Mitt liv som offer

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg har lenge vært et offer for mishandling av min kjære gjennomlang tid Ting har ordnet seg, og det er ikke lenger et faktum. men minnene fra den vonde tiden sitter fortsatt igjen, og jeg har derfor begynt å skrive bok om mine følelser rundt det som skjedde og episodene. Jeg har derfor skrevet et utdrag som jeg vil dele med dere, siden ingen av vennene mine eller familie vet om det som har skjedd i 2 år.

" Hun satt alene i ondhetens bolig. Mørket var på vei til å falle på, men det var ikke den redselen hun kjente. Det eneste hun hørte var poten og neglen til hunden deres Ivo mot edn harde parketten. HUn pleide alltid kaldsvette, under armene spesielt, når hun ble redd. Og slik var hun nå. Svetten trang seg gjennom den nokså tynne genseren, mens hun krøp sammen i fosterstilling i den ene enden av sofaen. En nøkkel ble puttet i døren oppe, vridd rundt og døren åpnet seg. Svetten forverret seg og hun VISSTE hva som ventet henne. Han kom ned trappen i en dundrende fart som om han var Tor med hammeren selv. HUn visste det ville skje så hvorfor var hun så dum å sa det hun mente til han på telefonen?! Hvorfor kunne hun ikke bare holde det inni selv slik som alle de andre gangene, hun visste så godt!

Han satt seg i sofaen ved siden av henne og ba henne sette seg som folk og ikke sitte der som en liten drittunge. Hva var det han trodde han var!!? Hvem var det som hadde bestemt at det var sllik det skulle være i dette forholdet, at hun hadde bare å følge reglene hans, og det var ikke få! HVEM?!

Hva hadde hun gjort for å fortjene at hennes stemme aldri ble hørt... Slik tenkte hun hele tiden men torde aldri å si det. Utenatt på telefonen, da hun visste at han aldri ville få tak i henne. Helt til han kom hjem...

" Hører du hva jeg sier?! ", sa han idet han tar tak med den ene hånden rundt strupen hennes. HUn tør ikke stritte imot, bare ligger der som en liten unge som vet hun ikke har noe å stille opp imot. Han skriker ennå høyere og grepet rundt strupen bir ennå hardere. Øynene hans skjærer som et lyn inn i hennes øyne, men s en tåre triller nedover kinnet hennes, men det hjelper ingenting.

Han tar tak i håret i bakhodet hennes. HUn tenker hvor mye det lugger og hvor inderlig vondt det gjør. Flere tårer kommer, men ingen lyd. Hadde hun ennå bare ropt etter hjelp, men det torde hun ikke, ingen ville høre henne heller... Mens han ennå holdt tak i bakhodet hennes, trekker han hodet bakover , akkurat sm han tar fart, og kjører hodet hennes ned i sofaen. Men et han hverken ser eller hører, er at i det hun treffer sofaen så treffer nesen hennes sofaleenet og hun hører nesen hennes knekker.

Idet han drar hodet hennes tilbake, begynner hun å gråte på alvor med munnen åpen. Det gjør så vondt! Blodet fosser ut av nesen hennes og inn i munnen så hun nesten blir kvalt av det. Når han ser alt blodet er det akkurat som om han skulle sett ett spøkelse. Når hun endelig får opp hodet sitt igjen renner det blod fra både nese og munn mens hun strigråter. Hun rekker ikke tenke noen ting, hun er bare redd, hun vil bort, men hun kommer inge steder...

Han fører henne på kjøkkenet og skrur på vannet i kjøkkenvasken, mens hunden Ivo sleiker opp blodet som har rent på gulvet mellom stuen og kjøkkenet. Han er mer opptatt av å få hunden vekk fra blodet ennå hjelpe henne. Men ingeting overrasker henne lenger... HUn er jo bare forloveden hans....

HUn skjelver og gråter mens hun står under det kalde vannet for å prøve å få det til å slutte å blø. Han sitter på kjøkkenstolen forskrekket mens han sier unnskyld og at han aldri skal gjøre henne noe igjen.. Hun ignorerer det han sier og sier at hun tror hun må å legevakten fordi hun tror nesen er brukket.. Når hun slår nummeret til legeakten har hun allerede fått en lekse om at hun må lyve å finne på en annen unnskyldning, for hvis hun sier sannheten blir han anmeldt og politiet kommer.

