Etter fødeslen...

[Tanja]

Hvordan tror dere det blir etter fødselen?

Jeg har to månder igjen,gleder meg,men har mange dårlige tanker om hvordan det blir.

Ser for meg att jeg blir sittende alene med en skrikende bylt på armen.Føler meg allerede utilstrekkelig og hjelpesløs....

Snakk om å ta sorgene på forskudd...

Jeg tror nok att det skal gå greit,men det er så uvirkelig akkurat nå,att jeg skal bli mamma.IT FREAKS ME OUT!!

Jeg syns liksom alle andre gravide går rundt på rosa skyer og gleder seg enormt,mens jeg derimot gruer meg og tror rett og slett det værste om hele situasjonen.

Hjelp!

Er det flere gravide som har det slik,eller er jeg den eneste som ikke hopper av fryd og glede?12

[Hestehoven]

Hei

Jeg tror nok også at det kan komme til å bli noen lange dager, men babyen tar jo mye tid.

Jeg skal være med i barselgruppe gjennom helstastasjonen og gjennom jobben (alle damene i fødselspermisjon møtes en gang i måneden). Ellers gleder jeg meg til å komme i gang med trening igjen, og har også noen små oppussingsplaner dersom det blir tid og overskudd. Ellers så er det endel venner og familie som har en fridag i uka el. og da kan jeg jo være sammen med dem hvis de har tid.

Ellers så tror jeg at det å klare å ta seg av bebyen sin kommer mer eller mindre naturlig når den først blir født.

Jeg vet ikke hvordan det blir, men gruer meg absolutt ikke. Jeg velger å se positivt på den nye tilværelsen og gleder meg masse til å få hilse på babyen min.....

Hilsen Hestehoven 27+2

[ Dette Innlegg er endret av: Hestehoven den 2002-04-25 15:52 ]1212[ Dette Innlegg er endret av: Hestehoven den 2002-04-25 15:53 ]

[Gjest Anonymous]

Hei Tanja, jeg føler meg temmelig hjemme i det som du beskriver. Jeg er i uke 28 nå og svangerskapet var ikke planlagt, selv om det ikke var noen krise da det skjedde. Jeg er gift og har et kjempegodt forhold til mannen min. Fram til nå har jeg ikke klart å glede meg noe særlig over dette. Jeg er nervøs for hvordan jeg vil takle det å plutselig bli mamma. Jeg tror faktisk at min single venninne gleder seg mye mere enn hva jeg gjør. Kollegaer og venner skjønner ikke helt dette at jeg ikke går rundt på 'rosa skyer' og gleder meg vilt.

Jeg forstår absolutt hva du snakker om.

[symre]

Tror ikke det er så uvanlig å ha litt blanda følelser, nei!

Selv har jeg vært meget ambivalent under hele svangerskapet - ikke så mye i forhold til om jeg greier dette eller ikke, men hva jeg gir opp - for man vet jo ikke hva man får i stedet. Synes det er ganske voldsomt det hele, og har ikke hatt lett for å smile med omgivelsene der de går fullstendig i fistel. Har også fått noen reaksjoner på det at rosa drømmer har vært fullstendig fraværende... en venn av mannen min mente feks at jeg var fullstendig kynisk, siden jeg ikke svarte på nutte-duttepratet hans, og ikke var fra meg av glede... enda jeg sa at jeg ikke angret graviditeten. Det var liksom ikke NOK!

Jeg har fått det bedre med graviditeten etterhvert enn i starten, særlig de første 4 månedene var ille. Men nå er det annerledes, synes jeg - for det er så tydelig at det er ingen vei tilbake. Og jeg begynner å glede meg, forstå at det er noen der i magen, og ser at det ikke lenger handler "bare" om meg og min kropp. Merkelig og fint på samme tid, det kribler innimellom av en rar glede som jeg ikke har kjent før.

Håper det blir litt lettere for deg etterhvert også. Men jeg tror som du, at tiden etterpå blir en blanding, av gode og mindre gode dager. Det jeg "trøster" meg med innimellom, er at ingen jeg har hørt om så langt, har angret...

Lykke til videre.

Klem fra Symre