Deprimert venninne

[Pasjonsblomst]

Trenger å lufte noen tanker her... om noe jeg synes et et vanskelig tema.

Har en venninne som sliter med depresjoner, lav selvtillit.. gjentatte depresjoner, vond kropp og en historie der hun blandt annet har vært inne på psykriatisk for spiseforstyrrelser (er frisk nå). Jeg kjenner jeg blir så frustrert, for jeg har lyst å hjelpe henne, men vet også at det kun er HUN selv som kan finne ut av ting. Stå på og tenke positivt, la nedturer bli til oppturer osv.

Jeg har selv, som sikkert veldig mange, også kjent på negative tanker og vanskeligheter med livet. Men nå føler jeg jeg har funnet ut av mye, og det er at jeg har et valg, og jeg velger å tenke positivt. Jeg velger å nyte livet, tenke positivt og prøve å spre mest mulig glede. Og jeg føler vel egentlig at jeg ikke når frem til henne med å spre glede, hun ser bare svart og alt er negativt. Jeg kjenner det drar alle kreftene ut av meg, jeg får lyst å trekke meg tilbake og slutte og gi.. For å fortsette å bygge på det jeg tror på, velge glede, velge å se positivt, velge å omgi meg med mennesker som igjen sprer glede og positivitet.

Så når står jeg der, og dras mellom å være en sterk og god venn, og tenke "fornuftig" med å prioritere andre venner som jeg kan dele gleden og livet med. For vi velger selv vår vei, gjør vi ikke? Hver og en??? Hvor mye ansvar har jeg for en annens lykke??

Skulle ønske alle rundt meg var lykkelige.....*sukk* But thats not gonna happen, slik er ikke livet. Er tankene mine helt fjerne??

Noen tips fra andre med deprimerte venner? (ja, jeg har fått henne til å kontakte lege og hun er henvist til psykolog..)

[Gjest Gjest]

Kjenner meg litt igjen i den situasjonen. Jeg hadde ei venninne som slet med ting over lang tid, og håndterte dem delvis dårlig, på måter som gikk utover oss venninner (brøt avtaler, klandret oss for å ikke forstå/stille opp etc (kan legge til at med "oss" var vi flere separate venninner, ikke én venninnegjeng som opptrådte utfra felles enighet, noe jeg skjønner kunne skapt ekkel stemning). Ok, det er HENNES del av "skylda. Mitt problem var måten jeg tok imot hennes problemer og klager på - jeg har en tendens til å skulle gi råd (i beste mening), oppmuntre etc, og kanskje ikke kjenne godt nok etter når jeg burde sette grenser, f eks når jeg egentlig er uenig eller ser mønstre (som når en bestemt type svingninger rundt en problemstilling dukket opp med jevne mellomrom). Eller på det at man faktisk ikke trenger å være psykolog og muntrasjonsråd dersom en kjenner at dette suger energien ut av en. Prøv å fokusere på andre ting, lede samtalen over på deg selv/ting du er interessert i som kanskje kunne fanget hennes interesse også osv? Eller bidra med støtte på andre måter.

Jeg ble uvenner med venninna mi fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle gripe an dette og endte med å bli skikkelig sint på henne en gang hun beskyldte meg for å være en dårlig/overflatisk venninne. Noen år senere gikk jeg til psykolog i forbindelse med en krise i familien min, hvor jeg blant annet slet med hva jeg kunne gjøre for de som var rammet, hva slags råd jeg kunne gi etc og at jeg syntes det var vanskelig. Må du gi råd da? sa psykologen, og det tror jeg er et godt poeng. Det er ikke alltid det gavner hverken den som sliter eller oss selv når vi vrir hodene våre og kommer opp med gode råd - som kanskje kan være helt malplasserte og til og med sårende utfra den andres perspektiv. Vis omsorg på andre måter, noen ganger kan man strikke sokker eller servere middag, liksom Eller om vennskapet bare blir ensidig over lang tid, da tror jeg det er naturlig at det renner ut i sanden dersom den ene ikke gir noe (og da mener jeg selvsagt ikke at den som er deprimert e.l skal gi det samme som en som er frisk. Men en kan ha givende samtaler, snakke om felles interesser, fisketurer, dikt - gud vet hva. Har man ikke noe slikt, men bare er "støtte", så funker det kanskje ikke).

