Bitchy "svigermor"

[Gjest XXena]

Jepp, som tittelen sier, svigermor er ei bitch. Det verste er at jeg ikke overdriver en gang. Hun kommer med nedsettende kommentarer om (og til) alt og alle. Selv samboeren min, som ifølge henne er den flinkeste og kjekkeste og mest ambisiøse i søskenflokken, er ikke bra nok for henne. Dette påvirker stemninga i familiesammenkomster. Meg har hun aldri likt (fordi jeg ikke studerer et fag som er tradisjonelt nok for henne). Det har hun sagt rett ut til meg, flere ganger. Etter at jeg svarte henne ved en anledning, har hun regelrett ignorert meg. Det vil si, snakker ikke med meg, svarer "hei" i en iskald tone når jeg hilser på henne, og takker såvidt for gavene jeg og samboeren gir. Samboeren min er av typen som hater diskusjoner, og nekter å ta tak i problemet. Han har fortalt hvor skapet skal stå én gang, og mener at det bør holde.

"Jeg sa rett ut at hun skulle slutte å være så direkte, det er ingen vits i å gjenta det. Det gjør alt surt, og hun er vant til å gjøre som hun vil", sa han.

Joda, greit det... Men nå har det seg sånn at samboeren min egentlig skulle feire jul hos meg og mine foreldre. Vi skal feire hos hans familie neste år, så det går opp i opp. Det godtok hun selvfølgelig IKKE! Jeg trodde først det var samboeren min som backet ut, men etter å ha mast på ham en stund (han er bortreist, så mye av samtalene foregår på telefon), fikk jeg vite at moren hadde blitt RASENDE. Hun påstod at jeg dro ham vekk fra henne (dette stemmer ikke, jeg blir med på familiebesøk, og prøver å være inkluderende når jeg er der). Hun har også gjort det klart at hun ALDRI kommer til å godta meg. Han må gifte seg med ei jente med en ordentlig utdannelse. (I hennes øyne er dette kun rettsvitenskap og medisin), ja, hun er advokat selv.

Jeg spurte samboeren min om han ikke kunne stå på krava for en gangs skyld. Si at vi har bestemt at vi feirer jul hos mine foreldre i år, og hos dem neste år. Neeei, det mente han aldri kom til å føre til noe bra. Da ville hun bare mislike meg enda mer. Til nå har jeg vel egentlig oversett mesteparten av kommentarene (kommer fra en snobbete slekt selv, som ikke klarer å godta utdannelsesvalget mitt), men nå har det gått litt vel langt, synes jeg. Hvis han aldri setter ned foten, blir det jo hun som bestemmer hva vi skal gjøre, hvor vi skal være, etc., bare fordi han er redd for å såre henne. Dette er ei viljesterk dame, så hun vet hvordan hun kan få det som hun vil. Det verste er at hun kan være utrolig søt og liksom-spydig også. Jeg er glad for at jeg ikke skal møte henne i retten, for å si det sånn.

Forholdet har vært litt ustabilt den siste tida, så jeg vet ikke hvor mottakelig han er for kritikk fra min side nå. Han er enig i at hun er direkte, men ellers digger han dama. De har et veldig nært forhold, og han vil gjerne tekkes henne. Foruten denne beslutningsvegringa, er det heldigvis ikke så mye som plager meg. Han reiser ikke hjem hver helg, og det er stort sett hun som ringer ham. Kanskje jeg bare bør gjøre som han sier, overse det her??? Men jeg er så redd for at hvis vi først begynner å overse ting, så vil rekken av "uviktige hendelser" ingen ende ta.

[kisskissbangbang]

Jeg hadde fått helt fullstendig noia hvis kjæresten min hadde vært så puslete og ettergivende i forhold til mora si. Mammadalter er så uendelig usexy og irriterende. Jeg hadde gitt ham et ultimatum; slipp puppen til mamma, eller vær uten meg.

