Medisin studiet

[Gjest eks]

jeg drømte i mange år (fra jeg var 19 og gått ut av videregående) om å studere medisin og jobbet hardt og lenge for å komme inn. Da jeg endelig var DER og skulle søke på skole med poeng som lå over fjordårets snitt, begynte jeg å tenke. Da var jeg 23. Og så diskuterte jeg med samboeren min. Snakket om livsstilen, fremtiden, familien og arbeidsbelastningen. Jeg begynte å tenke over hva arbeidshverdagen min ville innebærer dersom alle mine andre drømmer om familieliv skulle kunne bli oppfylt. Jeg kunne ikke tenke meg å sitte på et kontor å hjelpe syke mennesker resten av livet. Drømmen min var sykehuslege, men med turnus og skiftarbeid så skjønte jeg at det ikke var noe jeg orket å leve med.

Der og da døde ikke drømmen om medisinstudiet, men jeg ble mye mer reflektert på hva det å bli lege innebar. Jeg søkte både på medisin og noe annet det året, men medisin ble aldri flyttet på topp. Den var der bare i tilfelle jeg ombestemte meg mellom april og juni. Det tok to år på et annet studium før jeg endelig helt klarte å gi slipp og forstå at medisin var virkelig ikke noe for meg. Det er et studium som sikkert hadde passet meg midt i blinken, men et yrke som ikke var for meg.

Så tenk deg godt om hvorfor du vil dette. Skal du tilbringe hovedparten av tyveårene dine i ungarn - når skal du treffe mannen du skal få barn med? Skal du treffe en ungarer og knuse mammas hjerte ved å bli der nede? Joda, det fins mange gutter på medisinstudiet, men det finnes vanvittig mange flere jenter.

for meg høres det ut som om du fremdeles drømmer om å bli lege og at du kanskje er misunnelig på dem som velger å satse. For meg høres det merkelig ut å skulle velge bort drømmen sin pga at man ikke vil finne seg en mann?? Det er da plenty av norske studenter der nede, i tillegg er man en del hjemme og man er da ung dersom man kommer hjem til norge som nyutdannet lege i en alder av 29? I mine øyne er man da også dobbelt så attraktiv som de som ikke turde å dra. Og er det en straff å måtte tilbringe 20-årene sine i Ungarn? Tror ikke mange har peiling på hva dere snakker om. Det er ikke slik at Norge er det ultimate studieland og dessuten finnes det flere land å velge i enn Ungarn. Jeg valgte selv å dra til Tyskland-visst var jeg dritnervøs og redd, visst var jeg redd for at jeg kastet bort tid på noe jeg ikke kom til å like, men vet du hva? Jeg stod løpet ut fordi jeg hadde mine mest fantastiske år der nede og også fordi jeg lengtet etter å kunne komme hjem med en utdanning som gir meg flere valgmuligheter enn noen annen utdanning kan gi. Mine 7 år i Tyskland var vel spandert tid og jeg kommer aldri til å angre. Og hvirdan kan du uttale deg om hvordan det er å være lege uten å ha vært borti det selv?

[Gjest En annen gjest]

Velvel, det var også noe å kommentere. Jeg ville bare frem til at hun ikke er for gammel til å begynne å studere medisin. Jeg har selv studert det og vet hva det går ut på. Dere andre som ikke har peiling bør kanskje leke på et annet forum.

Ikke noe poeng i å være hårsår, du må vel tåle å bli korrigert. Når det er sagt: Du vet vel ingenting om de som deltar i tråden? Flere enn deg som har studert medisin, vet du.

Det virker ganske barnslig å be andre om å "leke på et annet forum", så lenge de ikke er usaklige eller ufine på noen måte.

Jeg er helt enig i at ts bør tenke nøye gjennom hva hun går til, ikke bare på grunn av studiet, men hverdagen som kommer etterpå. Ikke alle vet hva legeyrket innebærer.

[Gjest eks]

Ikke noe poeng i å være hårsår, du må vel tåle å bli korrigert. Når det er sagt: Du vet vel ingenting om de som deltar i tråden? Flere enn deg som har studert medisin, vet du.

Det virker ganske barnslig å be andre om å "leke på et annet forum", så lenge de ikke er usaklige eller ufine på noen måte.

Jeg er helt enig i at ts bør tenke nøye gjennom hva hun går til, ikke bare på grunn av studiet, men hverdagen som kommer etterpå. Ikke alle vet hva legeyrket innebærer.

