Flytte fordi tenåringen vil det?

[Gjest Nomaden]

For snart tre år siden flyttet jeg med mine to barn fra stedet der vi hadde bodd de siste 10-12 år. Eldstemann var da 11. Han har enda ikke funnet seg til rette på det nye stedet, og selv om han har noen venner han drar til av og til, så er han veldig mye alene. Han er snill og glad hjemme, men jeg skjønner at han føler seg ensom og kanskje deprimert i perioder. Han vil ikke delta på fritidsaktiviteter, og når han har vært med på noe, slutter han etter kort tid. Han sier at på dette nye stedet er ikke folk hyggelige med hverandre. Dette gjør meg fryktelig trist.

Så trist at jeg vurderer å flytte tilbake til det gamle stedet, hvor han hadde mange venner og deltok i aktiviteter han likte. Men jeg kvier meg fryktelig for selve flyttingen, ny omgang med kjøp og salg av bolig som innebærer en knekk i økonomien. Selv trives jeg godt på det nye stedet, men klarer selvsagt ikke å slå meg helt til ro når jeg vet at sønnen min ikke har det bra.

Erfaringer eller tips til en trist og desperat mor?

[Gjest Gjest]

For snart tre år siden flyttet jeg med mine to barn fra stedet der vi hadde bodd de siste 10-12 år. Eldstemann var da 11. Han har enda ikke funnet seg til rette på det nye stedet, og selv om han har noen venner han drar til av og til, så er han veldig mye alene. Han er snill og glad hjemme, men jeg skjønner at han føler seg ensom og kanskje deprimert i perioder. Han vil ikke delta på fritidsaktiviteter, og når han har vært med på noe, slutter han etter kort tid. Han sier at på dette nye stedet er ikke folk hyggelige med hverandre. Dette gjør meg fryktelig trist.

Så trist at jeg vurderer å flytte tilbake til det gamle stedet, hvor han hadde mange venner og deltok i aktiviteter han likte. Men jeg kvier meg fryktelig for selve flyttingen, ny omgang med kjøp og salg av bolig som innebærer en knekk i økonomien. Selv trives jeg godt på det nye stedet, men klarer selvsagt ikke å slå meg helt til ro når jeg vet at sønnen min ikke har det bra.

Erfaringer eller tips til en trist og desperat mor?

Men hvorfor flyttet du fra det stedet ungene hadde vokst opp..??

[Gjest regine ii]

Jeg har ikke noe råd, men det å flytte "tilbake" er heller ikke så enkelt. De tre årene dere ikke har bodd der, så har det garantert skjedd mye i vennekretsen til ungen din. Det er derfor ikke gitt at han sklir rett inn igjen, og alt blir bra..... Sannsynligvis vil det ta flere år får han er reetablert der og.

Selv flyttet vi vekk i en periode, da ungen var 10. H*n fikk venner på nytt sted etterhvert, men det tok 2-3 år. Da flyttet vi tilbake (første flytting pga jobb, skulle alltid tilbake) og selv om ungen hadde holdt mye kontakt med de gamle vennene, har det tatt sin tid å bli etablert her igjen.

[Gjest Gjest]

Snart begynner han på videregående og der får han nok noen nye bekjentskaper. Ungdomsskolen er ikke grei med noen.

[Gjest Nomaden]

Nei, ungdomsskolen er jo helt grusom for noen. Han går i 8. og har derfor enda 2,5 år igjen. Jeg har så vondt av han, og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Vi har det som sagt fint hjemme, god stemning, mye humor og tette bånd. Av og til tenker jeg at han er for "snill" fordi han virkelig er en omtenksom og forsiktig fyr, og guttene rundt her er så "tølpete" i forhold.

Selv føler jeg at jeg ble veldig bygget opp i ungdomstida, av venner og aktiviteter og en langvarig kjæreste. Men broren min sliter enda med "senskader" av mobbing i den perioden. Jeg er virkelig redd for at denne ensomheten skal sette dype spor hos sønnen min. Jeg gjør alt jeg kan for å bygge han opp, men jeg synes det er så viktig å ha venner på egen alder for å utvikle seg godt.

