Alder og erfaring

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

I flere tråder her inne den siste tiden, og også ute i den virkelige verden, har jeg lagt merke til at alder har blitt et tema.

Noen ganger er det "eldre" mennesker som sier "bare vent til du blir eldre og får mer erfaring, så vil du se at du har endret syn", men like ofte er det yngre mennesker som nekter å innse at det er enkelte erfaringer man kun kan få gjennom alder.

Yngre mennesker kan godt tenke seg hvordan ting kan være, men de kan ikke vite for sikkert hvordan det kan være før de er der selv.

Og det er den siste gruppen jeg har lyst til å adressere i denne tråden.

For ikke å trekke fram enkelte tråder, kan jeg bruke et par eksempler fra virkeligheten for å vise hva jeg mener.

En kvinne i begynnelsen av 20-årene forteller meg om et problem hun har med sine barn, og lurer på hva hun skal gjøre.

Jeg bruker da mine egne erfaringer, og forteller hvordan jeg opplevde det samme problemet som hun hadde, og hvordan jeg løste det.

Hennes respons er ordrett: "ja, men nå er dine barn store da... det vil ikke fungere på mine mye yngre barn"...

Det er selvsagt riktig at min løsning ikke fungerer på hennes barn, men tror hun virkelig at mine barn ble født som tenåringer? Tror hun virkelig at mine barn aldri har vært små, at jeg har gjennomgått alle stadiene hun gjennomgår nå på et tidligere tidspunkt?

Et annet eksempel er noen yngre kvinner, igjen i begynnelsen av 20-årene, alle av dem samboere eller nygifte, og uten barn, som fortalte en venninne av meg hva hun gjorde feil i ekteskapet sitt, og hvorfor hun nå var nyseparert. Og det gjorde de i påhør av meg, og et par andre på min alder.

De hadde fasiten på hvordan man skulle gå fram for å beholde gløden i ekteskapet...Det var bare å gjøre "slik og sånn", så var det garantert at ekteskapet varte livet ut.

De hadde mange flotte tanker, for all del, men det var tydelig at de fremdeles så for seg en rosenrød hverdag, der sex aldri skulle være en mangelvare, rutiner skulle aldri innhente dem, de skulle alltid sette av tid nok til å pleie forholdet osv... som sagt, mange flotte tanker, men uten tanke for at det er hverdagen som tar knekken på de fleste forhold, og at livet av og til tar uventede vendinger som gjør at ting blir tøffe, og går ut over forholdene.

De var veldig brutale i sin talemåte, og hun som satt der nyseparert og knust ble virkelig såret av deres påståelighet.

Det fantes ingen nyanser i noe av det de sa.

Når noen av oss "eldre" som har vært gift eller i samboerforhold i rundt 20 år, prøvde å fortelle dem at de kanskje burde ha vært gift eller vært i et stabilt forhold i litt mer enn 3-4 år før de uttalte seg, kom kommentaren: "jeg trenger ikke å ha smakt på et jordbær for å vite at det er søtt, og på samme måte trenger jeg ikke å ha vært gift i 70 år for å se hva de har gjort feil!"

Teller ikke erfaring lenger?

Jeg har erfart at yngre menneskers synspunkt er være nyttig i mange sammenhenger, men hvorfor er det så vanskelig for mange yngre å innse at det er enkelte erfaringer man kun kan få fra alder eller tid?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det er selvsagt riktig at min løsning ikke fungerer på hennes barn, men tror hun virkelig at mine barn ble født som tenåringer? Tror hun virkelig at mine barn aldri har vært små, at jeg har gjennomgått alle stadiene hun gjennomgår nå på et tidligere tidspunkt?

Det falt ut et ord... det skal stå

Det er selvsagt riktig at min løsning ikke nødvendigvis fungerer på hennes barn,

[Gjest megvel]

Jeg kan kun snakke for meg. Jeg er ei av de unge jentene i begynnelsen av 20-årene med samboer og uten barn. Klart jeg inni mellom er overbevist om at jeg har fasiten på hvordan jeg skal få alt til å funke bra! Men jeg vet også at jeg mange ganger har spurt andre, eldre mennesker om råd. Det har jeg da gjort fordi jeg vet at dette mennesket har erfaring på det området jeg trengte hjelpen til.

