Den ene eksen som fremdeles får hjertet til å banke

[Lucia]

Mange av oss har nok en eks som fremdeles får hjertet til å banke fortere, x antall år etter bruddet. Jeg skrev om min ene i en annen tråd, det satte i gang en del tanker. Jeg lurer derfor på om det er andre her inne som har samme erfaring?

Sommeren 2006 ble jeg sammen med det som i mine øyne var verdens nydeligste gutt. Vi møttes på en utrolig merkelig måte (jeg vil ikke si så mye om det her, med tanke på at detaljene er så spesielle at de er veldig lett igjenkjennelige). Historien er derfor kort oppsummert: Jeg bodde på vestlandet. På en litteraturfestival (og et skrivekurs for ungdom) møtte jeg drømmetypen. Intelligent, reflektert, oppegående, spennende, interessant og ikke minst haaaandsome.

Vi fikk god kontakt på kurset, men siden han bodde på østlandet, var sannsynligheten for å få alt til å funke minimalt. (Vi var 18 på den tida). Men skjebnen (som jeg velger å kalle det) mente visst at det ikke bare skulle være med det. Vi var begge registrert på et forum hvor man ga hverandre tilbakemeldinger på kreative ting. Eksen er veldig dyktig (en éner innen sitt interessefelt), og var ganske krass i kritikken mot flere av folka der inne. Blant annet mot min venninne. Jeg syntes kommentarene var i overkant frekke, og begynte å argumentere imot med liv og lyst. Dette synes han var rasende festlig... En kamerat av ham (som i dag også er en kamerat av meg), hadde diskutert en del med meg tidligere, og vi hadde hverandre på MSN. Han hadde sett bilder av meg, og fortalte ham (eksen) at jeg var pen. (Dette fikk jeg først vite etter at jeg og eksen ble sammen, så gjett hvem som fikk en skyllebøtte da jeg hørte det).

Uansett, eksen sendte en melding, der han skrev kort om hvorfor han hadde kommentert venninna mi som han gjorde. Innlegget var formulert som en vag unnskyldning, slik jeg leste det. Jeg sendte et høflig, men avmålt svar. Han grep halmstråene, og spurte om han kunne adde meg på MSN. I utgangspunktet var jeg ikke interessert i å ha en sånn kverulant der, men etter å ha lest en del av kommentarene han hadde gitt andre, måtte jeg innrømme at han visste hva han snakket om. "Hva har jeg å tape", tenkte jeg og la ham til. Vi begynte å snakke sammen, og det viste seg etter noen samtaler at han var ganske hyggelig. Da han spurte om å få se bilde av meg, tenkte jeg "jaja, hvorfor ikke". Vi hadde ikke utvekslet etternavn, så det var umulig for ham å vite at jeg var jenta fra kurset allerede da. Da han så bilde, ble han helt satt ut. "Duuu, vi møttes på XXXXX", sa han da. Deretter sendte han bilde av seg selv. Jeg spurte flere ganger om det var en syk spøk, men nei, det var det ikke. Det skjønte jeg også etter hvert. Uansett, vi fortsatte å snakke sammen. Flere timer daglig, hver dag. Vi ringte, sendte mailer, sms...

Ettersom vi allerede hadde hatt et godt øye til hverandre "IRL" forstod vi vel at det var meant to be om vi møttes igjen. Og det var det. Skrivekurset var i august året før (altså 05), og i juni 06 møttes vi igjen. Kjemien var, om mulig, enda bedre enn før. Vi hadde snakket om alt, kjente hverandre ut-inn, og det var for meg ikke et eneste fnugg av tvil. Dette var drømmefyren. Heldigivs følte han det på samme måte, og vi ble sammen. Månedene som fulgte, er de beste jeg har opplevd til den dag i dag. DESSVERRE for meg var jeg veldig usikker på meg selv på det tidspunktet.