[Gjest megvel]

Da jeg gikk i 8. klasse flyttet vi fra et sted der jeg ble mobbet. Det nye stedet aksepterte meg umiddelbart, og de siste 2 årene på ungdomsskolen gjorde underverker for selvtilliten.

Min lillesøster fikk ikke samme opplevelsen. Hun gikk i 5. klasse, og fikk egentlig ikke noen venner før hun begynte på ungdomsskolen. Vi flyttet pga skilsmisse, og hadde dermed fortsatt kontakt med tidligere venner inni mellom. De forsvant kjapt, alle unntatt de som var naboer med pappa-

Du kan ikke forutse hvordan flytting påvirker vennskap, både nye og gamle. Mtp alderen til din sønn vil jeg tro at om dere hadde flyttet tilbake hadde ikke det nødvendigvis vært bedre, ikke etter så lang tid. Kanskje de han var venner med før ikke lenger bor der? De kan også ha forandret seg mye på 3 år. Det å oppleve at vennene ikke vil ha ham tilbake kan gjøre alt mye verre.

[Gjest Gjest]

Nei, ungdomsskolen er jo helt grusom for noen. Han går i 8. og har derfor enda 2,5 år igjen. Jeg har så vondt av han, og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Vi har det som sagt fint hjemme, god stemning, mye humor og tette bånd. Av og til tenker jeg at han er for "snill" fordi han virkelig er en omtenksom og forsiktig fyr, og guttene rundt her er så "tølpete" i forhold.

Selv føler jeg at jeg ble veldig bygget opp i ungdomstida, av venner og aktiviteter og en langvarig kjæreste. Men broren min sliter enda med "senskader" av mobbing i den perioden. Jeg er virkelig redd for at denne ensomheten skal sette dype spor hos sønnen min. Jeg gjør alt jeg kan for å bygge han opp, men jeg synes det er så viktig å ha venner på egen alder for å utvikle seg godt.

Det er sant det, men det er ikke gitt at det skal bli bedre å flytte tilbake igjen.

Blir han MOBBET så er det jo flytting en viktig ting å tenke på. Mobbing kan virkelig gjøre stor skade og da er det greit å trekke han ut av situasjonen før det blir noe han husker.

Men liker han "bare" ikke de andre på skolen kan det kanskje være en ide for han å engasjere seg litt i andre aktiviteter som kanskje ikke inkluderer alle guttene i klassen... det er sikkert fotball som er den store greien. Kanskje svømming eller en annen lag idrett hadde vært noe. Der er det jo ofte fokus på samhold og lagånd med voksne (trenere) som forbilder.

[toth]

Tror ikke å flytte hjelper, om han har gått 3 år uten venner så har nok det satt sine spor i gutten. Desverre

Nå snakker jeg ikke med sikkerhet, men om du flytter til en by eller liknende kommer han sikkert til å få venner. Men de vennene vil mest sannsynlig være i emo\goth\scene typen eller andre typer mennesker som har hatt det ganske hardt i livet sitt samt godt mye uten venner. Om det er en bra ting eller ikke vet jeg ikke, for ham er det sikkert adskillig bedre her og nå men i det lange løp er det ikke like sikkert.

Det jeg ville ha anbefalt er å tenke fremover, passe på at gutten har sunne interesser som gjør at han kommer seg ut av døra. Terrengsykling, jibbing, snowboarding, skating, bmx, ting som det. Aktiviteter som er "kule" og som han lett kan snakke med når han møter nye folk, ett aktivt liv som folk kommer til å se opp til ham for og ha når de sammenlikner ham med andre som for eksempel bruker mesteparten av tiden sin forran PC'en eller på fylla. Noe som fører til økt selvtilitt som igjen gjør at han lettere vil bygge sosiale bånd med andre mennesker.