[Gjest XXena]

Jeg hadde fått helt fullstendig noia hvis kjæresten min hadde vært så puslete og ettergivende i forhold til mora si. Mammadalter er så uendelig usexy og irriterende. Jeg hadde gitt ham et ultimatum; slipp puppen til mamma, eller vær uten meg.

Jepp, ser den. Det hadde vært såå mye enklere om jeg ikke visste at han gjorde det fordi han hater konflikter. Jeg vet jo at han støtter meg, det sier han klart. Og han har som sagt, gitt henne beskjed ved én anledning, han ser bare ikke vitsen i å gjøre det igjen. Ikke tar han veldig mye initiativ til å være rundt henne, heller, så i bunn og grunn er ikke det noe stort problem, heller.

Skulle gjerne gitt et ultimatium, men jeg kjenner ham, og vet at den type spørsmål bare ikke funker. Ikke vil jeg stå fast ved det, heller, for jeg elsker ham, han stiller virkelig opp for meg, og vi har det fint ellers. Men, ja, jeg skjønner veldig godt hvorfor du skriver det du gjør. Hadde jeg bare ikke vært så glad i fyren...

Det du definitivt har rett i er at et eller annet drastisk må endres. Jeg får vel ta en lang samtale med ham. Noen andre i samme situasjon som vet hva som hjelper?

[kisskissbangbang]

Jeg hadde bare rett og slett ikke kunnet være sammen med en mann som ikke sto opp for meg når mora hans frøs meg ut og var ufin. Uansett hvor mye han hadde hatet konflikter.

Håper det løser seg uten at det behøver å ende i brudd eller dypere konflikter mellom dere to. Du får jobbe med å manne ham opp sakte men sikkert.

Lykke til.

[Gjest haren]

dersom du virkelig vil være med denne mannen, og du vet han ikke kommer til å gå mot henne - så ville jeg bare ignorert henne.

jeg ville nok faktisk invitert meg selv alene til personen, og tatt en alvorlig samtale som jeg selvsagt hadde planlagt godt på forhånd.

jeg ville nok spurt henne om hun fikk større glede i livet av å dømme og gradere mennesker slik hun gjør(og til ethvert motsvar hun sier, så ville jeg gjentatt: ja, jeg hører hva du sier, men gir deg deg en større ekte glede i livet?)

så ville jeg spurt hvilket menneske hun ønsker å bli sett på av andre. før hun fikk svare hadde jeg kort redegjort for hvilken oppførsel hun hadde mot meg.

eksempelvis: du gjør pg sier ting som virker nedsettende, manipulerende, kynisk etc. - er det virkelig slik du vil fremstå, og hvis ja, hva vil det hjelpe deg for godt i livet?

når hun så går i fistel -eller ignorerer deg ville jeg holdt meg helt rolig og sagt at, "jeg liker ikke deg heller. jeg vile like deg, men du gjør det umulig.

jeg håper du får et bedre liv av å oppføre deg slik, for det er det ingen andre som gjør.

du bør gå dypt inn i deg selv og spørre deg om hva det er som gjør at du ønsker å være slik mot andre mennesker. jeg håper dagen ikke kommer hvor du ser tilbake og innser hvor dårlig du har behandlet mennesker på veien i livet ditt."

på denne måten kommer du ikke med en eneste kritikk av henne, så hun vil ikke kunne kritisere deg for å kalle henne noe som helst.

du stiller bare spørsmål, og du gjentar dem så hun ikke kan ignorere dem.

i tillegg vil hun bli veldig flau(men først sint) fordi en yngre person . som hun misliker stiller grunnleggende refleksjonsspørsmål om hvilket menneske man ønsker være - noe hun sannsynligvis aldri har tenkt på før.

dette lover jeg deg kommer til å gå innpå henne, selv om hun ikke viser det.

hun har sannsynligvis bare opplevd at folk føyer seg, eller konfrontasjon med kritikk.

tipper hun aldri har møtt noen som har konfrontet henne med de verdisynet hun har ovenfor mennesker:)

[Gjest Gjest]

Var det bestemt fra "alle" kanter at dere skulle feire jul hos din familie i år, så hadde jeg sagt at JEG feirer i hvert fall der, så fikk han feire hvor han ville! Jeg hadde ikke latt henne vinne!

