Jeg vil ha barn, han vil vente to år., jeg venter med han:)

[Gjest luremegpå]

Hei

Jeg har en fantastisk kjæreste, men vi ser veldig ulikt på fremtiden. Jeg vil ha barn, har rundet 30, og er klar, Jeg er så sentimental om dagen, og han forstår ikke helt hvorfor det må haste sånn med barn. Han sier at han trenger tid til å tenke. Hva skal han tenke på? Økonomien er bra, leilighet og alt. Men jeg forstår ikke , at hvis jeg er kvinnen i hans liv, hvorfor må han tenke sånn over alt.

Jeg mener jo ikke vi skal prøve å få barn i morgen, men kanskje om et halvt år, for da bor han her fast, nå bor han her kun 50%, men det synes vi begge er helt fint.

Jeg er så varpesyk, klarer ikke styre meg, og er bare lei meg,og gråter når jeg ser barn, og dette har holdt på i noen måneder.

Hva gjør jeg?

Endret 23. desember 2009 av luremegpå

[Gjest kvinne45]

Det kan ta tid å bli med barn.

Om dere begynner å 'forsøke' nå, er det ikke sikkert at dere har barnet før om et par år uansett. Forklar ham det!

Selv om han gir klarsignal i morgen, betyr ikke det at du er gravid om 14 dager. Ikke sant?

Dersom dere ser for dere at dere vil ha flere barn, har dere ikke særlig mye mer tid å 'tenke bort'.

Om det derimot er slik at han egentlig ikke vil ha barn overhode; ja, da har du i hvert fall dårlig tid ...

Føler med deg - ikke så greit når man ikke er i takt når det gjelder slike store saker.

[Gjest Gjest]

For det første så tror jeg kanskje du burde jobbe litt med deg selv. Jeg synes det høres rimelig ustabilt ut å gråte når du ser (!) barn eller skulle sette igang å få barn "fordi du er så sentimental". Jeg skjønner selvsagt at man kan ønske seg barn sterkt og at det er diverse følelser i sving, men å være såååå utafor uten å f eks ha fått beskjed om at en er steril osv, det synes jeg ikke høres helt normalt ut. Jeg er forøvrig barnløs kvinne over 30 selv.

For det andre så synes jeg du kan prøve å snakke med kjæresten din om en kortere frist. Det er mulig han "utsetter" det fordi han er usikker (på forholdet f eks), og det synes jeg er helt legitimt. Men av hensyn til deg og alder bør han kunne tenke raskere gjennom ting. Noe jeg ikke synes er urimelig er å f eks utsette tenkingen til dere bor sammen hele tiden, men at han bør prøve å bestemme seg ganske raskt fra det tidspunktet. I den alderen du er i er det ikke særlig morsomt med et så langt tidsperspektiv - som for den saks skyld kanskje skyves enda lengre fram i tid...

[Gjest luremegpå]

Det kan ta tid å bli med barn.

Om dere begynner å 'forsøke' nå, er det ikke sikkert at dere har barnet før om et par år uansett. Forklar ham det!

Selv om han gir klarsignal i morgen, betyr ikke det at du er gravid om 14 dager. Ikke sant?

Dersom dere ser for dere at dere vil ha flere barn, har dere ikke særlig mye mer tid å 'tenke bort'.

Om det derimot er slik at han egentlig ikke vil ha barn overhode; ja, da har du i hvert fall dårlig tid ...

Føler med deg - ikke så greit når man ikke er i takt når det gjelder slike store saker.

Hei

Ja, jeg forklarte det senest i stad. Men han vil bare tenke på det, og jeg er så lei meg, for jeg er så glad i barn, og jeg er klar. Bare jeg ser på tv og der er barn der, så griner jeg. Jeg er så gla i den gutten, men for en gang skyld, kan jeg ikke gå å vente på at han skal bli klar. Jeg har sagt til han at det kan ta tid. at hvis vi velger å prøve om et halvt år, tar det kanskje fler år å bli gravid. Så skal man gå ni måneder, da har man kanskje et barn innen tre år.

Men takk for så gode ord. Men ja, jer er helt fortvila, og nå snakker vi ikke sammen, han er vekkreist i helgen, ikke pga denne samtalen. Men han sa han trengte tid å samle tankene.