Kanskje et av problemene ligger i at vi unge ikke har gått gjennom disse fasene? Jeg vet faktisk ikke hvordan livet vil utvikle seg for meg. De problemene jeg har lært meg å løse kan jeg hjelpe andre å løse. Den erfaringen jeg har bygd opp er like verdifull som din, selv om du er 20 år eldre enn meg. Jeg har bare ikke like mye av den.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg kan kun snakke for meg. Jeg er ei av de unge jentene i begynnelsen av 20-årene med samboer og uten barn. Klart jeg inni mellom er overbevist om at jeg har fasiten på hvordan jeg skal få alt til å funke bra! Men jeg vet også at jeg mange ganger har spurt andre, eldre mennesker om råd. Det har jeg da gjort fordi jeg vet at dette mennesket har erfaring på det området jeg trengte hjelpen til.

Kanskje et av problemene ligger i at vi unge ikke har gått gjennom disse fasene? Jeg vet faktisk ikke hvordan livet vil utvikle seg for meg. De problemene jeg har lært meg å løse kan jeg hjelpe andre å løse. Den erfaringen jeg har bygd opp er like verdifull som din, selv om du er 20 år eldre enn meg. Jeg har bare ikke like mye av den.

Selvfølgelig er din erfaring like verdifull som min, jeg mener ikke å antyde noe annet.

Og spesielt verdifull er den for deg, for de som er på samme stadie i livet som du er, og også for de som er yngre, og som ikke har kommet dit du har kommet ennå.

Men er din erfaring like veldigfull for en som er på et helt annet sted i livet? I dette tilfellet en som har vært gift i noen og tyve år, og har 3 barn.

Kan det ikke tenkes at en yngre kvinne i noen settinger kunne hatt større nytte av å lytte og lære av andres noe større livserfaringer, framfor å fremheve sin egen, mer begrensede, erfaring?

[Mir]

Er enig med deg her =)

Det er et faktisk fenomen, men så tenker jeg meg hvorfor ? Er det på samme måten som da mamma sa til meg at jeg måtte ta på meg gummistøvler og regnjakke, men jeg sa det ikke var nødvendig ? så stod jeg der da som en druknet katt.

Er det det at man er for stolt til å skulle ta imot andres råd? At man vil gjøre ting selv? At det liksom er dårlig å ikke ha en løsning selv?

Jeg synes det er supert at det er så mange på KG som kan gi så gode råd, og jeg kommer sikkert flittig til å bruke forumet den dagen jeg har spørsmål om barn =) Har lært mye her, men man må nok være villig til å innse at alder faktisk ofte har mye å si, uten at det skal bli tatt som et "angrep", hvilket jeg ofte føler at noen tar det som.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Er enig med deg her =)

Det er et faktisk fenomen, men så tenker jeg meg hvorfor ? Er det på samme måten som da mamma sa til meg at jeg måtte ta på meg gummistøvler og regnjakke, men jeg sa det ikke var nødvendig ? så stod jeg der da som en druknet katt.

Er det det at man er for stolt til å skulle ta imot andres råd? At man vil gjøre ting selv? At det liksom er dårlig å ikke ha en løsning selv?

Jeg synes det er supert at det er så mange på KG som kan gi så gode råd, og jeg kommer sikkert flittig til å bruke forumet den dagen jeg har spørsmål om barn =) Har lært mye her, men man må nok være villig til å innse at alder faktisk ofte har mye å si, uten at det skal bli tatt som et "angrep", hvilket jeg ofte føler at noen tar det som.

Jeg har også lært mye her, det er veldig mange flotte kunnskapsrike (unge og eldre) kvinner her inne, som har veldig mye å bidra med.

Men, så kommer vi til de problemstillingene der erfaring er en fordel for å se "hele bildet".

I disse tilfellene ser jeg, som du også har observert, at erfaring ofte blir oppfattet som et "angrep", og det er derfor jeg startet denne tråden.

[leirbål]

Nå er jeg egentlig i begge gruppene på en måte. Alderen og livserfaringen har jeg inne, og poden er tenåring. Men jeg har jo bare vært gift i 6 mnd. er veldig nybegynner der.

Inlegget ditt fikk meg til å tenke litt over hvordan jeg var i begynnelsen av 20 årene; alt det de "gamle" sa og hadde opplevet var jo fint det- for dem. For det de lærte i steinalderen var jo ikke reelt da.

Dessuten var jeg jo såå klok.

Alt forandret seg så veldig fort, så det var ikke så aktuelt.