[Gjest Gjest]

Gled deg til du blir gravid og dama begynner å planlegge livet ditt mens sussebass henger i skjørtet til mamma og synes du er urimelig. Hun vil jo baaaare det beste.

[Gjest Emmanuelle]

Som jeg har sagt til deg før Xxena, så har denne dama store problemer, og jeg har hatt en "svigerfar" som har hatt samma holdninga.

Enten biter du tenna sammen og ignorerer dama eller så må du ta tak i det. Skriv et brev, si du gjerne vil bli kjent med henne og at du gjerne vil ha en sjanse.

Men du MÅ snakke med kjæresten din om dette, ellers blir det nok bare verre. Hva når dere får barn? Vil gifte dere? Har hun balletak på ham så må du nesten få klippa navlestrengen hans før hun saboterer hele forholdet.

[I Grosny]

Din svigermor liker ikke deg. Det har nok ikke med utdannelsen din å gjøre. Det er nok bare enkel rå sjalusi. Du er sammen med den mannen/gutten hun elsker over alt i verden.

Jeg håper hun kan se realiteten og konsekvensen av sin adferd. Se at hun skader sin sønn når hun er ekkel mot deg. Å snakke stygt om sin sønns kjæreste er den sikreste måten å skade kjærligheten sønnen har til mamma. Det er nok gutten din som har det vondest her. Det er hans kjæreste som får gjennomgå av sin egen mor. Sin egen mor , som han brukte å elske. En kjærlighet til mor som rakner litt maske, for maske, hver gang hun sårer han slik.

[Gjest Syrin_Ulven]

Jeg hadde fått helt fullstendig noia hvis kjæresten min hadde vært så puslete og ettergivende i forhold til mora si. Mammadalter er så uendelig usexy og irriterende. Jeg hadde gitt ham et ultimatum; slipp puppen til mamma, eller vær uten meg.

Enig enig..

Men altså, dette er det nesten typen din som må ta tak i. Det er hans mor tross alt.

Hadde det vært meg i din situasjon, og typen aldri hadde stått opp til ho og satt ned foten, så hadde eg blitt skikkelig sinna tilslutt, skjelt ut kjerringa og bedt ho ryke (for å si det på ein litt finere måte) og aldri gadd ha noe kontakt med ho igjen (med mindre ho hadde skjerpa seg GRUNDIG og bedt om unnskyldning for alt tullet). Og om ikkje typen min hadde stått opp for meg og mitt mot mora si når ho hadda snakka dritt så hadde sinnet mitt gått utover han også, og eg hadde seriøst revurdert heile forholdet.

[Gjest Gjest]

Enig enig..

Men altså, dette er det nesten typen din som må ta tak i. Det er hans mor tross alt.

Hadde det vært meg i din situasjon, og typen aldri hadde stått opp til ho og satt ned foten, så hadde eg blitt skikkelig sinna tilslutt, skjelt ut kjerringa og bedt ho ryke (for å si det på ein litt finere måte) og aldri gadd ha noe kontakt med ho igjen (med mindre ho hadde skjerpa seg GRUNDIG og bedt om unnskyldning for alt tullet). Og om ikkje typen min hadde stått opp for meg og mitt mot mora si når ho hadda snakka dritt så hadde sinnet mitt gått utover han også, og eg hadde seriøst revurdert heile forholdet.

[Gjest Mann26]

hehe, Gud velsigne den "myke" mann. ;-)

Dropp fyren, han kan åpenbart ikke oppføre seg.

[Gjest XXena]

Takk for svar.