På legevakten sitter hun alene, føler seg banket og nedbrutt. Han hadde dratt for å trene fordi han ikke gadd å sitte med henne fordi det var så lang ventetid. Nei, det var jo ikke hans skyld at hun var der uansett liksom... HUn var svart rundt øynene etter all gråtingen... Han kom tilbake da hun skulle inn til legen, han sa det var for å støtte henne, men hun visste at det var for å kontrollere, kontrollere at hun sa noe annet enn sannheten. Hun hadde jo tross alt bare detti på isen.(!)

Hun så at legen var mistenksom, ikke bare på løgnen, men også fordi han var den eneste som snakket der inne og forklarte hva som hadde skjedd, hun sa ikke et ord. Hvem pokker detter på isen med nesen først uten å ta seg for?!?!?!

Men legen slukte det rått etterhvert.... Nesen var forresten bare veldig forsklått, men ikke brukket, ingen skade skjedd sa han i bilen hjem. Nei du mener vel det tenkte hun mens hun kikket ut av bilvinduet mens hun drømte om et bedre liv...

Og han lovte igjen å aldri gjøre henne noe, og IGJEN trodde hun han.

Det skulle hun aldri gjort........

[Gjest Emmanuelle]

Jeg fikk helt vondt inni meg når jeg leste dette.

Ville bare gi deg en god klem

Endret 8. desember 2009 av Emmanuelle

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg fikk helt vondt inni meg når jeg leste dette.

Ville bare gi deg en god klem

Tusen takk Emmanuelle.. Dette er ikke ment som et "synd på meg"-innlegg, men bare en mulighet for meg til å få ut noen av mine tanker og følelser som jeg hadde i løpet av mine 3 år i dette... Noen harde opplevelser, og jeg er ennå bare 21.

[Gjest MeMeMe]

En stoooor klem fra meg også!!!

[Gjest Gjest_marie_*]

Kjære gode TS,

Det er fryktelig å lese om hva du har gått igjennom med den psykopaten i ditt liv.

Det er så godt at det er over, og jeg håper du møter en mann som er god mot deg! Vit at det er mange av dem der ute som vare vil gi og elske !

klem fra meg!

[Gjest Gjest]

Tusen takk Emmanuelle.. Dette er ikke ment som et "synd på meg"-innlegg, men bare en mulighet for meg til å få ut noen av mine tanker og følelser som jeg hadde i løpet av mine 3 år i dette... Noen harde opplevelser, og jeg er ennå bare 21.

Håper du finner deg en hyggelig og likefrem kar som ikke har de personlighetstrekkene der. Jeg synes det er interessant at du bruker dine egne følelser for å beskrive hva som skjedde. Å være i et slikt 'system' av psykisk og fysisk mishandling er særs nedbrytende, og man er alltid alene om å skulle vurdere hva som er 'korrekt' eller ikke. Det er kun på seg selv man kjenner hva som er riktig ettersom slike forhold som regel også innebærer isolasjon.

Har du hørt om 'gaslighting'? Jeg har brukt denne beskrivelsen på meg selv, selv om min situasjon er noe annerledes enn din.

Det er en generell beskrivelse av manipulasjon og virkningene av den, på deg selv.

http://www.enotalone.com/article/16908.html

Klem Håper du finner ut av livet, du har i alle fall ballast som har satt deg i stand til bedre å takle det.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Håper du finner deg en hyggelig og likefrem kar som ikke har de personlighetstrekkene der. Jeg synes det er interessant at du bruker dine egne følelser for å beskrive hva som skjedde. Å være i et slikt 'system' av psykisk og fysisk mishandling er særs nedbrytende, og man er alltid alene om å skulle vurdere hva som er 'korrekt' eller ikke. Det er kun på seg selv man kjenner hva som er riktig ettersom slike forhold som regel også innebærer isolasjon.

Har du hørt om 'gaslighting'? Jeg har brukt denne beskrivelsen på meg selv, selv om min situasjon er noe annerledes enn din.

Det er en generell beskrivelse av manipulasjon og virkningene av den, på deg selv.

http://www.enotalone.com/article/16908.html

Klem Håper du finner ut av livet, du har i alle fall ballast som har satt deg i stand til bedre å takle det.

