Hun betaler aldri, spanderer aldri, bidrar ikke

[Gjest Gjest]

Venninnen min er uførepensjonist, singel og barnløs, bor i en bitteliten leilighet som hun leier, har ikke andre utgifter enn til mat, klær, buss, fornøyelser. Hun er enebarn, får mye hjelp av foreldre, kommer til å arve store verdier i form av eiendommer (villa, hytte, hus, biler).

Jeg tjener 600 000 i året, har mann og barn, stort boliglån, studiegjeld, billån, barnehageutgifter, lite fritid, "fattige" foreldre som aldri har hatt mulighet til å hjelpe meg økonomisk.

Jeg er jo mye rikere enn venninnen min, fordi jeg tjener godt, men føler selv at det er surt tjente penger som raskt spises opp av løpende utgifter. Jeg har ingen assistenter eller service-personale i bakhånd som hjelper meg praktisk eller økonomisk når det butter.

Når jeg og venninnen min er ute, f.eks på kino, restaurant, kafe, eller hvis hun kommer på besøk hjem til meg, er det jeg som betaler alt. Hun bidrar ikke med noe. Hun kunne jo f.eks tatt med en kake en gang iblant, eller lørdagsgodt til barna, eller en flaske vin til maten. Eller hun kunne tilbudt seg å betale en og annen gang på kino osv. Jeg synes det er litt urettferdig at hun tar det som en selvfølge at jeg alltid skal betale. Hun tar det også som en selvfølge at jeg kjører og henter/bringer henne. Det er ikke noe stort problem for meg, men hverdagen min er travel, mens hun har all verdens tid. Det er ikke noe i veien for at hun skaffer seg egen bil, jeg har flere ganger hørt foreldrene hennes si at de kan kjøpe en bil til henne, hvis hun bare tar lappen. De betaler gjerne for lappen også!

Jeg hjelper henne med praktiske ting i hverdagen, som gjerne tar litt tid (internett; f.eks bruk av nettbank, telefoni, praktiske ting som å sette i en spiker, henge opp gardiner, montere en bokhylle). Jeg sover aldri mer enn 5 timer hver natt for å rekke alt sammen i min egen hverdag mens hun sover 10 timer om natta og kan prate i 30 minutter om hvor sliten hun er når hun har gjort et eller annet ekstraordinært. Jeg har flere ganger foreslått at hun spør sine egne foreldre om hjelp når det er noe praktisk, men hun synes det er så mye koseligere når jeg kommer

Egentlig irriterer det meg at hun ikke klarer å finne ut av praktiske ting selv, hun har jo mye tid til å studere bruksanvisninger.

Jeg vil ikke være i hennes sko, men jeg kunne ønske hun hadde litt forståelse for at det er slitsomt å være meg også, selv om jeg er frisk og rask (vi er begge unge. 30 - 32 år).

Hvordan kan jeg ta dette opp med henne uten at det virker sårende? Jeg tror problemet er at hun har vennet seg til en livsstil som hjelpesløs, hvor det er en selvfølge at andre stiller opp for henne og ordner alt. Hun har mistet evnen til selv å ta initiativ til prolemløsning.

[Gjest huff]

Slik holdning til økonomi er slitsomt for omgivelsene. Og å forlange at du alltid skal betale for begge når dere er ute er direkte frekt. Om dere sitter på et spisested og du kun betaler din egen regning, hva gjør hun da? "glemmer" lommeboka?

[Gjest Gjest]

Jeg lurer bare på en ting. Hvorfor gidder du???

[Gjest Gjest]

Jeg er også veldig spent på hvordan hun oppfører seg når regningen kommer når dere spiser ute. Neste gang kan du jo ha med bare nok kontanter til å dekke din del, legge de på bordet og si at du må på toalettet eller noe?

Hun kan ikke regne med å beholde venner om hun skal oppføre seg slik. Dette blir jo helt feil. Syntes ikke du skal fortsette med å godt dette, for det er helt unormalt mellom venner. Men om du ikke sier noe kan du heller ikke regne med at hun vil forandre seg, dette fungerer jo strålende for henne!

[Shade]

Men hvis du har godtatt dette hele tiden har du jo lagt opp til det selv. Begynte det med at du tilbød deg å spandere et par ganger og så skled det bare helt ut?

