at den kom fra deg er nok best.

Håper du og dine får en fin jul

[Gjest Gjest (Trådstarter)]

Huff, håper alt ordner seg for deg! Du gjorde nok det som var riktig. Sannheten bruker alltid å komme frem, og at den kom fra deg er nok best.

Håper du og dine får en fin jul

Hm. Det virker ikke som om han ble så skremt....han sendt meg sms i går, på julaften, og vil fremdeles ha besøk i romjulen. *puster lettet ut* og håper det beste...! :rødme:

[Cata]

Krysser fingre for deg og tror uansett du gjorde det rette som fortalte det. Din eks vil (dessverre) på et eller annet vis få innflytelse på forholdet ditt til den nye mannen om det så bare er fordi du kan komme til å være ekstra på alerten på grunn av ting som tidligere har skjedd med din eks.

Nettopp i slike tilfeller tror jeg det er viktig å være ærlig fordi "din nye" vil ha bedre grunnlag for å forstå dine reaksjoner.

[Canine]

Er da bedre å fortelle den nye mannen hvor landet ligger, kanskje ikke øse ut med alle detaljer sånn helt i starten - men om denne eksen kan bli et potensielt problem i fremtiden for deg og den "nye", så må du nesten nevne det for han nå. Såpass skyller du nesten en som er villig til å bli kjent med deg på en mer personlig og intim måte.

[Kjetil S.]

Er man helt åpen og bunn ærlig om absolutt alt i fra første stund så trenger man heller ikke å gå rundt og knytte magemusklene for hva som måtte dukke opp av skjelett i fra skapet i fremtiden.

Visst kan man miste anledningen til en mulig flott fremtidig partner ved å være ærlig, men da er vel kanskje også skjelettsamlingen av en viss størrelse, vil jeg tro...

..eller at den nye mulige partneren selv er altfor skyggeredd, og i tillegg kanskje mangler litt bein i nesa...

:-)

[Gjest Gjestefrue]

Hei TS.

Her på dette forumet er det mye yngre folk enn på det andre forumet du (og jeg) besøker. Tror det er mange her som ikke ksjønner situasjonen din.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort hvis jeg var i dine sko.

Enkelte menn kan man fortelle slike ting til med en gang, mens andre ikke takler å høre om psykisk syke ekser før forholdet mellom dere er mer satt.

Du må bare finne ut av hvordan han er først. Er han en moden kar, tåler han å høre det. Er han mindre moden, er det det kanskje ikke noe sjakktrekk å fortelle det riktig ennå.

Uansett lykke til. Vær glad du er en sterk kvinne selv. Kan ikke være lett å ha det slik som nå. Og jeg skjønner at du føler et visst ansvar for din ex, og det er ikke bare å lukke døra og aldri ha noe mer med han å gjøre.

Men at du bør skjerme barna deres for han, det tror jeg er viktig.

Lykke lykke til.

(Jeg skriver ikke så mye på det andre forumet, da jeg aldri har kommet inn i "gjengen" Og er du ikke "inne" eller har noe veldig spennende å komme med, får man lite svar på sine innlegg. Jeg er litt redd for å bli gjenkjent også, pga jeg bor på et bittelite sted hvor alle kjenner alle, og skriver jeg for mye om meg og jobb og familie, er det lett å bli gjenkjent av sambygninger. Og det har jeg litt redsel for.)