[nemimi]

Det er desverre slik at man noen ganger kan oppleve at kulturen og kodeksen i ulike miljø kan være helt annerledes enn man ønsker og klarer å tilpasse seg til... Jeg vil ikke si hva du skal gjøre - men jeg hadde absolutt valgt å kontakte gamle venner og det gamle miljøet for å finne ut av om dette kunne vært bedre for gutten. Som det står skrevet overfor her er det samtidig viktig at han har forsøkt å få venner og delta i aktiviteter på det nye hjemstedet deres. Men- det jeg tenker er viktig å huske på i denne sammenhengen er at det å flytte ofte kan innebære en sorg - sorg for å ha måttet forlatt venner evt familie, oppvekstmiljø og ikke minst tryggheten og referanserammene han har vokst opp med. Sorg er noe som kan ha stor inngripen i barn/ungdommers og selvfølgelig også voksnes liv.

Hvordan håndterer han denne sorgen over alt han måtte gi slipp på?

Å håndtere slikt kan være en stor utfordring - både for han og deg som mor. Nå vet ikke jeg om han bærer på dette - men sier det som et tankekors;-) uansett er det da eventuelt viktig å få bearbeidet denne sorgen før man kan klare å gå videre å knytte seg til nytt sted og nye venner.

Han sier også at de ikke er snille med hverandre - og dette tenker jeg er viktig å gripe fatt i - observere hvordan er sjargongen, kulturen blant de i klassen etc. Dette varierer veldig fra klasse til klasse og miljø til miljø. opplever selv en hard kultur i ett av mine barns klassemiljø, og dette er viktig å gripe fatt i. dette kan ta lang lang tid å endre på. Når det er sagt så vil jeg tilføye at om det virkelig er slik at de ikke er snille mot hverandre slik han ønsker det - så er det kanskje verdt et forsøk å gjenoppta kontakt med sitt gamle hjemsted, for så å finne ut av om dette er noe han kan trives med. For skal vi som foreldre ha det godt er det helt avgjørende at barna har det godt..... klem og lykke til fra nemimi

[Gjest gjestina]

Dessverre er realiteten ofte sånn som noen over her ukritisk forteller om:

ungdommer, spesielt gutter, må ha samme interesser som andre gutter for å passe inn. Om fotball er det store på skolen, må "alle" spille fotball, eller skate, spille basketball etc. For jenter er dette litt enklere, da det alltid finnes en jentegjeng som "ikke gjør noe". Jenter er ofte venner med hverandre og knytter bånd gjennom samtaler, mens gutter er venner gjennom aktivitetene de inngår i.

Når gutten din ikke liker de samme aktivitetene som majoriteten, er det klart at det vil bli vanskelig for ham å passe inn. Jeg synes at han har "rett" til å ikke like de andre, om de har personligheter, interesser eller væremåter som ikke passer ham. Men dette taper han jo selvsagt på, ettersom at resultatet da er at han ender opp alene.

Men som noen andre over her sier; snart begynner han på videregående, og da brytes de gamle klikkene opp, og han kommer inn i et større og mer variert miljø. Din oppgave blir dermed å forsøke å segle ham gjennom resten av ungdomsskolen så greit som mulig.

Bor dere i by, på landet eller i et tettsted? Om du har mulighet til det, finnes det kanskje noen aktiviteter litt lengre unna han kan være med på? Dette kan jo være noe så atypisk som dataparty, gaming-grupper eller lignende. Det er viktig at han får samhandle med noen på sin egen alder, eller i det minste med noen med samme interesser som ham, men kanskje er dette umulig å oppnå i skolesammenheng. Da vil feks chatting, onlinespill osv idet minste skape en viss form for kommunikasjon med omverdenen, om enn ikke den mest sosialt aksepterte og "sunne". Jeg mener imidlertid at så lenge det ikke er rus, er alle interesser og gleder i hverdagen bedre enn ingen interesser og ingen gleder.

Jeg flyttet da jeg var 6, og lengtet tilbake i over 4 år før jeg omsider fikk gode venner (men det krevde at jeg "la av meg" interessene mine, måtte begynne på håndball, som jeg hatet, osv. Men jeg fikk idet minste venner, som senere heldigvis sluttet med håndball, og da ble sammenkomstene endelig mer levelige for meg).

Jeg ville pratet med sønnen min om en eventuell flytting. Dersom han fortsatt har kontakt med de gamle vennene sine, kan det være en tanke. Men det vil neppe lykkes for en 13-14-åring å reise tilbake til hjemstedet uten videre, for alle andre har jo også hatt 3 år til å forandre seg på.