Dating og dette med venner og sosiale settinger

[Gjest Gjest_julianne_*]

Vel, hvor sosial man er og hvor ofte man er det varierer jo.

Selv er jeg ikke oppvokst her jeg bor, og har noen få, men gode venner i nærheten, ellers bor de flere steder i landet.

Når jeg da dater lokale menn, så er jo de oppvokst i nærheten og har hele sin omgangskrets, familie og nettverk i umiddelbar nærhet.

Jeg merker jo at de er mer aktive enn meg,- de har jo flere, mye nærmere.

I startfasen er man jo opptatt av inntrykket man gir, og jeg kjenner at jeg syns det er vanskelig å svare på spørsmål om hva jeg har gjort i kveld når jeg kanskje treffer venner en gang eller to i uka, mens disse lokale med alle rundt seg er sosial kanskje 4-6 dager i uka.

Man vil jo ikke fremstå som viggo venneløs, det er jo ikke det som er saken, og disse guttene er jo klar over at jeg ikke er oppvokst på stedet, men har bodd her noen få år, likevel er det en følelse jeg lurer på om andre kjenner igjen, slik før man kjenner hverandre ?

Er det to lørdager etter hverandre hvor jeg ikke har noe spesielt program, så føler jeg nesten at jeg fremstår som ensom og alene i verden i forhold til disse som kan sjonglere avtaler hele tiden.

Skulle man ha planer og den går i vasken, kan ikke jeg bare gå på neste venn, folk er jo mye opptatt med sitt, mens disse lokale kan bare slå neste nummer på lista.

Synspunkter ?

[Cata]

Synspunkter - tja, jeg er rørende enig med deg. Jeg har opplevd det samme og det er fryktelig irriterende. Altså, jeg har ikke problemer med at mannen har venner og familie her. Problemet er at jeg ikke har det. Og jeg er faktisk Vigdis Venneløs.... Ikke fordi jeg ikke har prøvd å få venner, men fordi mottaksapparatet ikke er helt...tilstede. Når man ikke har barn, jobber i mannsdominert miljø og dermed ikke har så mange naturlige møtesteder med andre kvinner så blir antall venninner tilnærmet lik null. Antall venninnekvelder og -avtaler blir deretter, og dermed griper jeg meg selv i å føle meg "needy" for mannen er nesten den eneste sosiale kontakt jeg har utenom jobb.

Prøver selvsagt å skjule det og aktivisere meg selv når han har andre ting å gjøre, for det finnes knapt nok mennesker som er så turn off som menneskelige slyngplanter som ikke lar andre få puste. Men jeg tror nok det skinner gjennom av og til at jeg har mer behov for kontakt med ham enn det motsatte. Det irriterer vettet av meg, for jeg vil jo ikke være slik. Prøver å kompensere med å reise bort innimellom og møte venner utenbys og da uten ham, samt gå turer og gjøre ting hjemme, men du verden så mye enklere det hadde vært å oppnå den balansen med et mer velutviklet sosialt liv utenom jobben.

Riktignok er jeg ikke så veldig sosial av natur og trives godt eget selskap, men likevel... Har prøvd å være ærlig på at jeg ikke har noe særlig sosialt nettverk, samtidig som jeg prøver å vise i praksis at jeg fint kan gjøre ting alene (for det kan jeg jo faktisk ) slik at jeg ikke skal fremstå som altfor avhengig av ham.

[Gjest Gjest]

Synspunkter - tja, jeg er rørende enig med deg. Jeg har opplevd det samme og det er fryktelig irriterende. Altså, jeg har ikke problemer med at mannen har venner og familie her. Problemet er at jeg ikke har det. Og jeg er faktisk Vigdis Venneløs.... Ikke fordi jeg ikke har prøvd å få venner, men fordi mottaksapparatet ikke er helt...tilstede. Når man ikke har barn, jobber i mannsdominert miljø og dermed ikke har så mange naturlige møtesteder med andre kvinner så blir antall venninner tilnærmet lik null. Antall venninnekvelder og -avtaler blir deretter, og dermed griper jeg meg selv i å føle meg "needy" for mannen er nesten den eneste sosiale kontakt jeg har utenom jobb.