I_Grosny: Jeg hadde kanskje trodd det samme, hadde det ikke vært for at hun slenger dritt om absolutt alle. Søsteren hennes er alkoholiker fordi hun drikker to dager i uka, broren hennes er svak fordi han droppet en karriere i Forsvaret for å bli fysioterapeut (dette er godt over tjue år siden, men dama kværner om det fortsatt), bestevenninna har ikke god nok jobb, og barna hennes har blitt helt håpløse. Sønnene hennes er heller aldri bra nok. Det er ikke mannen hennes, heller, men hun angriper ikke ham så ofte lenger.

Så, det er med andre ord ikke -bare- meg hun angriper. Hadde hun gjort det, hadde det vært enda vanskeligere. Og, siden det er så åpenlyst, får jo folk med seg at det er hun som starter showet. MEN... ingen gjør noe med det. Mannen prøver noen ganger å avbryte henne ved å bytte tema, eller si "Navn, det er vel ingen vits å være så hard". Resten av familien sitter der og godtar alt.

Men, jeg tror nok, som du sier, at det ikke er utdanningsvalget mitt dette handler om. Hun leter etter grunner til å kritisere meg, og det er vel den mest opplagte årsaken hun kan finne. Det bruker hun selvfølgelig for alt det er verdt. For noen uker siden hadde jeg en stor reportasje på trykk i en engelsk avis. (Tilbrakte noen uker i sommer i London, og laget diverse saker). Frilansmarkedet i England er veeeldig hardt å komme inn på, så jeg var kjempefornøyd. Fikk masse positive tilbakemeldinger fra venner, bekjente og kontakter her i Norge. Hun sendte følgende SMS: "Har etter mye om og men fått tak i avisen med artikkelen din i. Det var en grei reportasje, men burde du ikke byttet ut xxxx med xxx (synonym)?" Den meldinga er så spot on måten hun oppfører seg på. Samme hvor positivt noe er, finner hun det negative. Jadda, jeg skjønner selvfølgelig at dama har problemer. Kanskje bør jeg bare ignorere henne, men jeg er glad i samboeren min. Jeg ser at han blir flau over, og lider under dette. Jeg kjenner ham også godt, og vet at han egentlig er mer forbanna enn han gir uttrykk for.

Emmanuelle: Mhm, jeg vet. Tror dessverre ikke noe brev vil endre hennes holdninger overfor meg. Jeg tror, at selv om sambeoren hadde funnet seg en jurist, hadde det garantert vært sider han mislikte ved henne også.

Spørsmålet er vel heller, hvordan omgås man mennesker med sånne holdninger? Overser man dem, bytter samtaleemner, eller hva? Jeg møter henne heldigvis sjelden...

Dere som mener at jeg bør droppe samboeren min; Hadde dere virkelig gjort det samme? Etter over tre år sammen? Hvis han var drømmemannen på alle måter, men han hadde en forferdelig mor? HAN er ikke henne. Jeg ser argumentet om at dette er hans problem. Det tror jeg han gjør også. Men, ettersom dama er grunnleggende negativ, tror jeg kanskje han har innsett at det ikke er så mye han kan gjøre. Han har satt foten ned en gang, og har vel egentlig gitt opp hele dama.

Det jeg er enig i, og som jeg må ta opp, er at hun IKKE kan styre hva vi velger å gjøre. Oppførselen, greit nok, den skal jeg overleve, men ikke at hun sitter som en herskerinne og bestemmer hva vi skal gjøre til enhver tid. Der har han faktisk et åpenlyst valg, og han kan ikke skylde på at det ikke hjelper å gjøre opprør. Jeg forstår at det er vanskelig å endre tankemønstrene hennes, men hva han velger å gjøre, er det ene og alene han som er ansvarlig for.

Jeg har sagt at jeg drar til mine foreldre, så får han gjøre som han vil. Dette har vært planlagt i flere måneder, så jeg kommer nok til å ta en laaang samtale med ham når han kommer hjem.

[Gjest XXena]

Enig enig..

Men altså, dette er det nesten typen din som må ta tak i. Det er hans mor tross alt.

