Rørt av barnekor

[Gjest grin]

Har et litt merkelig problem. Hver gang jeg følger barnet mitt til korøvelse, får jeg tårer i øynene når de synger. Håper at ingen ser det. Synes det er greit at jeg blir rørt men å grine er flaut.

Nå skal det være konsert snart og jeg gru-gleder meg.

Hver gang barnet mitt fremfører et eller annet blir jeg så rørt at tårene bare renner.

Er det normalt?

Finnes det noe som en antigråtepille? Noe som gjør en mindre sensitiv?

Synes greit at jeg er sånn men vil ikke vise det foran hele skolen og alle foreldrene.

Noen som har det som meg? Hva gjør dere i så fall?

[Gjest Gjest]

Jeg synest du er fryktelig søt. Klart du skal få bli rørt!

Om det blir veldig flaut, så knip deg i hånden slik at det gjør noe vondt. Det hjelper meg.

[Gjest Gjest]

Jeg griner når andres barn synger også jeg.

[Gjest Gjest_Lilla_*]

Det er jo så utrolig vakkert å se et barn gjøre noe det elsker!

[Gjest Gjest]

Jeg er også lettrørt

Jeg pleier og puste dypt og rolig hvis jeg er i situasjoner der jeg ikke vil la tårerne strømme.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Jeg synes i hvert fall ikke det er merkelig, jeg tror det er helt normalt for mødre, jeg :-)

Min eldste begynte på skolen i høst. Jeg klarte meg helt fint gjennom oppropseansen og det andre. Men på slutten av dagen, da barna hadde øvd inn sangen "første dag i første klasse" rant tårene. Og jeg tror ikke jeg var alene om det.

Nå skal de synge "Vi tenner våre lykter når det mørkner" på juleavslutning, og jeg griner allerede når hun øver...

Jeg forsøker å visualisere det allerede nå, slik at det kanskje blir litt mindre tårer. Ellers satser jeg på vannfast mascara..

[leirbål]

Det er ikke så uvanlig synes jeg.

Hvis det er veldig plagsomt kan du jo veldig bevisst tenke på oppvask eller noe annet når du blir rørt. Det bryter fortryllelsen litt.

Så lenge ikke ungen klager over at det er flaut er det jo bare å gråte ivei synes jeg.

[Gjest gråtende mor]

Jentene mine synger i barnekor og nå til jul er det mye øvinger og konserter, bla en større konsert i kulturhuset og i kirken julaften.

Og jeg er så ekstremt lettrørt. Tårene triller og leppa vibrerer. Og spesielt nå i juletider med Luciasangen og Deilig er jorden. Helt forferdelig flaut.

Har lært meg et lite triks når det er på det verste: Åpner munnen litt og får hakepartiet til å slappe av, samtidig som jeg puster rolig. Hjelper en del. Pleier også å sette meg ytterst på en benkerad slik at færrest mulig ser den gråtende mor. Er det helt ekstremt tenker jeg også litt på oppvasken som venter hjemme, tilbud på supern eller papirbunken som ligger og venter på jobb.

[Wildy]

Jeg er også så lettrørt at det er flaut. Tårene triller av framføringer på trinnkonserter, for ikke å snakke om da yngstejenta leste op dikt på 17.mai! Var ikke langt unna stortuting der, gitt.....

Jentene mine spiller begge på Musikkskolen, og nå før jul er det mange konserter. Så jeg får jevnlig testet at tåreåproduksjon er i orden, for å si det slik....

Ungene flirer litt av meg, men tror ikke de opplever det som kjempeflaut. Er ikke bare jeg som griner en skvett ved slike anledninger!

[Aurela]

I tillegg til andre tips, ha øynene helt åpne, og prøv å unngå å blunke. På denne måten unngår du å fukte øynene mer enn nødvendig

[Gjest tårevåt]

Det skal bare et ørlite glimt av høytidelig musikk og høytidelige barn før jeg sitter med gråten i halsen. Første skoledag, grusomt - siste dag som mors lille barn. Og det har blitt verre med årene, nå kan jeg knapt sette foten inn i en kirke før tårekanalene åpner seg.