Jeg er ikke interessert å irritere andre her på tråden, men synes det også er barnslig å kommentere det jeg skriver om alder, når det er helt andre elementer som er viktig i denne debatten. Er ganske så lei av at folk inne på forumet er så absolutte når det gjelder uttalelser om helsevesenet og særlig om leger. Jeg vet også at det er andre som har studert medisin enn meg, men mange av innleggene her er avslørende og forteller meg at de ikke vet mye om virkeligheten, og den uttalelsen var ikke myntet på deg:-)

[Gjest Gjest]

Det er flere jenter enn gutter som studerer medisin ... so what? :klø: Hva vil du frem til?

Og når ble det en selvfølge at alle jenters ypperste drøm er å finne seg en mann og få barn med han? Det er faktisk en god del som ikke drømmer om barn i det hele tatt.

Og ærlig talt, mener du virkelig man skal velge utdannelse og yrke basert på hva "mamma" og samboeren synes?? Ditt liv er ditt liv - ikke moren din sitt. Og hva samboere/ektefeller/kjærester angår så er det et faktum at slike forhold veldig ofte tar slutt, og dersom man da har valgt vekk drømmen sin til fordel for dem sitter man der alene, forlatt - og uten drømmestudie/drømmejobben.

Og å ikke flytte til Ungarn fordi man risikerer å møte en ungarsk mann i stedet for den blonde, rødmussede, norske bondegutten mamman din hadde håpet du skulle finne, er intet annet enn latterlig!

Når man velger yrke og studie skal man først og fremst tenke på seg selv.

Og hvis man drømmer om å bli husmor, ha golden retriever, være gift med odelssønnen fra nabogården og ha ti snørrete barn som henger i forklet ditt, så er kanskje ikke utdannelse det riktige valget for deg...?

Det er selvsagt viktig å sette seg best mulig inn i hva man går til uansett hva man velger å gjøre med livet sitt, men når alt kommer til alt er det å følge drømmene dine det som vil gjøre deg lykkeligst! Lykke til, trådstarter.

å herregud

jeg fortalte bare hva som var min erfaring, ikke hva som var rett for henne. Hva mine tanker var, ikke hva hun tenker, fordi hun kanskje ønsket andre mennesker sine erfaringer rundt dette her - det var vel derfor hun postet på kg?

Det er helt vanlig at mamma helst vil at jenta skal finne seg en norsk gutt å få barn med i NORGE. Det er selvsagt ikke for sent når man er 29, men da er "markedet" et helt annet. Jeg vil tro det er ganske trygt å anta at "jenter flest" ønsker seg mann og barn.

Og til den andre som quotet meg og skriver at jeg fortsatt drømmer om medisinstudiet: nei, jeg gjør ikke det og jeg gidder ikke fortelle deg hvorfor.

[Gjest gjest 12:26]

Jeg er helt enig i at ts bør tenke nøye gjennom hva hun går til, ikke bare på grunn av studiet, men hverdagen som kommer etterpå. Ikke alle vet hva legeyrket innebærer.

ditto

[Gjest Gjest]

å herregud

jeg fortalte bare hva som var min erfaring, ikke hva som var rett for henne. Hva mine tanker var, ikke hva hun tenker, fordi hun kanskje ønsket andre mennesker sine erfaringer rundt dette her - det var vel derfor hun postet på kg?

Det er helt vanlig at mamma helst vil at jenta skal finne seg en norsk gutt å få barn med i NORGE. Det er selvsagt ikke for sent når man er 29, men da er "markedet" et helt annet. Jeg vil tro det er ganske trygt å anta at "jenter flest" ønsker seg mann og barn.

Og til den andre som quotet meg og skriver at jeg fortsatt drømmer om medisinstudiet: nei, jeg gjør ikke det og jeg gidder ikke fortelle deg hvorfor.

Hva slags kjæreste/ektefelle "mamma" vil at avkommet sitt skal finne spiller overhodet ingen rolle. De fleste i vår tid velger heldgvis partner ut i fra kjærlighet, ikke ut i fra hva foreldrene måtte ønske.

