sukk, gravid og lurer på hva vi skal gjøre..

[Gjest Gjest_gjest_*]

Så sitter jeg her da, blitt gravid på pillen og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre..

Meg og min kjære har vært sammen av og på i flere år, en del avbrutt av utenlands opphold pga studier og litt pga vi er så forskjellige.

Det siste året har vi fungert veldig bra etter vi tok vekk kjæreste stempelet på oss, men jeg har jo merket at vi ser ting på forskjellige måter.

Jeg har de siste mnd fortalt ham at jeg lurer på å flytte til utlandet for å få en forandring i livet da jeg føler jeg trenger en endring.. mye har gått galt i år for meg og jeg har vært langt nede, men holdt motet oppe og omtrent jobbet meg ihjel for å holde meg opptatt og spare penger til å eventuelt flytte til utlandet.

Jeg har samtidig håpet at vi skulle finne sammen igjen, men ikke tenkt så mye på det.

Mensen uteble og jeg tok en test for å utelukke at jeg var gravid og der kom jo ett stort sjokk! Vi hadde spøkt med at jeg kanskje var på tjukken siden jeg hadde ømme bryster i en evighet..

Jeg ringte ham og fortalte nyheten og han var ikke så veldig glad, han vel mest i sjokk han også.

Vi snakket sammen i går og han mener det ikke er så lurt å få barn nå og mener vi kan prøve igjen senere, men vil uansett være der og støtte meg, uansett hva jeg velger.

Han trodde jeg var på vei ut fra "oss" siden jeg har snakket om å flytte til utlandet, så han synes det er litt rart at jeg vurderer å beholde.

Jeg kom til å tenke på at jeg kjenner en del folk som har blitt gravid ganske fort etter de kun har vært sammen veldig kort tid og lurt litt på hva de har tenkt...

Er det noen som har vært i samme situasjon som har input til meg?

Vi begge er relativt voksne (27 & 34 år) har faste jobber, osv..

Håper på svar

[Gjest Gjest]

Med så mye usikkerhet og vingling i forholdet gjør dere ikke et eventuelt barn noen tjeneste ved å bringe det inn i verden. Det er faktisk ingen spøk (eller allemannsrett) å ha barn, og det minste man burde kreve er stabile familieforhold!

For barnets skyld burde du ta abort.

Det er skremmende mange som tar altfor lett på det å få barn. Og resultatet av dette vises jo også i alle barnevernssakene som dukker opp hvert år. Det er utrolig mange som aldri burde fått barn... "Oj jeg ble smelt på tjukka, og jeg vet ikke helt om jeg og typen egentlig er sammen lenger" er et DÅRLIG utgangspunkt for en god oppvekst. At faren ikke virker særlig glad lover heller ikke godt.

Vent til du er i et ordentlig forhold med en som elsker deg og som deler din entusiasme for å få barn. Det er snakk om et nytt menneskeliv her, ikke et leketøy.

[Riskrem]

Jeg skjønner problemstillingen, men jeg tror det er mye bedre om barnet kommer til verden i stabile omgivelser. Hvis dere har vært av og på noen år kommer ikke et barn til å fikse det problemet. Det er en livslang forpliktelse å ha barn - vil du dele den forpliktelsen med denne mannen?

"If in doubt - don't."

Endret 18. desember 2009 av Nøtteskall

[Disturbed]

Jeg er i prinsippet enig med de to svarene over; at det nok ikke er så lurt å få barnet i det "forholdet" dere er i pr.dato. MEN så er jo min personlige erfaring det motsatte...

Jeg ble også gravid på p-piller, på en tid i forholdet vårt da vi begge var på vei ut. Det hadde vært myyyyye krangling nesten hele tiden, et stormende og utmattende forhold som tok alle mine krefter og som gjorde meg nervøs. Det var et kjempesjokk å bli gravid, det tok faktisk noen dager før jeg klarte å meddele ham det, for jeg hadde vansker med å skulle innlemme ham i det.