Det har tatt lang tid før jeg i det hele tatt har greid å sette ord på papiret, fordi det ble så veldig virkelig når jeg skrev det.. Det er jo ikke noe jeg har tenkt til å gi ut å bok, men skrive for meg selv å faktisk se hvor langt det gikk, og hvordan jeg bagateliserte alt som skjedde. til og med denn episoden ovenfor fant jeg unnskyldninger for i ettertid..

I og med at jeg har levd med dette så lenge og hverken venner eller familie har visst noenting så har jeg ikke hatt noen å prate med, og ddermed er dette min måte å takle det på.. som sagt, er bare 21 så har mange år igjen... Takk for siden

[Gjest gjesten over]

Det har tatt lang tid før jeg i det hele tatt har greid å sette ord på papiret, fordi det ble så veldig virkelig når jeg skrev det.. Det er jo ikke noe jeg har tenkt til å gi ut å bok, men skrive for meg selv å faktisk se hvor langt det gikk, og hvordan jeg bagateliserte alt som skjedde. til og med denn episoden ovenfor fant jeg unnskyldninger for i ettertid..

I og med at jeg har levd med dette så lenge og hverken venner eller familie har visst noenting så har jeg ikke hatt noen å prate med, og ddermed er dette min måte å takle det på.. som sagt, er bare 21 så har mange år igjen... Takk for siden

Ja, det hjelper å sette ord på det, og å tenke gjennom tingene. Bra du er ute av det forholdet, det kan ikke ha vært lett å være alene med problematikken. Ble litt nysgjerrig: hva var den utløsende faktor da du bestemte deg for å bryte med det gamle mønsteret?

[Gjest Gjest]

Og visste dere at det er sant det som blir tegnet i tegneserier. Man ser faktisk stjrner når man blir slått hardt nok i hodet!!

[Gjest Gjest]

Sterkt å lese historien din. Jeg var 22 år første gangen jeg ble mishandlet av eksmannen min. Jeg sa det heller ikke til noen. Ikke før legen avslørte meg. Jeg har fått god hjelp av psykolog. Det ble slutt på den fysiske volden da jeg fikk voldsalarm. Håper du har fått den hjelpen du har hatt behov for.

Ønsker deg alt godt. *Klem*

[NoAngel]

vet hvordan du har det.. eller hadde det.

skal ALDRI mer ha et slikt forhold!!

godt vi kom oss opp og vekk før det gikk altfor galt

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg tror dere har misforstått litt for jeg har ikke kommet meg ut av forholdet. men ting eskalerte så til de grader at en gang rømte jeg, og da tror jeg det gikk opp et lys for han. etter den gangen har han aldri gjort meg noe.. jeg er sammen med han den dag idag, men det var først etter 3 år at det tok slutt....

[Gjest Gjest]

Jeg tror dere har misforstått litt for jeg har ikke kommet meg ut av forholdet. men ting eskalerte så til de grader at en gang rømte jeg, og da tror jeg det gikk opp et lys for han. etter den gangen har han aldri gjort meg noe.. jeg er sammen med han den dag idag, men det var først etter 3 år at det tok slutt....

Au, da beklager jeg, det skjønte jeg ikke. Hva var det som fikk ham til å skjerpe seg da? Og hvorfor oppførte han seg slik i de tre årene? Sorry for prying, er bare interessert

[NoAngel]

og du tror at det vil fortsette å være rosen rødt?

hvor lenge har det vært bra nå?

mener ikke å være stygg mot deg, men jeg har INGEN tro på at menn kan forandre seg så brutalt..ikke kvinner heller for den del.

[pøbelsara]

Jeg er litt enig med NoAngel over her. Hvor lenge har alt vært bedre? Får han profesjonell hjelp? Får du?

Kjenner du til "the cycle of abuse"?

Beklager at jeg stiller slike spørsmål, men jeg har dessverre også erfaring fra et slikt forhold som du beskriver.

[Gjest Gjest]

Troll.

