Får han ta seg en fest?

[Gjest faerytale]

Nei, de gangene mannen vil ut så skal han da få lov til det. Synes ikke han skal lide bare fordi jeg er gravid. Nå har jeg ikke hatt noe lett svangerskap til nå, og jeg vil tro det gjør kjære bare godt å komme seg litt ut og ikke bare måtte være hjemme og ta seg av meg!

Jeg vil gjerne ikke at han skal ut og drikke seg fra sans og samling rett rundt termin eller rett etter at babyen er kommet ut, men ellers så ser jeg ikke noe problem i det. Man kan da ikke sette livet sitt på vent for å være hjemme og se på at dama er gravid. Og man kan jo fint gå ut selv om man er gravid Det er bare det at man ikke drikker alkohol

[Gjest Gjest]

Hvilken betydning har det for graviditeten din at mannen din tar seg en fest da?

Selv har jeg vært veldig dårlig under svangerskapet, men jeg forstår ikek hvorfor jeg skulle nekte mannen min å være ute sammen med venner og kose seg i ny og ned bare fordi jeg ligger hjemme.

Han lider nok med meg når han er der.

De siste ukene er det en selvfølge at han ikke drikker pga faren for at en fødsel skal gå i gang. Han ønsker jo ikke selv å drikke da heller, han vil jo være til stede når det store skjer.

Slik umoden tankegang tror jeg du bør legge fra deg først som sist om du har tenkt å bli mor.

[Gjest Magen]

Ja du får prøve å henvende deg til folk som har hatt problemer under svangerskapet og kanskje til og med svangerskapsdepresjon, men jeg tror du må lete lenge før du finner noen som er enig i dine synspunkt her... Å ha et vanskelig svangerskap med diverse problemer er ikke ensbetydende med å ikke unne mannen sin litt moro av og til. Så lenge man ikke er sengeliggende eller pleietrengende, er det vel ikke noe problem å være alene hjemme mens mannen har det litt morsomt.

Jeg ville, som flere andre her sier, valgt å enten gå ut sammen med mannen og kost meg i godt lag med brus i glasset (og vært sjåfør hjem etterpå), eller dratt til venninner og kost meg. Eventuelt ville jeg ha kost meg alene hjemme med god mat/godis og TV eller en god film.

[Myrthel]

bare la tråden droppe. Jeg skjønner jo at jeg taler til en forsamling som ikke forstår at det å gå gravid er en ting det går an grue seg til. De fleste her har vel livsløgner de må nære og si at det å gå gravid er bare fint og flott og helt fantastisk med kjærlighet og rosa blomster, eller så mener dere det faktisk. Og det er jo fint for dere.

Men for meg kommer graviditeten til å være et offer. Jeg elsker barn og kommer til å elske våre barn, men det er ikke dermed gitt at jeg må glede meg over å være gravid. Hvorfor skal jeg være så umoden på akkurat dette området? MÅ det være det som er grunnen, eller er det faktisk mulig å ikke se frem til graviditeten?

jeg får heller henvende meg til mennesker som skjønner at ikke alle syns at graviditet er en fin ting.

Jeg syntes bare det virker utrolig merkelig å si at graviditeten kommer til å være et offer for deg... Hvordan VET du at ditt sv. skap kommer til å bli så grusomt da? Hvordan vet du at du ikke er en av de som går gjennom et sv. skap uten problemer?

Jeg selv "ønsker" meg egentlig et barn til, men pga meget tøffe sv. skap (hvor jeg faktisk nesten døde) og fordi jeg har migrene som blomstrer fryktelig opp under graviditet - tror jeg faktisk at jeg ikke orker flere ganger... Du kan jo si at jeg heller ikke VET om mitt neste sv. skap blir tøft - men jeg har faktisk vært gravid 7 ganger - og alltid opplevd det samme - så jeg regner meget sikkert med at jeg vet hva som skjer...

