Når du ikke kan gjengjelde følelsene...

[Gjest Jaheira]

Jeg møtte en mann, vi hadde det bra.

For meg var det "kameratslig", lo og fleipet, snakket om mye seriøst, og var utrolig enige i mange viktige (og uviktige) ting.

Passet jo således ganske bra sammen.

Men jeg tenkte ikke akkurat at vi skulle bli kjærester.

Det gjorde han.

Han var fryktelig opptatt av å "tilbringe tid sammen for å bli bedre kjent", han "følte det naturlig å kysse meg" i løpet av første dag, og så videre...

Han gav meg tonnevis av komplimenter, både på det mentale og fysiske plan, som jeg tror han mente oppriktig.

Det ble (blir) så mye at jeg blir helt overveldet!!

Så intens at jeg ikke får til å puste sammen med ham.

Han sier jeg får ham til å føle seg som 16 igjen, og unnskylder delvis oppførselen sin.

Jeg sier at jeg ikke kan love noe mer, og at jeg ikke kan trylle frem følelser, men at jeg godt kan finne på ting sammen med ham - som venner.

Han sier det er OK - men fortsetter på samme måte.

Det hele endte med at jeg, da jeg var sliten og trøtt, og ikke ville ha besøk, ba ham gi seg - han insisterte på å komme hjem til meg og "ta vare på meg"...... :pjuk:

Han er så mye!!

Jeg vet dette er et utrolig rotete innlegg, men jeg blir så frustrert.

Jeg trivdes i hans selskap, men føler nå at han har gått langt over streken.

Blir unaturlig etter dette.

Andres erfaringer?

Hva skal man gjøre..?

Kutte? (lettest.....)

:oppgitt Jaheira:

[Suzy]

(Jada det er krangle-krypet igjen, men jeg skal ikke krangle nå...)

Skjønner veldig godt hva du mener, Jaheira. har hatt to sånne menn i livet mitt og det er litt slitsomt :-?

Den ene tok tegninga veldig fort. Jeg satte meg ned med ham så snart jeg skjønte at han følte mer for meg enn jeg gjorde for ham - og så at jeg ikke kom til å få noen følelser for ham noen gtang - derfor ville jeg heller at vi skulle være venner. Det fungerte faktisk :D

Den andre var det litt verre med. jeg følte at hver gang jeg prøvde å være venner med ham og tilbringe tid med ham, så ble det for intenst og han klarte bare ikke å la være å "legge an".

Det ble tilslutt sånn at jeg holdt avstand og ikke klarte å tilbringe tid med ham. Jeg følte omsorgen han prøvde å vise meg som kvelende og oppmerksomheten som masete.

Jeg likte ham veldig godt og han er en fin fyr, men hadde bare ikke slike følelser for ham!

Nå har han forøvrig funnet ei fin jente som er glad i ham og det fortjener han virkelig!

Konklusjon; har ingen fasit, men jeg ville nok vurdert å holde meg unna helt. Det er jo mulig at han fremdeles håper på å få deg "på kroken" når dere tilbringer tid med hverandre - og at et klart brudd ville være lettere for dere begge?

Lykke til!!

Suzy :blunke:

[VesleBråka]

Si til ham at en del av å sjarmere noen er faktisk å være kostbar.. ingen setter like stor pris på det som hopper opp i fanget, som det man må slite litt for. Valper er søte, men hvis de følger etter deg nonstop for å klenge, så kan man begynne å mislike dem..

[Gjest Jaheira]

Hei Suzy!

Jeg setter pris på at du sier hva du mener altså, samme om det slår positivt eller negativt ut for min del.

Takk for svaret her også.

Kjenner meg så utrolig godt igjen i eksemplet ditt med fyren som ikke tok hintet - jeg håper nesten "min" også finner seg en annen jente om ikke lenge, som tar bort oppmerksomheten fra meg...

Føler meg nesten litt urettferdig behandlet også - det er jo ikke min feil at jeg ikke forelsker meg i ham.