[Gjest Gjest_jente20_*]

Off:/ Jeg vil bare si at du må komme deg ut av forholdet. Ikke vær naiv. Jeg har vokst opp med en far som var voldelig. De slutter aldri! Samme hvor mye de lover. Det kunne gå månder/ år mellom angrepene, om han fikk kniven på strupen. Men han datt alltid tilbake, såklart. Har mange ganger spurt meg om hvorfor hans nye samboer er så naiv å gir han sjanse gang på gang. Nå er det gått 2 år siden sist gang han slo henne, men jeg vet at i mellomtiden banket han opp en annen dame... Så at han har blitt bedre er bare pisspreik. Det er bare et spørsmål om tid før han dundrer løs på henne også igjen. Jeg sier til deg kom deg ut nå, få opp øynene dine. Vær realistisk med deg selv, prøv å se dette fra et annet perspektiv. Kjærlighetssorg er mildt sagt jævelig, men en kommer over det. Har selv nettopp endt et brudd med en jeg elsker så ufattelig høyt, og dette pga "bagateller" i forhold til deg. Han er snill, god plikoppfyllende, ville vært en fantastisk far for sine barn osv. Men jeg la følelsene mine til side å så det uten fra. Hadde det vært en venninde, hadde jeg sagt at hun ville passet bedre sammen med noen andre. Du må komme deg ut. Du er 21 år, ung, flytt til en annen by, begynn å studer du vil da bli kjent med masse nye mennesker. Å har du planlagt å få barn med denne mannen? Vil bare si det er ufattelig egoistisk av deg å få barn med en slik mann. Tenk på barna dine hva de må gå igjennom. Akkurat nå er det kun deg selv du trenger å tenke på, men en dag vil det være barn med i bilde også. Han vil aldri forandre seg. Dette må du forstå. Du sier jo selv at du har unnskyldt det han har gjort, bagatalisert det. Det gjør du fremdeles! Off jeg kjenner jeg blir provosert, for jeg kunne aldri fått barn med en mann som har vist slike sider ettersom jeg vet hvor vondt dette er for barna. Faren min startet å slå min mor når hun var 20 år. Pause 5-6 år. Begynte igjen. Slik holdt det på. Slutt mellom han og moren min, da var det den nye samboeren sin tur. Min mor er 50 år nå, det samme er min far. Så ikke vær dom å tro at det blir bedre det blir det ikke.

Synes det du har skrevet var veldig bra, og syns du skal fortsette med det. Er en fin terapi for deg. Ellers så kom deg ut av forholdet. Om du ikke har noen å snakke så bruk forumet her. Du klarer deg bedre uten han, og når det er gått en stund etter bruddet vil du se det selv. Jeg begynner så smått å se nå at jeg klarer meg uten min kjære, og at det finnes en bedre der ute som er ment for meg. Å jeg har vært langt nede. Klarer jeg det, klarer du det Eller du kan velge å være naiv å tro at han har forandret seg, og ødlegge resten av livet ditt...

[Gjest Gjest_anonym_*]

Au, da beklager jeg, det skjønte jeg ikke. Hva var det som fikk ham til å skjerpe seg da? Og hvorfor oppførte han seg slik i de tre årene? Sorry for prying, er bare interessert

Hvorfor han har oppført seg sånn vil jeg nok aldri få et endelig svar på. Begynte vel med at han var en kontrollfrik, og helt noia for at jeg skulle finne meg noen andre.. Selvom jeg aldri har vært i nærheten av å finne meg en annen. Han sammenligner det at han gjorde meg noe med at jeg når jeg blir sinna ofte bare går fordi det renner over for min. Altså slik det renner over for han.

At han sluttet var vel en gang som jeg ble så redd og sto oppi gangen og jeg bare løp. jeg løp i sokkelessen på vinteren og gjemte meg mellom leilighetene der vi bor mens han ringte og ringte. jeg og tok tlf ettehvert og han lovte og aldri gjøre meg noe igjen. Men det gjorde han, men i mindre grove ting. han begynte hos psykolog men der torde han ikke være ærlig, og dermed mente psykologen at han ikke hadde noe problem. han sliter veldig med angst også. Det har vært noen tilbakefall men ikke i den mengden som det var... mulig jeg er naiv, men jeg prøver å ikke være det. jeg har ingen å snakke med, for det er ingen som vet om det. gikk en stund til psykolog fordi han mente det var jeg som hadde et problem, men hos han turde jeg ikke si hva som egentlig hadde skjedd..

[Gjest Gjest]

Hvorfor han har oppført seg sånn vil jeg nok aldri få et endelig svar på. Begynte vel med at han var en kontrollfrik, og helt noia for at jeg skulle finne meg noen andre.. Selvom jeg aldri har vært i nærheten av å finne meg en annen. Han sammenligner det at han gjorde meg noe med at jeg når jeg blir sinna ofte bare går fordi det renner over for min. Altså slik det renner over for han.

