Å komme som innflytter i en allerede etablert familie

[Cuckold]

Jeg er mann, men har alltid ønsket meg egne barn. Det er kanskje rart for enkelte kvinner å høre at en mann kan ha bortimot det samme ønsket både om å se liv man selv er opphav til bli født og vokse opp, og ha den samme nære relasjon og det samme ansvar som en mor. Rollen som reservepappa innebærer at man engasjerer seg, investerer både tid og følelser i et barn man ikke har noen som helst juridisk eller bilogisk tilknytning til. I det øyeblikk det måtte være slutt med mor har man ingen rettigheter og ingen garanti for at man får opprettholde relasjonen. I mange tilfeller vil det jo være vanskelig nok å opprettholde kontakten med sine egne biologiske barn.

Nå er det jo en del kvinner som ikke utelukker å få flere barn selv om de har barn fra før. Det er likevel noe annet å komme som innflytter i en allerede etablert familie enn å være med å starte en familie fra scratch. Har kvinnen barn fra før er det hun som på en måte har lagt føringene i hjemmet, og mannen blir en innflytter som bevisst eller ubevisst vil tilpasse seg det etablerte regimet. Siden det er hun som også i fortsettelsen vil ha den eneste formelt anerkjente foreldrerollen overfor barna vil det rett og slett være unaturlig at reservepappa skal ha like mye å si som mor i spørsmål som angår barna. Og er man en liten familie vil jo mange av spørsmålene som angår barna også angå resten av familien.

Det er altså ikke to likeverdige parter som flytter sammen, men en mann uten barn som flytter inn i et allerede etablert hjem, et hjem der mor alene har den rollen foreldrene deler på i hjem der man har barna felles. Dette er ikke en livssituasjon jeg ønsker meg, og derfor er jeg svært lite lysten på å gå inn i et forhold til en kvinne med barn.

[SouthernStar]

Av samme grunner vil jeg aldri i livet vurdere å bli sammen med en mann med barn fra før av. Sammen med en mann vil jeg skape en ny familie, med nytt liv, våre barn som vi har felles ansvar og relasjoner til.

[Cuckold]

Av samme grunner vil jeg aldri i livet vurdere å bli sammen med en mann med barn fra før av. Sammen med en mann vil jeg skape en ny familie, med nytt liv, våre barn som vi har felles ansvar og relasjoner til.

Anklager deg ikke for det. Tror også det er større forståelse for dette når du er kvinne. Fremdeles er det mange som tenker at dette med barn først og fremst er kvinnens "greie", og at mannens oppgave er å være kvinnens assistent, bidra under hennes kommando der hun trenger hjelp og avlastning, selv i forhold til hans eget biologiske avkom.

[Sissan]

Jeg syns det er helt ok at man ikke ønsker seg en partner med barn fra før. Og jeg er forsåvidt enig i at om man flytter inn i en eksisterende familie, blir man en utenforstående i starten. Og du har jo rett i at man aldri får "rettigheter" til andres barn som til sine egne.

Likevel finnes det mange slike familier som fungerer fint, og der man blir likeverdige partnere over tid, også i forhold til omsorg og grensesetting for barna. Jeg sa også at jeg ikke ønsket meg partner med barn fra før, men når jeg forelsket meg, hadde han jo barn, og valget ble helt annerledes. Vi lever helt likestilt i forholdet nå, etter at vi har fått felles barn og levd sammen lenge. Men i forhold til hans barn blir vi nok aldri likestilte, og det er faktisk ikke noe stort problem for noen av oss. Jeg ser at om vi bare hadde hatt felles barn ville en del ting vært enklere, men jeg ville likevel ikke vært uten bonusbarnet mitt for alt i verden.