Prøver selvsagt å skjule det og aktivisere meg selv når han har andre ting å gjøre, for det finnes knapt nok mennesker som er så turn off som menneskelige slyngplanter som ikke lar andre få puste. Men jeg tror nok det skinner gjennom av og til at jeg har mer behov for kontakt med ham enn det motsatte. Det irriterer vettet av meg, for jeg vil jo ikke være slik. Prøver å kompensere med å reise bort innimellom og møte venner utenbys og da uten ham, samt gå turer og gjøre ting hjemme, men du verden så mye enklere det hadde vært å oppnå den balansen med et mer velutviklet sosialt liv utenom jobben.

Riktignok er jeg ikke så veldig sosial av natur og trives godt eget selskap, men likevel... Har prøvd å være ærlig på at jeg ikke har noe særlig sosialt nettverk, samtidig som jeg prøver å vise i praksis at jeg fint kan gjøre ting alene (for det kan jeg jo faktisk ) slik at jeg ikke skal fremstå som altfor avhengig av ham.

Du virker som en oppegående dame, så det burde i hvert fall ikke være noen hindring

[Cata]

Du virker som en oppegående dame, så det burde i hvert fall ikke være noen hindring

Takker og bukker. Nei, jeg anser meg da absolutt for å være oppgående, men det hjelper ikke når "alle" har nok med seg og sine. Kan ikke egentlig dømme sambygdingene nord og ned for det heller, for det er ikke deres skyld at jeg ikke passer inn - like lite som det er min egen skyld.

Av og til blir det bare sånn.

[Gjest Gjest]

Takker og bukker. Nei, jeg anser meg da absolutt for å være oppgående, men det hjelper ikke når "alle" har nok med seg og sine. Kan ikke egentlig dømme sambygdingene nord og ned for det heller, for det er ikke deres skyld at jeg ikke passer inn - like lite som det er min egen skyld.

Av og til blir det bare sånn.

Greit med nett i slike situasjoner

Kanskje du burde få noen mannevenner fra jobben? Men, hva vet jeg - dette blir rådgivning på sparsomt grunnlag

[Rosalie]

Jeg har aldri hatt særlig mange venner, jeg, og jeg knytter meg ikke tett til de jeg omgås. Så jeg er på mange måter Viggo Venneløs slik sett, siden venner for meg er folk som kommer og går i livet mitt. Men det har da aldri vært noe problem i forhold til datingperioden elns. Siden jeg er så omskiftelig i forhold til vennskap, glir jeg stort sett veldig greit inn i alle vennegjenger. Så jeg adopterer kjærestes venner helt naturlig.

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ikke mange venner og det er ofte jeg ikke har program på en fredag eller lørdag. Men jeg gidder ikke å skjule det eller skjemmes over det. Det blir for dumt å skulle fremstille seg som noe helt annet enn det man er. Jeg tror heller det kan fremstå som en styrke at man ikke lener seg på venner eller er avhengig av å fremstå som populær og ettertraktet.

[Cata]

Greit med nett i slike situasjoner

Kanskje du burde få noen mannevenner fra jobben? Men, hva vet jeg - dette blir rådgivning på sparsomt grunnlag

Joda, men foretrekker å holde de vennskapene innenfor døra på jobb . Singel dame som er venn med mann tror jeg lett vil bli misforstått av selvsamme manns kone. Vil helst ikke bli mistenkt for å jakte på noens mann - og slett ikke hvis jeg selv er i en datingsituasjon. Da kunne jeg jo risikere å bli misforstått fra to kanter.

Men jeg er jo som regel med hvis det "arrangeres" noe i jobbregi blant nære kolleger, slik at vi er flere som går ut sammen.

[Gjest Gjest]

Joda, men foretrekker å holde de vennskapene innenfor døra på jobb . Singel dame som er venn med mann tror jeg lett vil bli misforstått av selvsamme manns kone. Vil helst ikke bli mistenkt for å jakte på noens mann - og slett ikke hvis jeg selv er i en datingsituasjon. Da kunne jeg jo risikere å bli misforstått fra to kanter.

Men jeg er jo som regel med hvis det "arrangeres" noe i jobbregi blant nære kolleger, slik at vi er flere som går ut sammen.

Ja, det er et poeng, ja. Og det ville kanskje blitt snakk på bygda om du ble sett med andre menn. Kun en løsning på dette: Du må få sjefen din til å hanke inn flere kvinner på jobben