Hvordan opplevde du støtte fra familie og venner i ditt samlivsbrudd?

[Gjest Rayleigh]

Nå er mitt samlivsbrudd lagt bak meg, og jeg har fundert litt over dette med hvordan familie og venner har vært i denne perioden. Fra søsteren min (som jeg trodde ville være der for meg) og en bestevenninne, har det vært omtrent ingen støtte, mens en en annen venninne (som jeg egentlig ikke har hatt så mye med å gjøre) har vært en uvurderlig støtte i den tiden. Søsteren min har ikke kommentert noe annet enn at det var leit, men den trøst og hjelp jeg trodde jeg skulle få, har vært lik null.

Hvordan opplevde du at de rundt deg var når du ble alene?

[Gjest Gjest]

De holdt seg unna og hjalp ikke til med det følelsesmessige.

[Gjest Gjest]

Get over it. Plenty of fish in the sea

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg fikk god støtte fra et par gode venninner. Noen var iike så veldig interessert i hvordan jeg hadde det.

Fikk også stor uvurderlig hjelp fra svigerinnen min (søsteren til min eksmann)vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

[Gjest Bianca26]

Jeg fikk god støtte fra et par gode venninner. Noen var iike så veldig interessert i hvordan jeg hadde det.

Fikk også stor uvurderlig hjelp fra svigerinnen min (søsteren til min eksmann)vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

Syns ofte jeg får den: "jaja det er slutt men kom over det liksom. Drit i han". Syns ikke det er så god støtte akkurat

[Gjest Gjest]

Midt oppi det nå!

Er overrasket over all den støtten jeg får.. har noen venner som er unike og utrolig gode nå. Mine foreldre og søsken er også helt utrolig gode.

ALdri lett å skilles - men det ser ut som vi kan få gjort det på en grei måte. Jeg vil ikke skilles i uvennskap - er så viktig for meg at man kan være venner pga barna.

Jeg og mann er ivertfall enig om en ting - barna kommer først!

[Gjest Gjest]

jeg er overrasket over hvor mange som ikke bryr seg og støtter meg. jeg har alltid støttet de når de har det vondt men min bestevenninne har jeg ikke hørt fra på 2 uker etter samboeren min flytta før i dag. hun skyldte på at hun hadde så mye å gjøre på jobb og har vært syk. det er lov å ringe for det liksom.. så er skuffet.. over støtten jeg har fått.. eller ikke fått. så øler med deg. klem til deg

[Gjest Gjest]

Mine nærmeste holdt seg i bakgrunnen og var nøytrale. Selv om de visste det meste og det var harde konflikter mellom meg og min eks. Jeg ble meldt til barnevernet av eksen m.m. Mine nærmeste kontaktet ihvertfall ikke min eks. Det syntes jeg var helt greit.

Min eks sine foreldre sa jeg var det verste menneske de noen gang hadde møtt. De møtte begge opp hos meg hver for seg og kjeftet meg huden full. Jeg bodde på gården deres.

Fikk masse støtte fra ei venninne da.

[Gjest Gjest]

Mine nærmeste holdt seg i bakgrunnen og var nøytrale. Selv om de visste det meste og det var harde konflikter mellom meg og min eks. Jeg ble meldt til barnevernet av eksen m.m. Mine nærmeste kontaktet ihvertfall ikke min eks. Det syntes jeg var helt greit.

Min eks sine foreldre sa jeg var det verste menneske de noen gang hadde møtt. De møtte begge opp hos meg hver for seg og kjeftet meg huden full. Jeg bodde på gården deres.

Fikk masse støtte fra ei venninne da.

Jeg vil også nevne at jeg synes det er noe spsielt at barnevernet kan støtte en person, her far, bare fordi han kommer fra bygda og de overhodet ikke visste noe om hans omsorgsevner. Når de også vet at det ligger et samlivsbrudd bak. Fra de fikk jeg også høre at jeg var verre en verst fordi jeg spurte om de var fars advokater, da de anmodet meg om å overlate omsorgen til han.

[Gjest Gjest_tulla_*]

Jeg er midt i et samlivsbrudd nå og jeg opplever at de fleste skygger unna. Noen jeg har forventa skulle støttet meg har ikke støttet (det sårer meg) og ei venninne jeg har sjelden kontakt med gir meg masse omsorg. Tror de ikke vet hva vi går gjennom og at de vil bare gi oss tid eller så vet de ikke hva de skal si eller bidra med.

[Gjest Emmanuelle]

Jeg fatter ikke at mine venninner har holdt ut. Jeg gnåler enda om fyren, det samma om og om igjen, og jeg vet de er lei, men de prøver å godt de kan.

Foreldrene mine støtter så godt de kan, på sin måte, ved å si "det er mange fisk i havet" men de kan også si ting som "vi likte ham godt, men går det ikke så går det ikke". De prøver vel å holde seg nøytrale så lenge jeg ikke helt vet om jeg er over ham eller ikke.

