Jeg svermer for en kollega

[Gjest Gjest_Karina_*]

Jeg er gift på tolvte året og har to barn. Og naturligvis er hverdagen nå gråere enn den burde være. Jeg koser meg sammen med ungene mine, men mannen min har sluttet å være kjæresten min for lenge siden. Og det har vært og er en stor sorg for meg. Jeg sier at han sluttet, for det var det som skjedde. Han tar ikke lengre på meg, gir meg ikke komplimenter, setter seg aldri ved siden av meg i sofaen eller tar initiativ til noe som helst igrunn. Sexlivet er så og si ikke-eksisterende. Jeg har tatt det opp med ham en million ganger, og jeg har prøvd alt for å reparere ting. Nå er jeg i ferd med å akseptere at vi har et godt vennskap og samarbeider bra om foreldrerollen. Han fyller livet sitt med jobb, og har ikke overskudd til mer. Og han er ikek villig til å endre på det. Kanskje kan man ikke forvente mer etter nesten tjue år sammen? Jeg har vurdert å gå, men så langt er ikke livet mitt "ille nok" føler jeg. En skilsmisse ville medføre at vi måtte selge huset og flytte. Jeg er ikke naiv nok til å tro at en skilsmisse ville gjøre livet mitt bra. Jeg ser at det derimot ville medføre dårligere økonomi, mindre tid sammen med barna mine, utrygghet for ungene, og rett og slett ganske mye kaos i en lang periode før ting kanskje ble bedre igjen. Jeg er ikke villig til å dra ungene mine gjennom det fordi jeg ikke får nok sex, komplimenter og romantikk. (Bare så det er sagt så er jeg 99 prosent sikker på at det ikke er noe utroskap inne i bildet fra hans side.)

Men så til saken. I det siste har jeg forelsket meg i en kollega. Det er ikke noe mellom oss. Det er bare avstandssvermeri fra min side. Han er en fantastisk fyr som er sjarmerende, vakker og interessant, og ni år yngre enn meg. Og han har denne enestående kvaliteten at han får meg til å føle meg sett og satt pris på.

Og jeg nyter å kunne glede meg til å snakke med han i lunsjen eller i de tilfellene jeg stikker innom kontoret hans i et ærend. Han vet selvsagt ikke noe om hva jeg tenker og drømmer om for tiden. Men jeg føler selvsagt at det står skrevet utenpå meg. Og jeg har enormt dårlig samvittighet, enda det ikke har skjedd noe som helst utenfor hodet mitt.

[Gjest Gjest]

Jeg er gift på tolvte året og har to barn. Og naturligvis er hverdagen nå gråere enn den burde være. Jeg koser meg sammen med ungene mine, men mannen min har sluttet å være kjæresten min for lenge siden. Og det har vært og er en stor sorg for meg. Jeg sier at han sluttet, for det var det som skjedde. Han tar ikke lengre på meg, gir meg ikke komplimenter, setter seg aldri ved siden av meg i sofaen eller tar initiativ til noe som helst igrunn. Sexlivet er så og si ikke-eksisterende. Jeg har tatt det opp med ham en million ganger, og jeg har prøvd alt for å reparere ting. Nå er jeg i ferd med å akseptere at vi har et godt vennskap og samarbeider bra om foreldrerollen. Han fyller livet sitt med jobb, og har ikke overskudd til mer. Og han er ikek villig til å endre på det. Kanskje kan man ikke forvente mer etter nesten tjue år sammen? Jeg har vurdert å gå, men så langt er ikke livet mitt "ille nok" føler jeg. En skilsmisse ville medføre at vi måtte selge huset og flytte. Jeg er ikke naiv nok til å tro at en skilsmisse ville gjøre livet mitt bra. Jeg ser at det derimot ville medføre dårligere økonomi, mindre tid sammen med barna mine, utrygghet for ungene, og rett og slett ganske mye kaos i en lang periode før ting kanskje ble bedre igjen. Jeg er ikke villig til å dra ungene mine gjennom det fordi jeg ikke får nok sex, komplimenter og romantikk. (Bare så det er sagt så er jeg 99 prosent sikker på at det ikke er noe utroskap inne i bildet fra hans side.)

