til dere med kjæreste i utlandet

[Gjest Gjest_line_*]

Jeg har nå møtt en fyr på ferie og det hele endte med flørting fra begges side. Vi har nå litt overfladisk kontakt via facebook, også med litt flørting der hvis jeg tolker det han skriver riktig. Nå er greia det at jeg ikke får han ut av hodet og rett og slett har lyst til å date han. Hvordan gjør man dette med noen tusen mil mellom oss? Hvordan forklarer man at man gjerne vil date en fyr når en egentlig ikke har hatt mer enn 3 dager sammen? Hadde ikke hatt noen problemer med å vise interesse og hva jeg ville dersom det var en her i byen, for ikke å snakke om landet, men å skulle be ut en fyr som bor på et annet kontinent blir litt mer komplisert føler jeg. Vet jo ikke om han ønsker meg heller, kan jo for alt jeg vet hende at han bare ser på meg som en ferieflørt og ferdig med det. Og hvordan har andre gjort det rent praktisk? Er jo ikke bare å stikke en tur på kino sammen akkurat.

[Bintou]

Jeg kan jo fortelle vår historie!

Jeg traff min kjære på ferie i fjor, ble hodestups forelska begge to og ble introdusert til hele familien, jeg utsatte hjemreisen og var sammen med han hver dag i en ekstra uke. Deretter dro jeg hjem og han ringte meg hver kveld. Etter en uke hjemme kjøpte jeg flybillett som var låst til en ukes opphold, men begynte å lete etter muligheter for å kunne bli der lenger. Jeg fant frivillig arbeid der og dro ned og kansellerte returen min - dette var januar i år. Bodde sammen med ham og tanta hans i fire måneder. Ble ganske klar over at jeg ikke ønsket å bo i hjemlandet hans og begynte å se på mulighetene for visum. Innså at jeg måtte komme meg hjem for å skaffe jobb/leilighet slik at vi kunne ha en sjanse (alt dette er selvfølgelig mye enklere hvis han er fra et land innen schengen). Vi begynte å snakke om å gifte oss ettersom vi så det som eneste mulighet for å kunne leve sammen i Norge. Vi skulle egentlig gifte oss i april, men min familie ba meg komme hjem og tenke meg om, vi hadde da i stedet en stor forlovelsesfest, før jeg dro til Norge. Deretter har vi for det meste hatt et avstandsforhold - helt sinnsyke telefonregninger da vi snakker hver dag og vanskelige perioder pga savn(og litt sjalusi som kommer inn når man misunner alle de som bare kan SE den andre personen i motsetning til en selv). I juli søkte han om forlovedetillatelse som gjør at han skal kunne komme hit og vi kan gifte oss her. I november dro jeg ned igjen og vi giftet oss allikevel der. Nå venter vi på familiegjenforening som har 12 mnd'ers behandlingstid.

Avstandsforhold er ikke fryd og gammen, men så utrolig sterkt forhold man får, men det krever masse tålmodighet og tillit. Men så har jeg ikke vært i tvil et øyeblikk siden første gang vi fikk øyekontakt om at vi var "meant to be".

I deres situasjon er det kanskje vanskeligere når dere ikke oppnådde denne virkelig oppriktige kontakten og dialogen om at dere vil satse når dere først var sammen. Jeg aner ikke, men jeg synes du skal satse på magefølelsen din. Ikke bli en bitter gammel dame som tenker at kanskje hun gikk glipp av den store kjræligheten pga ting som ikke lå helt til rette. Ta deg en tur ned igjen? Snakker dere på telefon? Snakk med ham