Trengen ei utblåsning

[Miss_Alba]

Sitter her ganske så frustrert og på nippen til en aldri så liten depresjon. Har for øyeblikket ikke noen å snakke med om problemene mine, så jeg leitet meg derfor fram til dette forumet til Kvinneguiden. Første innlegg altså, og forhåpentligvis noen som kan komme med litt støtte, gode råd eller hva som helst egentlig

Tingen er den at jeg vurderer å skille meg fra mannen min (noe han for øvrig ikke vet noe om foreløpig). Vi har vært sammen i snart ti år, gift siden sommeren 2005. To flotte barn - 7 og 3 år - har vi også.

Vi har sånn generelt hatt det relativt fint, men et problem (i alle fall mener jeg det er et problem) har gjentatte ganger dukket opp. Det handler om spilling/gambling)satse penger. Vi hadde ikke bodd sammen så veldig lenge før første gangen jeg opplevde dette. Han løy, på en smått manipulerende måte, om at han satset på pengespill. Jeg fant det ut, vi snakket om det, og skværet opp.

Dog har det samme skjedd flere ganger - 3-4 ganger før. Jeg har oppdaget spillinga på nett, der han kanskje har spilt bort mellom 5000-10000 kroner. Jeg har tatt det opp, og han har lovet å slutte. Noe han gjør, før han igjen etter en stund - ofte flere år - begynner på igjen.

Jeg tror det var i 2008 at jeg igjen ble obs på spilleaktivitet. 8000 kroner borte på et par dager. Det ble en ganske heftig affære, der jeg ganske klart sa ifra om at jeg ikke aksepterte dette - aller mest løgnene. Det er jo ikke de store beløpene det er snakk om, selv om det uoppdaget sikkert kunne sett langt verre ut, men likevel gjør det noe med tilliten når slikt skjer igjen og igjen.

Jeg har oppdaget spilleaktiviteten relativt fort. I 2008 fattet jeg mistanke etter at flere gamblingsider var lastet ned på datamaskinen vår. Nå - nesten på slump - har jeg oppdaget at han er på han igjen. På noen uker er 3000 kroner spilt bort, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg hadde ikke trodd dette skulle skje, og vi har snakket flere ganger om den tidligere spillinga hans, og han har påpekt at han ikke har spilt flere ganger etter sist han ble oppdaget. Likevel, her er vi igjen.

Spilleavhengighet kan det jo være. Likevel synes jeg det er merkelig at dette skjer med så lange mellomrom. Hadde han vært spilleavhengig, så ville vel problemene vært større eller? Mannen min er dessuten ekstremt økonomisk av seg, langt flinkere enn det jeg er. Han kan ganske ofte komme med kommentarer om at "nå er forbruket litt høyt" og sånn, og han er veldig nøye med at vi betaler godt med avdrag på huslånet vårt.

Han er ekstremt selvgod, nesten litt narsissistisk, og er veldig dårlig på å se noe negativt med seg selv. På den andre siden er han veldig snill og hensynsfull, og på de fleste områder høyst oppegående. For det meste en god mann å leve med, selv om latskapen hans kan irritere med vettasløs.

Etter hver lyve/spille-episode har jeg i etterkant vært svært mistenksom, der jeg har "sjekket" om han gjorde noe "galt". Etter sist gang, da jeg påpekte at jeg seriøst vurderte å forlate han, slo jeg meg til ro med tingenes tilstand. Så nå å plutselig stå oppe i samme dilemmaet gjør meg sånn smått smårar. Til å begynne meg tenkte jeg "helvette heller", dette gidder jeg ikke. Jeg har googlet etter fakta om separasjon, skilsmisse og full pakke. Men jeg har bestemt meg for å avvente situasjonen, for å se hva som skjer. Kanskje han tilstår av seg selv...jadda. I hvert fall imens jeg avventer er jeg blitt fryktelig usikker på hva jeg skal gjøre.

Ta det opp, sette krav, tilgi? Det er jo et alternativ, men hvordan i huleste skal jeg kunne stole på han? Når han lyver om dette, hva annet kan han finne på å lyve om? Liker jeg å gå rundt å være mistenksom? NEEEEEEI!

Samtidig så er det ungene, som han er veldig flink pappa til. Hvordan ville det påvirke dem om vi skulle bryte opp? Jeg ønsker ungene mine alt godt i verden, og å gjøre dem til skilsmissebarn er vel ikke akkurat det. Hadde det vært bare meg og gubben hadde det ikke vært tvil, jeg hadde gått. Men med barna blir det langt vanskeligere.