Hadde det vært meg i din situasjon, og typen aldri hadde stått opp til ho og satt ned foten, så hadde eg blitt skikkelig sinna tilslutt, skjelt ut kjerringa og bedt ho ryke (for å si det på ein litt finere måte) og aldri gadd ha noe kontakt med ho igjen (med mindre ho hadde skjerpa seg GRUNDIG og bedt om unnskyldning for alt tullet). Og om ikkje typen min hadde stått opp for meg og mitt mot mora si når ho hadda snakka dritt så hadde sinnet mitt gått utover han også, og eg hadde seriøst revurdert heile forholdet.

Det var jo etter at jeg sa henne imot, at hun begynte å ignorere meg fullstendig. Men men, det drittet som er rettet mot meg har iallfall minsket etter den konfrontasjonen. Det forekommer, dog mer innpakket.

[Gjest Gjest_123_*]

Jeg spurte samboeren min om han ikke kunne stå på krava for en gangs skyld. Si at vi har bestemt at vi feirer jul hos mine foreldre i år, og hos dem neste år. Neeei, det mente han aldri kom til å føre til noe bra. Da ville hun bare mislike meg enda mer.

Hun kommer bare til å mislike deg enda mer, uansett hva dere gjør. Å være ettergivende vil bare være å fortelle henne at hun har rett.

[Gjest Gjest]

Dette kommer til å bli langt verre om dere får barn. Da kommer hun til å legge seg opp i alt dere gjør, og ikke godta din måte å være mor på eller så kommer hun til å overse barnebarnet sitt fordi det er et barn av deg.

Hun kommer til å snu mannen din mot deg fordi hun tross alt er den kule advokatdama som kan alt og bare vil ham godt. Du derimot er konkurenten som forsøker å ødelegge hans forhold til sin kule mor.

Jeg hadde ikke orka å vært sammen med en mann som valgte moren over meg. Jeg ville sørga for å bli enda mer rasende enn henne over at han valgte å feire jul med henne heller enn meg(siden du skylder på at det var raseriet hennes som var årsaken så skulle man jo da tro han ville valgt deg om du ble enda mer rasende... du ser denne logikken ikke holder sant?), og fortalt ham at han fikk velge henne eller meg.

Han valgte jo regelrett mamma over deg når det kommer til julefeiringa. Det er jo helt latterlig.

[Gjest XXena]

Dette kommer til å bli langt verre om dere får barn. Da kommer hun til å legge seg opp i alt dere gjør, og ikke godta din måte å være mor på eller så kommer hun til å overse barnebarnet sitt fordi det er et barn av deg.

Hun kommer til å snu mannen din mot deg fordi hun tross alt er den kule advokatdama som kan alt og bare vil ham godt. Du derimot er konkurenten som forsøker å ødelegge hans forhold til sin kule mor.

Jeg hadde ikke orka å vært sammen med en mann som valgte moren over meg. Jeg ville sørga for å bli enda mer rasende enn henne over at han valgte å feire jul med henne heller enn meg(siden du skylder på at det var raseriet hennes som var årsaken så skulle man jo da tro han ville valgt deg om du ble enda mer rasende... du ser denne logikken ikke holder sant?), og fortalt ham at han fikk velge henne eller meg.

Han valgte jo regelrett mamma over deg når det kommer til julefeiringa. Det er jo helt latterlig.

Ja, ser den... Synes det er så tåpelig å furte på den måten hun gjør, men det er kanskje det som må til? Tror jeg har "gitt" meg for lett. Får ramse opp for ham hvor mye det betyr for meg, at mamma har gledet seg lenge til å ha ham der i jula, og at det er dårlig å backe ut i siste liten. Har for øvrig tvunget ham til å si at moren ikke får besøk av meg i jula, før han feiret hos meg og mine foreldre. Men, jepp, får vel bare pøse på, som henne...En avtale er tross alt en avtale.

[Gjest Gjest]

Hva med å trekke frem til såre triste følelser her da TS?Hva om du viser at du blir trist når hun kritiserer? Er hun en skikkelig bitch, så er vel det ille også..

