Vennskap, forventninger og skuffelse...

[~white lady~]

Det er sikkert flere som har vært i en lignende situasjon som meg, så nå søker jeg litt råd her...

For ett år siden var jeg nødt til å flytte til en annen kant av landet grunnet forskjellige årsaker. Jeg kjente ingen her. Hadde alle mine studievenninner på det gamle stedet, men heldigvis så kommer de fleste herfra (her jeg bor nå), og mange er nå ferdig med å studere og minst to av de planlegger å slå seg til ro på hjemstedet sitt. M.a.o. så skulle jeg ha nok av venner å treffe.

Men nei! Ikke hører de fra seg, (er jeg som tar kontakt) så avlyser de treff, og når vi endelig treffes så virker de ikke det minste interessert i meg og det jeg har på hjertet. Er i en vanskelig periode nå (sykdom, dårlig økonomi, kjærlighetssorg) men får ingen støtte eller gode ord.

Jeg aner ikke hva det kommer av, men mistenker at de kanskje syns jeg er kjedelig som måtte ta en butikkjobb for å forsørge sønnen min, mens de selv reiser rundt og holder på med videre studier.

Burde jeg ta det opp med de, eller skal jeg bare la alle vennskapene fade ut (la det bli opp til de å ta kontakt) og prøve å få nye venner?

[Gjest Gjest]

Dette var riktig trist å høre, skjønner og vet selv hvordan det føles å bli oversett og virke uinteressant for de man trodde var vennene dine.

Jeg lot det ebbe ut etterhvert, med tiden så jeg selv hvem som var mine venner, de sendte sms og spurte hvordan jeg hadde det. De lurte på om vi skulle ta opp gamle hobbyer sammen, eller treffes bare for å prate igjen fordi de savnet mitt selskap. De som ikke lot høre fra seg igjen, lot aldri mer høre fra seg.. Selv etter utallige invitasjoner fra angående alt fra kaffeturer eller hjemmekos med video og god mat. Trist, men.. Livet går videre, og enkelte vil vel ikke ta med seg andre videre alltid.

[~white lady~]

Dette var riktig trist å høre, skjønner og vet selv hvordan det føles å bli oversett og virke uinteressant for de man trodde var vennene dine.

Jeg lot det ebbe ut etterhvert, med tiden så jeg selv hvem som var mine venner, de sendte sms og spurte hvordan jeg hadde det. De lurte på om vi skulle ta opp gamle hobbyer sammen, eller treffes bare for å prate igjen fordi de savnet mitt selskap. De som ikke lot høre fra seg igjen, lot aldri mer høre fra seg.. Selv etter utallige invitasjoner fra angående alt fra kaffeturer eller hjemmekos med video og god mat. Trist, men.. Livet går videre, og enkelte vil vel ikke ta med seg andre videre alltid.

Bra det ikke bare er meg

Men i mitt tilfelle så er det ingen av venninnene mine som jeg føler bryr seg oppriktig. Veldig skuffende...kjenner på ensomheten da.

[Gjest Gjest]

Bra det ikke bare er meg

Men i mitt tilfelle så er det ingen av venninnene mine som jeg føler bryr seg oppriktig. Veldig skuffende...kjenner på ensomheten da.

Ja, det er en forferdelig stor ekkel ensomhet med påfølgende stort savn etter selskap,forståelse og aksept. Jeg har ikke alltid hatt venner, har vært i ensomme tider før. Men det tar seg faktisk opp igjen.. Min beste venninne som jeg nå har hatt i 8 år var en ren tilfeldighet. Jeg var på treningssenteret med en bekjent av meg, og hun gikk forbi meg. Jeg gikk etter henne og sa at jeg måtte bare gi henne et komplemang for den flotte t-skjorten hennes og spurte hvor hun hadde kjøpt den. Vi ble stående å prate, og det ble vennskap ved første blikk

Det skjer kanskje ikke ofte, men poenget mitt er at man vet aldri når det skjer.

[Gjest The gjest]

Det er sikkert flere som har vært i en lignende situasjon som meg, så nå søker jeg litt råd her...

For ett år siden var jeg nødt til å flytte til en annen kant av landet grunnet forskjellige årsaker. Jeg kjente ingen her. Hadde alle mine studievenninner på det gamle stedet, men heldigvis så kommer de fleste herfra (her jeg bor nå), og mange er nå ferdig med å studere og minst to av de planlegger å slå seg til ro på hjemstedet sitt. M.a.o. så skulle jeg ha nok av venner å treffe.