Men jeg fikk da sagt det til slutt, og hadde nok regnet med at han kom til å si "nei, takk" til barn. Selv hadde jeg ikke helt bestemt meg for hva jeg ville. Hadde fra før av en spontanabort som jeg opplevde som vond (med en annen mann tidligere), og ønsket egentlig ikke å fjerne fosteret. Men så var det jo dette med forholdet oss i mellom, som var så langt fra det jeg anså som sunt å få barn i som det kunne få blitt. Så jeg var ikke fremmed til å ta abort heller, og uansett hadde jeg bestemt meg for at barnefaren skulle få gjøre litt som han ville: ønsket han null kontakt med barnet, så ok, dersom han ville dele omsorgen så ok til det også...

Overraskelsen min var stor da han faktisk stilte seg positiv både til å bli far og også forstette forholdet vårt. Skjønt positiv: han ville ikke jeg skulle ta abort, og hadde sine grunner til å ville gi det hele en sjanse slik at vi kunne bli en "ordentlig liten familie". Jeg var skeptisk, men glad og kom etter mye tankevirksomhet fram til at både han, jeg og barnet i magen fortjente at vi faktisk gjorde en innsats.

Og vi er jo sammen idag, 12 år etter, og har nå to barn sammen. Så det gikk jo bra. Men det har vært en humpete reise kan du si. Ikke alt har vært enkelt. Vi kjente hverandre ikke godt, hadde bare vært sammen i 1 år, og som sagt var det et ildfullt forhold som sjelden besto av "de gode samtaler"... Så vi har brukt tid og krefter på å bli kjent med hverandre på en annen måte, og når man parallelt skal oppdra barn så blir det en tøff utfordring. Så tøft at vi har vurdert å gå hver vår vei. Men noe har hver gang holdt oss tilbake; barna vi har sammen, ønsket om å få "oss" til å fungere..., så vi er altså sammen fremdeles. Og nå har vi et veldig solid forhold, der vi kjenner hverandre godt, vi stoler på hverandre og jeg ønsker meg overhodet ingen andre.

Jeg er som sagt litt enig i det at det beste er å vente med å få barn til man er mentalt og økonomisk helt klar, har gjort ferdig utdannelse, selvrealisering og har fast jobb, samt at man er i et stabilt kjærlig forhold med en man vet man ønsker å møte alderdommen med.

Men så vet jeg også av egen erfaring at man faktisk kan starte en familie med et helt annet utgangspunkt, ikke fordi man mener det er det beste; men fordi det rett og slett blir sånn, og man må gjøre det beste ut av det. Jeg har iallefall lært og erfart at man faktisk kan utvikle et stabilt kjærlig forhold men en man ønsker å bli gammel med, at man mentalt kan vokse inn i foreldrerollen, bli ferdig med utdannelse, sette selvrealisering på vent noen år til barna er blitt større og gjennom fast jobb etablere økonomisk trygghet samtidig med at man går gravid, føder og oppdrar barn.

Det er kanskje en noe tøffere start på en familie ja, og heller ikke garantert at det går rette veien; men jeg har da sett ganske så mange godt etablerte par som har planlagt barn, og med det meste på stell; også gå i oppløsning. Fordi det å få barn ofte setter den allerede etablerte tilværelsen såpass på hodet at det blir vanskelig å takle. Man endrer seg jo også gjerne litt når man går inn i foreldrerollen, så enkelte føler nok at de må bli kjent på nytt uansett.

Sånn sett trenger ikke forskjellene være så store egentlig... Forholdet får en utfordring uansett tror jeg, man må stille seg åpen til livsendringer samma søren.

Vet ikke om jeg bidro til at ting ble særlig klarere for deg, men jeg og min familie er iallefall et levende eksempel på at det tilsynelatende umulige ble veldig mulig og ganske så bra :happy:

Og bare for å ha sagt det: han og jeg er to vidt forskjellige varianter av arten menneske! Foruten å være forskjellig kjønn, har vi forskjellig oppfatninger av det meste. Dette har jo ikke akkurat gjort det enklere, og innimellom har jeg dømt hele fyren nord og ned. Men likevel er det denne karen jeg aller helst vil dele resten av livet med, og jeg er sjeleglad for at det er han som er far til mine to p-pillebarn (ja, faktisk begge to...)!

Lykke til med deg og dere, håper du finner en løsning dere begge er fortrolige med og enige om

[Glynis]

MEN så er jo min personlige erfaring det motsatte...

Men i ditt tilfelle så var jo mannen positiv med en gang, og du var ikke på vei til å flytte til utlandet.

[Gjest ts]

Takk for alle svar og spesielt til deg, Disturbed.