Jeg slet med depresjoner og spiseforstyrrelser i flere år i barne-og ungdommen, og var veldig usikker på meg selv. Han hadde ikke verdens beste forhold til seg selv han heller (skikkelig ambisiøs med høy prestasjonsangst). Dette ble spesielt tydelig da jeg begynte å utmerke meg innen mitt fagfelt, mens han fremdeles kun var student. Det gikk inn på ham, og han måtte stadig bevise at han var bedre enn meg. Hvis jeg klarte noe, hadde han alltid gjort noe som var bedre.

Vi hadde i tillegg helt ulik vennegjeng, noe som var vanskelig for ham å akseptere. Ettersom vi begge var usikre, ble det mange diskusjoner. Han var av typen som rømte unna, mens jeg ville sortere alt ut av verden, før han hadde klarnet tankene sine. Dette til tross, kjemien vi hadde sammen, var unik. På grunn av mine kropp/selvbilde-problemer, ventet vi en stund med å ha sex. Han var utrolig tålmodig, og tok veldig hensyn til meg. Hvor mange 18 år gamle gutter venter i 4 måneder på å få sex med jenta de elsker? Og han begjærte meg virkelig. Vi sov sammen, selv om vi ikke hadde sex, og vi tok masse på hverandre. Han fortalte hele tiden om hvor lyst han hadde på meg, men han ville vente til jeg var klar. Fordi han var så tålmodig var han også den første jeg fortalte en av mine mørkeste hemmeligheter til. Jeg går ikke inn på den her, men jeg kan si såpass; jeg unner ingen å bli utsatt for det samme som jeg ble. Han reagerte med sinne (mot personen som gjorde det), men støttet og viste vanvittig mye omtanke.

Med ham hadde jeg samtaler som jeg aldri har hatt før eller siden. Vi kunne snakke om alt. Filosofi, litteratur, musikk, venner, kjærlighet, ensomhet, depresjoner, vi forstod hverandre.

Dessverre gjorde flere faktorer at jeg valgte å avslutte forholdet. Han hadde ikke gode karakterer nok til å studere medisin i hovedstaden, så han måtte til Bergen, Trondheim eller Tromsø. Han var åpen for alle steder, det var ikke jeg. For meg var østlandet det eneste alternativet. (Kanskje det var min måte å rømme unna de dype følelsene på?). Han ville prøve et avstandsforhold, for meg ble det uaktuelt. Kombinert med begges usikkerhet, og mitt dårlige selvbilde, valgte jeg å avslutte forholdet før jeg ble altfor forelska. Jeg forstod ikke da hvor hardt jeg hadde falt.

Månedene som fulgt er de jævligste jeg har opplevd. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg tenkte på ham konstant. Jeg skrev om ham, drømte om ham, tenkte på ham, plapret til alle om ham. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet. Alle samtaler som omhandlet andre ting, interesserte meg ikke. (Hører med til historien at jeg flyttet til østlandet etter vi ble sammen for å starte på studiene. Ellers hadde vi aldri blitt sammen i utgangspunktet). Dum som jeg var, innledet jeg et forhold med en ny kort tid etterpå. Det er han som er min siste eks. Jeg og han eksen jeg skriver om her, kuttet kontakten. Først av mitt ønske (han ville være venner), men etter at jeg ble sammen med eksen, ville ikke han ha mer med meg å gjøre. Jeg trodde først at han ikke hadde følelser, men det viste seg å være feil. Han hadde visst blitt skikkelig såra og lurte på om det jeg sa jeg følte ikke stemte, ettersom jeg fant en ny så raskt. (Jeg tror han hadde et håp om at det ble oss to en gang igjen). Han har fortalt en del ting til en av venninnene mine i ettertid, som oser av bitterhet. Så noen følelser har jeg nok vekket.

Da det ble slutt mellom meg og min siste eks spurte han om vi kunne prøve igjen. Jeg sa nei, av flere grunner. Alikevel hender det at jeg undrer. Burde jeg gitt ham en ny sjanse? Jeg har glemt alle tidligere ekser, men mye av det som skjedde mellom oss, har satt dype spor hos meg. Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme det vi hadde sammen. Det var første gang for meg på så mange måter. Jeg må presisere at jeg ikke er hodestups forelska lenger. Jeg ser mange av feilene hans nå, det er derfor jeg ikke vil prøve igjen. Jeg tror også det at vi er så like, har gjort sitt til at vi aldri kan fungere sammen. Dessverre.