...off!

Endret 19. desember 2009 av luremegpå

[Gjest Vilma]

Du kan ikke tvinge noen som ikke er klar til å bli far, du kan kun jobbe med deg selv. Han har gitt beskjed om at han vil vente noen år, da må det være opp til deg å bestemme om du klarer å vente til han blir klar.

Jeg synes det høres ut som du prøver å manipulere mannen med tårene dine, og det er lavmål.

[Gjest luremegpå]

For det første så tror jeg kanskje du burde jobbe litt med deg selv. Jeg synes det høres rimelig ustabilt ut å gråte når du ser (!) barn eller skulle sette igang å få barn "fordi du er så sentimental". Jeg skjønner selvsagt at man kan ønske seg barn sterkt og at det er diverse følelser i sving, men å være såååå utafor uten å f eks ha fått beskjed om at en er steril osv, det synes jeg ikke høres helt normalt ut. Jeg er forøvrig barnløs kvinne over 30 selv.

For det andre så synes jeg du kan prøve å snakke med kjæresten din om en kortere frist. Det er mulig han "utsetter" det fordi han er usikker (på forholdet f eks), og det synes jeg er helt legitimt. Men av hensyn til deg og alder bør han kunne tenke raskere gjennom ting. Noe jeg ikke synes er urimelig er å f eks utsette tenkingen til dere bor sammen hele tiden, men at han bør prøve å bestemme seg ganske raskt fra det tidspunktet. I den alderen du er i er det ikke særlig morsomt med et så langt tidsperspektiv - som for den saks skyld kanskje skyves enda lengre fram i tid...

Hei

Ja, forstår jo at det er unormalt,men tårene og den sentimentale delen, men det er jo fordi jeg er lei meg, for jeg vet vi er så uenige.

Jeg ser ingen løsning, og jeg har virkelig prøvd. Om vi bor sammen 50 eller 70, eller 100% har mindre betydninng, for det er et flott forhold, der vi er enige om det. Syns ikke man skal berolige det på at han er her 100% , det er flere par som klarer å planlegge barn, selvom de ikke bor sammen 100%.

Jeg er bare litt lei av å vente,det er hovedpoenget. OG ja, jo mer han tenker, så vet jeg jo at han ikke er klar. Så hvor lenger skal han tenke...

[Gjest Purple Haze]

Det må da være mye mer positivt å vente til han også er klar, slik at dere begge er enig om dette, enn å sutre seg til et barn han egentlig ikke ønsker enda.

Jeg ville ikke hatt barn med en jeg visste egentlig ønsket det enda.

[Rosalie]

Han har sagt at han bestemmer seg om to år. Altså i to år skal du la være å mase dersom dette er mannen du vil dele livet ditt med. Er du ike villig til å vente de to årene, og det er slett ikke sikkert at løsningen han da kommer til er at han vil ha barn med deg, bør du gå ut av forholdet og finne deg noen andre å få barn med. Evt. dra til Stork Klinikk.

Endret 19. desember 2009 av Wadjet

[Ellevill]

Dere burde absolutt bo sammen en stund - det er klart det er forskjell på å bo sammen 50% og 100%.

Og du må slutte å forsøke å overtale ham til å få barn. Barn er masse glede, men også veldig slitsomt og utfordrende. Dere burde begge ønske dette like sterkt!

[Gjest luremegpå]

Du kan ikke tvinge noen som ikke er klar til å bli far, du kan kun jobbe med deg selv. Han har gitt beskjed om at han vil vente noen år, da må det være opp til deg å bestemme om du klarer å vente til han blir klar.

Jeg synes det høres ut som du prøver å manipulere mannen med tårene dine, og det er lavmål.

Jeg tror du missforstår her..

Jeg griner ikke foran han, eller når jeg snakker med han. han vet ikke at jeg er så lei meg, men jeg sier at det er trist til han at jeg er så sentimental som jeg er. Og at jeg vil det så sterkt. Jeg stiller ikke dilemma, fp unge me meg eller stikk, men jeg sier at hvis vi er så uenige,

Hvis du mener det er manipulering, så missforstår du meg.