[Pasjonsblomst]

Takk for svar, gjest.

Ja, jeg er også den som er hobbypsykololog, og prøver å komme med velmenende råd. Sikkert ikke lett for henne heller, for hun klarer faktisk ikke å se løsninger/positivt idag for alt føles så tungt og svart stakkars.. Jeg sender henne " ha en fin dag" sms-er og prøver å invitere henne med ut, og har selv tenkt at dette får være nok og at jeg må gi henne tid på å komme ovenpå. Kommer nok til å fortsette å være en venn, men "ikke prøve så hardt kanskje".

egentlig er jeg litt sint, for hun trekker seg jo selv ned i dritten og velger å se så jævlig negativt på ting... får lyst å sparke henne bak av og til, og be henne om skjerpe seg. Håper og tror det er en naturlig reaksjon. Jeg har ikke vist henne så mye av dette "sinnet", men har nok vært litt kritisk mot humøret hennes av og til. Type "det er ditt valg"...Jeg får nok hoppe av litt så det ikke ender med en konflikt.

Jeg har jo ikke noe med hvordan hun velger å tenke her i livet, egentlig.. Jeg får bare prøve å smile som normalt og kanskje hun hermer etter meg.

[gompen]

Jeg har selv, som sikkert veldig mange, også kjent på negative tanker og vanskeligheter med livet. Men nå føler jeg jeg har funnet ut av mye, og det er at jeg har et valg, og jeg velger å tenke positivt. Jeg velger å nyte livet, tenke positivt og prøve å spre mest mulig glede. Og jeg føler vel egentlig at jeg ikke når frem til henne med å spre glede, hun ser bare svart og alt er negativt. Jeg kjenner det drar alle kreftene ut av meg, jeg får lyst å trekke meg tilbake og slutte og gi.. For å fortsette å bygge på det jeg tror på, velge glede, velge å se positivt, velge å omgi meg med mennesker som igjen sprer glede og positivitet.

Jeg er selv rammet av sykdommen depresjon. Du må huske på at et symptom på denne sykdommen, er at man ikke klarer å tenke positivt. Denne venninen din har i realiteten ikke et valg om å tenke positivt eller negativt. Jeg skjønner godt at det kan føles håpløst når du prøver å spre glede til henne, og det ikke når inn, men husk da på at det er sykdommen som snakker, ikke henne. Jeg tror du må prøve å ikke la det dra krefter ut av det, snakke med henne om det, men ikke "være psykolog" for henne. Om hun tar opp ting hun sliter med, si som sant er, at du ikke er psykolog, og at hun burde snakke med noen som har greie på sykdommen om disse tingene. Hvis du føler at hun bare trekker deg ned i gjørma, burde du enten lære deg å ikke la deg påvirke av hennes sykdom, eller tilbringe mindre tid med henne,

Så når står jeg der, og dras mellom å være en sterk og god venn, og tenke "fornuftig" med å prioritere andre venner som jeg kan dele gleden og livet med. For vi velger selv vår vei, gjør vi ikke? Hver og en??? Hvor mye ansvar har jeg for en annens lykke??

Skulle ønske alle rundt meg var lykkelige.....*sukk* But thats not gonna happen, slik er ikke livet. Er tankene mine helt fjerne??

Noen tips fra andre med deprimerte venner? (ja, jeg har fått henne til å kontakte lege og hun er henvist til psykolog..)

Du har ikke ansvar for hennes lykke, så du må lære deg å legge ansvaret over på henne, så du ikke sliter deg ut.

Snakk med henne om det, si det som det er, at du ikke kan hjelpe henne med å bli frisk, men at du kanskje kan være der allikevel.

Og si fra hvis du trenger mer innsikt i hvordan denne sykdommen fungerer. Jeg har mange års erfaring

Endret 19. desember 2009 av gompen

[Pasjonsblomst]

Hei Gompen... siden du har lang erfaring, får jeg spørre litt. (har selv opplevd depresjon, så jeg vet jo litt hva det går i da, og hvor tungt det kan være)..