Jeg vil bare få sagt at vi har vært en del av og på gjennom årene og bodd sammen i en periode, men forholdet har aldri vært turbulent og vi har omtrent aldri kranglet heller. Det er nok heller mangel på kommunikasjon som har vært problemet og at vi er så forskjellige.

Vi har snakket om barn igjennom årene, men funnet ut at dette kanskje ligger i fremtiden.

Han ønsker seg barn, men føler seg ikke klar enda. jeg føler meg klar og har vært det i mange år, men tenkt at når jeg får meg barn, så skal det være ønsket og planlagt, men det er jo ikke alltid så lett å få til.

Så hva gjør man når man plutselig står midt oppe i det da?

Jeg vet om en del venner og bekjente som aldri burde fått barn sammen og jeg kan ikke se at meg og han aldri burde fått noe sammen, da vi ikke krangler og er uenige om det meste eller er uansvarlige på andre måter.

Vi er glade i hverandre, har hengt sammen i 6 år nå (!). vi snakket forleden dag om at det er vanlig at man har kommet litt videre på disse seks årene, men i begynnelsen når vi traff hverandre, hadde jeg nett begynt å leve livet, var ikke interessert i noe veldig seriøst + vi begge har studert i utlandet til forskjellige tider og som sagt så går årene fort, men vi har alltid kommet tilbake til hverandre og han sier til meg at han ikke kan se for seg at han ikke er sammen med meg resten av livet, men han synes det er litt for tidlig med barn, men sier han ønsker å bli far.

Det har ikke helt gått opp for meg at jeg er gravid enda og det er en veldig vanskelig problemstilling da det er en stor forandring i livet. Jeg bare ønsker å få litt input fra andre da jeg ikke har måttet ta stilling til noe slikt før..

[:-) anna]

Du er 27 år gammel, har fast jobb og vet at han som skal bli far er en skikkelig fyr. Og du er åpenbart en oppegående og gjennomtenkt dame. Jeg tror det går bra uansett hva du velger. Men du må velge det fullt og helt. Kanskje blir du bitter over at du ikke fikk flytta til utlandet likevel. Men om du er usikker vil jo en abort også være noe du bærer med deg resten av livet. Uansett hva du velger så kan du komme til å lure i etterkant på hvordan livet ditt hadde blitt dersom... Men likevel... resten av verden skal ikke noe sted, mens dette barnet kan du ikke få tilbake.

Mitt råd er å få barnet. Å få barn er en mye større reise enn å flytte til utlandet. Og du kommer selvsagt aldri til å angre på det.

Og du har faktisk ni måneder til å forberede deg på.

Det er mulig jeg hadde svart annerledes om du var 19 og hadde blitt gravid på en ONS. Men du er voksen. Du kan håndtere dette. Det var ikke slik du hadde tenkt det, men det var slik det ble.

[I Grosny]

1. Vil du ha barn?

2. Vil du ha barn med den mannen du har nå?

Hvis du vil ha barn med den mannen du har nå, så tror jeg du bør satse på å føde det barnet dere har startet på. Jeg tror at en abort vil skade kjærligheten og forholdet deres mye mer en en tidsfeil på barnefødsel.

[Gjest for øyeblikket utlogget disturbe]

Men i ditt tilfelle så var jo mannen positiv med en gang, og du var ikke på vei til å flytte til utlandet.

Positiv var nok feil ord å bruke, for han ble jo langt fra glad... Han ønsket i utgangspunktet ikke barn før mange år fram i tid, og ikke med meg iallefall! Så positiv som i "ikke åpen for abort".

Og jeg var gått igang med å planlegge en lengre utdannelse i England faktisk, så om jeg ikke akkurat sto på flyttefot så var jeg nødt til å gjøre helomvending jo...

[Gjest Gjest]

Hva fikk du/deg til å ombestemme dere?

[Norbertine]

Enig med :-) anna.

Det er jo ikke rart at kjæresten din trodde du var på vei ut, når du snakket om å flytte til utlandet, og dere tydeligvis ikke har bestemt dere for om forholdet er seriøst eller ikke.

Så vidt jeg kan skjønne er mannen åpen for å gjøre forholdet mer seriøst, men han vet ikke hvor han har deg, og er derfor redd for å bringe et barn inn i det hele.