Hvis du tror det såkalte markedet vil by på problemer for en 30 årig person, lurer jeg litt på hva slags "markeder" du befinner deg i. Ekte kjærlighet er ikke noe som dukker opp på bestilling, og ikke noe man kan gå på jakt etter og tro man skal finne bare man gjør ditt eller datt. Trådstarter kommer selvsagt til å finne seg en kjæreste uansett hvilken vei hun måtte velge å gå her i livet, og det er tåpelig av deg å forsøke å skremme henne fra å følge drømmene sine ved å prøve å innbille henne at hun vil ende opp ensom dersom hun tar seg en utdannelse. Det er ikke slik verden fungerer. Veldig mange av oss tar seg faktisk en langvarig utdannelse, noen til og med i utlandet, og vi har da like store sjanser til å finne kjærligheten som en som ikke utdanner seg. Og hvorvidt denne kjærligheten snakker ungarsk eller norsk må da være revnende likegyldig for ethvert oppegående menneske.

Jeg tror du er en av de som hele tiden forsøker å gjøre andre til lags ved å følge deres ønsker. Du snakker i hvertfall som en ekte 40tall-husmor, som kjenner sin plass og som tror det rette er å legge sine egne drømmer på hyllen til fordel for mann, barn og foreldre. Veldig trist for deg, og jeg fatter ikke hvorfor du ønsker at noen andre skal begå den samme feilen.

[Gjest Gjest_Anne_*]

å herregud

jeg fortalte bare hva som var min erfaring, ikke hva som var rett for henne. Hva mine tanker var, ikke hva hun tenker, fordi hun kanskje ønsket andre mennesker sine erfaringer rundt dette her - det var vel derfor hun postet på kg?

Det er helt vanlig at mamma helst vil at jenta skal finne seg en norsk gutt å få barn med i NORGE. Det er selvsagt ikke for sent når man er 29, men da er "markedet" et helt annet. Jeg vil tro det er ganske trygt å anta at "jenter flest" ønsker seg mann og barn.

Og til den andre som quotet meg og skriver at jeg fortsatt drømmer om medisinstudiet: nei, jeg gjør ikke det og jeg gidder ikke fortelle deg hvorfor.

Markedet er et annet ja. Enig i det. Men det er ikke nødvendigvis et dårligere marked da. Jeg har inntrykk av at de gutta som tar høy utdannelse/lang utdannelse (da mener jeg mastergrad eller doktorgrad) ofte venter lengre med å etablere seg, gjerne til de er i 30-årene.De gutta som etablerer seg tidlig i 20-årene ender ofte opp med å ha barn med 2-3 ulike damer. De som etablerer seg senere har ofte tenkt mer over ting.

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg ville gått for det, om det er det du drømmer om! Noen 4 og 5 på karakterkortet definerer ikke deg som en uskarp kniv Det høye karakterkravet er egentlig noe misvisende, for det får en til å tro at man må være superman/woman for å komme seg gjennom studiet. Kravene kommer jo egentlig av mange søkere og få plasser, og for bare noen år siden var snittet betraktelig lavere. Poenget mitt er vel at det første steget mot legeyrket er å tro på seg selv! Det finnes mange alternativer. Du kan for eksemel søke deg til utlandet, som mange før meg har foreslått. Krakow i Polen har fått mange gode tilbakemeldinger, og opptaket er basert på noen enkelte fag samt en opptaksprøve på 30 * 30 spørsmål kjemi og biologi. Søk deg frem på Ansa.

[Gjest Gjest_Studine_*]

Jeg studerer medisin i Bergen, går på 5.året nå. Jeg startet ikke rett fra videregående, fordi jeg hadde ikke tenkt på legeyrket som noe alternativ før jeg hadde gjort andre ting et par år etter vgs. Men nå er det virkelig drømmestudiet og -jobben for meg, og jeg tror ikke jeg kunne valgt noe annet. Og jeg blir ferdig utdannet før jeg er 30

Både på kullet mitt og andre kull er det flere som er eldre enn meg, så ikke la alderen din stoppe deg. Det var faktisk en som begynte da h*n var 50 år!

Bruk det siste halve året på vgs til å jobbe hardt i alle fag. Bruk et år på å ta realfagene - gjerne på privatskole (f.eks. Bjørknes i Oslo eller Danielsen i Bergen) og gjør så godt du kan. På privatskole er det mange flere som har samme planene som deg, og læringsmiljøet blir desto bedre. Det kan også være lurt å bestille en rådgivingstime på en privatskole før du begynner for å få satt opp en realistisk plan for å nå målene dine - og for å finne ut om det i det hele tatt er realistisk at du kommer inn i Norge.

Og så bør du tenke nøye etter hva som er motivasjonen din for å bli lege. Det er et langt studium, det er mye jobb, mye frustrasjoner og mye lesing, men så lenge du har den "rette" motivasjonen, er det ikke uoverkommelig.

