Jeg er ikke den lille jenta jeg var for 10 år siden

[Gjest Gjest_Karoline_*]

Jeg er ei jente på snart 17år, og faren min nekter meg og sove borte hos kjæresten min.

uansett hvor mye vi begge har prøvd og overbevise han om at det umulig kan skje noe annet hjemme hos han enn her hjemme, så setter han fremdeles ned foten.

Dette begynner og bli et ganske stort problem for meg, ettersom jeg ikke føler at han innser hvor gammel jeg faktisk er.. dette er iallefall fryktelig frustrerende, og jeg frykter det kommer til et punkt der jeg absolutt kan bli rasende på han.

er det noen som har noen tips til hva jeg kan si til han, som kanskje kan hjelpe? eller måter jeg kan få han til og føle seg tryggere på ?

* Karoline

[Gjest Gjest]

når du vokser opp vil du skjønne dette !

[Gjest Gjest_mum_*]

Enig med den over. Du vil sjønne dette når du blir eldre, og spesielt barn selv. Er kun 23 år, men mener selv din far har rett. Jeg tenker at så lenge du bor hjemme, har en regler å forholde seg til, uansett hvor grønne de enn måtte høres ut. Flytt ut hvis du vil bestemme selv... (ikke ta det bokstavelig, for anbefales ikke enda. Nyt tiden hjemme litt til.)

Spiller det noen rolle da om du får sove der eller ikke. Hvis det er det seksuelle som er greia her for deg, så finnes det dagtid...

[Gjest Gjest]

når du vokser opp vil du skjønne dette !

For et fjernt svar. Som om det hjelper nå...

TS, du kan spørre din far om han synes det er greit at du har en kjæreste.

Hvis han svarer ja: du kan spørre om han synes det er greit at du tar p-piller - og at du forstår at din far ikke ønsker å bli minnet på at hans datter har sex i deres eget barndomshjem.

Det er faktisk litt ekkelt for foreldre om barna deres drar hjem kjærester - og har sex i huset der foreldrene er.

Det handler ikke bare om hvor gammel du er, men også om hva dine foreldre tåler av atferd i huset.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er helt greit at han ikke lar deg få lov.

Jeg synes argumentasjonen din om at "jeg kan gjøre det andre steder" er et trumpete jentungesvar.

Jeg forstår din frustrasjon, men synes du får begynne å respektere din fars regler så lenge du bor der.

[Gjest Gjest_Jenna_*]

Vel, jeg er 21 (snart 22), og foreldrene mine godtok ikke at jeg sov sammen med min eks under deres tak. Det til tross at vi var samboere, og begge hadde flyttet hjemmefra. (Han besøkte meg i ferier). De tilbyr meg heller ikke alkohol når de drikker vin.

Det handler om respekt. Når jeg er hjemme hos dem, er jeg hjemme hos dem. Da ser jeg ingen vits i å gjøre ting de reagerer på.

[Gjest Gjest]

Og i tillegg, om kjæresten bor hjemme hos SINE foreldre, så handler det like mye om DEM. Deres rett til å slippe å ha påtvungne gjester.. Selv om kjæresten trumfer igjennom sin vilje, eller de sier at det er greit. Så kan jeg garantere at det slett ikke er sikkert at de føler det er ok. De kan føle seg presset.

Er det hyggelig å tenke på?

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp i et hjem der det ikke var bastante regler, det var heller "jeg synes ikke du burde" Når jeg da var på din alder, var det for løst "regelverk" Det var aldri noe prat om seksualitet / p-piller i mitt bardomshjem. Jeg hadde hest, og sov ofte i stallen, men også hos typen / venner av typen når de respektive foreldrene var bortreist på hytta i helgene. Min kjæreste fortalte meg at han var steril etter en operasjon. Jeg trodde han, men etter ca 6 mnd var jeg gravid. Fødte min datter da jeg var 17 år.

Det har gått fint med oss, for all del, men det er ikke noe jeg anbefaler andre :-) Synes det er positivt at du har foreldre som passer på deg, viser seg ansvarlige og gir restriksjoner. Du blir fort nok voksen, og kan gjøre hva du vil :-)

Den setningen med at jeg kan gjøre det andre steder, er akkurat dem samme som jeg brukte. Så da jeg kom til min mor å sa at jeg var gravid, så sa hun bare, "jeg tenkte meg det".