Så spørsmålet blir vel hva du har lyst til, enten 1) få barnet, satse på forholdet, droppe utenlandsflyttingen, og godta at livet kommer til å dreie seg om baby, barn, familie og stabilitet en del år. Men samtidig være forberedt på at du kan bli alenemor dersom forholdet ryker. Eller 2) ta abort, ha mulighet til å reise og ha mulighet til å droppe kjæresten uten de altfor store konsekvensene. Og samtidig kunne leve med at du har valgt bort et barn.

Jeg synes det høres ut som du ikke har lyst til å ta abort, men er veldig redd for konsekvensene. Men jeg tror også at du kommer til å synes at det er verdt det, har enda ikke møtt noen som har angret på å få barn.

[Gjest Gjest]

Jeg er en av de som har tatt abort, nettopp pga lignende omstendigheter. Og min samboer var vettskremt fra første stund. Det var den j******** perioden i mitt og våre liv, og det har vært knalltøft.

Det avgjørende for meg var det å få barn er det mest egoistiske et menneske kan gjøre (vi trenger ikke avkom i vår vestlige, materialiserte verden i den forstand), og det minste jeg kan gjøre da er å sørge for at barnet er sterkt ønsket av begge, og har de beste forutsetninger allerede før det kommer til verden. Jeg og vi kunne ikke tilby det, og det hadde blitt slutten på vårt forhold. Vi bor i utlandet, med null nettverk, hverken venner eller familie, har ikke penger til å kjøpe bolig eller ny fryser for den saks skyld. Det finnes så ufattelig mange barn i denne verden som allerede sliter, og som ender opp med å bli "kasteballer" fra og med fødselen.

Jeg er ikke i tvil om at jeg hadde elsket ungen mer enn noe, men tanken på å ha en far x antall mil unna, være avhengig av alle andre, og mor med knust hjerte Jeg fikk bare ikke det regnestykket til å gå opp, uansett hva jeg gjorde. Noen vil helt sikkert kalle min avgjørelse for en feig og urettferdig en, men de stod ikke i mine sko. Og de som ikke har vært gjennom en abort selv, har hverken rett eller mulighet til å forstå hva det egentlig handler om. Jeg er også naiv nok til å stå på min overbevisning at et barn trenger både far og mor, og det som en familie fra starten av.

Poenget mitt er vel at du må selv finne ut hva som er rett for deg og dere. Å ta abort har sin risiko, men du er ung og frisk, og har mange fruktbare år igjen. Det er ingen garanti for at barnet er friskt, eller at svangerskap og fødsel går som normalt. Og det er nok flere som angrer på at de valgte å beholde barnet, men dette er sett på som et så tabu emne, at ingen snakker noe om det eller våger å innrømme det for andre.

Hvor lang tid du har på å bestemme deg kommer jo an på hvor mange uker du er på vei, men ta tiden til hjelp så godt du kan, og kjenn på hva som er rett for deg. Ingen har rett til å bedømme deg uansett, for det er din kropp, din fremtid og ditt forhold.

[Gjest ts]

Takker for svar igjen

Livet er virkelig ikke lett i disse dager

Vi har vært sammen noen par dager i julen og i går spurte jeg om han hadde tenkt litt mer.

Han mente fortsatt det samme. Han spurte meg igjen om ikke vi hadde brukt prevensjon for å unngå dette, joda, det har vi, men det er desverre ikke 100% sikkert sa jeg da. Han ønsker ikke dette barnet og tror vi kommer til å krangle veldig mye ang det. Han sier han har sett seg lei på hvor mye kamerater har kranglet igjennom årene med eksene sine og ungene og han har sett vennepar som får barn for å fikse på forhold og det funker aldri.. og han har hengt seg veldig opp i dette.

Han mener vi bør ta abort for å så prøve senere hvis vi blir sammen, noe jeg ikke synes så mye om, siden jeg egentlig ønsker meg dette barnet og være med han.

Vi kom ikke frem til noe løsning og jeg nevnte at ber han meg ta abort, så vil jeg ikke se han mer og han mener jeg stiller ham ett ultimatum. Jeg sa det ikke var ett ultimatum, men han får se på det som han vil.

Jeg gikk gråtende fra ham og satt hjemme for meg selv og ikke klarte å slutte å gråte i går. Jeg skulle egentlig i familiebesøk, men følte ikke for å gå, så jeg gikk og la meg i 21 tiden og stod ike opp før sent i dag da jeg ikke har lyst til noen ting, jeg er så utrolig skuffet.