[Gjest Gjest]

Jeg har stor forståelse for deres valg. Det er ikke lett å flytte inn i en etablert familie med barn. Jeg har barn og var i flere år sammen med en som ikke hadde barn. Han ble ganske sliten av å bo i en familie tror jeg. Særlig da jentene fikk kjærester som var eldre enn seg, og det ble flere unge menn i huset. Det er 2 år siden det ble slutt, men barna har fortsatt kontakt med han. Min eldste datter er 19 og min eks er 33. Fordi aldersforskjellen er så "liten" har de nok mer et vennskapsforhold enn far/datter forhold.

[Steinar40]

Når det gjelder oppdragelse av barn man bor sammen med, så må man bare bli enige om at begge har like mye ansvar/myndighet uavhengig av biologi. Dvs at barnas mor må gi partner denne myndigheten/ansvaret. Ellers fungerer det ikke.

[Steinar40]

Jeg har stor forståelse for deres valg. Det er ikke lett å flytte inn i en etablert familie med barn. Jeg har barn og var i flere år sammen med en som ikke hadde barn. Han ble ganske sliten av å bo i en familie tror jeg. Særlig da jentene fikk kjærester som var eldre enn seg, og det ble flere unge menn i huset. Det er 2 år siden det ble slutt, men barna har fortsatt kontakt med han. Min eldste datter er 19 og min eks er 33. Fordi aldersforskjellen er så "liten" har de nok mer et vennskapsforhold enn far/datter forhold.

Dette (uthevet) er jo da også en helt teit praksis! Forstår godt at han eks-samboeren din ikke orket dette og flytta. Dårlig vett fra din side altså. Ønsker voksne (nok) barn å leve i forhold så får de flytte.

Endret 12. desember 2009 av Steinar40

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Når det gjelder oppdragelse av barn man bor sammen med, så må man bare bli enige om at begge har like mye ansvar/myndighet uavhengig av biologi. Dvs at barnas mor må gi partner denne myndigheten/ansvaret. Ellers fungerer det ikke.

Dette vil føles svært urettferdig for barnet. Et likestilt oppdrageransvar fra en som hopper nn i mors eller fars sted som autoritetsperson vil være helt feil for alle parter.

[Gjest Gjest]

Dette (uthevet) er jo da også en helt teit praksis! Forstår godt at han eks-samboeren din ikke orket dette og flytta. Dårlig vett fra din side altså. Ønsker voksne (nok) barn å leve i forhold så får de flytte.

Kjærestene til barna flyttet ikke inn hos oss altså. De var på besøk. Synes ikke det er riktig at 16-17 åringer må flytte hjemmenfra fordi de får kjæreste. Synes det er naturlig at de får lov til å ha kjæresten på besøk.

[Steinar40]

Dette vil føles svært urettferdig for barnet. Et likestilt oppdrageransvar fra en som hopper nn i mors eller fars sted som autoritetsperson vil være helt feil for alle parter.

Det er selvfølgelig barnas mor som har det formelle og juridiske ansvaret for sine barn. Men hvis jeg ikke skal kunne snakke til og oppdra barnet, og at dette da har respekt for det jeg sier som en voksen, så vil ingenting fungere i familien.

[Steinar40]

Kjærestene til barna flyttet ikke inn hos oss altså. De var på besøk. Synes ikke det er riktig at 16-17 åringer må flytte hjemmenfra fordi de får kjæreste. Synes det er naturlig at de får lov til å ha kjæresten på besøk.

Kan ikke se noen grunn til at alle mulige ulike kjærester skal overnatte der. Da blir det helt kaos. Og er det virkelig seriøst så får man heller finne en bedre løsning.

[Lotta35]

Når det gjelder oppdragelse av barn man bor sammen med, så må man bare bli enige om at begge har like mye ansvar/myndighet uavhengig av biologi. Dvs at barnas mor må gi partner denne myndigheten/ansvaret. Ellers fungerer det ikke.

Som mor, vil jeg alltid ha et større ansvar og myndighet over mine barn en det en evt ny kjæreste vil ha. Men med god komunikasjon og normal folkeskikk og respekt for voksne og det regelværket som man sammen setter i en familie, bør det ikke være noe problem.