Dessuten tenker jeg jo om jeg går i taket her over noe som er ganske lite. Det er litt av grunnen til at jeg nå har tenkt til å avvente en konfrontasjon. Jeg vil se hvor langt han kan gå, om han kanskje er spilleavhengig, eller om han kontrollerer beløpene han spiller for (som jeg uansett mener er for store).

Jeg veit ikke, og har vel pløset litt mye ut her:-) En ting er i alle fall sikkert, og det er at situasjonen er ubehagelig. Jeg veksler mellom total likegyldighet og å ha hjertet i halsen. Jeg er faktisk ikke så sint - eh - bortsett fra et snev irritasjon i dag da han uttalte under en diskusjon i et familieselskap "at han hadde blitt sint om jeg hadde brukt 3-4000 kroner uten å høre med han først.

Men uansett så var det på en måte litt terapi å blåse litt ut her:-)

[Gjest Gjest]

Du sier at han har god kontroll på økonomi ellers, så da er det vel ikke nødvendigvis spillegalskap?

Dersom jeg forstår deg rett så er det løgnene som er hovedproblemet?

Hva sier han selv ang spillingen sin?

[Miss_Alba]

Han har VELDIG god kontroll på økonomien vår, og er på ingen måte sløsete. Det er derfor jeg også tenker at satsinga på nett ikke er spillegalskap, men noe han rett og slett har lyst til. Likevel er beløpene såpass høye at det ikke er innenfor rimelighetens grenser.

Jeg har sagt til han at det er greit å spille litt, og har tidligere foreslått at han kunne kanskje bruke noen hundre kroner i måneden. Men den gang sa han heller at han skulle slutte helt.

Mannen min har sagt at han brukte å spille ganske mye før vi ble sammen, så det kan jo være en gambler han på en måte har i seg.

Det er dette med tillit jeg har pushet på de siste gangene, men han har hatt problemer med å se det (litt snodig er det jo at han likevel prøver å skjule spillinga for meg). Når jeg har konfrontert han reagerer han først med å sånn smått legge seg flat, før han så begynner å finne unnskyldninger/bortforklare. Sist gang forklarte han spillinga med at han var irritert på at jeg hadde begynt å røyle igjen etter at vårt siste barn ble født. Han klarte for øvrig ikke å se forskjell på røykinga mi og spillinga hans, selv om jeg ikke den gang - har sluttet å røyke nå - på ingen måte la skjul på uvanen min.

Dog trodde jeg sist gang at han skjønte tillitspoenget, men nå tviler jeg. Jeg vet ikke egenlig, og vet ikke hvordan dette kommer til å ende. Trenger ikke nødvendigvis bli skilsmisse, noe jeg for øvrig ikke i utgangspunktet hadde lyst til (tror jeg), men jeg vet ikke. Ufattelig vanskelig synes jeg i hvert fall det er.

[Gjest Gjest_kanel_*]

Er det deres eller sine egne penger han spiller bort?

[Miss_Alba]

Vi har felles økonomi.

[Gjest Lille-pus]

Han har VELDIG god kontroll på økonomien vår, og er på ingen måte sløsete.

- og som du sier i det første innlegget ditt:

Jeg er faktisk ikke så sint - eh - bortsett fra et snev irritasjon i dag da han uttalte under en diskusjon i et familieselskap "at han hadde blitt sint om jeg hadde brukt 3-4000 kroner uten å høre med han først..

Jeg ville nok blitt litt beymret her, men det er ikke like lett når man er inne i en slik situasjon som når man står på utsiden og ser det foregå.

Utifra det jeg har sitert inn så høre det for meg ut som han ser på pengene deres som sine penger, og styring med "hans penger" er det kun han som skal ha.

Sist gang forklarte han spillinga med at han var irritert på at jeg hadde begynt å røyle igjen etter at vårt siste barn ble født.

Dette synes jeg ikke gjør situasjonen enklere

Det er altså din skyld at han spiller.

Dersom den typen argumentasjon er noe som gjentas med jevne mellomrom (at de feilene han gjør er din skyld)da lyser varsel-lampene her hos meg. I så tilfellet er jeg redd for at det bare er et spørsmål om tid før du faktisk tror på det selv (begynner å tenke som så: "dersom ikke jeg hadde gjort sånn og slik så hadde ikke han...." )

Ønsker deg lykke til i den videre tankeprosessen din, Miss_Alba.