Men når folk som aldri har vært gravide, har sååå negativ innstilling ang sv. skap - begynner jeg å lure. Man kan jo ikke svartmale alle sitasjoner fremover i livet, fordi man vet at ting i teorien KAN bli vanskelig. Og har du såååå negativ innstilling til et sv. skap FØR du er gravid - syntes jeg du bør tenke deg om vel og lenge før du evt. blir gravid. Med en sååå negativ innstilling VIL du garantert få problemer, og mannen din vil garantert lide under din syting fra dag èn...

Jeg mener og tror bestemt at det er denne svartmalingen din, som gjør at du vil din mann "vondt" også...

Nei, vær heller positiv. Ikke tenk på det negative, før det evt dukker opp problemer.. Og er du positiv, smitter det over på dine omgivelser også... ellers skjer det motsatte...

[Pingting]

bare la tråden droppe. Jeg skjønner jo at jeg taler til en forsamling som ikke forstår at det å gå gravid er en ting det går an grue seg til. De fleste her har vel livsløgner de må nære og si at det å gå gravid er bare fint og flott og helt fantastisk med kjærlighet og rosa blomster, eller så mener dere det faktisk. Og det er jo fint for dere.

Jeg skal prøve å ikke være for krass her, men vi som ikke har vært gravide ennå er faktisk oppegående nok til å skjønne at et svangerskap kan være BÅDE vondt/slitsomt OG fint. Vi tror ikke det er en av delene. Vi skjønner også at folk har forskjellige meninger.

La meg prøve å vri litt på saken: du gruer deg til være gravid, og kommer til å trenge masse støtte og backup av kjæresten din når du er det. Det er greit nok. Men: tror du ikke han vil ha mer overskudd til å ta seg av deg og å være positiv hvis han får kommet seg ut og slappe av med andre venner av og til?

Jeg tror det kan bli enda mer slitsomt for dere begge hvis dere skal BARE fokusere på graviditet og hvilket offer det er. det er lov å anerkjenne disse følelsene også, men jeg tror det er viktig å slippe inn andre impulser også. Så kan han ta seg en tur på byen mens du f.eks. stikker hjem til foreldrene dine eller arrangerer en alkoholfri venninnekveld med god mat og tullprat

[Gjest Gjest]

bare la tråden droppe. Jeg skjønner jo at jeg taler til en forsamling som ikke forstår at det å gå gravid er en ting det går an grue seg til. De fleste her har vel livsløgner de må nære og si at det å gå gravid er bare fint og flott og helt fantastisk med kjærlighet og rosa blomster, eller så mener dere det faktisk. Og det er jo fint for dere.

Men for meg kommer graviditeten til å være et offer. Jeg elsker barn og kommer til å elske våre barn, men det er ikke dermed gitt at jeg må glede meg over å være gravid. Hvorfor skal jeg være så umoden på akkurat dette området? MÅ det være det som er grunnen, eller er det faktisk mulig å ikke se frem til graviditeten?

jeg får heller henvende meg til mennesker som skjønner at ikke alle syns at graviditet er en fin ting.

Du fremstår som lite generøs og sjalu. Om svangersapet i seg selv er slitsomt for deg, så er det tre ganger så slitsomt for ham med ei feit, sur og diktatorisk kjerring som går og gneller og hater i ni mnd.

Jeg syntes heller ikke at svangerskapene mine var det morsomste i livet. Det var tungt som faen og jeg var mye syk. Men jeg ville ikke fått det bedre om jeg forlangte at han skulle sitte hjemme og miste all kontakt med verden for min skyld.

Kanskje derer burde tenke på adopsjon. Så slipper du å "ofre" deg.

[-Englefjes-]

Jeg synes absolutt ikke det er så fantastisk gøy å være gravid, selv om dette barnet er sterkt ønsket og jeg selvfølgelig gleder meg veldig til det kommer. Selvfølgelig må jeg forsake mye ved det å gå gravid; de fleste av hobbyene mine f.eks. Men det betyr da virkelig ikke at mannen min ikke skal få ta seg en fest når han ønsker? Det er kjedelig nok at jeg ikke kan nyte et par glass rødvin til en god middag eller ta noen øl ute på byen med vennene mine, om ikke han skal være sympatiavholds samtidig. (Jeg syens forøvrig det er veldig koselig og morsomt å gå på fest selv om jeg ikke kan drikke alkohol.) Ikke i min villeste fantasi hadde jeg ville bedt mannen min om å vøre avholds bare fordi jeg ikke synes det er helt fantastisk å gå gravid.