OK, når man er inni en depresjon sier du man ikke har et valg om å tenke positivt eller negativt.. Men hvordan kan man da klare å komme ut? For min del var iallfall det å blant annet å fokusere på det som er positivt, og "tvinge" tankene sine inn i et annerledes mønster... Snu spiralen fra nedadgående til positivt, og når den først var snudd, gikk den heldigvis raskt oppover for min del.

Og tenker også på tiden FØR en blir deprimert... alle mennesker har jo erfaringsgrunnlag/gener som tilsier hvordan de oppfører seg som personer og ser på livet. Hvis man allerede før man er deprimert ser negativt på ting, får angst, angrer kjempemye på alt en gjør osv osv... da har det nesten mer med personlighet å gjøre eller? Sliter litt med å "godkjenne" alt dette som sykdom, selv om jeg absolutt vet at har man blitt skikkelig deprimert så er man syk. Men alt før altså??? Hva med de som bare sliter og ikke finner ut av ting, som syter og klager og alt er så vanskelig???

Hmm... sånt sett så synes jeg at en lett depresjon/setback, er mer som en naturlig del av livet. Psyken vår GÅR opp og ned, og når den er nede mener jeg dette er naturlig mer enn at vi skal få tittelen "syk" med engang. Men er som sagt enig at går depresjonen langt så blir man syk, for man mister jo helt fotfestet i hva som er "virkeligheten"...

synes dette med depresjon/angst osv er vanskelig, jeg.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Hm, jeg kjenner meg alt for godt igjen i denne situasjonen. Har gått gjennom det med flere personer og gått gjennom depresjoner selv.

Det å være deprimert er alvorlig, men det spørs hvor mye personen selv gjør ut av det. Noen ganger må man bare ta seg selv i nakken og slutte å kødde, mens andre ganger har man ingen valg. Det er skummelt hvordan depresjonen kan utarte seg over tid dersom man ikke gjør noe. Men jeg tror at alle typer depresjoner kan behandles, det spørs hvor sterk og full av vilje vedkommende er...

Det er bra at du har fått henne til å få en henvisning til psykolog, dette vil nok lette presset på deg, men først bør du kanskje ta noen forhåndsregler: det høres ut som om hun føler seg alt for trygg på deg til at hun bruker deg som "hobbypsykolog". Det kan hende at hun syns dette er så flott at hun ikke trenger psykologen sin, og dermed får hun ikke opparbeidet den tilliten til psykologen som hun trenger for å kunne få hjelp. Slik går det i en evig sirkel.

Jeg hadde en venninne som visstnok gikk til psykolog, men benyttet seg av meg da hun ikke ville snakke med psykologen om visse ting. Etter noen år med dette fikk jeg nok og måtte kutte ut kontakten med henne. Det ble for mye for meg - jeg endte opp med å få depresjoner og slite i lange baner med problemer jeg ikke ante jeg hadde. Ikke for å skremme deg, men dette vil innta deg til slutt dersom du ikke setter en KLAR og tydelig grense for hva det faktisk går an å snakke om i et vennskap. Jeg tror ikke det er mulig, når det er snakk om en psykisk syk person, å faktisk snakke om problemer i det hele tatt, bare slike... overfladiske ting eller små ting som irriterer en i hverdagen - til en viss grad. Det er hvertfall noe å snakke om... Dette dersom du vil beholde henne som venn. Alt i alt har hun sikkert andre meget gode sider også.

Endret 19. desember 2009 av sunglasses

[Pasjonsblomst]

Det er bra at du har fått henne til å få en henvisning til psykolog, dette vil nok lette presset på deg, men først bør du kanskje ta noen forhåndsregler: det høres ut som om hun føler seg alt for trygg på deg til at hun bruker deg som "hobbypsykolog". Det kan hende at hun syns dette er så flott at hun ikke trenger psykologen sin, og dermed får hun ikke opparbeidet den tilliten til psykologen som hun trenger for å kunne få hjelp. Slik går det i en evig sirkel.