Slutt å inviter henne med ut på ting som koster penger, be henne heller hjem hvis du har lyst til å treffe henne og spør i en hyggelig tone om hun kan ta med seg f.eks dessert

Når det gjelder det å fikse ting hjemme hos henne er det bare til å si at du ikke har tid, du har det tydeligvis travelt med full jobb og familie Men igjen, hvis du hele tiden har stilt opp og ordnet for hun skjønner hun vel ikke at det blir for mye for deg før du sier det.

[Glynis]

Dette er jo det klassiske eksempelet på folks gjerrige personlighet som må modifiseres. Hvorfor i alle dager tror du hun skal forandre seg når du har latt det pågå så lenge?

1. Slutt å betale for henne ute. Det fører antakeligvis til at hun sjelden blir med ut, men det får du bestemme selv om du er villig til å ofre.

2. Be henne ta med noen ting når hun kommer på besøk. Selvsagt synes jeg det er uhøflig og jeg ville ikke vært venn med en person som aldri bidro av fri vilje, da det er en standard jeg setter høyt, men venninnen din har tydeligvis aldri vært den som tilbyr seg å ta med noe. Det er ikke en egenskap man plutselig våkner opp med. Neste gang du inviterer på middag sier du 'Kan du ikke ta med noe og drikke og noe snop?'

[The Kitten]

Hvorfor gidder du, ts?

[Gjest Gjest]

Kanskje hun rett og slett ikke vet hva som er "vanlig"? At hun ikke har skjønt vanlig dannelse på sånt. Trod nok du må starte med å hjelpe henne litt med å si som nevnt ovenfor. Kan du ta med deg dessert? Eller, jeg kan godt bli med ut men har litt trang økonomi og bare råd til å betale for meg selv. Det er jo et stort HINT.. så...

[Rosalie]

Men hvis du har godtatt dette hele tiden har du jo lagt opp til det selv. Begynte det med at du tilbød deg å spandere et par ganger og så skled det bare helt ut?

Slutt å inviter henne med ut på ting som koster penger, be henne heller hjem hvis du har lyst til å treffe henne og spør i en hyggelig tone om hun kan ta med seg f.eks dessert

Når det gjelder det å fikse ting hjemme hos henne er det bare til å si at du ikke har tid, du har det tydeligvis travelt med full jobb og familie Men igjen, hvis du hele tiden har stilt opp og ordnet for hun skjønner hun vel ikke at det blir for mye for deg før du sier det.

Et meget fornuftig innlegg.

[Gjest Gjest]

TS ønsker vel bekreftelse på at hun selv er snill, og at venninnen er slem. Men her mener jeg du har skyld i dette selv, TS. Du velger selv å føye henne.

[Gjest Gjest]

Det greieste er jo å fortelle henne at du ikke syns det er greit å betale hver gang, men da må du passe hvordan du ordlegger deg.

Hva gjelder normal folkesikk å ta med seg en vin el.l. når man skal på middag til noen, det kan ikke hjelpes på. Man kan ikke fortelle folk "det er normal folkeskikk å ta med vin. Ta med vin neste gang du kommer på middag til meg" fordi da er det du som sitter med den dårlige folkeskikken og hun kommer her på KG og får støtte for din oppførsel mot henne.

Vi har aldri hatt denne spanderingen i min venninnegjeng, og glad er jeg for det fordi det viser seg gang på gang hos de som har det at det ikke funker - det er alltid en som sitter og føler at han/hun betaler mest.

[Kosemose]

Enten så må du på en eller annen måte ta opp med henne at dere må begynne å dele å utgiftene når dere er ute sammen, og du må si nei hvis du ikke har tid til å hjelpe henne med internett etc. Eller du må kutte vennskapet, som uansett høres ut til å irritere deg mer enn det gleder deg. Eller du kan fortsette som nå. Det er sikkert fordeler med å fortsette som nå også; du kan kose deg med vissheten om at du er snill og martyraktig i fht henne og at du er en viktig faktor i hennes liv. Også får du sikkert medfølelse og sympati fra folk rundt deg.

Egentlig lurer jeg på om det er et tulleinnlegg ts har skrevet. For ærlig talt, du sover bare fem timer hver natt fordi du skal ha tid til å hjelpe henne med internett? Det høres veldig tullete ut... :klø:

[Gjest Gjest_gjest_*]

Venninnen min er uførepensjonist, singel og barnløs, bor i en bitteliten leilighet som hun leier, har ikke andre utgifter enn til mat, klær, buss, fornøyelser. Hun er enebarn, får mye hjelp av foreldre, kommer til å arve store verdier i form av eiendommer (villa, hytte, hus, biler).