[Gjest Medisin-interessert!]

Hei !

Er veldig interessert i medisin jeg også og har tenkt å studere det/farmasi når jeg er ferdig på vgs. Jeg forstår at du har mye å tenke på, det har jeg også ettersom det ikke er "bare bare" å begynne på slike krevende studium, men så lenge man virkelig vil så tror jeg det kanskje går!

Jeg har tenkt meg til Ungarn. Er et flott læringsmiljø der og mange studenter fra hele verdenen som reiser, så høres kjempebra ut! Dessuten tar man bare opptaksprøver i kjemi, biologi og engelsk terminologi, og trenger ikke ha så veeeldig høyt snitt for å komme inn Det er derimot veldig hardt på selve studiet har jeg hørt, og det er der jeg bekymrer meg. Å komme inn høres egentlig forsåvidt greit ut, men å greie å holde seg der, er tvilsom på personlig bane!

Det jeg liker med ordningen i Ungarn er at man får en sjanse selv om man ikke bare har 6'ere på vitnemålet. Det er tross alt ikke hav du gjorde på vgs som viser hva slags lege du blir, men hva du gjør på universitetet. Dette syns jeg andre land utenfor Norden gjennomfører bra ettersom de tar inn mange og gir folk en sjanse, og holder du ikke mål etter du er inne så er du ute. Syns du skulle prøvd utlandet jeg ettersom Norge krever et utrolig høyt snitt + de krever fysikk, som egentlig ikke har noenting med medisin å gjøre i forhold til biologi som er kravet i utlandet...

Har et spørsmål til dere som har studert medisin

Hvor vanskelig ER egentlig studiet? Greier man ha et balansert liv hvor man både kan ha det sosialt OG jobbe med studiet?? Er veldig bekymret for om jeg greier meg gjennom det ettersom det høres så fryktelig hardt ut, og spesielt når mange norske dropper ut i øst-europa osv, skremmende !

Kan si som TS at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffa jeg heller, får bare 4 og 5 i karakterer, såå ...

Lykke til TS, oppdater på hva du har tenkt til å gjøre !

[Gjest Gjest]

Hei !

Er veldig interessert i medisin jeg også og har tenkt å studere det/farmasi når jeg er ferdig på vgs.

Hvis du vurderer å enten studere medisin eller farmasi, så kan du tenke litt på om det er legemiddelekspert (farmasøyt) eller behandlingsekspert (lege) du helst vil bli.

For dem som er over gjennomsnittet interessert i kjemi vil nok farmasistudiet passe veldig bra. (De fleste som faller ut av farmasistudiet gjør det fordi de ikke klarer de kjemiske fagene (legemiddelkjemi,biokjemi,organisk kjemi osv...).

[Gjest medisinstudent x3 :)]

Du kan absolutt studere medisin med firere og femmere!

Jeg hadde selv planer om å studere i Ungarn fordi klimaet fristet, og jeg syntes Pecs, og selve landet, hørtes finere ut enn Polen. Men da vi var der nede på forkurset ble vi "advart" av de norske studentene som hadde vært der noen år, de anbefalte oss å bytte til Polen "mens vi ennå hadde mulighet" fordi det er mindre utsiling underveis i studiet der, og også mindre tøft studium: Har en venninne som studerte i Ungarn og de var 35 i klassen da de begynte, og 12 stykker som fullførte ( http://www.trollheimsporten.no/docs/00006737.html ).

På www.medisinutdanning.no finner du to polske universiteter som ikke krever opptaksprøver, og som har rullerende opptak, dvs. at du har større sjanse for å søke dersom du søker tidlig i søknadsperioden,så søk nå! (hvis du ikke har realfag fra før søker du med de karakterene du har, og får skolen til å skrive at du tar disse fagene nå. Da kan du bli tatt opp med betingelse om at du består realfagene). Universitetet i Lublin krever heller ikke opptaksprøver ( www.akuttmed.no ). Alle universitetene jeg så på i Polen hadde 4 i realfagene som minstekrav.