Men hvis det er en eks jeg kommer til å tenke på resten av livet, er det han. Jeg sjekker fremdeles profilen hans på FB, og lurer på hvordan han har det. Jeg vet at han har lest noen av bloggene mine også. Så en viss felles "interesse" ligger der, fremdeles. Er det noen her som har følt/føler det på samme måte?

[Gjest Gjest_Cesilie_*]

Det er vel lov å nevne to? Særlig når det skjedde med bare 2 dagers mellomrom?

Den ene sendte meg ulovlige kjærlighetsbrev. Jeg var så forelsket. Vi ble oppdaget.

Dagen etter ble en som sto meg veldig nært, og kjempet om plassen i hjertet mitt med førstemann, skadet i en alvorlig ulykke. Han ropte og ba meg komme og holde han i handa.

Den første: La lapper i penalet mitt. Lærerinna oppdaget det.

Den andre: Brakk armen på isen i skolegården.

Dette skjedde i 2. klasse på barneskolen.

Glemmer det aldri. Får bestandig hjetet mitt til å banke.

[Gjest Gjest]

Har en. Fem år. Jeg tenker på ham ti år senere. Han var den ene.

[Gjest Gjest]

Har en som er den eneste rette for meg, kan aldri finne noen som ham igjen.

Det har vært slutt i knapt et år, og vi var kun sammen drøyt et år. Men vi utfylte hverandre perfekt. Fortsatt er gnisten og flørten der mellom oss og vi er veldig gode venner. Men ingen av oss tør prøve igjen heller.

Grunnen til at det ble slutt var utenforliggende årsaker, som også er grunnen til at vi ikke tør nå.

Med ham følte jeg meg hel, følte jeg kunne være meg selv og kunne være sårbar. Det er utrolig godt når man alltid har vært den sterke som aldri sier noe om hvordan man har det.

Jeg falt for ham første gang jeg så ham sammen med flere mennesker. Jeg husker jeg tenkte: Den eneste som er kjekk her er deg! :rødme:

Nå setter jeg stor pris på vennskapet, for det hadde vi også før vi ble sammen. Det vil jeg beholde for alt i verden. Men jeg merker også at jeg ikke vil ha noen annen. Det er ingen andre som kan måle seg mot ham.

Og det sier jeg her jeg nærmer meg førti og etter 2 samboerskap og et ekteskap. Kanskje kan vi klare brasene en gang om ting forandrer seg. Alle andre påstår fremdeles vi er ment for hverandre.

[Gjest Gjest]

Jeg har og en...

Min første kjærlighet - jeg var for ung, han for gammel - det kunne aldri bli oss i den virkelige verdenen. Vi lusket rundt i skjul og jeg levde mitt livs beste år.

Nå femten år etter får fremdeles denne vakre mannen hjertet mitt til å løpe løpsk når jeg en sjelden gang tilfeldigvis møter på ham.

Jeg er evig takknemlig for at han kom inn i mitt liv da han gjorde og minnene mine fra den tiden vil alltid ha en helt spesielle plass i hjertet mitt

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har en flott mann jeg hadde en heftig periode med for 8-10 år siden.

I dag er jeg gift og har flere barn, men denne mannen gjør meg fortsatt skjelven i knærne når jeg trooooooooooooor jeg ser han!

Hadde vi bare hatt mot til å kjempe mot omgivelsene den gangen vi hadde sjansen. Det var så alt for mye som talte mot av vi skulle få fremtiden sammen.

Ingen mann har noen sinne vært så til stede for bare meg som denne!

Og ja, jeg "spionerer" på han... sjekker telefonkatalogen i ny og ne for å følge med på hvor han bor og om han bor sammen med noen