Det virker uansett som hun er vanskelig mot alle, og at hun ikke vil forandre seg. Om din mann er den du ønsker å bli sammen med, så gjør du det du kan for å komme overrens med det gamle mennesket. Hennes personlighet er spiss og bitter, og det har nok noe med hvordan hennes foreldre formet henne.

Hva med å være åpen ærlig og høflig? Om hun kritiserer noen for karrierevalg, så kan man si at man gjør det beste man kan, og at vi tar alle valg som bidrar til EGEN lykke.

Hun må jo forstå at mennesker er ansvarlig for deres egne valg, og at vi alle ønsker å bidra til egen lykke, akkurat som en lærer velger å bli en lærer fordi læreren ønsker å jobbe med unge og lære bort. Man blir ikke lærer fordi man ikke kan gjøre noe annet.

[Gjest XXena]

Hva med å trekke frem til såre triste følelser her da TS?Hva om du viser at du blir trist når hun kritiserer? Er hun en skikkelig bitch, så er vel det ille også..

Det virker uansett som hun er vanskelig mot alle, og at hun ikke vil forandre seg. Om din mann er den du ønsker å bli sammen med, så gjør du det du kan for å komme overrens med det gamle mennesket. Hennes personlighet er spiss og bitter, og det har nok noe med hvordan hennes foreldre formet henne.

Hva med å være åpen ærlig og høflig? Om hun kritiserer noen for karrierevalg, så kan man si at man gjør det beste man kan, og at vi tar alle valg som bidrar til EGEN lykke.

Hun må jo forstå at mennesker er ansvarlig for deres egne valg, og at vi alle ønsker å bidra til egen lykke, akkurat som en lærer velger å bli en lærer fordi læreren ønsker å jobbe med unge og lære bort. Man blir ikke lærer fordi man ikke kan gjøre noe annet.

Hadde det vært så vel... Nå har det seg sånn, at jeg, i tillegg til denne utdannelsen hun ikke liker, også holder på med en utdannelse innen et fag som er mer tradisjonelt. Både jeg og samboeren har prøvd å forklare hvordan jeg tenker. Men det er, og blir, rett og slett aldri godt nok.

Hva dama tenker om meg, bryr jeg meg ikke så mye om. Hun liker ingen. Men det må da være mulig å akseptere at sønnen hennes vil feire jul sammen med samboeren gjennom to år? Argumentet hennes da han sa dette var: "Dere er jo sammen 350 andre dager i året, så hvorfor skal hun ha denne dagen sammen med deg." Da forklarte samboeren min at nettopp det var grunnen til at han ønsket å feire sammen med meg. Da ble hun irritert.

Jeg føler at jeg har prøvd alt. Ignorere henne gjorde jeg i noen måneder, ingen respons. Hun er ikke akkurat ivrig etter å invitere _meg_ på besøk, så det tror jeg egentlig hun likte. Jeg har prøvd å svare frekt, da ignorerte hun meg. Jeg har prøvd å overse slengbemerkningene, og det er vel det jeg har kommet lengst med.

Åpen og høflig har jeg prøvd, men det funker ikke. Altså, hun kritiserer selv sin egen sønn, som er wonderboy nummer en, så å bli akseptert og behandlet bra av det mennesket, har jeg gitt opp.

Overfor samboeren får jeg vel bare stå på krava. Når hun kan, bør vel jeg også kunne det. Jeg synes det er barnslig å furte, men ettersom saklighet er umulig i denne saken, er det kanskje det som må til?

Edit: Såret, ja, kanskje... Hun har jo sett at jeg har blitt sjokket, og lei meg over noen av kommentarene hun har kommet med, men hun har aldri bedt om unnskyldning.

Endret 12. desember 2009 av XXena

[Gjest Gjest]

Dette er og blir et problem med samboeren din, ikke mora hans. Han er den eneste som kan få slutt på det og sette grenser. Om det skal bety at dere ikke har kontakt med henne på flere år. Dersom han ikke makter å stoppe dama, så må du belage deg på at dette er standarden du kommer til å leve etter resten av livet. Eller så lenge du er sammen med ham.