[Gjest Gjest]

Knip litt i hånden! Tips fra Gro H Brundtland visstnok. hihi

[Gjest tårepersa]

Å, godt å høre at andre har det som meg. Bare jeg ser et barn på tv så knyter det seg omtrent. For ikke å snakke om når Sølvguttene eller et annet kor opptrer.

Lørdag satt jeg og så Planprogrammet på TV2, der var så mange rørende historier at jeg gråt omtrent sammenhengende.

Og sist jeg prøvde å synge Luciasangen sammen med noen, så klarte jeg ikke synge skikkelig fordi jeg ble så rørt. På en måte irriterte det meg litt, på samme tid så tenkte jeg at jeg er glad jeg er lettrørt, tross alt. Bedre enn å være en kynisk iskald stein, hvertfall.

Lurer på hvordan folk greier å synge solo i begravelser. Det er for meg et mysterium. Men det er vel profesjonelle folk da, som greier å holde avstand.

[cilja]

Welcome to my world! Har vært et tema her de siste par dagene. Avslutningskonsert på musikkskolen... ei jente (som jeg ikke kjenner) sang "Julestjerne kom til meg" så vakkert at tårene trillet. Og ikke kan jeg gråte på en slik diskre og kontrollert måte heller. Tårene spretter, jeg blir knallrød innpå øynene og i verste fall begynner jeg å hulke (a la skuldre som går opp og ned).

Stopper jeg for å høre på et kor som synger i et shoppingsenter eller et korps som spiller, er det på samme viset. Alle andre står å nyter musikken og ser på.

Det er noe med at det låter vakkert. Jeg blir så utrolig imponert over folk virkelig prøver å så får de det så bra til.

Herremin, det kan være pinlig av og til. Men det er fint lite jeg kan gjøre med det. Heldigvis synes mannen og barna mine det er søtt...

[leirbål]

Jeg er en av de som kun blir litt fuktig i øyekroken av og til, når jeg hører vakker barnesang.

Men jeg tenker ikke over det om noen blir veldig rørt. Jeg observerer det, tenker at det er en følsom person- det er jo fint det, og glemmer det.

Så jeg tror ikke de rundt tenker så mye over det som dere.

Småprating under fremførelsen derimot...

Så det er bare å bli rørt. Jeg kunne ikke vært stoltere mamma enn den gangen en villt fremmed dame gråt under solo nummeret til poden en gang.

Han var stolt selv også, når jeg fortalte det.

[Kosteskaft]

Jeg blir rørt av å lese her at andre blir rørt, haha!

Ja jeg tuter og griner til stadighet. Sist gang under foreldresamtale, læreren må jo trodd jeg var en smule emosjonellt instabil haha!

[Gjest fisk]

Å, godt å høre at andre har det som meg. Bare jeg ser et barn på tv så knyter det seg omtrent. For ikke å snakke om når Sølvguttene eller et annet kor opptrer.

Lørdag satt jeg og så Planprogrammet på TV2, der var så mange rørende historier at jeg gråt omtrent sammenhengende.

Og sist jeg prøvde å synge Luciasangen sammen med noen, så klarte jeg ikke synge skikkelig fordi jeg ble så rørt. På en måte irriterte det meg litt, på samme tid så tenkte jeg at jeg er glad jeg er lettrørt, tross alt. Bedre enn å være en kynisk iskald stein, hvertfall.

Lurer på hvordan folk greier å synge solo i begravelser. Det er for meg et mysterium. Men det er vel profesjonelle folk da, som greier å holde avstand.

Beklager avsporingen, men jeg kjenner ei som pleier å synge i både bryllup og begravelser, og i forhold til begravelser ble hun nødt til å fremføre sangen fra galleriet, for de 2-3 gangene hun visstnok hadde stått nede ved kisten var det såvidt hun greide å gjennomføre. Ikke fordi hun hadde hatt et personlig forhold til avdøde, men fordi det var så trist å stå fremfor de pårørende og være så nær sorgen deres. Forstår dette godt, sipper for småting om det er "rette" dagen, så nærkontakt med sørgende hadde blitt for overveldende.

[Gjest Gjest]

Synes ikke det er noe å være flau over at man blir rørt Jeg er nok ikke sånn selv (men jeg har ikke barn heller ), men synes det er fint at folk føler noe jeg... Og det er jo ikke så rart når det er ens egne barn eller en kan relatere til det.