Jeg valgte ikke å studere i Polen, men har venner som går der og som er veldig fornøyde! Det finnes mange facebookgrupper der du kan få et lite innblikk i livet der

Jeg begynte på medisin i USA, men der var studiet fullstendig altoppslukende, så etter et halv år sluttet jeg og tok opp fag, og begynte i Norge. Jeg er fornøyd med studiet her, men har inntrykk av at vi kanskje jobber mindre her enn hvertfall i Ungarn og USA, så det er ingen grunn til å si at norske medisinstudenter er bedre enn de utenlandske! Jeg kjenner en som begynte i Oslo og byttet til Stettin i Polen, og da ble ikke anatomien fra Oslo godkjent, så han måtte ta dette på nytt i Polen. Nivået er altså ikke noe lavere der enn i Norge! Det jeg tror er hovedforskjellen, uten at jeg har gått der selv, er at man i Norge har et ganske praktisk studium, mens man i f.eks. Polen driver mer med god, gammeldags pugging. I Norge har man også store, årlige eksamener, mens man i Øst-Europa har hyppige prøver for hvert tema man har vært gjennom. I tillegg får utenlandsstudentene erfaringen med å bo i et annet land, og et perspektiv ikke vi som studerer i Norge får. Så spør du meg, er det bare å begynne i Polen! Lykke til!

[Gjest Gjest_Bergen]

Hei!

Jeg er selv lege og har studert i Norge. Jeg hadde flest femmere fra videregående, en sekser og noen firere. Med en masse tilleggspoeng fikk jeg et snitt langt over kravet det året jeg kom inn

Studiet er krevende, men du kan absolutt ha det sosialt og trivelig utenom studiene. Det er en del obligatorisk undervisning, litt sånn som på videregående.

Jeg tror det bare er en fordel at du er 22 og ikke 18 eller 19. En god del av kunnskapen krever at du er moden og gjerne har litt erfaring med livet. Hvis du jobber som pleiemedhjelper eller lignende i en sykehusavdeling som bijobb under studiet får du masse praktisk kunnskap som hjelper deg faglig!

Da jeg var 19 år trodde jeg at det eneste jeg kunne bli var lege. Nå er jeg mye klokere; jeg har en veldig trivelig jobb, men det er mange beslutninger du skal ta og dette kan få store konsekvenser for andre mennesker. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne sittet på et kontor og jobbet med noe "mindre viktig" noe, men jeg har også en jobb som gir meg en hel masse utfordringer og glede. Å jobbe helger og netter høres kanskje tøft ut når man er 19, men når man har jobbet noen år er ikke dette så fristende lengre.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Tenk etter hva slags lege du vil bli. Vil du jobbe som fastlege, spesialist med egen praksis, eller på sykehus? Hvis du velger det siste, kan du takke farvel til søvn, og belage deg på en fucka rytme. Du kan glemme fritid, og du blir ikke ferdig med å lese etter studiet heller, ettersom du må fylle på og fylle på og fylle på kunnskap. Etter en 4-5 år som ass.lege flater det kanskje ut. Er ikke så langt, så det vet jeg ikke ennå, bare at jeg er fuckings drittlei av å kaste bort fritid på å lese noe som ikke interesserer meg så mye lenger, og at jeg har mindre tid til sunne hobbyer og annet som gjør livet verdt å leve for folk med normale jobber de har for å tjene penger, og ikke som erstatning for et liv.

Dropp medisin. Om du ikke vil bli ren forsker, da. Medisin suger.

Hva gjelder det å være smart, så velger smarte mennesker yrker som krever at du løser utfordringer, som programmering, matematikk, fysikk, kjemi, osv.

[Gjest Gjest]

jeg fortalte bare hva som var min erfaring, ikke hva som var rett for henne.

Din erfaring er jo faktisk IKKE å dra ut og studere, og du vet vel dermed lite om muligheten for kjærlighetsforhold osv i den situasjonen. Jeg kjenner da mange som har studert lenge/til de nærmer seg eller er over 30/i utlandet, og de ser ikke ut til å ha noe større problem med å finne seg partner enn andre. Ikke minst virker de MINST like fornøyd med livet som enkelte som har valgt bort ting de har drømt om.

[Gjest sirik]

Sånn bortsett fra at du har en utrolig lang vei å gå både i forhold til karakterer og realfag synes jeg dette er det største problemet. Å bli lege er mer en livsstil enn et jobbvalg.

Helt enig med deg.