Han sendte meg en sms like etter jeg gikk i går hvor det stod at han var glad i meg og jeg skulle bare visst hvor mange ganger han hadde lyst å prøve igjen med meg, men føler at graviditeten presser det på før han er klar og jeg er så utrolig skuffet. Vi har hengt sammen i 6 år og jeg trodde ikke dette skulle være ett så stort problem for han.

Ikke har jeg sagt til noen at jeg er gravid og jeg synes det er så tungt å holde det for meg selv.. jeg ønsker som sagt ikke å bli alene mor og jeg synes det er litt flaut at jeg har havnet i denne situasjonen..

I dag har jeg satt meg opp på en ekstravakt og håper jeg skal lettere komme meg igjennom dagen.. jeg er så lei av å gråte og jeg håper jeg klarer å tenke på noe annet enn hvor skuffet jeg er over ham

[Gjest Gjest]

Når du føler det slik tror jeg at en abort vil være knusende, både for deg personlig OG for forholdet. Da sitter du igjen alene uten noenting, og den tomheten vil jeg ikke ønske min verste fiende!

Det ligger i det du skriver at du ønsker barnet, og da synes jeg du skal gå for det. Så får han suse med sitt. Enten roer han seg med tid og stunder og ting ordner seg. Eller så feiger han ut og forsvinner. Det kan du ikke gjøre noe med, så ikke legg energien din på det. Så tungt som det enn er.

Ønsker deg alt godt. Jeg tror ikke mange har angret et barn de har fått, men jeg vet at mange angrer de barn som aldri ble.

[Gjest Gjest]

Hei

Det er kun du som kan ta avgjørelsen om abort, uansett.

Selv har jeg vært i gravid to ganger med p-piller, og begge ganger har det blitt barn av det.

Mitt første barn fikk jeg da jeg var rundt din alder. Faren ga uttrykk for at han ikke var klar for barn, og ville ikke være der for oss. Jeg måtte gå 100 runder med meg selv før jeg valgte å beholde. Men jeg visste at dette kanskje var min sjanse til å få barn, og da falt valget på å bli alene med den lille. Det gikk overraskende bra etter et følsomt svangerskap med kjærlighetssorg og glede om hverandre.

Jeg traff en mann etter det som jeg valgte å flytte sammen med. Nok en gang ble jeg gravid på p-piller, og denne gangen var jeg sikker på at jeg ikke ville beholde om jeg kom til å bli alene. En er greit, to er litt mye Mannen var ikke overbegeistrert, men han fikk tid til å tenke over saken. Han sa han skulle stille opp og vi satset på forholdet. Vi giftet oss rett etter at yngste ble født.

Jeg ble senere gravid mens vi var gift, men forholdet så ut til å ryke. Denne gangen valgte jeg selv å avbryte svangerskapet. Å ha to barn gikk greit, men tanken på at jeg skulle sitte med to små og i tillegg en ny baby enten i et avsluttet forhold eller i et forhold som tærer på kreftene - nei takk.

Jeg angrer ingen av mine avgjørelser. Jeg vet det var riktig å ta abort den gangen jeg gjorde det, men jeg gjorde det av egen fri vilje. Hadde noen presset meg hadde forholdet til dem vært over og ut.

[Gjest ts]

Hmm, jeg fikk en telefon fra ham i sted og jeg spurte om vi ikke kunne snakke senere siden jeg er på jobb, han sa han ville bare få sagt at han hadde tenkt mye i går og funnet ut at han ønsker å bli far og at det kanskje er på høy tid og at jeg ikke må ta abort.

Han nevnte bla at det første var frykt for at han skulle bli en dårlig far og at mange ting vil endre seg, men han har funnet ut at han er klar for det.

Jeg følte ikke for å si så mye da siden jeg jobber i åpent kontorlandskap, men han sa han ville bare få sagt dette med en gang og så kan vi snakkes senere... så nå er jeg nok en gang i sjokk!

Men jeg tar ikke gleden på forhånd, vi må fortsatt snakke om en del praktiske ting, men det varmet mitt hjerte å høre han si det

Jeg måtte bare dele det med dere

[Gjest Gjest]

Ordner seg for snille piker!