Tror jeg skal holde meg helt unna ham - frister litt å prøve å være venner, men jeg har jo prøvd det med dårlig resultat før.

Litt trist dette. :cry:

Føler nemlig at dette stemmer veldig bra på ham:

Konklusjon; har ingen fasit, men jeg ville nok vurdert å holde meg unna helt. Det er jo mulig at han fremdeles håper på å få deg "på kroken" når dere tilbringer tid med hverandre - og at et klart brudd ville være lettere for dere begge?

[Gjest Jaheira]

Takk for innspill til deg òg, VesleBråka.

Jeg føler det imidlertid ikke slik - har ikke noe til overs for dette "kostbar-spillet".

Er han interessert, setter jeg pris på at han forteller meg det, men han må ta klar tale for hva det er.

[Deppi]

Noen gode råd fra en som har vært i kameraten din sin situasjon.

Sett dere sammen og snakk åpent om det som skjer mellom dere.

Da blir det en ryddig situasjon og dere klarer kanskje å beholde vennskapet.

Hvis du trekker deg unna han blir det dobbelt så vondt for ham. Han vil

kritisere seg selv for å ha mistet vennskapet. Jeg følte at avvisningen jeg fikk, var rettet mot meg som person, ikke fordi jeg var forelsket i han.

Han trakk seg mer og mer unna meg, jeg prøvde å være hyggelig uten å legge an, men dess mer hyggelig jeg var, dess lengre trakk han seg unna.

Det var mye mer sårende enn om han hadde snakket ut med meg og fortalt hvordan han følte det.

Ikke glem å si at du setter pris på han som menneske, det vil gjøre han mye sterkere til å komme gjennom kjærlighetsorgen. Han beholder deg iallefall som venn, det er en god tanke å ta med seg.

[Suzy]

Selvfølgelig må hun si ifra før hun evt trekker seg unna Deppi, men jeg forsto det slik som at Jaheira har snakket med ham - ivertfall litt.

Tror det er lurt å ta praten - se hvordan det går og deretter trekke seg unna om det ikke fungerer (jeg måtte det tilslutt)...

Lykke til igjen! Liker å debattere med deg og Jaheira!!

Suz :blunke:

[Gjest Anonymous]

Du vet sikkert at du ALDRI vil utvikle følelser for ham?

Hvordan vet du det?

Er det noen som har opplevd at følelsene kom etter at man har blitt beilet for en periode da? Og da ikke på en MASENDE og klengete måte..

nysgjerrig

[Suzy]

Du vet - ivertfall har jeg alltid gjort det - med en gangom det er håp for noe eller ei...

Suzy :blunke:

[Gjest Anonymous]

Og det betyr? Jeg ikke skjønne den ordsammenstilling

nysgjerrig

[Suzy]

*bukker dypt og unnskyldende og skynder seg og dele to ord som ved et uhell sto sammen*

Jeg vet - og har alltid gjort det- om det er noen mulighet for følelser overfor en person med en gang.

Suz - klarere nå?

[Gjest Anonymous]

Så du baserer det på et førsteinntrykk da?

nysgjerrig

[Suzy]

Nå jeg ikke skjønne deg..

Nei, ikke på førsteinntrykk (jeg sa vel ikke at dette skjedde de første ti minuttene, tror jeg... :-? ), men så snart jeg blir kjent med et menneske kjenner jeg om det er noen grobunn for romantiske følelser, eller bare vennskap.

Aldri vært borti noe sånt du?

Suz

[Gjest Anonymous]

Du skriver jo "med en gang" så..

Jo jeg har jo erfaring selvsagt, men hva er det som utgjør forskjellen for deg og andre?

Personlighet alene?

Utseende alene?

Kjemi?

Interesser?

Selv så blir jeg sinnsykt glad i mennesker med tydelig empati og helt off på andre som er sure og kritiske mot "alt"

Nysgjerrig

[Suzy]

Jeg vet ikke hva det er - enten er gnisten der eller ikke - men jeg setter pris på alle slags mennesker og særlig de med meningers mot, empati, som du sier, og livsglede. Men å være glad i som en vennog å elske er to ulike ting...