[Gjest luremegpå]

Du kan ikke tvinge noen som ikke er klar til å bli far, du kan kun jobbe med deg selv. Han har gitt beskjed om at han vil vente noen år, da må det være opp til deg å bestemme om du klarer å vente til han blir klar.

Endret 19. desember 2009 av luremegpå

[Gjest luremegpå]

Dere burde absolutt bo sammen en stund - det er klart det er forskjell på å bo sammen 50% og 100%.

Og du må slutte å forsøke å overtale ham til å få barn. Barn er masse glede, men også veldig slitsomt og utfordrende. Dere burde begge ønske dette like sterkt!

Jeg tvinger han da ikke! Jeg sier bare at jeg er klar, men han er ikke, om det er verdt å vente på det eller ei.

Det er hovedpoenget. Og når han sier han vil tenke så skjønner jo jeg og at han ikke er klar, men når er han da klar.

Og ja, det er nok sannsynligvis verdt å vente på han. Men han skylder på økonomi, leilighet +++, og alt det har vi jo;)

Kan han bare ikke si nei da..

[Gjest Gjest]

Kjære søte TS.

To år er da ikke mye! To år går bort i en svisj, ta dere et par turer sammen og gjør alt dere ikke kan gjøre med en liten baby.

Det virker som du tenker på å dumpe mannen fordi han ikke ønsker barn ennå? Om du dumper ham, hvordan tror du sjangsene ligger an for at du skal finne en mann som er klar for barn med en gang ?

[Gjest luremegpå]

Kjære søte TS.

To år er da ikke mye! To år går bort i en svisj, ta dere et par turer sammen og gjør alt dere ikke kan gjøre med en liten baby.

Det virker som du tenker på å dumpe mannen fordi han ikke ønsker barn ennå? Om du dumper ham, hvordan tror du sjangsene ligger an for at du skal finne en mann som er klar for barn med en gang ?

I KNOW!!

AH, der sa du det:) Jeg tror jeg lar det gå litt vel mye inn på meg, men tro meg, jeg elsker å reise me han, og han er så super, men hvordan blir jeg kvitt denne tristheten? Jeg har prøvd å sitte barnevakt i helgene osv, for å få min dose barn liksom, hehe, missforstå meg rett! Men du forstår meg, er ikke så lett. Jeg vet det er urettferig mot han, men jeg vil aldri tvinge han til å få barn me han. Jer er ikke slik en bitch, slik som folk tror her. Jeg er bare mgafrustrert, og klarer ikke forstå hvorfor jeg er så lei meg...

mer gode råd?

Endret 19. desember 2009 av luremegpå

[Gjest hare]

først av alt synes jeg ikke at det er en god plan å få barn sammen når man bare bor sammen halvparten av tiden.

man bør absolutt ha bodd sammen i en viss tid dersom du skal argumentere med trygge rammer(noe man bør under planlegging).

jeg synes det virker helt underlig at du er så emosjonell om dagen, og måten du skriver innleggene på ekrefter at du ikke er på helt rett plass om dagen rent følelsesmessig.

dette tror jeg ikke har noe med barn å gjøre - dette stikker nok litt dypere.

jeg kan ikke se hvorfor du skal planlegge å få barn midt oppi alt denne berg og dalbanen du tydligvis er i nå?

selvsagt er det naturlig for mange å savne barn. mange kan sikkert også gråte når de har forsøkt over tid og ikke får det til - men du er jo ikke engang i planleggingfasen....?

det jeg mener, er at du bør få orden på dine egne følelser før du tar opp familieplanlegging.

det er vanskelig nok å håndtere en eventuell fødselsdepresjon/hormonelle endringer, nattevåk, labert samliv i starten osv om man ikke skal ha ubalanse i følelseslivet på toppen.

tenk på det barnet som en dag kommer, ikke på deg og dine behov.

[Mir]

Er selv så verpesjuk at jeg sitter å leser på mammaforumer og historier ofte, men samboer, selv om han har perfekt jobb, eier bil og hus og forholdet er perfekt, så vil han ikke nå. Han vil om et par års tid + . Da er han 30 og jeg 28 . Denne driven vi har i oss om instinktet og å være mamma er utrolig sterkt, og jeg synes selv det er vanskelig å prøve å ikke prakke det på han.