Jeg tjener 600 000 i året, har mann og barn, stort boliglån, studiegjeld, billån, barnehageutgifter, lite fritid, "fattige" foreldre som aldri har hatt mulighet til å hjelpe meg økonomisk.

Jeg er jo mye rikere enn venninnen min, fordi jeg tjener godt, men føler selv at det er surt tjente penger som raskt spises opp av løpende utgifter. Jeg har ingen assistenter eller service-personale i bakhånd som hjelper meg praktisk eller økonomisk når det butter.

Når jeg og venninnen min er ute, f.eks på kino, restaurant, kafe, eller hvis hun kommer på besøk hjem til meg, er det jeg som betaler alt. Hun bidrar ikke med noe. Hun kunne jo f.eks tatt med en kake en gang iblant, eller lørdagsgodt til barna, eller en flaske vin til maten. Eller hun kunne tilbudt seg å betale en og annen gang på kino osv. Jeg synes det er litt urettferdig at hun tar det som en selvfølge at jeg alltid skal betale. Hun tar det også som en selvfølge at jeg kjører og henter/bringer henne. Det er ikke noe stort problem for meg, men hverdagen min er travel, mens hun har all verdens tid. Det er ikke noe i veien for at hun skaffer seg egen bil, jeg har flere ganger hørt foreldrene hennes si at de kan kjøpe en bil til henne, hvis hun bare tar lappen. De betaler gjerne for lappen også!

Jeg hjelper henne med praktiske ting i hverdagen, som gjerne tar litt tid (internett; f.eks bruk av nettbank, telefoni, praktiske ting som å sette i en spiker, henge opp gardiner, montere en bokhylle). Jeg sover aldri mer enn 5 timer hver natt for å rekke alt sammen i min egen hverdag mens hun sover 10 timer om natta og kan prate i 30 minutter om hvor sliten hun er når hun har gjort et eller annet ekstraordinært. Jeg har flere ganger foreslått at hun spør sine egne foreldre om hjelp når det er noe praktisk, men hun synes det er så mye koseligere når jeg kommer

Egentlig irriterer det meg at hun ikke klarer å finne ut av praktiske ting selv, hun har jo mye tid til å studere bruksanvisninger.

Jeg vil ikke være i hennes sko, men jeg kunne ønske hun hadde litt forståelse for at det er slitsomt å være meg også, selv om jeg er frisk og rask (vi er begge unge. 30 - 32 år).

Hvordan kan jeg ta dette opp med henne uten at det virker sårende? Jeg tror problemet er at hun har vennet seg til en livsstil som hjelpesløs, hvor det er en selvfølge at andre stiller opp for henne og ordner alt. Hun har mistet evnen til selv å ta initiativ til prolemløsning.

Det "vennskapet" hadde jeg meldt meg ut av omgående. Hun utnytter deg jo på det skammeligste.

[Christiane_W]

Men hvis du har godtatt dette hele tiden har du jo lagt opp til det selv. Begynte det med at du tilbød deg å spandere et par ganger og så skled det bare helt ut?

Slutt å inviter henne med ut på ting som koster penger, be henne heller hjem hvis du har lyst til å treffe henne og spør i en hyggelig tone om hun kan ta med seg f.eks dessert

Når det gjelder det å fikse ting hjemme hos henne er det bare til å si at du ikke har tid, du har det tydeligvis travelt med full jobb og familie Men igjen, hvis du hele tiden har stilt opp og ordnet for hun skjønner hun vel ikke at det blir for mye for deg før du sier det.

Jeg er veldig enig i dette innlegget - ved å godta oppførselen hennes har du lagt opp til det det.

Mamma oppførte seg på samme måte i mange år, hun er kronisk syk og har vært uføretrygdet i mange år. Hun ble skilt fra faren min før hun ble syk og hun klarte seg egentlig veldig bra frem til hun ble syk. Etter at hun ble syk endret ting seg veldig. I begynnelsen syntes jo både søsknene mine og jeg veldig synd på henne og vi stilte opp med både praktisk og økonomisk støtte. Det samme gjorde mormor og morfar. Etterhvert ble hun mer og mer krevende å omgås, hun krevde at både alle rundt henne tok hensyn og stilte opp uansett hva hun måtte ha behov for av hjelp og støtte. Det kom til et punkt hvor vi ble nødt til å sette ned foten og si fra at vi faktisk ikke har munlighet til å stille opp hele tiden, at vi faktisk har våre egne liv og at vi heller ikke har ubegrensede økonomiske ressurser. Hun ble først litt fornærmet, men i ettertid har vi innsett at det er det beste vi har gjort.