Respekter dine foreldre, de vil deg bare godt :-)

[Rosalie]

Og i tillegg, om kjæresten bor hjemme hos SINE foreldre, så handler det like mye om DEM. Deres rett til å slippe å ha påtvungne gjester.. Selv om kjæresten trumfer igjennom sin vilje, eller de sier at det er greit. Så kan jeg garantere at det slett ikke er sikkert at de føler det er ok. De kan føle seg presset.

Er det hyggelig å tenke på?

Mine foreldre var veldig klar på det, at de var svært lite interessert i å ha "Mr. Right Now" hengende rundt altfor mye i heimen på slutten da jeg bodde hjemme, og de var ihvertfall ikke interessert i å møte han på badet eller ved frokostbordet om morgenen. Og de forklarte meg hvorfor. Nettopp det at sannsynligheten for at forhold i dn alderen kommer til å vare veldig lenge ikke er særlig stor, og at de derfor helst ville slippe å bli altfor involvert i og glad i gutten.

Selv er jeg i etterpåklokskapens tegn veldig glad for at de ikke lot meg bli bråvoksen enda mens jeg bodde hos foreldrene mine.

[Gjest Glør]

Nettopp det at sannsynligheten for at forhold i dn alderen kommer til å vare veldig lenge ikke er særlig stor, og at de derfor helst ville slippe å bli altfor involvert i og glad i gutten.

Det synes jeg er en utrolig dårlig holdning fra foreldre, og er glad mine foreldre aldri har hatt slike kunstige forbehold i forhold til oss barna. Hvor mange forhold må man ha, og hvor gammel må poden liksom være for at foreldrene skal begynne å involvere seg nok til å omgås dem?

Kjæresten til barnet er viktig for barnet, samme hvor seriøst det er, og da synes jeg foreldre bør respektere det. Noe av risikoen ved å få barn er jo nettopp at man ikke kan styre adferden deres, når de kommer over en viss alder.

Så lenge man bor hjemme kan foreldre selvsagt nekte overnatting, men å ha en så avvisende holdning til barnets første kjærester er jo ikke akkurat med på å gi grobunn for at det blir varig.

Foreldrene mine har aldri hatt noen restriksjoner på overnatting, og hverken jeg eller min bror har hatt noe renn av ulike kjærester. Er man 15-16 år er man vanligvis også gammel nok til å ha litt kritisk sans til hvem man tar med hjem og ikke.

[Rosalie]

Det synes jeg er en utrolig dårlig holdning fra foreldre, og er glad mine foreldre aldri har hatt slike kunstige forbehold i forhold til oss barna. Hvor mange forhold må man ha, og hvor gammel må poden liksom være for at foreldrene skal begynne å involvere seg nok til å omgås dem?

Kjæresten til barnet er viktig for barnet, samme hvor seriøst det er, og da synes jeg foreldre bør respektere det. Noe av risikoen ved å få barn er jo nettopp at man ikke kan styre adferden deres, når de kommer over en viss alder.

Så lenge man bor hjemme kan foreldre selvsagt nekte overnatting, men å ha en så avvisende holdning til barnets første kjærester er jo ikke akkurat med på å gi grobunn for at det blir varig.

Foreldrene mine har aldri hatt noen restriksjoner på overnatting, og hverken jeg eller min bror har hatt noe renn av ulike kjærester. Er man 15-16 år er man vanligvis også gammel nok til å ha litt kritisk sans til hvem man tar med hjem og ikke.

Det jeg har merket ut er nå høyst tvilsomt. Gud hjelpe meg - de venninnene mine som ikke hadde noen restriksjoner på dette dro da virkelig inn både kreti og pleti.

Ellers er det slitsomt for familien å bli veldig involvert i ungdomskjærester. Har man vært sammen over lengre tid, så blir det naturligvis noe annerledes, men å forvente at tenåringskjæresten(e) skal involveres i familiens gjøren og laden er respektløst overfor resten av familien.

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente på snart 17år, og faren min nekter meg og sove borte hos kjæresten min.

uansett hvor mye vi begge har prøvd og overbevise han om at det umulig kan skje noe annet hjemme hos han enn her hjemme, så setter han fremdeles ned foten.

Dette begynner og bli et ganske stort problem for meg, ettersom jeg ikke føler at han innser hvor gammel jeg faktisk er.. dette er iallefall fryktelig frustrerende, og jeg frykter det kommer til et punkt der jeg absolutt kan bli rasende på han.

er det noen som har noen tips til hva jeg kan si til han, som kanskje kan hjelpe? eller måter jeg kan få han til og føle seg tryggere på ?