JEg vil uansett ha denne mannen! Derfor venter jeg da på han, og jeg er enig at det beste er ikke akkurat nå... vi kan da vente litt til! =)

Du kan miste en flott mann her, ved at han blir presset. Gi han litt slack så kanskje han vender seg mer til det?

[LilleChili]

Å gråte rundt barn, høres i grunn ikke helt sunt ut.

Ikke for å være uhøfflig, men hadde jeg vært deg, ville jeg tatt et oppgjør med meg selv, før jeg fikk barn, mtp at du gråter i tide og utide.

Å være verpesyk har jeg vært mange ganger, men har da ikke gått til anskaffelse av et barn for det.

[Gjest Gjest]

I KNOW!!

AH, der sa du det:) Jeg tror jeg lar det gå litt vel mye inn på meg, men tro meg, jeg elsker å reise me han, og han er så super, men hvordan blir jeg kvitt denne tristheten? Jeg har prøvd å sitte barnevakt i helgene osv, for å få min dose barn liksom, hehe, missforstå meg rett! Men du forstår meg, er ikke så lett. Jeg vet det er urettferig mot han, men jeg vil aldri tvinge han til å få barn me han. Jer er ikke slik en bitch, slik som folk tror her. Jeg er bare mgafrustrert, og klarer ikke forstå hvorfor jeg er så lei meg...

mer gode råd?

Jeg lurer på... går du på hormonprevensjon?

Det høres ut som om hormoner løper litt løpsk her, og at det kan være det som er grunnen til at du er så "verpesjuk" og følsom.

Mulig du bør ta en prat med legen om dette...

(Jeg hadde noe tilsvarende for noen år siden, og det viste seg at en hormonubalanse hadde startet en tidlig overgangsalder. Jeg fikk behandling, og alt roet seg igjen.)

[Gjest luremegpå]

Er selv så verpesjuk at jeg sitter å leser på mammaforumer og historier ofte, men samboer, selv om han har perfekt jobb, eier bil og hus og forholdet er perfekt, så vil han ikke nå. Han vil om et par års tid + . Da er han 30 og jeg 28 . Denne driven vi har i oss om instinktet og å være mamma er utrolig sterkt, og jeg synes selv det er vanskelig å prøve å ikke prakke det på han.

JEg vil uansett ha denne mannen! Derfor venter jeg da på han, og jeg er enig at det beste er ikke akkurat nå... vi kan da vente litt til! =)

Du kan miste en flott mann her, ved at han blir presset. Gi han litt slack så kanskje han vender seg mer til det?

Hei!

Ja, eg vett! Men synes det er så vanskelig, og jeg klager kanskje litt mye, men når man vil noe så intenst så er det ikke så lett å bare la det ligge! Men jeg skal prøve å ta meg sammen jeg også, for jeg kan ikke bare vær så ego her. Jeg har sagt til han, at jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke legge noe press på han. Jeg mener og at vi skal jo ver enige, men jeg føler meg gammel, jeg føler at jeg veldig gjerne, vil ha et barn før jeg er 32, og ja, det er det timeglasset som renner så fort. Men ja, det er ikke lett, så blir jeg jo kanskje litt ekstra sentimental nå som ¨året er omme, og det har vært et tøft år på jobb og alt, så kanskje det også kommer litt i tillegg her. synes jo selv det er skremmende at jeg er så sentimental.

Men ja, nå for jeg bite tenne sammen, og bar tenke positivt, og nyte det gode liv:)

[Gjest luremegpå]

Jeg lurer på... går du på hormonprevensjon?

Det høres ut som om hormoner løper litt løpsk her, og at det kan være det som er grunnen til at du er så "verpesjuk" og følsom.

Mulig du bør ta en prat med legen om dette...

(Jeg hadde noe tilsvarende for noen år siden, og det viste seg at en hormonubalanse hadde startet en tidlig overgangsalder. Jeg fikk behandling, og alt roet seg igjen.)

Hei

Jeg går ikke på noe, jeg tåler svært lite av de prevensjoner som er, men ja, tenker det har vært et tøft år jobbmessig, og at det er nok ikke bare bare nå som året tar en ende.

Jeg må bare ta meg sammen, tenke på alt annet, og nyte det gode liv!