I dag er mamma en støttespiller for både familie og venner, hun klarer seg stort sett selv og vi merker at hun har fått langt mer selvtillit og bedre selvfølelse enn hun hadde da hun bare satt "hjelpeløs" og forlangte å få alt i fanget.

[Gjest Gjest]

Jeg synes nå man kan forvente at folk viser omsorg for sine venner, og tar sin del av regninga en gang i blandt. Uansett hva man "legger opp til".

Jeg hadde nok latt kontakten med henne fade ut. Sånt er energislukende og jeg trenger energien min selv!

[Gjest det jeg alltid bruker å si]

Jeg er veldig enig i dette innlegget - ved å godta oppførselen hennes har du lagt opp til det det.

Mamma oppførte seg på samme måte i mange år, hun er kronisk syk og har vært uføretrygdet i mange år. Hun ble skilt fra faren min før hun ble syk og hun klarte seg egentlig veldig bra frem til hun ble syk. Etter at hun ble syk endret ting seg veldig. I begynnelsen syntes jo både søsknene mine og jeg veldig synd på henne og vi stilte opp med både praktisk og økonomisk støtte. Det samme gjorde mormor og morfar. Etterhvert ble hun mer og mer krevende å omgås, hun krevde at både alle rundt henne tok hensyn og stilte opp uansett hva hun måtte ha behov for av hjelp og støtte. Det kom til et punkt hvor vi ble nødt til å sette ned foten og si fra at vi faktisk ikke har munlighet til å stille opp hele tiden, at vi faktisk har våre egne liv og at vi heller ikke har ubegrensede økonomiske ressurser. Hun ble først litt fornærmet, men i ettertid har vi innsett at det er det beste vi har gjort.

I dag er mamma en støttespiller for både familie og venner, hun klarer seg stort sett selv og vi merker at hun har fått langt mer selvtillit og bedre selvfølelse enn hun hadde da hun bare satt "hjelpeløs" og forlangte å få alt i fanget.

Riktig. Man blir ikke lykkelig før man tar ansvar for egen lykke

[Gjest Gjest]

Jeg har ei venninne som er litt sånn.

Jeg bor alene, og venninna mi bor hos foreldrene sine, og vi er begge studenter.

Jeg går et rimelig tøft studium, eller legger iallefall myyyye mer arbeid ned i studiet mitt enn hun gjør...

Jeg jobber også endel utenom, og har ca 13000 utbetalt tilsammen i måneden, hun jobber litt og med studielånet har hun utbetalt ca 9000.

Hun kommer ofte til meg og får middag, som jeg lager mens hun ligger på sofaen og sløver, og snakker om hvor sliten hun er...

Hun betaler omtrent aldri for middag og ofte om vi er på kafe så ber hun meg kjøpe med, så får jeg penger etterpå, men de ser jeg jo aldri noe til

Hun har altså mye mer penger å rutte med, for hun har ingen faste utgifter, og jeg har da husleie, strøm, forsikring osv.

Jeg fant ut etterhvert at jeg begynte på samme måte, altså ba henne kjøpe med og ikke gir igjen penger osv og hun har faktisk skjerpet seg

Det eneste som irriterer meg nå er at voksne dama går til foreldrene sine hvis hun trenger ny sekk osv, og får de til å betale for henne.

Hun er jo en fattig student trossalt, som ikke har tid til å jobbe mer :gjeiper: (men å feste 3-4ganger i uka har hun både tid og råd til....)Hun er faktsik 28 og...

Men alt i alt, så er hun ei fantastisk venninne; arig, hjelpsom, støttende og fantastisk snill. Hun kan slippe alt hun har i hendene for å komme til meg om jeg trenger det

[Gjest ~Fantabulous_kitten~]

Jeg blir litt nysgjerrig på hva som er grunnen til at denne venninnen er uføretrygdet... kan grunnen ha noe med oppførselen å gjøre?

[Gjest Gjest]

Venninnen min er uførepensjonist, singel og barnløs.

Vi er begge unge. 30 - 32 år.

Pensjonist og 30 år??!