[nessi]

Jeg vil foreslå at du prøver å få han med på en time hos familieterapaut. Det kan ofte være greit med en utenom som kommenterer problemene.

Skjønner godt at du sliter med å stole på han etter flere tillittsbrudd.

[Miss_Alba]

Så flott med innspill. Har ikke fått tid til å skrive inn noe, men har gått og fundert litt på det ene innlegget om at mannen min ser på pengene, som vi har i en felles økonomi, som sine.

Vi er stort sett enige om innkjøp og investeringer, men han er stort sett langt mer restriktiv enn jeg. Men flere ganger har jeg opplevd at han plutselig har brukt relativt store beløp uten å høre med meg først. Det har for så vidt vært fornuftige ting, men jeg likevel opp dette med han. Spesielt siden jeg alltid hører med han først før større innkjøp.

Nå er det ikke slik at vi alltid trenger hverandres godkjenning, men når det er snakk om visse beløp er det greit. Det er heller ikke slik at han går helt bananas heller, for han spør jo også meg før han bruker penger.

Men til en viss grad kan det virke som om han mener at han bestemmer litt mer enn det jeg gjør.

Jeg merker at heg fortsatt svinger veldig i forhold til det han holder på meg. Fra i det ene øyeblikket å ha nesten mageknip når jeg tenker på skilsmisse, til på den andre siden tenke om "er det nå så farlig om han spiller litt".

Jeg tenker uansett å avvente å ta det opp, noe jeg har innsett at er ganske kynisk. Det er nesten som at jeg vil vente til han skikkelig har tråkket i baret, og beløpene han spiller for er blitt så stort, at det ikke er noen tvil om at han har bæsja på leggen. Det merkelige er at det går helt fint å late som at alt er greit, men samtidig føler jeg meg falsk. Men men...sånn får det bare være.

Uansett vil jeg tenke nøye gjennom situasjonen inntil jeg tar opp saken. Når det skjer ser jeg for meg to scenarioer. Det ene - rett og slett - jeg går fra han. Det andre er at vi holder sammen, men forutsetning om samtaler på familiekontor, at jeg skal ha kontroll og full oversikt over kort og nettbank, noe han for det meste står for i dag. I tillegg vil jeg at han i brede ordelag forteller resten av sin familie om det han har gjort, for det vet ingen av dem noe om (heller ikke fra tidligere tilfeller). Vi har veldig god kontakt med familien hans, og jeg tror at det vil være veldig hardt for han å skulle utbrodere om spillinga til dem. Sist - men ikke minst - vil jeg stille et ultimatum, skjer det igjen,så stikker jeg.

[Gjest Gjest]

Forsørger han deg? Det vil i så fall forklare hvorfor han mener det er han som skal ha siste ord i pengesaker.

[Gjest Gjest]

Du sier han er selvgod, at han bestemmer mer over pengene deres enn hva du gjør, at han har løyet om spillingen sin ved flere anledninger, at han i et familieselskap sier han hadde blitt sint om du brukte 3000 uten å høre med han først, osv osv.. Jeg synes det virker som han mangler respekt for deg. Ikke bare har han løyet systematisk om noe som angår store pengesummer, men han anser seg også tydeligvis som familiens "overhode". Du har snakket med han om det flere ganger før, og det har ikke fungert. Hvorfor skulle det fungerer å snakke med han én gang til?

Jeg hadde gått fra ham. Et forhold uten gjensidig respekt og tillit er ikke et skikkelig forhold.

[Gjest Gjest]

Jeg har lest tråden din flere ganger og har litt problemer med å "analysere" settingen mellom dere.

Det er helt klart et tillitsbrudd med spillinga.

Og jeg er helt enig i at du MÅ foreta deg noe, allikevel så synes jeg at reaksjonen med å stille ultimatum om spilling eller at du går er drastisk ut fra hvordan jeg tolker deg her.

Er det er flere ting som ligger under overflaten her?

Det er helt klart at dere må kommunisere bedre, og familierådgivning er kanskje et godt råd som en foreslo her.

[Miss_Alba]

Kan godt skjønne at det ikke er lett å "tolke" forholdet vårt gjennom det jeg har skrevet inn her. Er ikke så lett å formidle essensen i mine ti år med gubben, og merker at jeg veldig fort rabler av gårde:-)

Slik jeg har sett det - inntil nå - så har vi hatt et likeverdig forhold. Med det mener jeg at vi har vært sammen om avgjørelser av betydning. Vi har til normalt ikke de store konfliktene, og krangler relativt lite, selv om vi gjerne kan være uenige om ting. Jeg har ikke sett på han som familiens "overhode".