Jeg tror ikke jeg er psykolog på det viset, selv om vi absolutt har pratet om sykdommen også.. Men innser nå at jeg kanskje skal droppe det helt, og kun evnt spørre om hvordan det går og gi hennne oppmuntrende ord (som: ønsker deg en fin dag).

Problemet nå er faktisk at hun er så knekt, at det er umulig å føre en normal samtale med henne.. Jeg prøver så godt jeg kan og f.,eks spørre om den nye jobben hennes, om juleforberedelser, klær osv... Og da svarer hun alltid negativt og klager på noe, alt er så vondt og vanskelig for henne. Og hun gleder seg ikke til noe osv osv. Jeg får rett og slett ikke penslet samtalen inn på ting bort ifra hennes sykdom og negative tanker, uansett hvor kjekke og glade ting jeg snakker om. Da er det litt vanskelig, ja. Og dypt frustrende!

så hvis man ikke kan snakke om normale ting, ei heller om sykdom/være psykolog.. hva gjenstår? Får invitere henne på en god film en kveld, en som kan få henne til å tenke positivt eller le litt.. det var en god ide

[gompen]

Hei Gompen... siden du har lang erfaring, får jeg spørre litt. (har selv opplevd depresjon, så jeg vet jo litt hva det går i da, og hvor tungt det kan være)..

OK, når man er inni en depresjon sier du man ikke har et valg om å tenke positivt eller negativt.. Men hvordan kan man da klare å komme ut? For min del var iallfall det å blant annet å fokusere på det som er positivt, og "tvinge" tankene sine inn i et annerledes mønster... Snu spiralen fra nedadgående til positivt, og når den først var snudd, gikk den heldigvis raskt oppover for min del.

Det varierer vel avhengig av person og graden av sykdommen hvordan man "kommer seg ut" av en depresjon. For min del forsvinner ikke sykdommen, men ved hjelp av medisiner og terapi, har jeg lært meg takle den. I mitt tilfelle er sykdommen kronisk, men jeg har etterhvert lært å leve med den. For min del handler det om å kunne fungere i hverdagen, ikke å bli hundre prosent frisk. Nei jeg tenker fortsatt ikke så mye positivt, men nå vet jeg at det er sykdommen og ikke personligheten min som snakker. Og jeg vet at det går over igjen, før det kommer tilbake. Jeg nyter de periodene jeg er tilnærmet normal og i grei form.

Og tenker også på tiden FØR en blir deprimert... alle mennesker har jo erfaringsgrunnlag/gener som tilsier hvordan de oppfører seg som personer og ser på livet. Hvis man allerede før man er deprimert ser negativt på ting, får angst, angrer kjempemye på alt en gjør osv osv... da har det nesten mer med personlighet å gjøre eller? Sliter litt med å "godkjenne" alt dette som sykdom, selv om jeg absolutt vet at har man blitt skikkelig deprimert så er man syk. Men alt før altså??? Hva med de som bare sliter og ikke finner ut av ting, som syter og klager og alt er så vanskelig???

Det er stor forskjell på å ha en dårlig periode i livet, og en klinisk depresjon. http://no.wikipedia.org/wiki/Depresjon_%28sykdom%29

Jeg legger til: I mange år trodde jeg min sykdom bare var personlighetstrekk hos meg selv. Det er ofte slik at man går med depresjon lenge, kanskje i flere år, før man selv oppdager det. Det blir en normaltilstand til slutt.

Hmm... sånt sett så synes jeg at en lett depresjon/setback, er mer som en naturlig del av livet. Psyken vår GÅR opp og ned, og når den er nede mener jeg dette er naturlig mer enn at vi skal få tittelen "syk" med engang. Men er som sagt enig at går depresjonen langt så blir man syk, for man mister jo helt fotfestet i hva som er "virkeligheten"...

synes dette med depresjon/angst osv er vanskelig, jeg.