Men nei! Ikke hører de fra seg, (er jeg som tar kontakt) så avlyser de treff, og når vi endelig treffes så virker de ikke det minste interessert i meg og det jeg har på hjertet. Er i en vanskelig periode nå (sykdom, dårlig økonomi, kjærlighetssorg) men får ingen støtte eller gode ord.

Jeg aner ikke hva det kommer av, men mistenker at de kanskje syns jeg er kjedelig som måtte ta en butikkjobb for å forsørge sønnen min, mens de selv reiser rundt og holder på med videre studier.

Burde jeg ta det opp med de, eller skal jeg bare la alle vennskapene fade ut (la det bli opp til de å ta kontakt) og prøve å få nye venner?

Jeg synes du burde få deg nye venner først, så kan du se om de andre er verdt å holde på i lengden. Kjipt å ikke få støtte når du trenger det og er i en underskuddssituasjon.

[Gjest Nanette]

Så kjedelig når ingen viser interesse. Kanskje du trenger nye vennskap, treffe nye folk? Kanskje andre med barn eller noe?

[Grant]

Dette var leit å høre. Mennesker søker ofte mot andre i samme situasjon som en selv. Hvis dine venner er par og du er singel/enslig så stiller du nok litt svakere. Urettferdig? Ja, men det er slik allikevel.

Hvis du har bøttevis med problemer som de ikke har, kan det nok være at de blir litt slitne. Vær litt forsiktig med å belemre dem for mye med dine problemer. Hva med å finne andre som er i samme situasjon som deg selv? Kan du treffe andre alenemødre? Kan du treffe andre som jobber i butikk? Det er vel liten vits å tviholde på ”venner” som er lite interessert. Bare noen tanker.

[Nuith]

Tror nok "problemet" heller er at du har barn, enn at du har en butikkjobb. Ikke kutt dem ut, om noen få år får de (antagelig) barn selv, og dere kommer til å ha mye å snakke om igjen. Skyr selv unna bekjente som har små barn, fordi det overhodet ikke interesserer meg.

Samtidig skader det jo aldri å utvide bekjentskapskretsen!

[Gjest Bianca26]

Tror nok "problemet" heller er at du har barn, enn at du har en butikkjobb. Ikke kutt dem ut, om noen få år får de (antagelig) barn selv, og dere kommer til å ha mye å snakke om igjen. Skyr selv unna bekjente som har små barn, fordi det overhodet ikke interesserer meg.

Samtidig skader det jo aldri å utvide bekjentskapskretsen!

Ja jeg er enig i at du burde forsøke å bli kjent med nye folk:)

Om du vil kutte ut de gamle vennene velger du jo selv, men jeg skjønner godt at det er frustrerende at det virker som om de ikke interesserer seg bare fordi du har barn. Da kan liksom ikke de late som de er dine beste venninner igjen etter de selv har fått barn. Jeg føler det er for sent da, for ekte venner driter ikke i deg bare fordi du er i en annen livssituasjon enn seg selv.

[~white lady~]

Ser det bare er en ting å gjøre; ut og bli kjent med nye folk! Får finne en eller annen sosial arena, noe må det da være?

Er det mange her som har fått seg venner over nettet?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det er sikkert flere som har vært i en lignende situasjon som meg, så nå søker jeg litt råd her...

For ett år siden var jeg nødt til å flytte til en annen kant av landet grunnet forskjellige årsaker. Jeg kjente ingen her. Hadde alle mine studievenninner på det gamle stedet, men heldigvis så kommer de fleste herfra (her jeg bor nå), og mange er nå ferdig med å studere og minst to av de planlegger å slå seg til ro på hjemstedet sitt. M.a.o. så skulle jeg ha nok av venner å treffe.

Men nei! Ikke hører de fra seg, (er jeg som tar kontakt) så avlyser de treff, og når vi endelig treffes så virker de ikke det minste interessert i meg og det jeg har på hjertet. Er i en vanskelig periode nå (sykdom, dårlig økonomi, kjærlighetssorg) men får ingen støtte eller gode ord.

Jeg aner ikke hva det kommer av, men mistenker at de kanskje syns jeg er kjedelig som måtte ta en butikkjobb for å forsørge sønnen min, mens de selv reiser rundt og holder på med videre studier.

Burde jeg ta det opp med de, eller skal jeg bare la alle vennskapene fade ut (la det bli opp til de å ta kontakt) og prøve å få nye venner?

Sjekk ut denne nettsiden:

www.singelpluss.no

forum/møtested for single foreldre. Ikke noe sjekkested, men du kan jo møte hyggelige single pappaer også..her kan du også få nye venner og venninner.

Lykke til!