Jeg var i en periode kjæreste med en som hadde barn, og det er fortsatt et savn etter disse barna som man åpner sitt hjerte for, men desverre ikke lenger har i livet.

Uansett vil det alltid være biologisk foreldre som har det siste ordet.

[Steinar40]

Som mor, vil jeg alltid ha et større ansvar og myndighet over mine barn en det en evt ny kjæreste vil ha. Men med god komunikasjon og normal folkeskikk og respekt for voksne og det regelværket som man sammen setter i en familie, bør det ikke være noe problem.

Jeg var i en periode kjæreste med en som hadde barn, og det er fortsatt et savn etter disse barna som man åpner sitt hjerte for, men desverre ikke lenger har i livet.

Uansett vil det alltid være biologisk foreldre som har det siste ordet.

Som sagt, så har alltid de biologiske foreldrene (begge) det juridiske ansvaret for sine barn inntil barna er 18 år.

Mitt poeng er at jeg kan ikke forholde meg til et barn der mora ikke aksepterer at jeg også er med på å sette grenser for barnet. Altså grenser som barnets mor og jeg er enige om.

[Gjest Gjest]

Som sagt, så har alltid de biologiske foreldrene (begge) det juridiske ansvaret for sine barn inntil barna er 18 år.

Mitt poeng er at jeg kan ikke forholde meg til et barn der mora ikke aksepterer at jeg også er med på å sette grenser for barnet. Altså grenser som barnets mor og jeg er enige om.

Ja, det er klart. Så lenge begge de voksne er enige om grensene er det heller ikke noe problem. Det som kan bli et problem er hvis det kommer en ny voksen inn i familien som begynner å sette grenser som de andre i familien mener er alt for strenge, og som ikke praktiseres i noen andre familier de kjenner.

[Steinar40]

Ja, det er klart. Så lenge begge de voksne er enige om grensene er det heller ikke noe problem. Det som kan bli et problem er hvis det kommer en ny voksen inn i familien som begynner å sette grenser som de andre i familien mener er alt for strenge, og som ikke praktiseres i noen andre familier de kjenner.

Ja, det er jeg enig i. Derfor er det viktig at de voksne på forhånd har blitt enige seg i mellom hva og hvor grensene skal være.

[Cuckold]

Som mor, vil jeg alltid ha et større ansvar og myndighet over mine barn en det en evt ny kjæreste vil ha. Men med god komunikasjon og normal folkeskikk og respekt for voksne og det regelværket som man sammen setter i en familie, bør det ikke være noe problem.

Jeg var i en periode kjæreste med en som hadde barn, og det er fortsatt et savn etter disse barna som man åpner sitt hjerte for, men desverre ikke lenger har i livet.

Uansett vil det alltid være biologisk foreldre som har det siste ordet.

Ja, når den ene part har barn fra før er det denne som har siste ord, sånn blir det bare. Selv en diktator vil lytte til råd fra sine rådgivere, det er likevel han som bestemmer. Og det er heller ikke uproblematisk å komme og ønske å forandre på en kultur som allerede er innarbeidet. Dette gjelder også forhold der man etter hvert også får barn sammen, men der hun har barn fra før. De føringer hun har lagt gjennom oppdragelsen av de første vil uvegerlig påvirke oppdragelsen av de man får sammen.

Bygger man et hjem fra scratch vil begge parter ha like mye å si, er hjemmet allerede etablert vil det være hun som har formet kulturen, mens han får bidra med noen små eller større korrigeringer. Det skal mye mer til å forandre noe som allerede er etablert enn å sette sitt preg på det man i fellesskap bygger opp.

Trist at du savner barna du har vært reservemamma for, men jeg tror dette er veldig vanlig. Skal mye til å holde kontakten på den måten når forholdet til pappaen eller mammaen er over.