Og jeg ville jo ikke ha et forhold som var så kjedelig som deres så ut. De levde så traust i mine øyne, og det ville jeg unngå. Så jeg trodde at alle rådene deres bare gjaldt de som ville ha 1,8 barn og volvo stasjonsvogn.

Og jeg skulle jo til sørafrika og rafte med kjæresten min.

Nå som jeg har erfart og lært mye blir jeg veldig glad for alle gode råd og tips. For nå vet jeg hvor lite jeg vet.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nå som jeg har erfart og lært mye blir jeg veldig glad for alle gode råd og tips. For nå vet jeg hvor lite jeg vet.

Kjente meg godt igjen i hele innlegget ditt, og er spesielt framheve dette jeg har sitert her!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg kan også legge til at det blir på samme måte på alle områder, ikke bare når det gjelder barn eller samliv...

Det er ikke alltid alder gir god nok erfaring heller (som Leibål poengterer her).

En 90-åring som aldri har vært gift, aldri har født, hatt diabetes, astma, allergier eller slike ting kan godt fortelle hvordan hun har erfart å stå på sidelinjen å se på at andre gifter seg, føder, har føling, astmaanfall, eller allergisk sjokk, og hun kan fortelle hvordan hun tror det føles, men hun kan aldri fortelle hvordan det faktisk er å gifte seg, føde, ha føling, astmaanfall, allergisk sjokk eller slike ting...

Men forskjellen mellom en 90-åring og en 20-åring, er at en 90-åring med større sannsynlighet ikke vil være like skråsikker når hun uttaler seg om de tingene hun ikke har erfart selv.

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg nikker gjenkjennende til leirbål her. Jeg var også sånn i slutten av tenårene/begynnelsen av tjueårene. Feks visste jeg nøyaktig hvordan folk burde oppdra barna sine, vel å merke før jeg fikk barn selv. Da ville jo ikke ungen følge teoriene mine.

Jeg ser også det som trådstarter sier her om at de unge er skråsikre der eldre folk gjerne ser nyanser og flere sider av en sak.

Da jeg fikk min eldste hadde jeg en fantastisk helsesøster som jeg lærte mye av. Jeg var der ganske ofte de første månedene, og spurte og grov om alt mulig. Hun hadde aldri noe fasitsvar på hvordan jeg burde gjøre ting, men kunne fortelle om forskjellige løsninger som hadde virket på forskjellige barn, og bad meg prøve ut det eller det.

For meg var det en lettelse å få råd på den måten, på flere nivåer. Både gav det meg et arsenal av muligheter, samtidig som det gjorde godt å høre at andre også kunne slite litt. Man skal jo liksom ta det så naturlig og instinktivt med sin nyfødte, så det kjentes som et nederlag når det ikke gikk glatt. Da var det godt å ikke få en pekefinger og "Du må da skjønne at..."

Jeg har i hvertfall adoptert dem måten å gi råd på, tror jeg da.

[Gjest Gjest]

Det er vel ikke alder som er avgjørende, men erfaring. Jeg er av typen som liker å høre om andres erfaringer, helst så mange som mulig, for så å gjøre meg opp noen tanker om hva som er best for meg. Altså foretrekker jeg å lære av andres feil fremfor å gjøre dem selv. Så jeg er veldig takknemlig for tips så lenge de ikke blir til kommandoer om hvordan jeg skal gjøre ting.

[Gjest Bond]

Jeg er nok en av de yngre (dvs fortsett under 30), og jeg tror absolutt ikke at jeg har svar til alt. Men kan nok tilstå at jeg har noen meninger over hva jeg synes er rett og galt og hvordan jeg tenker å ha det i forholdet mitt. Om jeg ikke hadde meninger om dette hadde det jo vært helt feil? Er ikke det en del av lærekurven at man har meninger og må revurdere dem etter hvert?

Dere som er de 'eldre' (jeg hadde nok ikke kalt noen på 40-50 for gammel, men må jo her for å skille litt) - hadde ikke dere mødre som tenkte akkurat det samme en gang?

Men jeg tenker også at alder er ikke ensbetydende med at man har lært noe av feilene sine. Ser godt voskne mennesker som gjør de samme feilene om igjen og om igjen og det virker som om de ikke har fått noe med seg fra siste gang. Jeg ser folk som ser ut til å miste fatninger helt etter fylte 50 (ser ut som om de savner noe fra de 20-årene heh). Så jeg tror ikke man kan påstå at man automatisk vet bedre fordi man er eldre. Noen gjør det - ja, men ikke alle.