[Gjest Gjest]

Han skulle fått lov til å feste ja! Jeg er absolutt ikke typen til å glede meg til å være gravid eller som synes det er kjempeok å la være å drikke i et års tid eller mer, men det er nå engang sånn at det er kvinnen som må ofre dette fordi barnet bor i hennes mage og drikker hennes melk. Men samboern min og jeg har det ikke slik at vi må begrense hverandres liv for alt den ene eller andre ikke trives så veldig med (jeg kunne godt kommet med mange eksempler her som gjelder den ene eller andre veien).

Jeg hadde selvfølgelig ikke likt det om han drakk seg full ukentlig/veldig ofte, men det har mer å gjøre med at da hadde jeg kanskje følt jeg hadde valgt feil far til barnet. Dessuten ville jeg nok forventet at han holdt seg edru nærmere termin dersom det er han som skal kjøre til sykehuset. Men utover det får han gjøre som han vil.

[siebaeo]

bare la tråden droppe. Jeg skjønner jo at jeg taler til en forsamling som ikke forstår at det å gå gravid er en ting det går an grue seg til. De fleste her har vel livsløgner de må nære og si at det å gå gravid er bare fint og flott og helt fantastisk med kjærlighet og rosa blomster, eller så mener dere det faktisk. Og det er jo fint for dere.

Men for meg kommer graviditeten til å være et offer. Jeg elsker barn og kommer til å elske våre barn, men det er ikke dermed gitt at jeg må glede meg over å være gravid. Hvorfor skal jeg være så umoden på akkurat dette området? MÅ det være det som er grunnen, eller er det faktisk mulig å ikke se frem til graviditeten?

jeg får heller henvende meg til mennesker som skjønner at ikke alle syns at graviditet er en fin ting.

Det største spørsmålet er vel ikke om du synes en graviditet er et offer eller ikke.. Det er vel et større spørsmål om du er egoistisk eller ikke. Jeg synes det er utrolig barnslig og slemt å tenke: "hvis jeg skal ha det kjipt så skal du og ha det!" Har du ingen omtanke for kjæresten din...? Her som på alle andre områder i et forhold handler det jo om å gi og ta. Jeg hadde følt meg så utrolig flau og smålig over å skulle nekte kjæresten min å ta del i sosialt liv utenfor hjemmet vårt, selv om jeg var gravid. Får han lov til å gjøre ting på egenhånd når du ikke er gravid da..? Det virker veldig uselvstendig å ha en slik holdning.. Føler du deg utrygg av noen grunn..?

For meg virker dette litt sykt.. Jeg hadde følt meg helt sykt dum om andre oppfattet at jeg "nektet" han å være med andre. Jeg har også behov for å være med andre enn kjæresten min innimellom, og gjerne helt alene, å holde han hjemme til en hver tid er totalt unaturlig uansett situasjon. Det ønsker jeg rett og slett ikke for min egen del. Tror ikke personligheten min vil endre seg selv om jeg blir gravid..

Samtidig, dette gjelder jo dersom det er gjensidig respekt og byturene var noen få ganger og ikke hver helg. Heldivis er vi så pass voksne at byflying hver helg ikke er aktuelt alikevel. Men dette kan jo være anderledes om man er veldig unge.. At man ikke klarer å opptre normalt i en sånn situasjon. Da bør man kanskje vente litt med å bli gravide.

[Honesty]

For det første: Hvordan VET du at du kommer til å hate å være gravid? Er du synsk? Jeg trodde det kom til å være pyton; at jeg kom til å være konstant kvalm, få bekkenløsning og alt som verre er, men vet du hva? Ingenting slo til. Samme dag som jeg fødte, var jeg ute og vandret i skogen i flere timer i varmen.

Ellers ser det ut til at du har bestemt deg, og at det at du får svar hvor det antydes at du er urimelig, gjør deg bare surere. Så hvorfor spørre, når du allerede er fast bestemt?