[Lotta35]

Ja, når den ene part har barn fra før er det denne som har siste ord, sånn blir det bare. Selv en diktator vil lytte til råd fra sine rådgivere, det er likevel han som bestemmer. Og det er heller ikke uproblematisk å komme og ønske å forandre på en kultur som allerede er innarbeidet. Dette gjelder også forhold der man etter hvert også får barn sammen, men der hun har barn fra før. De føringer hun har lagt gjennom oppdragelsen av de første vil uvegerlig påvirke oppdragelsen av de man får sammen.

Bygger man et hjem fra scratch vil begge parter ha like mye å si, er hjemmet allerede etablert vil det være hun som har formet kulturen, mens han får bidra med noen små eller større korrigeringer. Det skal mye mer til å forandre noe som allerede er etablert enn å sette sitt preg på det man i fellesskap bygger opp.

Trist at du savner barna du har vært reservemamma for, men jeg tror dette er veldig vanlig. Skal mye til å holde kontakten på den måten når forholdet til pappaen eller mammaen er over.

Helt klart vil en familie som er etablert ha en rytme som en "nykommer" må kunne tilpasse seg. Men jeg tror også at det for en famenilie å få en ny part inn kan være kjempepositivt.

Mye handler om måten man komuniserer og det å kunne være fleksibel på en positiv måte.

Barn er som regel positive så lenge de voksne legger klare rammer, og selv vinkler det i en positiv retning.

Og vær snill og ikke bruk diktator som metafor, de har som regel onde intensjoner, mens en mor ofte gjør alt utav kjærlighet for barna.

[Cuckold]

Helt klart vil en familie som er etablert ha en rytme som en "nykommer" må kunne tilpasse seg. Men jeg tror også at det for en famenilie å få en ny part inn kan være kjempepositivt.

Mye handler om måten man komuniserer og det å kunne være fleksibel på en positiv måte.

Barn er som regel positive så lenge de voksne legger klare rammer, og selv vinkler det i en positiv retning.

Og vær snill og ikke bruk diktator som metafor, de har som regel onde intensjoner, mens en mor ofte gjør alt utav kjærlighet for barna.

Nå tror jeg ikke nødvendigvis alle diktatorer opp gjennom historien har vært onde, det kan ha vært like mye ondskap blant dem som har kjempet om makten i mer demokratiske samfunn. Skjønner jo hva du mener, ordet diktator klinger ikke godt, men når jeg brukte det var det bare for å understreke et poeng, nemlig at selv om mor lytter til hva reservepappa sier er ikke dette det samme som at han har reell medbestemmelse.

Jeg sier ikke at det ikke kan være ok for mange menn å komme som innflytter i en allerede etablert familie, jeg forsøker bare å beskrive hva jeg tenker om dette. For min egen del. Heldigvis er vi mennesker forskjellige. Jeg tror faktisk det er en god del menn som finner seg ganske godt til rette i rollen som støtteforelder og som ikke har noe ønske om noe mer. Ikke minst gjelder det menn i generasjonen over meg.

[Cuckold]

Fikk lyst til å løfte frem denne tråden etter å ha lest tråden Noen som har blitt alenemor med vilje.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=515101

Det virker som mange kvinner tar det som en selvfølge at menn er helt annerledes skrudd sammen på dette området og at barn først og fremst er noe kvinner ønsker seg. Slik er det altså ikke. Og det er ikke alle menn som synes rollen som reservepappa er spesielt attraktiv.

[Gjest Sommertid]

Jeg håper og tror at når jeg en dag finner meg en ny mann så vil han få samme respekt og autoritet i familien min som barnets ekte far har.

I begyndelsen vil det kanskje bli litt vanskelig da man må leære den andre å kjenne. man må lære den andres rutiner og grenser. Dette mener jeg er viktig å finne ut før man introduserer en eventuellt ny reservepappa for barnet/a.

Det vil jo ikke nytte å finne seg en partner som har helt andre meninger om oppdragelse en deg selv. Det ville jo ikke funka i et forhold mellom to ekte foreldre heller.