Humørsyk kjæreste

[Baby]

Jeg har en kjærste som jeg syns svinger en del i humør, og det er ikke noe gøy for hverken min datter eller meg. Han kan gå fra å være super blid, lekete og morsom den ene dagen, noen dager senere er han snurt, nesten litt spydig syns jeg. Merker at jeg reagerer veldig på det spesielt når han er det mot min datter.

Han har selv en sønn, og er ikke sånn når han er hos oss, da er ting liksom bra.

Vi har også en sønn sammen, og jeg gruer meg til å fortsette et forhold med han hvis han skal fortsette å svinge sånn. Nesten som en månedlig syklus.

[Gjest Gjest_lena_*]

Jeg har også en slik kjæreste. Han kjefter og smeller hvis jeg gjør ting på feil måte eller hvis jeg har glemt noe. Han blir nesten voldelig. For noen dager siden var han så forbanna, at det virket som han hadde lyst til å slå meg. Etterpå var han kjempesnill og ville liksom gjøre det godt igjen. Humøret går virkelig opp og ned. Det er slitsomt. Føler med deg. Men man kan jo ikke forandre personligheten deres heller.

[Gjest Eurodice]

Jeg har også en slik kjæreste. Han kjefter og smeller hvis jeg gjør ting på feil måte eller hvis jeg har glemt noe. Han blir nesten voldelig. For noen dager siden var han så forbanna, at det virket som han hadde lyst til å slå meg. Etterpå var han kjempesnill og ville liksom gjøre det godt igjen. Humøret går virkelig opp og ned. Det er slitsomt. Føler med deg. Men man kan jo ikke forandre personligheten deres heller.

Du har rett i at man ikke kan forandre andres personlighet. På den annen side kan voksne folk lære seg å beherske seg og ikke oppføre seg som furtne unger. Hvis humøret svinger ekstremt uten noen åpenbar årsak, er det ikke normalt, og vedkommende trenger profesjonell hjelp til å takle det.

[Gjest Purple Haze]

Personligheten sin er det vanskelig å endre, men atferd kan endres. Han er sikkert ikke født sånn. Dette kommer til å tære på både partner og barn, og vil sakte med sikkert gjøre dere nervøse og utrygge sammen med han. Tro meg, dette blir ikke bedre hvis han ikke blir gjort oppmerksom på problemet og tar tak i det.

[Gjest Mann_gjest]

Hei. Ville bare skrive et innlegg i denne diskusjonen. Jeg mener ikke så si at det jeg skriver gjelder i dette tilfellet, men at det kan være tilfelle. Selv opplever jeg at samboeren min er svært humørsyk, noe jeg hører er svært vanlig også blant kjærester og samboere til kamerater. Etter at dette har pågått over lang tid har jeg blitt betydelig mer humørsyk selv. Jeg er rett og slett lei av blandingen av furting, gråting, at noe er vondt, plutselig litt glad, osv., osv., og har ikke lenger stor nok toleransegrense til at jeg beholder humøret mitt.

Med det samme må jeg påpeke det faktum at jenter som føler at kjæreste/ samboer ikke trøster/støtter nok, bør tenke seg om en gang ekstra om årsaken til dette. Har selv gått fra å være trøstende og støttende til å bli litt mer "bare kom over det" som følge av at det på det verste var "behov" for trøst hver eneste dag. Dette blir litt "ulv ulv" og bryter ned både energien til den som trøster og tillitten i forholdet. Hvordan skal man lenger vite når det faktisk er noe som er ordentlig ille, når "alt" overdramatiseres?

[Gjest Jente 39 år]

Man er selv ansvarlig for hvordan man behandler andre.. har han ikke antenner nok til å se selv at han behandler deg dårlig, ser han ikke at du blir lei deg, da mangler han etter min mening en vesentlig egenskap.

Jeg er selv på vei ut av et forhold som har vart et 2 siffret antall år og funnet meg i mange umotiverte, uforståelige utskjellinger. Selv for hyggelige overaskelser, oa som er hyggelig ment har jeg fått "dritt" kjeft..

Så snur han like fort og er blid og fornøyd.. Han er rett ut sagt uforutsigbar,og det er vanskelig å leve med. Har jeg gitt utrykk for at jeg har blitt lei meg f. eks får jeg ingen annen respons enn " er du sur nå ".. Så jeg lærte meg å overse.. dytte under teppe om du vil... i mange år..Er egentlig hissig av meg, men ned på hans nivå ville jeg liksom ikke, ville ikke krangle eller kjefte jeg også..

Trøstet meg istede med at han mener jo ikke noe vondt med det,, men det såret, og for hver gang ble såret dypere.. til slutt ble det fullt under teppet og såret ble for dypt.. måtte bare innse at han ikke ville endre adferd. Han var sånn, men klarer ikke å se at barna mine også blir sånn og at de også blir lei seg av hans oppførsel.

Har aldri "gnagd" på ham slik mange damer har lett for å gjøre, har prøvd å vise hvordan jeg vil ha det gjennom måten jeg har behandlet ham på, uten hell tydeligvis.

Kjærligheten tok slutt, og den er død fra min side.. Prøver nå å komme gjennom julen for barnas skyld, han vil ikke innse at det er slutt og "slipper" ikke helt taket, han forventer nærhet, sex ol.. jeg vil at vi skal være venner for barnas skyld og lever med det itv.

Så kan ikke gi deg annet råd, enn at du må fronte problemet og håpe han ser det selv. Han kan kun endre adferd om han selv ser at det er problem, du kan ikke endre det for ham.

Lykke til og riktig god jul