[Gjest Gjest_hogwash_*]

Er jeg helt urimelig som må bite meg i leppen for å ikke si "kan ikke jeg så kan ikke du. Ofrer jeg mitt liv for barnet, kan du ofre dette for meg!"

Urimelig? -nei

Jævlig barnslig? -ja

Moden nok til å få barn med ett slikt tankesett? -nei

[Gjest Gjest_Husmusa_*]

Jeg forstår menn som syter og klager på damene sine hvis de sliter med de samme tingene som typen din gjør, TS. For meg er det en helt fjern tanke å nekte mannen å gå ut og ha det gøy når jeg en gang blir gravid. Jeg er ikke gravid, og gleder meg heller ikke til å gå gravid en gang i fremtiden (selv om jeg har lyst på barn). Men jeg ville aldri "puttet mannen i fengsel" fordi jeg synes synd på meg selv. Ærlig talt.

Hadde mannen vært av typen som måtte ut og "grisefylle" flere ganger i uken, ville saken vært en annen. Men en slik mann ville jeg aldri vurdert å få barn med i utgangspunktet.

[Achmed]

Hvis far ikke får lov til å drikke under graviditeten, betyr det også at mor ikke kan ta seg et par glass rødvin den kvelden far har lovet å hente sin 16 år gamle datter på fest?

Som vordende far var det for meg vondt å se samboeren gå konstant kvalm de første månedene, og det var vondt å høre at hun klagde over kynnere. Samtidig skulle jeg gjerne vært i hennes sted for å oppleve forandringene i kroppen og kjenne at livet til junior utviklet seg. Etter hvert fikk jeg jo se ultralydbilde og kunne kjenne sparkinga selv fra utsiden, men jeg var misunnelig på mor-barn-koblingen som jeg i all hovedsak var avskåret fra. I denne sammenhengen blir i mitt hode noen øl til eller fra en helt irrelevant problemstilling.

Blir du en gang gravid (noe jeg håper blir en god stund til) vil jeg anbefale deg å droppe alkohol-kravet og heller diskutere din og barnefarens sosiale behov uavhengig av rusmidler og andre sosiale hjelpemidler. Husk også at barnets liv også varer etter fødselen. Et alkoholfritt svangerskap har du god tid til å få "tilbakebetalt", for eksempel når 16-åringen skal hjem fra fest.

[Hedda-78]

Jeg vil ikke at far til mine barn skal gå på fylla flere ganger i uka eller komme ravende hjem klokka halv sju hver søndags morgen. Men det er jo helt uavhengig av om jeg er gravid eller ikke, jeg vil rett og slett ikke ha en far til mine barn som er så ulik meg selv. Men det tenkte jeg selvfølgelig på FØR jeg valgte far til mine barn, og min mann er en rolig type som tar seg en øl eller fire på julebord eller i bursdager, akkurat slik som meg.

Jeg har absolutt ikke noe problem med at han fortsetter med det selv om jeg er gravid. Jeg har ikke noe behov for at han skal forsake noe selv om jeg gjør det. Forsakelser blir det nok av for ham senere uansett, etter at babyen har kommet. (Hvis man kan kalle å skifte bæsjebleier og være våken om nettene for forsakelser, da....)

Selv om jeg ikke er av de mest hormonelle (tror jeg...), så er det sikkert ikke bare enkelt å ha en gravid kone. Jeg unner ham da å "rømme" litt!

Mine "krav" til min mann i løpet av svangerskapet, er at han løfter de tunge handleposene, og at han ikke blir sur når jeg bare klarer å spise to biter av den flotte søndagsmiddagen han har laget.

Men TS; jeg forstår ikke helt; er det det at han drikker alkohol som er så galt, eller er det det at han er sosial med gutta? Hva om han drar på fest uten å drikke, er det greit? Og du kan jo være med, uten å drikke, og kose deg akkurat like mye? Man kan godt være sosial, feste og hygge seg som gravid, man kan bare ikke drikke...

Jeg tror nok at du/dere kan være klare for barn selv om du tenker slik, men jeg synes kanskje du bør revurdere holdningen din til din mann likevel.... Og at du bør revurdere innstillingen din til hvordan det er å gå gravid, det er ikke et 9 mnd langt helvete med bare forsakelser og lidelser, uansett hvordan formen er.