De tidligere gangene han har spilt på nett (holdt det skjult for meg), så har jeg ansett det som om han har hatt en trang til dette. Jeg tror han har visst at jeg ikke ville like det, og derfor har han holdt det skjult for meg. At han nå er i gang i meg er imidlertid - tja, hva skal man si - ganske frustrerende. Spesielt siden han flere ganger tidligere har gjort et poeng ut av at han ikke har spilt på nett siden sist gang. Jeg trodde det hadde sunket inn hos han at jeg ikke aksepterer slike tillitsbrudd, samt de beløpene han spiller for.

Jeg begynner å tenke om det faktisk er slik som det er foreslått her inne på forumet, at han anser seg selv som sjefen. Det blir jo til at jeg tenker tilbake til situasjoner og hendelser, og analyserer disse opp mot det som skjer i dag.

For øvrig så er det ikke slik at mannen min er forsørgeren i huset. Vi jobber full tid begge to, dog tjener han mer penger enn meg (typisk nok). Jeg har jo tenkt om det er slik at han mener at han fortjener å spille siden han faktisk drar inn mest penger, men det vet jeg ikke. I så fall ville jeg synes det er helt bak mål. Spesielt siden det hele tiden er han som hele tiden følger med på økonomien, og ofte purrer på når forbruket er for høyt. At han gjør dette synes jeg er helt greit. Vi har stort huslån, to barn og må være restriktive hva gjelder økonomiske utskeielser. Noe jeg også retter meg etter.

Jeg har ennå ikke sagt noe til mannen min om at jeg vet hva som skjer. Spillinga foregår fortsatt, og de siste ti dagene har han spilt for vel 2000 kroner. Jeg merker at jeg tenker mer og mer på hvordan livet vil se ut om vi splitter opp, og føler nesten en dragning til en slik livssitusjon. Det handler kanskje litt om forholdet vårt også. Det er som sagt greit nok uten de store konfliktene. Men for å bruke en klisje, så føles det mer i dag som om vi er søster og bror. Det hjelper heller ikke på situasjonen at han er - grrrr - så inn i Hel... lat.

Men så er det barna våre. Med tanke på dem er det svært vanskelig å bare ta steget.

[Rosalie]

En mulighet er at dere faktisk har hver deres kontoer i tillegg til felleskontoen. Hvor dere overfører fast en viss sum i måneden som er deres egne lommepenger. Summen dette skal være må dere komme frem til i enighet. Da kan han bruke alle lommepengene sine på spilling uten at det går utover fellesøkonomien.

[Gjest Gjest]

Jeg har i de siste årene spilt en del nettpoker, men der dessverre singel og har muligens ikke noe erfaring som kan være til hjelp. Det første som innslo meg er å fortelle deg litt om hvorfor jeg gambler, men det føltes som jeg forsvarte det hele, noe jeg ikke ønsker.

Hvorvidt det er et godt forslag eller ikke er jeg ikke sikker på, men her er mitt tips. For hver krone han spiller bort på pengespill skal du unne deg et tilsvarende beløp. Hvorvidt du setter disse inn på en ny konto, eller bruker dem på deg selv er opp til deg. Dersom han faktisk er økonomisk burde han fort se at det lønner seg å spare pengene, eller bruke de på mer fornuftige ting slik som du forhåpentligvis gjør.

Eventuelt at du foreslår å få være med når han spiller og ta det derfra.

Det som gjorde at jeg spilte poker var følgende:

- Hobbyproblemer

- Muligheten til å faktisk kunne vinne penger

- Spenning av å spille om penger som faktisk betyr noe

Det er derimot en faktor til inne i bildet som er litt farligere, og det er det rushet man opplever av å tape. Jeg vet ikke hvordan man skal forklare det, men det er en kjip følelse samtidig som man føler seg svært så levende. Det farlige med det hele er hvor lett det er i et slikt øyeblikk å miste respekten for penger og opptre ansvarsløst. Men det høres jo ut som han ikke har den tendensen i stor grad, da det for meg virker å være snakk om små beløp av gangen.

Et annet tips du kan gi han er noe som fungerte for min del:

Hver gang han innser at gambling ikke leder noen vei og tar seg en pause skal han sende en mail til selskapet han spiller på (eller alle med en gang). Der skal han si han har et gambling problem og at de skal sperre kontoen (de åpner den aldri igjen). Jeg har nå ingen steder jeg ønsker å spille på. Det er de store selskapene som tiltrekker meg, og dermed er det lettere å slå fra seg tanken når den dukker opp. Hvorvidt det samme hjelper på mannen din kan jeg dessverre ikke svare på.