Som sagt, det er forskjell på en lett nedgang i livet og en depresjon. Jeg anbefaler deg å lese litt om emnet.

http://www.bluepages.anu.edu.au/no/home/

http://www.lommelegen.no/321339/depresjon

http://www.helsedoktoren.no/pc-90-32-Depresjon.aspx

http://www.pfizer.no/templates/treatment____268.aspx

http://www.klikk.no/helse/allmenn/article500128.ece

[Mangomadness]

Hvorfor blir du irritert over at hun ikke klarer å være glad og tenke positivt? Hun har jo en depresjon, og da er dette symptomer! Det hjelper ikke for alle å tenke positivt. Jeg gjør det hver dag, men jeg har ikke blitt frisk av depresjonen min. Jeg har endret tankemønster osv, men den vil ikke forsvinne.

Det eneste min positive innstilling gjør er å lure alle rundt meg til å tro at jeg ikke er så syk. Er det hva du ønsker? At hun skal lure deg til å tro at hun har det bedre?

[Cata]

Veldig enig med gompen, når det gjelder klinisk depresjon så er det ikke bare å "tenke seg frisk". Du kan ønske det til du blir blå, men hun vil ikke nødvendigvis være i stand til det. Og prøver du å si det til henne så vil det bare få henne til å føle seg enda verre : "Hvorfor klarer jeg ikke engang det, når det er så lett for TS?"

Men samtidig må du beskytte deg selv. Ikke la henne trekke deg med ned og ta knekken på ditt humør. Du er ikke ansvarlig for hennes liv og lykke. Det er kjempebra at du har fått henne til å kontakte helsevesenet, men la det være med det. Nå ligger ansvaret hos henne selv og behandlerne.

Du kjenner selv hvor mye du orker å være sammen med henne. Si klart fra at du ikke orker å snakke sykdom og dritt hele tiden, og begynner hun med det så takker du for deg og går - eller takker for samtalen og legger på. Det som kan være trygt er å invitere henne med for å gjøre noe. Gå en tur, gå på kino se en film, you name it. Det er ikke sikkert hun har ork til det (mange deprimerte orker knapt nok bevege seg ut av huset), men i gode perioder kan hun kanskje la seg lokke med. Du kan også besøke henne med en film eller noe. Da har du friheten til å takke for deg og gå hvis hun blir for slitsom.

[Pasjonsblomst]

mangomadness: Jeg er vel mer frusterert enn irritert, og da på sykdommen og ikke henne.. Jeg vil bare hjelpe henne, og hennes håpløshet smitter litt over på meg.. For jeg ser at det ikke er håp for meg å hjelpe henne ut av depresjonen.

cata: takk for fine tips.. jeg tror jeg kommer til å legge lista der..

[Mangomadness]

Jeg har selv venninner som er deprimerte, så vet hvor frustrerende det kan være, men etter at jeg ble deprimert har jeg endret syn på det. Men det er jo heller ikke din oppgave å hjelpe henne ut av depresjonen Det må hun klare selv! Men for å være litt konstruktiv så prater jeg minst om sykdommen med de som ikke gir meg så mye "rom" for det, de som får meg til å tenke på andre ting

[Gjest Gjestefrøken]

Jeg får forståelse for deg TS, og dine utsagn. Du vil jo så gjerne at hun skal bli frisk.

Jeg har også depresjon. Men fordi jeg har forsøkt å tenke positivt, så er det først nå etter 4 år med diagnosen, at jeg innser at jeg ikke har blitt friskere og kanskje må gå til psykolog og ta imot hjelp.

Så det har ikke gått over, og her snakker vi 4 lange år med beinhard jobbing. Trening, diett uten mel og sukker, positive teknikker, skriving, musikk, frivill jobbing med ungdom og rus,jeg har til og med fått verdens fineste kjæreste OG kommet inn på drømmestudiet mitt i år.

Men er fortsatt helt tom på gledessiden, totalt utmattet og gråter nesten hver dag.

Så 2010 blir nok året for psykolog og medisiner. Desverre.

Men du, en ting jeg tenker på. Vær åpen med venninna di! Bare vær helt åpen. Sier du dette med kjærlighet så går det nok fint. Kanskje dere kan få til en avtale om at dere kan sees når hun har lyst til å ta en pause fra seg selv. Så kan hun si nei de dagene hun ikke orker å ta seg sammen.

Ville forsøkt det altså.