[Gjest Gjest_Vibi_*]

Hvis far ikke får lov til å drikke under graviditeten, betyr det også at mor ikke kan ta seg et par glass rødvin den kvelden far har lovet å hente sin 16 år gamle datter på fest?Som vordende far var det for meg vondt å se samboeren gå konstant kvalm de første månedene, og det var vondt å høre at hun klagde over kynnere. Samtidig skulle jeg gjerne vært i hennes sted for å oppleve forandringene i kroppen og kjenne at livet til junior utviklet seg. Etter hvert fikk jeg jo se ultralydbilde og kunne kjenne sparkinga selv fra utsiden, men jeg var misunnelig på mor-barn-koblingen som jeg i all hovedsak var avskåret fra. I denne sammenhengen blir i mitt hode noen øl til eller fra en helt irrelevant problemstilling.

Blir du en gang gravid (noe jeg håper blir en god stund til) vil jeg anbefale deg å droppe alkohol-kravet og heller diskutere din og barnefarens sosiale behov uavhengig av rusmidler og andre sosiale hjelpemidler. Husk også at barnets liv også varer etter fødselen. Et alkoholfritt svangerskap har du god tid til å få "tilbakebetalt", for eksempel når 16-åringen skal hjem fra fest.

Et svært godt argument!

Jeg klarer ikke å forstå hvordan du på forhånd kan vite at svangerskapet ditt kommer til å bli et helvete. Tvert imot er vel en graviditet en av de få tingene i livet man ikke kan ane noe om på forhånd. Eller er kanskje poenget at du er storrøyker, og vet at det kommer til å bli vanskelig å slutte?

Jeg skjønner problemstillingen din - jeg hadde heller ikke satt pris på at mannen min var på fylla i tide og utide mens jeg gikk gravid, og dersom han (også?) røyker, syns jeg du kan be han om å holde opp sammen med deg. Tror imidlertid ikke det er noe godt alternativ å nekte han alle sosiale situasjoner som innebærer alkohol. Med mindre det er sånn at du blir sittende hjemme alene hver gang fordi alle venninnene også er ute. Da kan der fort føles som et offer å være gravid, og det er verken spesielt hyggelig eller meningen.

Kanskje det kan være greit å snakke om dette på forhånd, før dere blir prøvere, å få lagt alt på bordet før hormonene tar overhånd

Det kommer helt sikkert til å gå seg til!

[Gjest Syrin_Ulven]

Nei, når eg blir gravid så kommer eg til å ta bilnøklene fra sambo så han ikkje kan forlate huset uten min tillatelse og låse han inne på ett rom i kjelleren sånn ellers..

Sambo og eg drikker veeeeeeldig sjeldent, og vi går ikkje ut uten hverandre. Så om eg noen gang blir gravid så tror eg ikkje han kommer til å reise på fest uansett Men om han hadde drukket oftere og uten meg så hadde eg ikkje nekta han det, så lenge det ikkje var oftere enn 1 gang pr mnd.

[Gjest Gjest]

stakkars stakkars mann! viss du har sagt hva du mener til din kjæreste, så vil jeg tro han vil tenke seg iallefall mange ganger om han i det hele tatt vil ha barn med deg!¨

Du er utrolig barslig å bortskjemmet å ikke minst krevende.. å gå sammen med deg i 9 månder å høre på sånn gnål, det tror jeg ikke noen ville ha jort! det må jo være ett helvette uten like. det er ikke en sykdom å være gravid, å det blir mye av hvordan du gjør det til selv også! Du lider ikke når du er gravid, det er vår kvinners jobb å bære frem ett barn, viss du ikke klarer det. så tror jeg kanskje du må sy igjen høna di!!

[Gjest Inger-Lise]

Jeg har da aldri nektet kjæresten min så langt å drikke. Det er bare helt feil å gjøre. Det er jeg som er gravid, ikke han. Han skal ikke "straffes" fordi jeg går gravid. Men; han vet hva jeg synes om det. Jeg har aldri vært stor fan av at han drikker seg sørpings, og det har vi snakket om før også. Dette tar han hensyn til, og han har bare drukket en gang så langt. Det var på et julebord vi var på sammen.