Kan jeg få bedre råd om kjærlighetssorg fra en på 45 som har bare vært forelsket i sin egen mann, eller kanskje fra en på 26 som har vært samboer for 5 år og slått opp med samboeren og endelig kommet over dette? Er det automatisk at den på 45 har mer erfaring på kjærlighetssorg? Til en viss grad har jo den på 45 sett mer av livet og har mer generell erfaring, men det å ha sett mer av livet er ikke ensbetydende med å ha erfart mye av alt. Det skjer faktisk noen ganger at de yngre har mer erfaring på noen områder.

Og nå spekulerer jeg litt - kanskje de yngre også noen ganger avvisses litt for fort fordi de er unge?

Men det kan jo også være at de på 20 er litt mer bastante enn vi som nærmer seg 30 etter hvert

[Mir]

Jeg evaluerer ofte utifra hva slags erfaringer brukere som svarer TS har. Hvis de skriver at "jeg er 21 år og har bare vært sammen med kjæresten min. VI ble samboere for 1 måned siden", og personen gir råd til TS om eventuelle skilsmisse-problemer, da tar jeg ikke det innlegget til etterretning.

Mange , for å bruke ordet du gjorde, eldre, viser god kunnskap og har opplevd mye, mens andre som du sier har ikke mye å vise til på flere områder :=)

[Gjest Purple Haze]

Dette tror jeg er en universell ting. Når man er ung, er man verdensmester, kan og vet alt. Eplekjekk, rett og slett. Og det er på mange måter flott, for da kan man gå ut i verden med stå-på-vilje og friskt mot. Prøve og feile og lære. Det er jo det livet går ut på, at man skal få erfaringer på de fleste områder.

Nå er jeg over 40, og som leirbål sier, først nå skjønner jeg hvor lite jeg egentlig vet. Jeg lærer noe nytt hele tiden, og får stadig aha-opplevelser. Jeg ser på livserfaring som årringer i et tre. De legger seg etter hverandre, og skaper til sammen de erfaringene som gjør at jeg er meg.

Med alder kommer også en innsikt i at man kan være litt ydmyk, man trenger ikke vite og kunne alt, og det er ikke noe nederlag. Tvert i mot, man kan vokse på å lære og erfare noe nytt.

Hvis jeg kan ha den innstillingen at jeg kan lære noe av de som er både yngre og eldre, har jeg kommet et stykke på vei. Utlært blir man aldri uansett. Og det er veldig spennende.

[Vera Vinge]

Når det gjelder de du forteller om, ts, vil jeg tro det handler mer om deres personlighet enn bare alder. Man lekser ikke oppfor noen som akkurat har skilt seg.

Jeg er vel ganske ung selv, og kan nok mer kjenne på det at jeg mener jeg har verdifulle synspunkter selv om jeg ikke har vært gift i 20 år. Jeg mener at jeg absolutt er ydmyk for eldres erfaringer, men jeg har også støtt på så mange godt voksne som tror de vet alt fordi de selv har opplevd noe. At de kan bli for lite nysgjerrig og for bastante. Man kan faktisk ikke alltid kjenne andre på seg selv.

Så ja, noen ting kan man nok bare virkelig lære av erfaring. Men vi er alle mennesker, og jeg mener mange vil være i stand til å sette seg inn i situasjoner de ikke selv har vært i fordi de har opplevd følelser som ligner i andre sammenhenger. Dermed må jeg liksom protestere litt mot de som ser ut til at levd liv er det eneste verdifulle. Men jeg ser jo at du ikke mener det, da ts, og jeg tror ikke vi egentlig er så alt for uenige. Jeg mener altså at en god porsjon ydmykhet begge veier, er viktig. Man har alltid noe å lære av andre, om de så er unge eller gamle. Og med mindre man har blitt spurt direkte, mener jeg man i de fleste tilfeller skal holde seg for god for å lekse opp for andre om feilene de har gjort. Vi gjør alle feil, og det er også noe med å være mottakelige for råd. Gir man råd, bør det være begrunnet med at mottakeren virkelig trenger det, ikke at den som sier det har så behov for å si det.

Endret 16. desember 2009 av Vera Vinge

[Shade]

Men forskjellen mellom en 90-åring og en 20-åring, er at en 90-åring med større sannsynlighet ikke vil være like skråsikker når hun uttaler seg om de tingene hun ikke har erfart selv.