* Karoline

Mulig jeg misforstår litt, men faren din synes altså at det er greit at kjæresten din sover hjemme hos dere, men ikke at du sover hjemme hos kjæresten? Får du lov til å sove hjemme hos venninner?

[Gjest Gjest_Ulla_*]

Fedre sånn generelt har nok større problemer med at datteren får seg kjæreste og et sexliv enn hva mødre har. Kanskje de husker hvordan de selv var i den alderen?

Hos meg har ungene fått hatt kjærester til overnatting fra de var 16 år. Det ble bare sånn da de fant seg kjærester som bodde langt unna. Skulle de treffes så måtte det overnatting til. Yngstemann hadde et langdistanseforhold i 2 år og alle høstferier, vinterferie, jul osv så var de sammen. Det betydde at kjæresten var her en hel uke eller to eller at den yngste var borte. Kunne ikke drømt om å nekte. I dag er de samboere.

Dersom du ikke får faren din til å endre standpunkt så er det bare mindre enn et år til du blir 18 år. Selv om regler fortsatt skal følges så tillot jeg mye større frihet til ungene. De kunne overnatte hvor som helst. Mitt krav var at jeg skulle ha beskjed.

[Gjest Gjest]

Jeg møtte min kjære da jeg var 16 og han var 23 og jeg fikk heller ikke lov til å overnatte hos han (eller han hos meg).

Jeg klarte ikke å forstå hvorfor, i begynnelsen ja, men etter hvert som måneder og år gikk så fikk jeg fremdeles ikke lov. "ikke før jeg var 18" sa de! Noe jeg bare måtte respektere.

Det rare er jo at vi fikk låne mammas bil og dra på ferie sammen?

I ettertid har jeg fått vite at det var pappa som ikke ville at bygda skulle "se" at vi overnattet hos hverandre for det var for løsaktig liksom. Men det var sikkert det med å ha kjæresten til datteren i hus og vite at sannsynligheten for sex var riiiimelig stor.

Det kjedelige var jo det at vi mest ønsket å sovne sammen og våkne sammen! Den kosen var det vi ville ha.

Men jeg respekterte reglene deres og sa i fra at på grunn av restriksjonene så kom jeg til å ta igjen det tapte etter fylte atten. Ergo var jeg da også på overnatting hos ham hver helg det passet slik for oss etter jeg hadde fylt atten.

Nå er jo dette snart 11 år siden, og jeg kan ikke si at det har vært noe negativt for forholdet i ettertid. Det er en tid vi bare himler med øynene over og ler litt av! I det store og det hele så var dette noe som varte i ganske kort tid...

Og ja, vi er fremdeles sammen! Forlovet og venter vår første til og med! Så at alle forhold i "den" alderen er dømt til å feile stemmer ikke!

[Gjest Gjest]

Skjønner faren din godt.

Og det gjør du nok selv også, om noen år...

[Branna]

Jeg skjønner deg veldig godt, jeg. Jeg var 16 da jeg fikk min første kjæreste. De første fire månedene eller noe fikk vi ikke lov til å sove sammen, men etter den tiden så var det greit for mamma at vi overnattet hos hverandre. Jeg tror hun ville se an hvor alvorlig forholdet var før hun lot oss gjøre noe så intimt som å sove sammen.

For det handlet jo ikke om sex. Mamma visste jo sikkert godt at det kunne vi ha uansett. Og det handlet ikke om sex for oss heller, men om nærheten. Vi hadde vanskeligheter for å være borte fra hverandre, og de nettene som vi måtte sove fra hverandre virket lange og ensomme. Det var det å sovne i armkroken hans, og våkne helt inntil ham, som var viktigst for meg. Jeg telte netter til helgene da vi kunne sove sammen igjen.

Nå er vi 22, og fremdeles sammen. Gift, til og med. Fremdeles har vi det behovet for å være sammen og sove sammen. Det er fremdeles vondt å være borte fra hverandre. Så alle forhold som starter i den alderen er ikke dømt til å ta slutt.

Prøv å snakk med din far om hvordan du føler det, prøv å få ham til å innse at det ikke handler om sex, men om nærhet og kjærlighet (hvis det er det du føler). Kanskje han vil forstå da.