Heldigvis røyker han ikke og han snuser ikke heller. Men han har alltid hatt en tendens til å drikke litt for mye. Han har skjerpet seg, og jeg trenger heldigvis ikke å tenke på det.

Men ærlig talt, la mannen leve. Man kan da ikke nekte de å ha det gøy med venner bare fordi du sitter hjemme og er gravid. En har jo alltids venninner en kan være sammen med? Man trenger ikke være alene bare fordi en er gravid vet du!

[Nuith]

Jeg skjønner faktisk trådstarter godt, jeg. Har tenkt mye og mangt omkring graviditet og småbarnstid det siste året selv, fordi jeg aldri har hatt lyst på barn i det hele tatt - og fremdeles ikke har lyst på noen - men "plutselig" hadde jeg en samboer som elsker barn og gleder seg vilt til den dagen jeg blir gravid. Han vet synspunktet mitt, jeg vet hans, og vi krysser vel i smug fingrene for at den andre skal endre mening en dag. Så jeg har prøvd å forsone meg med tanken på å være gravid og å ha en baby (større barn liker jeg godt).

Samboer tar en fest med venner hver helg, kommer hjem ved 4-6 tiden om natta såpass full at han stuper rett til sengs og slokner på 2 sekunder. Sånn det er nå, går jeg ut sammen med ham de fleste helger - og det er ekstremt kjedelig å være edru på en slik fest.

Så om jeg skulle bli gravid og ikke drikke på 9 måneder +++, og samtidig la samboer opprettholde festvanene sine, så vil det si at jeg i minst 9 måneder kommer til å enten tilbringe lørdagskvelden alene, eller kjede meg ihjel på fyllefestene hans. (Jeg har få venninner, de fleste vennene mine er i samme gjeng som kjæresten, og de få som ikke er i samme gjeng går uansett på byen hver fredag/lørdag).

Jeg ville ikke forventet/krevd at han skulle slutte 100% å drikke fordi jeg var gravid, men jeg ville krevd at han tok MYE hensyn til meg. Feks. at han får gå ut med venner en gang i måneden og sørge for å ikke drikke seg fullere enn at han klarer å stå opp til lunsjtid dagen etter. Og at de resterende lørdagene enten inviterer vi venner over på middag/spillkveld/fotball-og-øl/whatever eller vi koser oss alene ("med babyen").

Så TS; jeg skjønner veldig godt at du ikke liker at han går ut uten deg og får ha det moro mens du er "nektet", fordi du er så uheldig å være hunnkjønn. Samtidig er det, som flere her har påpekt, ikke så veldig ofte dersom han bare gjør det en gang annenhver måned, så jeg synes egentlig du er heldig der. Jeg synes du skal ta det opp med ham, jeg. Hvis han ikke viser forståelse synes jeg ikke at han er noe bedre på dette punktet enn du er.

(Ps: du hadde antagelig fått mer vennligsinnede svar på et annet underforum - prøv Samliv neste gang? )

[Gjest haren]

jeg gruer meg en hel masse til å bli gravid - har alltid gjort det.

men hva tjener det meg å nekte samboeren å ha det sosialt og koselig med venner?

dersom jeg er i grei form kommer jeg til å være med på festen selv, bare ikke drikke alkohol.

man trenger da ikke sitte inne døgnet rundt selv om man er gravid.

det eneste man oppnår ved å nekte et menneske noe, er at de sakte men sikkert kommer til å mislike deg. vennene kommer til å mislike deg - og egnetlig med nokså god grunn.

jeg kommer jo ikke til å synes det er helt ok om han fester hver eneste helg, men så hadde jeg ikke blitt gravid med noen som gjorde dette uansett.

jeg ser dette som en anledning til å få gjentjenester - eks at han tar ekstra nattevåk, husvask eller noe slikt:)

uansett, dersom jeg ligger med svangerskapskvalme i 9 måneder kommer jeg nok til å ha lyst på litt alenetid.