Jeg må si at jeg har opplevd det motsatt. Jeg har fått en del veeldig bastante råd (som innemellom har vært helt på jordet..) f.eks om barneoppdragelse fra "eldre" men med folk på min egen alder har jeg heller opplevd at folk er veldig forsiktig og at man heller diskuterer litt frem og tilbake hva som kan være den beste måten å løse ett problem på.

Så jeg heller mest på at det går på personlighet Er man bastant og skråsikker i 20 årene er det nok en stor sjanse for at man er det når man blir eldre og

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at de som er "eldre" ofte ikke har skjønt at erfaringen deres nødvendigvis ikke er så mer verdifull. Fordi tida også har endret seg, og det noe så drastisk fort, bare de siste 20 år! Problemstillingene er mye mer sammensatt en de var før.

Og svært mye av den erfaring man sitter med som 40åring, kan rett og slett ikke fortelles eller gis til andre. Andre må erfare selv for å i det hele tatt fatte hva det dreier seg om. Refleksjon i seg selv, mens man står oppi det.

Følgelig virker gode råd i skillsmisser og barneoppdragelse bare som bensin på et bål. Og kommer ovenfra og ned for den som får det i fanget, enten de ba om det eller ikke.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg tenker at de som er "eldre" ofte ikke har skjønt at erfaringen deres nødvendigvis ikke er så mer verdifull. Fordi tida også har endret seg, og det noe så drastisk fort, bare de siste 20 år! Problemstillingene er mye mer sammensatt en de var før.

Og svært mye av den erfaring man sitter med som 40åring, kan rett og slett ikke fortelles eller gis til andre. Andre må erfare selv for å i det hele tatt fatte hva det dreier seg om. Refleksjon i seg selv, mens man står oppi det.

Et ypperlig eksempel på hva denne tråden handler om.

Her uttaler du deg om en erfaring som KUN alder kan gi, for hva vet "yngre" om hvor komplekse og sammensatte problemstillingene var for 20-30 eller 40 år siden?

En annen ting er at man slutter heller ikke å samle erfaringer etter at man fyller 35-40, så selv om problemstillingene har endret seg de siste 20 årene, så vil en "eldre" person ha like mye "ny" erfaring som en "yngre" person har, men de har også "gammel" erfaring i tillegg...

Denne påstanden kan sammenlignes med en 16-åring som forteller sin mor at "du vet ikke hvordan det er å være ung og forelsket"... akkurat som om mor aldri har vært ung, og hvis hun har vært ung, så har hun i alle fall aldri vært forelsket...

Mor vet utmerket godt hvordan det er å være ung og forelsket... hun vet hvor sterk og altoppslukende de første forelskelsene oppleves.

Men hun vet også at det er sjeldent at den første ungdomsforelskelsen er varig, og hun har selv opplevd at det som oppleves som det største i livet temmelig raskt blir avløst av en ny og enda større opplevelse i det neste, og at da vil "det største i livet" bli nedgradert til en bagatell, fordi sammenligningsgrunnlaget har blitt større.

Mennesker har gjort det samme opp i gjennom alle år, men når man blir "eldre" innser man ofte at selv om ytre omstendigheter har endret seg, vil kjernen i problemet ofte være det samme.

Det er en del av livets gang, det er slik det alltid har vært, og alltid kommer til å være, men jeg synes det er litt morsomt når noen "yngre" mennesker bagatelliserer "eldres" erfaringer på samme måte som du gjør i ditt innlegg, fordi "livet er mer komplisert nå", når de ikke har erfart hvordan det var før.

[Hamster]

Oscar Wilde sa vel "I'm not young enough to know everything."

Er det en viktig ting jeg har lært så er det å "høre på erfarne fjellfolk". Prøver å bite i det sure eplet hver gang jeg tror jeg vet bedre selv, for det er klart at de som har levd lenger vet mer om livet enn det jeg gjør.

[Christiane_W]

Jeg tror dette også har mye med personlighet og hva slags mennesketype man er å gjøre. Enkelte mennesker er jo mer påståelige og bedrevitende enn andre, og dette har ikke noe med alder å gjøre.

Mormoren min er for eksempel snart 80 år og hun mener at hennes meninger er de eneste rette og at alle skal gjøre alt på hennes måte. Det nytter ikke å forsøke å diskutere med henne, hun vet best og sånn er det! Farmor er derimot langt mer ydmyk og det går an å snakke med henne uten at hun bare avfeier deg som ung og dum.