Men så til saken. I det siste har jeg forelsket meg i en kollega. Det er ikke noe mellom oss. Det er bare avstandssvermeri fra min side. Han er en fantastisk fyr som er sjarmerende, vakker og interessant, og ni år yngre enn meg. Og han har denne enestående kvaliteten at han får meg til å føle meg sett og satt pris på.

Og jeg nyter å kunne glede meg til å snakke med han i lunsjen eller i de tilfellene jeg stikker innom kontoret hans i et ærend. Han vet selvsagt ikke noe om hva jeg tenker og drømmer om for tiden. Men jeg føler selvsagt at det står skrevet utenpå meg. Og jeg har enormt dårlig samvittighet, enda det ikke har skjedd noe som helst utenfor hodet mitt.

Du er nok nokså normal, vil jeg tro. Om man ikke får den oppmerksomheten man trenger blir det naturlig at tankene søker andre. Det er ikke noe å ha dårlig samvittighet for.

Om han ikke har interesse av sex lengre bør du ta det alvorlig og kanskje vurdere en endring i forholdet, det endrer seg nok ikke fra hans side etter så lang tid uten videre. Damned if you do, damned if you don't.

Hva ville han ha tenkt om han fikk vite om et eventuelt sidesprang fra din side? Ville han blitt sjalu?

[Gjest Gjest]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver Ts.

Bare at jeg har vært gift i 20 år. Husker ikke når mannen min sluttet med å gjøre småting i værdagen for å gi meg litt oppmerksomhet. En klem, et lite kyss, sitte i armkroken, være.. litt kjærlig og umottivert vise oppmerksonhet som å holde rundt meg,,, ta på meg og vise litt varme. Slik det var de første årene.

Har tatt opp til diskusjon akkurat dette utallige ganger uten at det har hjulpet noe. Og tar jeg ingenativet og gjør noe av disse småtingene -forventer- han sex umiddelbart. Men det er kun jeg som må ta ingenative. Av og til ønsker jeg bare litt oppmerksonhet.

Og litt fert å ikke bare kunne gi en klem uten at det blir .. et krav om sex.

Har ikke hjulpet å si til han at får jeg mer oppmerksomhet så blir det mer sex også. Får jeg blir desverre ikke tent av en kjølig værdag og kun varme de 15\20 min sexen pågår (han er av typen fort og ferdig uten å tenke på min tilfredstillelse)

He he.. er ikke det at jeg ikke ønsker sex.. men blir litt feil for meg når det blir et krav ut av det. Og husker ikke sist jeg hadde orgasme sammen med han. (det må jeg fikse selv)

Han vil ikke kose noe som helst.Noen ganger jeg har forsøkt å si at jeg ønsker bare at vi kan kose litt uten sex. Sitte i armkroken å se en film fek. Men da snur han bare ryggen til, er ikke det minste interessert i noe slikt.. Ingen sex, ingen kos slik er det bare,,, for han.

Jeg og forelsket meg i en kollega. Falt fullstendig for mannen. Mulig han ante noe og hadde det litt på samme måte, blikk og øyne tydet på det. Prirrende god følelse. Små blikk som satte pulsen og fantasien i gang. Men vi var begge gift og gjorde ingenting ut av det. Utenom disse blikkene. Nøt bare følelsene av å få litt oppmerksomhet og spenningen som en forelskelse jo er.

Tror engentlig begge var svært bevist på at vi har familie og at noe "eventyr" ikke kunne komme på tale, ble for mye "opprør" for to familier med barn og alt. Så det var aldri noe mer en småflørting.

Varte helt til jeg byttet jobb av andre årsaker en 4-5 år senere.

Det går ann å nyte forelskelsen, spenningen og oppmerksonheten uten at en trenger gjøre noe med det.

Jo hender jeg drømmer og fantaserer om denne mannen når jeg savner oppmerksomhet ennå. Men tror ikke vi ville hatt det bedre om vi hadde gått linen ut og ødelagt to familier dengang. Siden de fleste forhold gjerne blir mer "værdagslig" og etter en tid.

Får ikke noe mer oppmerksomhet av mannen min nå en jeg fikk dengang. Er nok mer vennskap en ekteskap. Men det blir vel slik når en har forskjellig oppfatning av hvordan en ønsker ha det den veien.