Suz :blunke:

[Gjest tuppelura]

Her kjente jeg meg igjen:)

Har nå en tidligere veldig god venn av meg som er kjempelei seg, og sinna, og føler seg utrolig skuffet...og utnyttet

Jeg var midt oppi flytting etter samlivsbrudd, var litt lei og deprimert, og veldig kontaktsøkende, etter ett nach endte det med at vi begynte å surre i sammen... Visste allerede da, at det ikke ville kunne bli noe forhold, men det var så trygt og godt å ha ett menneske man kjenner og føler seg trygg på, så vi startet ett "f... good friends forhold" kompisen ble forelsket, og jeg nøt av å få oppmerksomhet, og ha noen å være sammen med... Det ble alt for intenst, jeg begynte å irritere meg over småting han gjorde, og fant ut at dette ikke ville fungere. Vi var vel sammen en mnd tid.. jeg sendte først en txtmld, og så ringte han opp og så hadde vi en lang samtale. Det var like greit å kutte ut når jeg visste at dette var en person jeg ikke ville kunne flyttet eller gifte meg med, ikke var det en kar jeg kunne være stolt av å være sammen med, årsak utseendet forskjeller( litt kynisk mulig) Merket jeg var så mottagelig fra fllørt fra andre, at jeg ikke kunne vært trofast mot ham , og dermed gjorde det slutt... Det skal sies han var, er utrolig snill og hjalp meg med å flytte, dermed føler han seg utnyttet, men jeg angrer ikke en dag på at jeg brøt ut av det, det eneste som er trist er at jeg har mistet en veldig god kamerat.... min historie....

[Gjest Jaheira]

:o Blitt lang tråd, dette.

Tar en og en.

Deppi,

jeg føler egentlig at jeg blir littegrann irritert også - når jeg ga ham sjansen og sa jeg ville ha mer frihet mellom oss, så misbrukte han muligheten.

Etter dette føles det unaturlig...

Jeg sa i begynnelsen at jeg gjerne tilbragte tid med ham som en venn, men nå har jeg faktisk mest lyst til å trekke meg helt tilbake.

Som sagt; føler jeg kveles...

Avvisningen var i begynnelsen ikke rettet mot hans person, som du sier, men nå begynner det nesten å forandre seg litt...

Jeg orker nesten ikke å skulle være "snill" fem tusen ganger, og gi sjanser i hytt & gevær - han grusla det han fikk...

Det vil jo alltid bli "feil" når vi er sammen, Deppi - når han egentlig vil noe mer..?

[Gjest Jaheira]

Du vet sikkert at du ALDRI vil utvikle følelser for ham?

Hvordan vet du det?  

Er det noen som har opplevd at følelsene kom etter at man har blitt beilet for en periode da?  Og da ikke på en MASENDE og klengete måte..

nysgjerrig

Nysgjerrig;

jeg vet ikke 120% sikkert at jeg aldri vil utvikle følelser for ham.

Du bruker forøvrig samme argumenter som han gjør.

"Bare vi bruker tid sammen, og blir kjent..."

Jeg orker ikke det!!! :klikke:

Med et så skjevt utgangspunkt, kan jeg ikke fatte & begripe hvordan dette skulle gå til naturlig.

Han vil jo ta enhver sjanse, og jeg livredd for å bli mistolket....

[Gjest Jaheira]

Dobbelt. :-?

[Gjest Anonymous]

Hvis du ikke orker han idet hele tatt så er det jo akkurat motsatte følelser du har enn han da jo!

Da skjønner jeg begrepet ALDRI.

men om dere trives ilag, gjør hverandre glade for å si det sånn, hva er forskjellen mellom vennskap og kjærlighet da?

Hva vil utgjøre "spranget" for deg? Og andre her?

interessant tema i kjærlighetens gråsoner

nysgjerrig