Før du begynner på en legeutdanning ville jeg tenke over hvorfor du har lyst til å bli lege,har du tenkt nøye over valget. Jeg tror mange lager seg et luftslott i forhold til hvor flott det er å jobbe som lege. Jeg sluttet på medisinstudiet i Norge etter mange år fordi jeg ble bare mer og mer sikker på at legerollen ikke passet meg, en ting er at studiet er hardt (det vil si skole fra ca 8-16 hver dag, slik at du er nødt til å lese hver kveld og i helger og ferier, eksamen alltid etter jul slik at det blir heller ikke juleferie...bye bye familieliv og fritid). Det er jo greit nok. I tillegg er legeyrket utrolig tøft, lange vakter, og mye tidspress. Du er hele tiden utsatt for massiv kritikk for det du gjør og lite ros. Dersom man ser på antall timer man jobber som lege og ikke minst det ansvaret man til enhver tid har, er ikke lønnen bra. Jeg kjenner mange leger som angrer på sitt yrkesvalg, de færreste tør å bryte ut, verken fra studie eller jobben som lege. Men for all del, dersom du er 200% sikker på at det er dette du vil og er villig til å ofre en del av ditt liv, da må du selvfølgelig gå for det. Det er absolutt ingen vanlig jobb, det er mer en livsstil. De som brenner for det bør uansett gå for det. Håper du virkelig gjør det ellers blir det tungt å ofre så mye for en slik utdanning.

[Meridian]

Du kan ringe til Bjørknes el Sonans, der kan du ta de fagene du ikke har, og du kan forbedre karakterer. De kan også hjelpe deg til å søke medisin i utlandet.

Du kan også ta opp fag etter 23/5 regelen, men da må du ha fylt 23 år, og ha jobbet/gått på skole i 5 år(f.eks 3 åring vgs, 1 år på fhs og jobbet 100% 1 år) Dette kan du undersøke med skolen.

Om du tar 23/5 regelen trenge du bare ta norsk, historie, samf.fag, engelsk, naturfag og 1T, som er de obligatoriske fagene.

Så må du ha realfagene utenom, fysikk 1, kjemi 1 og 2, og du kan velge mellom å ta bare R1, eller S1 og S2.

De anbefaler noen ganger å ta biologi også, siden det kan høyne snittet ditt.

Da får du et vitnemål kun med disse fagene.

Skal du til utlandet å studere, tror jeg du bare trenger å ta realfagene.

Endret 21. desember 2010 av meridian

[Gjest sirik]

Tenk etter hva slags lege du vil bli. Vil du jobbe som fastlege, spesialist med egen praksis, eller på sykehus? Hvis du velger det siste, kan du takke farvel til søvn, og belage deg på en fucka rytme. Du kan glemme fritid, og du blir ikke ferdig med å lese etter studiet heller, ettersom du må fylle på og fylle på og fylle på kunnskap. Etter en 4-5 år som ass.lege flater det kanskje ut. Er ikke så langt, så det vet jeg ikke ennå, bare at jeg er fuckings drittlei av å kaste bort fritid på å lese noe som ikke interesserer meg så mye lenger, og at jeg har mindre tid til sunne hobbyer og annet som gjør livet verdt å leve for folk med normale jobber de har for å tjene penger, og ikke som erstatning for et liv.

Dropp medisin. Om du ikke vil bli ren forsker, da. Medisin suger.

Hva gjelder det å være smart, så velger smarte mennesker yrker som krever at du løser utfordringer, som programmering, matematikk, fysikk, kjemi, osv.

Du kan få sagt det. Helt enig!!

[Meridian]

Er det bedre å satse på ernæringsfysiolog, tannlege, veterinær, eller ha en 9-16 jobb innenfor medisinen?

[Gjest sirik]

Er det bedre å satse på ernæringsfysiolog, tannlege, veterinær, eller ha en 9-16 jobb innenfor medisinen?

Det blir jo min subjektive mening da, men dersom du er ute etter en 8-16 jobb og/eller vil kombinere med å ha tid til barn og familie (det vil si at du ikke bare har tid til å få barn, men også tid til å ta deg av dem), ville iallefall tannlege, ernæringsfysiologi være det. Personlig ville jeg satset på tannlegeyrket dersom jeg skulle valgt av de fire, og hadde hatt interessen (jeg er ikke så veldig glad i et yrke som er veldig praktisk slik som både tannlege og legeyrket). Lønnen til tannleger er ofte bedre enn for leger, og de har mye bedre arbeidstid, mindre ansvar, og jobber med et litt mer avgrenset felt slik at det er mulig å bli litt mer trygg på det man driver med (i legeyrket må du være både lege, psykolog, ernæringsfysiolog, jordmor, sykepleier, gjøre masse administrative oppgaver, og det er flere jobber til tannleger enn til leger. Jeg kjenner ganske mange leger som sliter med å få seg jobb, i byene er det nesten håpløst å få seg jobb, på sykehus kan du nesten glemme det, iallefall som nyutdannet lege.