At han sluttet var vel en gang som jeg ble så redd og sto oppi gangen og jeg bare løp. jeg løp i sokkelessen på vinteren og gjemte meg mellom leilighetene der vi bor mens han ringte og ringte. jeg og tok tlf ettehvert og han lovte og aldri gjøre meg noe igjen. Men det gjorde han, men i mindre grove ting. han begynte hos psykolog men der torde han ikke være ærlig, og dermed mente psykologen at han ikke hadde noe problem. han sliter veldig med angst også. Det har vært noen tilbakefall men ikke i den mengden som det var... mulig jeg er naiv, men jeg prøver å ikke være det. jeg har ingen å snakke med, for det er ingen som vet om det. gikk en stund til psykolog fordi han mente det var jeg som hadde et problem, men hos han turde jeg ikke si hva som egentlig hadde skjedd..

I det minste burde alarmen din ringe, ule, blinke og hva enn alarmen kan gjøre, når du leser det du skriver her!

[Gjest Gjest_jente20_*]

Les gjennom innleggene dine. Der vil du få svaret, spesielt i det siste innlegget. Faren min gikk også til psykolog... kn ikke si det har hjulpet. Å bare så du vet det komme mishandlingen din mot deg til å bli verre enn det du har opplevd nå. Du syns kanskje jeg er forhåndsdømmende, men det er sant. Faren min kunne jule opp samboeren/moren min. Når det gikk for langt så ble det til at han ikke slo på nytt før en stund. Han hadde også tilbakfall men ikke den mengden som det var. Men etter lang nok tid kom hans virkelig jeg tilbake. Her kunne det gå mange år mellom hver gang! Å tro meg faren min er ikke noe monster sånn sett. Han er snill mot barna sine, tok oss med på turer, gikk på svømming med oss osv. Men han hadde en syk side, å denne klarer han ikke å kontrollere. Selv om det har gått over 30 år.. Jeg har ikke vært vitne til alle voldsepisodene, å takk gud for det. Men jeg vet moren min har skjult veldig mye for barna sine for å beskytte oss. Så om det er et slikt liv du vil ha, en mann som virker snill og søt, som en god far, men behandler deg som søppel. Du har vel merket allerede nå hvor tøft det er å bære på denne hemmeligheten så lenge, om du fortsetter forhold så kommer du til å få enda tyngre ting du må holde for deg selv. Og ikke minst barna hva de er nødt til å gå gjennom. Velger du å fortsette forhold, så bør du iallefall ikke få barn med denne mannen, noen gang, det er så sinnsykt egoistisk å få barn med noen som bare kommer til å ødlegge ungene sine psykisk(kanskje fysisk). Moren min viste ikke hva hun gikk til, men det vet du. Er ganske sikker på at kjæresten din har opplevd mishandling selv på en eller annen måte. Og samme hvor mye han griner, ber om tilgivelse han skal gjøre ALT for at dere skal være sammen, ikke kjøp det, det er bare skuespill. Han gjør ikke alt han driver fortsatt å behandler deg på en måte som ingen skal akseptere. Hadde en kjæreste slått meg en gang, hadde jeg nok tilgitt det, om det var et klaps på kinnet, hadde han gitt meg et nytt klaps på kinnet hadde jeg gått uten å sitt meg tilbake. For allerede da ville jeg vist hva som ventet meg i et samliv med han. Du har fått mer en et klaps på kinnet og det vil du fortsette å få i livet ditt med han. Jeg har sagt det før kom deg vekk. Å måten du skrive på viser at dette vet du egentlig selv, tror bare du trenger et spark i baken. Vet det er tøft. Men ikke la han spille på samvittigheten din for det er nok det han kommer til å gjøre. Jeg anbefaler deg sterkt å si dette til en venninde. Si til henne at dette er kun mellom dere to, du ser at dette forhold må du komme deg ut av, men du klarer det ikke selv og trenger noen som kan støtte deg å holde deg sterk. Vil du ha et liv med en mann du elsker, som aldri vil gjøre deg noe vondt verken fysisk eller psykisk, som vil gi barna dine en trygg og god oppvekst. Eller vil du ha et liv med en mann som elsker å ha makten over deg, som vil gjøre deg vondt fysisk og psykisk, som vil gi barna dine en vondt og tøff oppvekst? Det er kun du som bestemmer din egen skjebne ingen andre. Jeg tror ikke du er naiv, jeg tror bare du trenger at noen sier til deg kom deg ut..