Føler jeg har svært lite å bidra med selv om jeg har hatt et tilsvarende gamblingproblem som dinn mann. Tror det ikke er noen enkel løsning på problemet.

[Gjest annemor30]

Dere må jo veldig god råd når du selv sier at det ikke er så store summer han spiller bort.. 8000 er mye penger! Jeg hadde forlatt min ektemann hvis han spilte bort pengene våres!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde forlatt min ektemann hvis han spilte bort pengene våres!

Jeg vil tro "lykkespill" har en tendens til å tiltrekke seg de mer eller mindre ulykkelige. Selvsagt er det mulig at han kun gir faen og blåser av penger her og der. Selv tror jeg mange spillavhengige har et bakenforliggende problem. For å sette det på spissen kunne jeg jo svart følgende: "Jeg hadde forlatt kona mi tvert om jeg så tegn til at hun utviklet angst og depresjoner".

[Miss_Alba]

Har ikke vært så mye inne her på forumet før, så jeg må si jeg er imponert over hvor mye aktivitet her er. Det er kjempebra, og for meg hjelper det veldig å få tanker, ideer, forslag og innspill fra andre. Jeg kjenner at det er veldig lett å havne i et spesielt tankemønster i den situasjonen jeg er inne i. Derfor er det veldig greit å ledes inn i andre baner gjennom diskusjon på forumet her. Så takk til alle sammen som har skrevet inn på tråden min her:-)

"En mulighet er at dere faktisk har hver deres kontoer i tillegg til felleskontoen. Hvor dere overfører fast en viss sum i måneden som er deres egne lommepenger. Summen dette skal være må dere komme frem til i enighet. Da kan han bruke alle lommepengene sine på spilling uten at det går utover fellesøkonomien."

Dette har jeg også tenkt på, men selv om vi skille finne en ordning så tror jeg ting ville være vanskelig. Det største problemet mitt er jo at tilliten er brutt. Hvordan skal jeg kunne stole på han igjen? Han har løyet så mange ganger nå, så jeg vet jo at han uten problem kan gjøre det igjen.

Jeg har for øvrig når vi har diskutert denne spillinga, foreslått til mannen min at han kunne gamble for et mindre beløp i mnd. Men det ville han ikke.

Har også fått veldig mange andre forslag, som jeg absolutt vil ta med i vurderinga:-)

[:-) anna]

Jeg vil bare tipse om at det finnes en hjelpelinje for spilleavhengighet. De som jobber der er eksperter på tematikken. Jeg synes du skal ringe til de for å få råd. Kanskje kan de hjelpe deg å tolke situasjonen på noen måte?

Det finnes for øvrig også er organisasjon for pårørende til spilleavhengige.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

http://nhi.no/foreldre-og-barn/ungdom/sykd...ghet-13645.html

[Gjest Lille-pus]

"En mulighet er at dere faktisk har hver deres kontoer i tillegg til felleskontoen. Hvor dere overfører fast en viss sum i måneden som er deres egne lommepenger. Summen dette skal være må dere komme frem til i enighet. Da kan han bruke alle lommepengene sine på spilling uten at det går utover fellesøkonomien."

Dette har jeg også tenkt på, men selv om vi skille finne en ordning så tror jeg ting ville være vanskelig. Det største problemet mitt er jo at tilliten er brutt. Hvordan skal jeg kunne stole på han igjen? Han har løyet så mange ganger nå, så jeg vet jo at han uten problem kan gjøre det igjen.

Wadjet sitt forslag tror jeg ville være bra for deg, samme hvordan det går videre fremover.

Det vil være bra for deg fordi det ville gi deg styring over dine egne penger, og potensielt gi deg muligheten til å spare litt.

En sum sparte penger vil være gunstig både for din egen mulighet til å planlegge, men også dersom du bestemmer deg for å gå.

Det vil også, til en viss grad, løfte spilleproblemene hans bort fra dine skuldre.

Det vil nok være lurt av deg å prøve å tenke litt praktisk her nå, og så får du/dere se hvorledes tillitsfoholdet eventuelt utvikler seg.

Dersom det stemmer som du sier at:

"Han har løyet så mange ganger nå, så jeg vet jo at han uten problem kan gjøre det igjen."

- da blir det ekstra viktig -for både deg og ungene -, at du ikke gir fra deg styringen over din egen lønn.