Men som sagt, man merker hvem som er vennene sine, og jeg tror jeg er verdens heldigste. Et par har hintet om at de synes det begynner å bli nok av det samme, men har sagt at skjer det noe nytt så må jeg ikke være redd for å ville snakke om det. Og de sier at neste gang kan det være meg som må finne meg i gnålet dems

[Gjest Gjest]

Opplevde mest støtte fra venner som har gått gjennom det samme selv. De som ikke har den erfaringen har ikke egentlig peiling på hva man går igjennom De fleste forventer at man er "over" det etter noen uker. De som har vært der selv vet at det kan ta lang tid og har tolmodighet og empati.

[Lucia]

Nå er mitt samlivsbrudd lagt bak meg, og jeg har fundert litt over dette med hvordan familie og venner har vært i denne perioden.

Hvordan opplevde du at de rundt deg var når du ble alene?

Kjenner meg så utrolig igjen! Verken familien min eller vennene mine kunne fordra eksen. Da det ble slutt, var alle sååå ivrige etter å fortelle meg hvor mye bedre jeg hadde det uten ham. Det var jeg som slo opp, og ja, jeg var enig, men det er mulig å la meg syte i noen uker, før de mener at jeg skal være "oppe og gå" igjen.

Foreldrene mine var veldig støttende i form av at de hjalp meg økonomisk etc. Kameratene mine er kanskje de som hjalp meg mest. Flere av dem tok seg tid til å snakke maaaasse, og i løpet av de lange samtalene fikk jeg en del utrolig nydelige komplimenter som jeg tar med meg videre. Venninnene mine var opptatte av å baksnakke eksen, men de var ikke så interessert i mine følelser oppi det hele.

Dette til tross for tre hele år sammen.

Jeg ser nå at å slå opp var det beste jeg kunne gjort, men litt mer støtte og empati, hadde vært hjertelig velkommen.

Endret 17. desember 2009 av Luciaa

[Satsuma]

Min familie savner eksen min i så stor grad at de ikke klarer å legge skjul på det. Det var jeg som gikk fra han, så at de også tar tungt på det gjør saken enda sårere for meg.

[Purple Basil]

Jeg har noen gode venninner som ikke har noe erfaring med kjærlighetssorg eller gutter generelt, og der har jeg ikke fått noen særlig forståelse. Vet de prøver så godt de kan, og jeg er takknemlig for det, men er kjipt uansett:(.

Heldigvis får jeg mye støtte av enkelte venninner som vet hva det vil si å bli alene, ingen av oss er gift og blitt skilt f.eks. Men vi har kjærlighetssorg på lik linje som alle andre har det (Ofte fått høre; Jaja, det kunne vært verre, tenk om dere var gift. nei, drit i han bla bla bla. Utrolig plagsomt å høre slikt btw).

Det som jeg har merket og som jeg synes er veldig rart: er at man sjelden får støtte der man "forventer" det og trenger det mest, men at noen helt andre enn man forventet kommer og drar deg opp fra dritten. Er utrolig takknemlig for disse menneskene:rødme:

Men rart, ikke sant?

[hjertesukka]

Det som jeg har merket og som jeg synes er veldig rart: er at man sjelden får støtte der man "forventer" det og trenger det mest, men at noen helt andre enn man forventet kommer og drar deg opp fra dritten. Er utrolig takknemlig for disse menneskene:rødme:

Men rart, ikke sant?

Akkurat det merket jeg også. Et perifert og nesten ukjent par hjalp meg å flytte blant annet, og skulle ikke ha noe som helst igjen for det.

Når jeg tenker tilbake, så sitter jeg igjen med inntrykk av at folk flest, dvs familie og venner, var helst nysgjerrige etter siste sladder i "saken".

[Purple Basil]

Når jeg tenker tilbake, så sitter jeg igjen med inntrykk av at folk flest, dvs familie og venner, var helst nysgjerrige etter siste sladder i "saken".

Jeg og, de gravde og spurte, men noen forståelse skulle de ikke vise=/

Sorry TS, ikke meningen å avspore:(

Endret 17. desember 2009 av josefin88

[Gjest sørlandsjente]

Jeg holdt meg en del unna familien. (Siden de ikke viste hva han hadde gjort mot meg, eller grunnen til at jeg ikke orket mer)

Men har et vennepar som "tok seg av meg", og de kan jeg ikke få takket nok Bodde hos dem i en uke, og den uken var proppet av gråting og en del liter vin.

Og fikk en del uventet støtte, blant annet av venner av ham og folk jeg ikke hadde hatt kontakt med på lenge.

Jeg tok relativt lett på bruddet, MEN jeg er sikker på at jeg ikke var lett å håndtere den første uken